Torunn mistet begge døtrene

Torunn Austdal Rasmussen (61) fra Klepp i Rogaland har opplevd alle mødres mareritt. Hun mistet begge døtrene, Tina og Ann Elin, da de var bare 20 år gamle.

Ann Elin døde av sykdom, mens minstedatteren Tina ble drept og dumpet under et kumlokk.

Det siste møtet

I rød fleecejakke står Tina på gårdsplassen med ryggen til huset. Krøllene i det lyse håret har hun rettet ut, og det henger glatt nedover ryggen.

I hånden holder hun båndet med hunden Wicky. «Ha det og kos dere,» smiler hun. Så kjører mor og stefar Morten av gårde. Idet de kjører, kikker Morten i bilspeilet og ser Tina sitte på kne og klappe hunden.

Dette er bilder de alltid vil ha på netthinnen.

Hver uke når Torunn besøker graven hennes, ser hun det for seg — igjen og igjen.

Forsvinningen

Torunn og mannen Morten var i bryllup i Bergen lørdag 23. september 2000. Tina passet hunden før hun dro i en innvielsesfest som ble avsluttet med en bytur i Stavanger sentrum.

Men Tina kom aldri hjem den natten.

– Jeg anmeldte det med én gang. Prøvde det i hvert fall. Men vi måtte vente fordi det var for tidlig, ifølge reglene til politiet. Men jeg skjønte at noe var galt. Tina og jeg hadde alltid hatt god kontakt, men denne gangen kom jeg bare til telefonsvareren når jeg ringte henne, forteller hun.

– De sier det er vanlig at folk forsvinner. Men de må da klare å skille alvorligheter fra andre hendelser. Det er et problem som går igjen, det ser vi fra Stine Sofie-stiftelsen der Torunn er medlem, legger Morten til.

Etterlyst i riksmedia

Tirsdag 26. september ble Tina etterlyst. Rogalands Avis slo forsvinningen opp på førstesiden. Og raskt gikk bildet fra førerkortet hennes landet rundt i mediene:

Med det blonde håret i hestehale, og små hvite perler i ørene, smiler hun inn mot kamera.

Hvor er du Tina?

Dagen Tina forsvant, var det varmt og nydelig vær. Deretter bare regnet det. Spor regnet bort.

I fire desperate uker lette Torunn hver eneste dag etter datteren. Hun lette alle tenkelige steder.

Manngard

Selv om hun trodde at Tina var blitt kidnappet, kunne hun ikke utelukke at det verste var skjedd.

Men det føltes som hun lette uten mål og mening der hun klatret opp i trær, ned i buskas, og løftet på kumlokk for å se om hun kunne finne minstejenta.

Men også andre engasjerte seg.

Frivillige gikk manngard. Helikopter søkte over store områder. Dykkere lette i sjøen. Brannmenn, båtfolk og flere hundre andre brukte over 7500 timer i søket.

FUNNSTEDET: Det var 26. oktober 2000 Tina ble funnet i en dreneringskum her ved Bore kirkegård. - Jeg glemmer aldri nummeret på kumlokket: 2625, sier mamma Torunn. © Foto: Svein Brimi

Nedringt av «klarsynte»

I tillegg ble ekteparet nedringt av klarsynte som mente de kunne hjelpe.

– Det var et mareritt! Jeg var på siden av meg selv, samtidig ringte disse menneskene. Én dame sa til og med at vi måtte skynde oss fordi Tina lå i en kjeller på et jordgulv med lav puls, sukker Torunn.

– De sa så mye som kunne stemme. «Står du på betong?» «Se mot øst, se mot vest.» «Ser du havet?» Alt stemte, men bare nesten. Ubevisst klamret vi oss til det lille håpet. Det ble en ekstra belastning, sier Morten.

Funnet ved en tilfeldighet

De synske fant ikke Tina. Men det gjorde en politimann som løftet på lokket til en dreneringskum på parkeringsplassen til Bore kirke.

Siden det ofte var løse fugler som samlet seg der, var han på leting etter våpen tilhørende en annen politisak.

I stedet fant han Tina på dagen én måned etter at hun ble etterlyst.

Marerittet var et faktum. Tina var død.

Hørte det på radio

Under kumlokket lå hun inntullet i en hvit plastsekk. De nye klærne, skjørtet og toppen som moren hadde kjøpt til henne, hadde hun fortsatt på.

Det var på radioen Torunn hørte om likfunnet av en kvinne ved kirkegården.

Politiet hadde glemt å orientere henne. Hun ble hysterisk. Ringte Morten og hylte.

Så gikk det en stund, og det ble konstatert at det var Tina.

– Jeg ble helt slått i bakken. Jeg visste ikke at Tina var drept før hun ble funnet, kunne ikke forstå at begge jentene mine skulle bli tatt ifra meg. Det var kanskje naivt av meg, men jeg ville ikke tro at hun var død.

Brutalt symbol

Familie og venner samlet seg på parkeringsplassen. Den brune rundingen på bakken ble til et brutalt bilde på en brutal hendelse.

Her hadde hun ligget mens de lette etter henne. De tente lys rundt kumlokket og la ned blomster og bilder.

– Det var helt uforståelig, sier Morten om drapet på stedatteren.

– De sier at tiden leger alle sår, men det gjør den ikke. Noen sår gror aldri. Men heldigvis går tiden så vi glemmer litt.

Artikkelen fortsetter under bildet

NÆRMERE: - I løpet av det vonde året føltes det som om vi hadde vært sammen i 15 år. Vi kom mye nærmere hverandre, sier Torunn Austad Rasmussen og mannen Morten Rasmussen. © Foto: Svein Brimi

Nifst

Den hardt prøvede familien var allerede 10 år tidligere blitt rammet av et tragisk dødsfall.

Tinas søster, Ann Elin, døde da hun var 20 år gammel, akkurat like gammel som Tina var.

– Det ble så nifst alt sammen. Og jeg synes det de hadde gjort mot Tina var så makabert. Det skal jo ikke skje at en mister to barn. Jeg følte meg så ubrukelig som både mor og menneske. Jeg mistet barnetroen etter dette, medgir Torunn, som også har sønnen Tor Ove (41) i tillegg til tre voksne stebarn.

Slått med stein i bakhodet

Kjæresten til Tina ble siktet i drapssaken, men ble frikjent.

Han var sett på et overvåkingskamera utenfor et gatekjøkken like etter at Tina var blitt fanget opp på den samme tapen. Det var den siste sikre observasjonen av henne før hun ble drept med en stein i bakhodet, trolig under bybroen, bare 50 meter fra sin egen leilighet.

Deretter ble hun fraktet til kirkegården. Det var svarene de fikk etter likfunnet.

– Det var en dobbel sorg da han ble siktet. Han var bare god mot Tina. Der var jeg krystallklar fra dag én. Tidspunktet han viste seg på video-opptaket, tilsa også at han ikke kunne ha gjort det. Det hadde han ikke rukket, sier Torunn bestemt.

Hun og Tinas kjæreste den gangen har fortsatt kontakt. Men nå har han fått seg familie, det er Torunn glad for.

UTENKELIG: - Det skal jo ikke skje at en mister to barn. Jeg følte meg så ubrukelig som både mor og menneske, sier Torunn. © Foto: Svein Brimi

En omsorgsfull datter

Saken med Tina er fortsatt ikke oppklart. Bore kirke, der Tina ble funnet, er rett ved foreldrenes hjem. Det er nesten tre mil unna Stavanger sentrum.

– Det var utrolig merkelig at hun skulle bli funnet her. Hun bodde jo på Hundvåg og var sjelden oppe hos oss. Den første tiden orket jeg ikke å kjøre forbi, men tok mange mil i omvei for å komme meg på jobb. I dag kjører jeg forbi kirken hver dag. Da klarer jeg ikke la være å se i retning kumlokket, selv om jeg ikke vil.

Også Morten slet etter drapet.

Han er fengselsbetjent, og det var ikke så lett å utføre jobben når han opplevde en så alvorlig kriminalsak i familien.

Men han fikk mye støtte fra kolleger og andre.

Solid ekteskap

Kjærligheten mellom ham og kona Torunn har også vært til hjelp. Ingen har kunnet forstå hverandre bedre enn de to.

– De sier at kriser enten gjør at en glir fra hverandre, eller at en vokser tettere sammen. Det vonde året føltes for oss som 15 års samliv. Smerten vi deler, har gitt oss et solid ekteskap, sier han.

Torunn glemmer aldri datteren. Minnene om Tina er mange.

– Hun hadde hele livet foran seg, var på boligjakt sammen med kjæresten, jobbet på Vågedalen sykehjem. Hun var en liten omsorgsperson, så opptatt av at de gamle skulle ha det bra. Hun var livlig, smilende og glad. Sa alltid ja, hadde alltid så god tid. Vi var nært knyttet til hverandre. I dag er det tungt å se venninnene hennes med barn. Livet deres går videre, men ikke Tinas. Jeg skulle så gjerne ønske de hadde funnet en drapsmann nå. Når sakene blir oppklart, har de pårørende noe å rette sinnet sitt mot. Og gjerningsmennene får sin straff.

Søstrene deler grav

Døtrenes grav er på kirkegården til Hinna kirke, på steinen er det bilde av dem begge, side om side. Torunn er glad for at hun har en grav å gå til.

– Jeg har alltid døtrene mine i hjertet mitt. Hver gang jeg er ute og reiser i verden, har jeg med meg en stein til dem hver, som jeg legger på graven deres. Mon tro hvordan de hadde vært i dag?

SISTE GAVE: Denne blomsterjenta var en innflyttingspresang Torunn ga datteren Tina få måneder før hun døde. © Foto: Svein Brimi

Ble samfunnsengasjert

Så lenge Tina-saken ikke er oppklart, klarer ikke ekteparet å se det gode arbeidet politiet gjorde.

Bevisforspillelser og mangelfull informasjon er det de husker. Det har ført til politisk engasjement for Torunn.

Allerede dagen før Tina ble funnet, meldte hun seg inn i Fremskrittspartiet.

Nå er Torunn kommunepolitiker. Hennes hjertesak er å få innført strengere straffer i kriminalsaker i Norge.

– Foreldelsesfristen for drapssaker er 25 år her i landet, men drap bør ikke kunne foreldes. Så lenge saken står i stampe, hvorfor kan de ikke sende den til et annet politidistrikt som kan se på den med nye øyne? Får jeg ikke til mønsteret i strikketøyet mitt, går jeg til andre for hjelp. Slik burde det også være for politiet, sier Torunn, som har engasjert privatetterforsker Tore Sandberg i saken.

Vi har det godt sammen. Krangle gidder vi ikke. Helvetet på jord skjedde jo

Vil fortsette å leve

Torunn har bestemt seg for ikke å legge seg ned og bare være bitter. Hun vil fortsette å leve.

– Jeg har et godt liv tross alt, sier Torunn, som er bestemor til Gitte (12) og Kevin (17).

Gitte ligner mye på Tina, og er den som kommer til å arve gjenstander fra Tina, som smykker og bunad. Det føles riktig. Svigerdatteren Merete er den personen hun kan snakke med alt om når det gjelder Tina. De to var så gode venninner, og hun er den beste Torunn har.

– Morten og jeg har det også godt sammen. Krangle gidder vi ikke. Helvetet på jord skjedde jo. Når det gjelder den eller de som drepte Tina, så må jeg tro at saken blir løst. Men tiden går fort. Jeg håper i rettferdighetens navn at noen en dag innrømmer sin ugjerning, sier hun.

LES OGSÅ:

Dette demper søtsuget

Så mye koster en nny kropp

- Det hjelper ikke å skille seg hvis du er problemet

- Jeg skulle så gjerne sett barna mine før jeg ble blind