Barn og atferdsproblemer:Slik takler du pøbelungen

Er drømmen et barn som sitter rolig og spiser , deler lekene sine uten protester og takker uoppfordret for bursdagsgaven?

Slik er ikke alltid virkeligheten. Opplever du at barnet ikke vil høre på voksne og har hyppige sinneutbrudd?

Er barnet krevende i de fleste situasjoner og lar pastaen åle seg ned på gulvet mens de andre barna sitter stille ved matbordet?

Det er vanlig at barn sliter med raseri i perioder. Men hvor går grensen mellom «vanlig» utagerende adferd og virkelig problemadferd?

Les også: – Oppdra barna med hundedressur

Hyppighet og alvorlighetsgrad avgjør

Kjersti Hildonen er psykolog i psykisk helsetjeneste for barn, unge og voksne. Hun forteller at stort sett alle barn kan oppføre seg «umulig» eller vanskelig av og til - sett fra foreldrenes ståsted - og at dette er helt normalt.

Det som skiller noe uønsket adferd fra problemadferd, er hyppigheten og alvorlighetsgraden av adferden.

Alle barn er av og til i opposisjon, uten at det ses på som problemadferd. Når barnets adferd stort sett er grei og når forelderen har en god kontakt og relasjon med barnet, er det generelt liten grunn til bekymring. Alle barn tester ut grenser i blant, - dette er en del av barns naturlige utvikling.

Les også: – Lange dager i barnehagen fører ikke til problematisk atferd

Hvis adferden oppstår hyppig og på tvers av en del situasjoner, er det mer bekymringsfullt.

PSYKOLOG: Kjersti Hildonen. Foto: privat

– Mange barn med såkalt problemadferd kan imidlertid streve veldig med å roe seg ned når de er opprørt. Barn som aldri eller sjelden søker voksne når de har det vanskelig, kan streve med å ha tillit til at det finnes hjelp, forklarer psykologen.

– Ikke et førstevalg

For barn er ikke vanskelig adferd et førstevalg. Derfor er det viktig å tenke over hva denne adferden kan skyldes, og ikke minst hvordan man kan hjelpe barnet til å få det bedre.

– Det kan hende årsaken er indre uro eller utrygghet hos barnet og da trenger barnet gjerne hjelp av voksne til håndteringen av dette – heller enn at fokuset kun er på adferden i seg selv, sier Kjersti Hildonen til Foreldre.no

Hun mener problemadferd kan forstås som et signal fra barnet om at han/hun trenger hjelp til å håndtere vanskelige følelser. Desto tidligere i livet problemadferden oppstår, desto viktigere er det å komme tidlig inn for å hjelpe barnet. De fleste tiltak er også mer effektivt hos yngre barn, enn når de blir eldre.

Les også: Derfor er musli perfekt kveldsmat

Tegn på problemadferd i barnehage og skolealder kan for eksempel være hyppige sinneutbrudd og krangler, aggressiv adferd, barnet slår andre eller at barnet nekter å følge beskjeder fra voksne.

Hos tenåringer kan signaler være hærverk, stjeling eller rusmisbruk.

ADFERDSPROBLEMER: Det er ingen motsetning mellom å sette grenser for adferden, samtidig som en tåler følelsene barnet har bak adferden. Foto: Thinkstock

Mindre rom for individualitet

– Det er viktig å være klar over at normalitetsbegrepet har blitt skrenket inn de siste årene. Det har blitt mindre rom for barns individualitet, opplyser Line Melvold.

Hun er trebarnsmor, utdannet førskolelærer og jobber som Marte meo-terapuet, der hun jobber med samspillet med foreldre og barn. For tiden jobber hun som høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Vestfold og driver Styd kommunikasjon AS sammen med ektemannen.

Les også: Derfor er det bra at barna lyver

PEDAGOG: Line Melvold er utdannet førskolelærer og jobber som høyskolelektor i pedagogikk. Foto: Styd.no

Line Melvold mener kartlegging og måling fra barnehagealder gjør at barn får færre muligheter til å gjøre «barneting», enn det dagens småbarnsforeldre fikk lov til som barn.

– Det har blitt mer diagnostisering av adferd som ikke er ønsket og som ikke passer inn i A4-formatet, mener pedagogen.

Hun mener grensen for når du bør søke hjelp til barnet ditt er når barnets adferd er krenkende overfor andre, eller om barnet holder på med selvskading.

– Når barnets adferd går utover noen og fører til vonde ting, bør man jobbe målbevisst med det. Har barnet hatt autoritative omsorgspersoner og hatt adekvate grenser, men allikevel sprenger grenser, kan det være lurt å se på det. Fra treårsalderen går det an å ha ordentlige samtaler med barnet, de forstår alt vi sier.

Les også: – Sjenerte barn får mer angst i ungdommen

Gir barnet selvinnsikt

Målet er en god dialog og autonomi, at barnet skal få evnen til å styre seg selv.

– Spør «hva ville du gjort noen gjorde det med deg?» På denne måten kan du gi barnet selvinnsikt, opplyser Line Melvold.

Det du absolutt ikke bør gjøre er å krenke barnet. Varme voksenpersoner er veldig viktig.

– Det er lett at utagerende barn får en merkelapp og at omsorgspersonene speiler dette bildet. Barnet har skaffet seg strategier, indre arbeidsmodeller, som gjør at de kommer til å gjøre mer av nettopp denne adferden fordi det er det de kan, sier pedagogen til Foreldre.no

Prøv å forstå hva som ligger bak

Psykolog Kjersti Hildonen mener barn med problemadferd må bli sett og hørt ut i fra det som ligger bak adferden. Hvis oppmerksomheten rettes kun i mot adferden, så kan det være vanskelig å få endret denne varig. Problemadferd er ofte bare et symptom på at noe annet er galt.

Les også: Syv tips som knuser dårlige vaner

Voksne bør være nysgjerrige på å se hele barnet, ikke bare problemadferden. Mange av barna som strever med slik adferd, roer seg ned hvis de opplever at voksne bryr seg og er der for dem.

Det er ingen motsetning mellom å sette grenser for adferden, samtidig som en tåler følelsene barnet har bak adferden.

– En voksen som for eksempel kun sier nei igjen og igjen, lærer sjelden barnet noe særlig på lang sikt. Barn har behov for hjelp til å forstå hvilke følelser som ligger bak adferden og prøver å sette ord på disse følelsene. På den måten vil barnet få hjelp til å få et tydeligere indre «mentalt kart», som i seg selv virker beroligende for barnet på sikt, fastslår psykologen.

Skill mellom person og adferd

En del barn med såkalt problemadferd, kan oppleve at voksne kun ser adferden deres og ikke personen bak adferden.

Det er generelt viktig å huske på at en ikke beskriver barnet kun ut i fra adferden og tillegger adferden barnets personlighet: «Ola er alltid bare ute etter å ødelegge for alle andre».

Les også: Se hva desperate foreldre gjør for å få barna til å sove

– Slike beskrivelser speiler barnet og bidrar til oppfattelsen barnet har av seg selv. Voksnes negative oppfatninger og forventninger til barns adferd kan bidra til en negativ spiral av uønsket adferd i form av selvoppfyllende strategier. Skyld og skamfølelse bidrar heller ikke til at barn utvikler evner til å regulere følelsene bak adferden.

Det vil i stedet være hensiktsmessig å skille mellom barnets adferd og person. Tydeliggjøre at det er adferden du ikke aksepterer, men at følelsen bak adferden aksepteres.

Les også:

Hjelp, jeg har et monsterbarn

Streng oppdragelse gir utagerende barn

Slik blir du barnas sjef

Saken er opprinnelig publisert på klikk.no.