Sjefen forstår meg ikke
Sjefen forstår meg ikke
Sjefen skjønner seg ikke på rørleggerbransjen. Han skjønner enda mindre hva bestefar gjør i artiklene mine.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
- Denne her skjønner jeg ikke.
Sjefen sitter foran meg igjen med en ny tekst han har printet ut for evaluering. Teksten er det jeg som har skrevet. Den handler om pristendensene i rørleggerbransjen. En tekst som bestod av 491 ord og som ble lest av 6000 mennesker.
- Det jeg ikke helt forstår er relevansen. Jeg skjønner ikke motivet ditt for å skrive den. Og jeg skjønner heller ikke måten du har løst det på. Jeg registrerer at du er veldig selvdrevet, Benjamin. Men jeg mener, sjefen tar en pause for å titte på et ubestemmelig punkt i taket.
- Hele teksten ender jo opp i en snodig dialog mellom deg og bestefaren din?!
- Jeg tenkte det kunne være en idé å dramatisere teksten, svarer jeg. For slike rapporter og statistikker kan jo være innmari kjedelig. Jeg prøvde meg på et grep for å gjøre det mer lesbart.
- Jeg så at du prøvde deg på et grep. Jeg er bare usikker på om jeg synes det var så vellykket. Er det slik du kommer til å løse alle dine saker i tiden fremover?
- Hva mener du?
- Jeg mener, om du har tenkt å putte inn flere dialoger mellom deg og bestefar din inn i alle artiklene du leverer fra deg?
Sjefen henter fram et par eksempler fra seg selv som skal vise hva han synes om mitt såkalte bestefarsgrep.
Dødsulykke på E6 vest for Drammen. Benjamin snakker med bestefar sin om faren ved bilkjøring.
Bjørn angrep mann i Sverige. Benjamin snakker med bestefar sin om gode jakthistorier.
Eller denne: Regjeringen trekker tilbake eldremilliarden. Benjamin snakker med bestefar sin om feilslått eldreomsorg.
- Akkurat den siste er jo ikke så dum da, sier sjefen, tydelig tilfreds over sitt eget sololøp, før han fortsetter med å understreke at han som regel er skeptisk til å involvere familiemedlemmer i seriøse nyhetsartikler.
Jeg svarer at jeg ikke er uenig i det. Jeg er jevnt over også skeptisk til familiemedlemmer som umotivert dukker opp i artikler. Men jeg mener samtidig at det kommer litt an å situasjonen. Alt til sin tid, på en måte. Jeg har ikke tenkt å gjøre det til en vane. Men akkurat her føltes det riktig. Ene og alene fordi statistikken fra rørleggerbransjen var så kjedelig i utgangspunktet at det kjentes befriende å trekke inn en bestefar som holder på å bygge seg et bad.
- Det blir ingen vane. Jeg lover, lover jeg.
Jeg får ikke med meg om sjefen rister på hodet eller om han nikker i det samtalen er ferdig og jeg går tilbake på plassen min.
Senere på dagen får jeg en mail fra sjefen. Her har han skrevet hei og smilefjes og limt inn det han mener er de seks kriteriene som sammen eller alene kjennetegner en nyhetssak. Som om jeg ikke skulle vite det allerede. Punktene er vesentlighet, personliggjøring, sensasjon, aktualitet, konflikt og nærhet. Jo flere av punktene som oppfylles, dess bedre er det.
Men som sagt. Alt dette kan jeg. Jeg er ikke bare én som skriver dialoger med bestefedre. Jeg kan skrive klassiske nyhetssaker også. Jeg har gjort det i uka som gikk. Kanskje ikke plenty. Men nok til å forsvare min ellers greie inntekt. Min samvittighet er ren.
Dessverre har sjefen vært på konferanse i Danmark flere dager siste uka og ikke fått med seg alt jeg har satt navnet mitt på. Det har gått ham hus forbi, som det heter.
Forresten setter jeg ikke navnet mitt på alt sammen heller. Jeg har aldri sett poenget i å gå rundt og sette navnet mitt på alt mulig. Det er ikke min stil. Jeg vil ha navnet mitt på det som er bra.
Det som er dårlig får andre ta seg av.
