Livet for 343 år siden

(ABC Nyheter): Om morgenen søndag 2. september 1666 får den engelske politikeren og forfatteren Samuel Pepys høre fra sin husholderske Jane at en voldsom brann i løpet av natten har krevd mer enn 300 hus i London.

Han tar sporenstreks på seg yttertøyet og går til The Tower for å kunne få en oversikt over brannen med egne øyne. Det han så ser ryster ham langt inn i hjertet.

Lite visste Pepys den gang at marerittet som var i ferd med å utspille seg rundt ham var den store brannen i London.

Den enorme bybrannen raste fra 2. til 5. september 1666, ødela mer enn 13.200 hus og 87 sognekirker og sørget for at 100.000 av Londons innbyggere ble hjemløse.

Og som så mange ganger før gjør Samuel Pepys et notat i dagboken sin.

«Jeg ser husene i enden av broen står i full flamme, og en uendelig stor brann på denne og andre siden av broen. (...) På vei ned, med hjertet mitt fullt av sorg, stikker jeg innom øverstkommanderende ved Tower som kan fortelle meg at brannen startet tidligere på morgenen hos hoffbakeren i Pudding Lane og at den allerede har brent ned St. Magnus' Kirke og mesteparten av Fish-street».

Fra årene 1660 til 1669 skriver Pepys en svært detaljert dagbok om dagliglivet i London. Han er ærlig i sine nedtegnelser og bruker stort sett stenografi og koder, muligens for å forhindre at hans hustru får et innblikk i hans utallige sidesprang.

Men i tillegg til å skildre sine personlige utskeielser skriver han om historiske hendelser som hadde stor betydning for samtiden. Og som fortsatt har interesse for ettertiden.

Etter hans død ble dagboken publisert for allmennheten og er i dag regnet som en av de viktigste primærkilder for kunnskap om den tiden da monarkiet ble gjeninnført i Storbritannia. Pepys' dagboksnotater gir førstehånds øyenvitneskildringer fra pesten i 1665, den andre anglo-nederlandske krigen samt bybrannen i London i 1666.

I sin åpningstekst i januar 1660 skriver han:

«Ære være Gud, ved utgangen av fjoråret var jeg ved veldig god helse, uten spor av den gamle smerten bortsett fra når jeg er forkjølet. Jeg bodde i Axe yard med min kone og vår husholderske Jane, og ingen andre i familien enn oss tre. Min hustru ga meg håp om at hun var med barn etter at perioden hennes hadde uteblitt i syv uker, men på årets siste dag kom den tilbake igjen.»

Samuel Pepys

Samuel Pepys ble født den 23. februar 1633 i London i en familie med elleve barn. Han vokste opp i Londons berømte avisgate Fleet Street sammen med faren John, som var skredder, og moren Margaret, som var vaskepike. Da han skulle studere, flyttet han til Cambridge hvor han avla sin siste eksamen i 1654. Men Pepys utmerket seg aldri spesielt på skolen. Tvert i mot ble han beskrevet som en meget allminnelig elev som underveis ble anklaget for å drikke for mye og for å pleie kontakt med byens løse fugler.

Yrkesmessig gikk det bedre med Pepys. Han jobbet i fem år som juniorkontorist i statskontoret Exchequer, før han etter hvert fikk jobben som kontorist hos de engelske sjøfartsmyndighetene ledet av hertugen av York. Posten var svært ettertraktet, og Pepys fikk to ansatte under seg samt en årslønn på 350 pund. I tillegg fikk han mulighet til å profittere på kontraktene han styret med.

Det var i denne perioden Samuel Pepys begynte å skrive på dagboken som han i dag kanskje er mest kjent for.

Førstehåndsopplevelser

En av kolleagene hans ved the Navy Office er Admiral Sir William Penn, far til William Penn som senere grunnla og gav navn til Pennsylvania-kolonien i Amerika. Pepys nevner ham flere ganger i dagboken sin, som i dag er hovedkilden til kunnskap om Sir William Penns voksne liv. Bare synd for den godeste Penn at Pepys ikke kunne utstå ham og ikke akkurat beskrev ham i rosende ordelag.

«At night home and up to the leads [roof], were contrary to expectation driven down again with a stinke by Sir W. Pen's shying of a shitten pot in their house of office», skrev han i dagboken 30. april 1666.

Også andre observasjoner nedtegnet av Pepys har blitt interessante for ettertiden, ikke minst ettersom de av og til dreier seg om førstehåndsopplevelser av ting som i dag er en naturlig del av vårt liv, men som i Pepys samtid ble ansett for å være både ukjent og eksotisk.

Flere steder i sin dagbok nevner han for eksempel at han har drukket varm sjokolade, en drikk som på Pepys tid var forbeholdt øvre samfunnslag.

Og tirsdag 25. september 1660, smaker Samuel Pepys te for første gang. I sin beskrivelse skriver Pepys bare nøkternt at «... og etterpå drakk jeg en kopp med te (en Kina drikk) som jeg aldri har drukket før, og gikk min vei».

En annen interessant nedtegning skjer i oktober 1666 hvor Pepys skriver at «Kongen deklarerte i går under råd en resolusjon om en mote for klær som han aldri vil endre. Det vil være en vest, men jeg vet ikke helt hvordan.» Denne kongelige kunngjøringen er første gang en vest av dette slaget nevnes.

Piker vin og sang

Dagboken til Pepys tegner også et bilde av en nysgjerrig ung mann som brukte mye spalteplass på å fabulere over sin egen lykke og sin egen plass i verden. Denne nysgjerrigheten gjorde at han fulgte mange av sine impulser. Spesielt i folhold til det som på folkemunne kalles «piker, vin og sang».

I sin beretning om planene for 1665, skriver han:

«Hustruen er nå en ting, elskerinnen en annen, og kokkepiken er hyggelig nok, men utfordringen blir å forføre gullsmedens kone.»

Pepys forkjærlighet for kvinner topper seg imidlertid den 25. oktober 1668 da han blir tatt på fersken av sin hustru Elizabeth, mens han er ivrig opptatt med å kurtisere den nye hushjelpen, sytten år gamle Deborah Willet.

«The greatest sorrow to me that ever I knew in this world; for my wife, coming up suddenly, did find me imbracing the girl con my hand sub su coats; and endeed I was with my main in her cunny. I was at a wonderful loss upon it and the girl also ...».

Pepys uttrykker senere at han angret episoden, men det går også fram av dagboken at han fortsatt holder kontakten med sin unge flamme, også etter at hun fikk sparken.

London

Samuel Pepys levde på en tid hvor England var preget av store forandringer og motsetninger. Ti år før Pepys begynte på sin berømte dagbok, hadde den puritanske Oliver Cromwell fått henrettet kong Charles I, avsatt parlamentet og selv inntatt rollen som eneveldig Lord Protector. Men i 1660 ble tronarvingen, den kvinneglade katolikken Charles II, hentet hjem og monarkiet gjeninnført i England, noe som fører til en stadig stigende optimisme i landet. Man forventer seg mye av den nye kongen. Men før ti år er gått er Parlamentet og den nye kongen i tottene på hverandre.

Og ut gjennom 1660-årene ble statens posisjon stadig vanskeligere. England hadde ikke råd til en utenrikspolitikk. Krigene mot Nederland ble tatt opp igjen i 1665 og 1672. Og så kom pesten i 1665, før storbrannen i London brøt ut året etterpå og la sentrum av byen i ruiner.

London på denne tiden hadde 500.000 innbyggere, som utgjorde over halvparten av Englands urbane befolkning. Byen var, dengang som nå, sentrum for politikk, handel og underholdning. Og innbyggerne kunne oppleve en levestandard som stadig ble høyere, og en sosial pyramide som ble flatere. Samfunnet ble mer komplekst, og trengte flere spesialiserte tjenester. Musikere, malere og arkitekter fikk ny status og mulighet for sosialt avansement. Jus, medisin, hæren, kirka og undervisningen ble profesjonalisert - og en voldsom vitenskapelig oppblomstring fant sted i landet, ført an av for eksempel Sir Isaac Newton.

Midt i denne brytningstiden lever altså Samuel Pepys. Og fra denne historisk viktige smeltedigelen skildrer han livet sett fra sitt ståsted, ærlig og personlig.

Punktum

31. mai 1669 satte Samuel Pepys endelig punktum for sin dagbok. Han oppgav frykt for å miste synet som grunn. Det er umulig å lese dagboken uten å føle ergrelse over historiens brå slutt. Mange som har lest dagboken synes også det er beklagelig at den slutter i en pessimistisk tone, på grunn av Pepys dårlige humør.

Men Pepys fortsatte å skrive også etter at dagboken var lagt vekk. Blant annet hadde han en flittig brevkorrespondanse med Sir Isaac Newton, hvor ett av temaene var om man hadde størst sannsynlighet for å slå én sekser med seks terninger, eller to seksere med tolv. Problemstillingen har siden blitt kalt Newton-Pepys-problem.

Opp- og nedturer

Livet videre består av både opp- og nedturer for Samuel Pepys. I 1669 dør hustruen Elizabeth av feber hun har pådratt seg etter en ferietur hun og Samuel Pepys har hatt til Nederland og Frankrike. I årene 1673 til 1679 får Pepys plass i det britiske Parlamentet. Mot slutten av denne perioden blir Pepys arrestert og måtte sitte i fangenskap i Tower anklaget for å ha solgt opplysninger om britenes sjøforsvar til franskmennene. Beskyldningen renner imidlertid ut i sanden, og Pepys løslates etter seks uker. I årene 1684 til 1689 fungerer Pepys som kongens sekretær i flåteforhold. I omlag samme periode var han igjen medlem av Parlamentet.

26. mai 1703 dør Samuel Pepys, 70 år gammel.

Dagboken utgis

Det skulle ta over 120 år før Samuel Pepys omfattende nedtegnelser fra sin samtid ble gjort tilgjengelig for folk flest. Men i 1825 ble dagboken første gang utgitt, etter å ha blitt transkribert og renskrevet av engelskmannen John Smith. En annen utgivelse kom rundt femti år senere. Den mest komplette utgivelsen av Samuel Pepys ni år lange dagboksprosjekt kom imidlertid ut i årene 1970 til 1983.

De som er interesserte i å lese dagboken, men som blir demotivert av den enorme mengden tekst, kan velge dagboken i digital utgave, skrevet som en nettblogg med informative forklaringer og linker.

Hver morgen publiserer nettsiden pepysdiary.com nøyaktig det Pepys skrev ned i sin dagbok på dagen 343 år tidligere.

Les Samuel Pepys dagbok her.

Les også:
• Slik trodde de fremtiden skulle bli.
• Alessandro Moreschi - den siste kastrat.