Juleferie med juleangst etter julebord

(Illustrasjonsfoto: Scanpix)
(Illustrasjonsfoto: Scanpix)
 
Artikkelen fortsetter under annonsen

Femi Fatal har vært på rom og cola-fylla og har blitt så gammel at hun må lyve på alderen.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I år var det for én gangs skyld litt godt å komme hjem til jul. Vanligvis oppleves juleferinga sammen med foreldrene og søstrene mine som et utdrag fra et langdrygt, sjelsopprivende stykke finsk fjernsynsteater, der vi sitter i hver vår stol og skuler på hverandre, og all slags gammelt grums truer med å komme opp til overflaten når man minst venter det.

Som i fjor, da lillesøstera mi - etter å ha vært litt for hard på akevitten - fant ut at julekvelden var riktig tid og sted for å gi meg skylda for egen manglende selvtillit - fordi jeg skal «ha holdt henne nede» i barneåra og utøvet en psykisk storesøsterterror som ikke ligner grisen.

Selv gir jeg foreldra mine skylda for det meste. Helt siden jeg leste «Din indre kritiker», en selvhjelpsbok som i all hovedsak går ut på at du kan blame foreldra dine for alt som ikke har gått din vei her i livet, gir jeg mamma skylda for mitt nevrotiske forhold til menn, og pappa må stå til ansvar for min usedvanlig dårlig utviklede praktiske sans.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men i år har julebord med påfølgende fylleangst gjort hjemreisen til en etterlengtet flukt.

Storbylivet har den siste uka vært i overkant fargerikt og spennende etter min smak. Det er nemlig usedvanlig energikrevende å bruke arbeidsdagen på å unngå å stå ansikt til ansikt med kollegaer som man ulykkeligvis klina med i garderoben under årets julebord.

Jeg husker ikke helt hvordan det begynte, men skal innrømme at jeg ikke har vært helt på høyden de siste ukene og kanskje følt meg litt nedfor og bortglemt. Utbyttet av Prosjekt Superelsker har dessuten vært heller magert. Det har ikke på langt nær blitt så mye klining som det Sussi forespeila meg da vi satte det hele i gang. Faktisk null og niks, om jeg skal være helt ærlig.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Oppmuntret av Frida, som foreslo at jeg heller burde legge inn litt ekstra innsats på det stedet hvor de fleste finner sin livsledsager, nemlig på jobben, besluttet jeg å henge litt oftere ved kaffemaskina enn vanlig. Og sannelig, selv om de fleste journalistene i redaksjonen er kvinner, så viste det seg å være flere potensielle klinekandidater både i design-, personal- og driftsavdeligen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var særlig én som utpekte seg. Morsom, søt, sjarmerende, akkurat som meg selv, så det tok ikke mange dagene før vi hadde en liten jobbflørt gående. Sendte hverandre blikk under lunsjen, utvekslet morsomme YouTube-videoer på mail, uten at det førte til noe mer. Før... JULEBORDET.

Det endte - som det ofte gjør når det er åpen bar og god stemning - med uanstendig oppførsel i garderoben. Jeg og min unge kollega gjemte oss bort og klinte som to sekstenåringer mens viklet oss lenger og lenger inn i tunge vinterfrakker, ullskjerf og penkåper. Selv kan jeg, overstadig full, fnisete og fjollete som jeg er, nesten ikke tro mitt eget hell. En hyggelig, befriende normal mann, som er god til å kysse og til alt overmål ser ut til å være over gjennomsnittig interessert i meg!

Det eneste som legger litt skygge over idyllen, er mistanken om at han muligens kan være noen år yngre enn meg. Han har nemlig fortalt at dette er hans første jobb etter at han ble ferdig utdannet, noe som burde ha fått varselbjellene mine til å ringe.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men siden kyssene hans sender ilinger oppetter ryggraden min, bestemmer jeg meg for at det er altfor tidlig å bekymre seg over slike detaljer, den tid den sorg og så videre.

Helt til han stopper kyssinga, tar tak rundt skuldrene mine, ser meg dypt inn i øynene og spør:

- Hvor gammel er du, egentlig?

Et spørsmål som får det til å si «pling» i hjernen min.

I noen sekunder føler jeg meg klinkende edru og kanskje også bitelittegrann desperat. Det slår meg plutselig at han kanskje ikke bare er et par år yngre, men etter alle solemerker å dømme er veldig mye yngre enn meg. I et plutselig anfall av kaninkoker-oppførsel svarer jeg:

  • - Tjuefire.

  • Men stemmen min høres ut som et lite pip, så lav at han blir nødt til å spørre meg en gang til.

  • - Tjuefire, gjentar jeg, og denne gangen med høy og klar stemme, så det ikke skal være noen tvil.

  • Jeg angrer med det samme jeg har sagt det. For nå er det ingen vei tilbake, og dette vil jeg aldri i verden komme meg heldig ut av. Jeg kan ikke bare komme tilbake til temaet om noen uker og si, sånn lett henslengt, mens vi står og vasker opp eller spiller kort eller hva det nå er kjærestepar gjør: «Du, jeg bare tulla da jeg sa jeg var tjuefire. Jeg er egentlig tjueni. Morsomt, ikke sant? Hahahaha.»

  • Derfor kniper jeg nå øyene igjen og håper at han skal bryte ut i latter og si noe sånt som: «Tjuefire du liksom. Ja, du kan spøke du. Jeg er forresten trettito.»

Men det sier han selvfølgelig ikke. I stedet legger han hoder på skakke, smiler til meg og opplyser at han er tjuetre.

  • - Da er jeg altså ett år eldre enn deg, sier jeg med det som er ment å være en trillende liten latter, men som ikke blir stort annet enn et usjarmerende hark, og jeg forbanner meg selv. Herregud, hvorfor stopper ikke noen meg? For dette er bare nok et eksempel på at jeg har et altfor lemfeldig forhold til sannheten, og det er garantert mammas skyld.

    Hun kan umulig ha gitt meg tilstrekkelig bekreftelse på at jeg var god nok som jeg var da jeg var liten.

- Tsss, det gjør vel ingenting, sier han og lener seg mot meg igjen og kysser meg så jeg blir svimmel, eventuelt er det all den rom og colaen jeg har tyllet i meg som igjen begynner å gjøre sin virkning, og jeg føler meg fnisete og lettsindig og tenker at pyttsann, i morgen skal jeg forklare han hele greia, og han vil sikkert bare finne den uskyldige, hvite løgnen min sjarmerende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Helt til neste morgen. Da jeg fortumlet våkner i en fremmed seng og ikke skjønner noen ting før jeg får øye på et bustete, tjuetre år gammelt hode ved siden av meg i senga.

- God morgen, søte deg, sier tjuetreåringen med søvning, sexy stemme, og trekker meg inntil seg.

Faen, faen, faen. Hadde jeg ikke bare likt fyren så godt. Nå blir jeg nødt til å finne opp helt nye barndomsminner, og jeg aner ikke hva det vil si å være født på åttitallet.

Les mer Femi Fatal her

Forrige Femi Fatal: Om å ligge seg til topps- eller ut av Idol