Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Det er bryllupsdagen hennes. Masse gjester, som seg hør og bør i et samisk bryllup, og overflod av mat og drikke.
Så hvorfor synes Aili det er artigst å stå og røyke og «prate skit» med serveringspersonalet på kjøkkentrappa? Hvorfor føles det ikke som den fineste dagen?
Aili var aktiv i Pinsemenigheten i Kautokeino, ei lita bygd i Finnmark med i overkant av 1300 sjeler.
Hun jobbet som leder i en barnehage og var nabo med foreldrene sine. Hun er nest yngst av sju barn, og sto med begge bena godt plantet i A4-livet.
Hun hadde full pakke allerede før hun sto brud – det var hund, hus, stasjonsvogn og to små barn.
Men så, fire år etter bryllupet, skjedde noe.
Hun klarte ikke å slutte å tenke på en kvinne hun var nødt til å omgås daglig.
Gradvis innså hun at hun faktisk var forelsket.
Hun prøvde å ignorere følelsene, raste og bønnfalt Gud om å berge henne. Men følelsene gikk ikke vekk, og hun gikk inn i en depresjon så tung at hun den dag i dag ikke unner sin verste fiende noe lignende.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFor den gang opplevdes disse følelsene så syndige at hun tenkte de ville føre henne lukt inn i helvete. Hun var blitt betatt av kvinner tidligere, ja visst, men tenkte at det måtte da være lov å like folk.
Tre år gikk, og forelskelsen ble bare sterkere.
Til slutt måtte hun innrømme for seg selv at hun ikke klarte å skyve følelsene vekk.
Når ungene var sendt av gårde til skolen og mannen var på jobb, låste Aili døra og skrudde på pc-en.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenKnatre, knatre. Inn puttet hun søkeord som lesbisk, voksen og gift.
Hun fant ingen som seg. Slettet loggen så ingen noensinne skulle vite hva hun så etter.
Fortvilelsen var enorm. Det gikk så langt at hun fikk det for seg at det ville være bedre for ungene, ektemannen og familien å sørge over hennes død enn å ha henne i live som lesbisk.
Dagen etter morens 80-årsdag brast hun ut av skapet. Hele Skum-slekten var samlet for å feire.
Artikkelen fortsetter under annonsenPå det tidspunktet hadde Aili forlatt ektesengen.
Det begynte da en av ungene ble syk og trengte mamma, og Aili fikk seg ikke til å gå tilbake. Hun grøsset bare ved tanken.
Sex hadde alltid vært vanskelig, og mang en gang hadde hun lurt på om hun ble misbrukt som barn, en tanke som gjorde henne livredd. Hun gikk rundt og lurte på hvem han i så fall kunne være, misbrukeren. Er det mulig å fortrenge noe så dypt at man ikke husker en eneste detalj?
Feiringen av moren var over, og Aili la seg for natten ved siden av sønnen, i hans seng.
«Skal du ikke komme inn til meg? Hva er dette for noe?» spurte mannen hennes fra døråpningen.
Da brast noe inni Aili.
Se også:
Hele natta satt de og snakket. Gråt og pratet om hverandre. Aili var helt ute av seg. Da natt gled over i dag, fortalte hun den ene søsteren sin at hun og ektemannen skulle skilles – og hvorfor.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen hun ville skåne foreldrene og ba søsteren ikke si noe om årsaken.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Er det fordi ho Aili er lesbisk?» var farens kommentar da søsteren fortalte nyheten.
Søsteren ble mildt sagt paff.
Senere kom moren storgråtende inn til Aili.
«Herreverden, nå har jeg påført henne stor sorg fordi jeg skal skilles», tenkte Aili. Men det var ikke slik det hang sammen.
«Pappa og jeg vil be om tilgivelse. Tilgi oss for at vi ikke fortalte deg allerede som ung hvem du er», ba moren, og fortalte at da Aili var liten, hadde de stusset og tenkt at hun ikke var som de eldre søstrene. Men da Aili begynte å flørte og være sammen med gutter, la de tanken fra seg.
Nå var det som en enorm bør lettet fra Ailis skuldre. Hun er lesbisk. Ikke bifil. Lesbisk. Erkjennelsen hadde ligget så dypt begravet at det var først da hun innså hvem hun er. Hun våknet ikke opp en dag og som ved et trylleslag hadde blitt lesbisk. Det hadde vært så fortrengt at hun ikke var klar over det selv engang.
Artikkelen fortsetter under annonsen
RESPEKT: - Mamma har hatt sine diskusjoner med folk og virkelig forsvart meg. Hun er ei kjerring det står respekt av, sier Aili Skum. © Foto: Geir Stian Altmann Larsen
Se også:
Ektefellen syntes det hele var vanskelig , men at det var bedre enn at Aili hadde forelsket seg i en annen mann. Feilen lå ikke hos ham, Aili hadde god grunn til å ønske seg ut av ekteskapet.
Aili betegner ham som en kjempeflott mann og en fantastisk far. Ja, selve drømmemannen om hun hadde vært heterofil!
Artikkelen fortsetter under annonsenOg hun var aldri blitt misbrukt. Psykologen hun gikk til etter at hun erkjente at hun er lesbisk, forklarte at Ailis kropp rett og slett ikke er skapt for å takle sex med menn.
Nyheten om at den yngste Skum-datteren er lesbisk, spredde seg raskt.
En dag banket det på døren. Utenfor sto folk fra menigheten. De ville redde Aili fra helvetet, få de onde følelsene til å forsvinne.
Artikkelen fortsetter under annonsen«Den allmektige Gud er sterk nok til å ta følelsene vekk, men har ikke gjort det. Hvis han kan godta meg for den jeg er, så må dere også gjøre det!» smalt det fra Aili, som ble såret over at de var så på hugget.
I ettertid innser hun at de kom av kjærlighet.
For de var glad i henne og ønsket ikke at hun skulle pines i den evige ild. Hun var selv homofob i sitt tidligere liv og fryktet hvordan resten av lokalsamfunnet ville ta nyheten. Hun anså Kautokeino for å være både konservativ og fordømmende. Den første tiden nærmest lusket hun rundt når hun måtte ut.
Da så moren - denne lille, sterke kvinnen - datteren rakt inn i øynene og sa: «Du skal ikke gjemme deg, det er folkene i bygda som skal bli vant til deg. Så du skal gå med hevet hode og se folk i øya, for du har ikke gjort noe galt.»
Se også:
Artikkelen fortsetter under annonsen
Det ble ikke så ille som Aili fryktet. Hun tok feil av bygda si. Det kom ingen kommentarer, i hvert fall ikke direkte. Flere bemerket i stedet hvor tøff hun var. Det er ord hun gjemmer i hjertet.
Artikkelen fortsetter under annonsenUngene hennes fikk ikke vite noe før etter en god stund, faktisk ikke før Aili var sammen med sin andre jentekjæreste.
For det finnes lesbiske overalt, også i lille Kautokeino, selv om de fleste lever ut legningen sin i skjul.
Hun tok runde etter runde med skolen for å forsikre seg om at også den biten skulle gå bra.
Hun var livredd for mobbing, men både lærerne og vennenes foreldre er kloke voksne som visste hva som skulle sies. I barnehagen hvor hun jobber hadde de temadag om ulike måter å leve sammen på, et tiltak alle foreldrene støttet.
Artikkelen fortsetter under annonsenI ettertid står én ting klart for Aili: Dersom hun hadde skjønt at hun var lesbisk tidligere, hadde hun ikke fått de nydelige ungene sine. Når det først er som det er, så fortjener de at hun er lykkelig. Å se mammaen sin ligge i fosterstilling fordi hun er så dypt deprimert, gjør vondt for unger.
En lykkelig mamma gir lykkelige barn.
«To jentekjærester. Lol!» bemerket sønnen da han fikk høre om Ailis kjærester, og da datterens venninner hørte at Aili og kjæresten hadde forlovet seg, hvinte de av fryd. «Dere er så søte! Hva skal dere ha på dere i bryllupet», undret de.
Se også:
For det blir lesbisk samebryllup neste år.
– Jeg vil gjerne gifte meg, for å oppleve det mange har beskrevet for meg, om å være en skikkelig lykkelig brud. Vet du, jeg har allerede skrevet brudetalen. Det er som om jeg aldri har levd et annet liv enn dette, selv om det bare var tre og et halvt år siden. Livet før kjennes som en drøm, det var ikke meg, sier Aili.
Artikkelen fortsetter under annonsenDersom Aili hadde funnet frem til uttrykket «late bloomers» da hun søkte etter informasjon på nettet, hadde hun funnet mange likesinnede.
Late bloomers en betegnelse på menn og kvinner som har kommet ut av skapet i voksen alder.
Jorunn Jarp, styremedlem i Late Bloomer Ladies-nettverket i LLH
Se også:
– Å komme ut i voksen alder er utfordrende. For kvinner er dette knyttet mye mer til identitet enn til seksualitet, sier Jorunn Jarp, styremedlem i Late Bloomer Ladies-nettverket i LLH.
– Erkjennelsen setter i gang store omveltninger, og det er en omfattende følelsesmessig prosess. Mange er usikre på hva dette egentlig er, om de virkelig er lesbiske, og hvordan de skal håndtere det. De lurer på hvordan de skal forholde seg til barna, arbeidsplassen, venner og familie. En fundamentalt annen identitet trer frem enn den en selv og omverdenen har forholdt seg til. Det er er vanskelig, sier Jarp.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Erkjennelsen av at du ikke er heterofil utløses gjerne av noe, men det behøver ikke være en forelskelse. Noen har visst om sin sanne legning fra de var unge, men vært bevisst på at de ikke kunne velge den veien, eller ikke har klart eller ønsket å gjøre det før de ble voksne. Fram til for få år siden var det å ha samleie med en mann den eneste måten å få barn på.
Det har vært én av grunnene til at noen kvinner valgte et heterofilt samliv.
Artikkelen fortsetter under annonsen– At noen står frem som lesbisk kan skape usikkerhet og frykt hos enkelte i omgivelsene. De lurer på hvordan i all verden dette kommer fra, og hvordan det er mulig å fortrenge noe så essensielt. Andre tar det mye greiere.
– Det er viktig for late bloomers å selv styre komme-ut-prosessen. Barnas ve og vel står sentralt for oss alle. Ofte ligger vi flere år foran omgivelsene, og har tenkt mye og grundig. Det er viktig at andre får tid og mulighet til å bearbeide at mamma/partneren/datteren nå har en ny identitet.
Artikkelen fortsetter under annonsen– For 20–25 år siden var det ikke bare i Kautokeino at det var utenkelig å stå frem som lesbisk. Det var et ikke-tema, mange visste nok knapt at slike damer fantes, sier Margrete Wiede Aasland, Institutt for klinisk sexologi og terapi.
– Det er lett å bli forvirret hvis en selv forelsker seg i en kvinne, samtidig tror jeg det er lettere å erkjenne slike følelser nå. Det er mer akseptert, og unger lærer tidlig at noen barn har to fedre, mens andre har to mødre. Men fremdeles tror jeg manges holdning kan sammenlignes med hvordan den var til det å få en farget svigersønn: at det var greit om andre fikk det, men ikke en selv.
– Det er viktig at vår tids foreldregenerasjon tillater ungene å forelske seg i hvem de vil. Da slipper man mange år med lidelse. Noen late bloomers har lagt bånd på seg og fortrengt tiltrekningen de har følt til andre kvinner. Andre har visst det hele livet, men aldri tidligere forelsket seg i en kvinne. For andre har det vært så tabu at det ikke har vært et tema. Og noen har kanskje kjent en dragning mot kvinner, men ikke gått videre med følelsene før de ble voksne.
Artikkelen fortsetter under annonsen– For late bloomers tror jeg det er viktig å innse at fortiden, for eksempel at man har vært gift med en mann og fortrengt sine ekte følelser i mange år, er en del av livsmanuset. «Slik ble mitt liv, jeg har opplevd det jeg har», er en fin tanke å bære med seg. Erfaringene våre er en del av det å være menneske. Tenk hvor flott det er at disse kvinnene endelig kommer ut av skapet og forhåpentligvis får elske og dele resten livet med en de er ment for.
Margrete Wiede Aasland, Institutt for klinisk sexologi og terapi
