Verdens verste poet

William Topaz McGonagall var overbevist om at han var verdens beste poet. Dessverre for McGonnagall var han alene om å synes det. Resten av verden syntes diktene hans var grusomme.

Juni 1877. Dundee, Skottland.
Den 52 år gamle tekstilarbeideren William McGonagall hører en stemme i hodet sitt.

SKRIV! SKRIV! sier stemmen.

McGonagall svarer, som sant er, at han ikke kan skrive. Ikke kan han noe om poesi heller, og han vet lite om hvordan man best skal uttrykke seg. Men stemmen i hodet bare fortsetter. Den kommanderer sin befalning helt til McGonagall til slutt gir etter.

Nå har William McGonagall fått et kall. Han skal bli poet. Jaggu skal han ikke det. Han skal bli den beste poeten verden har sett!

William McGonagall (1825 - 1902)
William McGonagall ble født i Edinburgh i 1825. Han tilbragte store deler av barndommen på Orknøyene og flyttet til Dundee som elleveåring hvor han etter hvert slo seg sammen med sin far for å gjøre karriere i tekstilindustrien. Her ble han værende fram til den skjebnesvangre sommerdagen i 1877, hvor den indre stemmen plutselig tok overhånd og befalte McGonagall å skrive.

Dermed begynte McGonagall på en karriere han skulle bli kjent for. Men han lyktes ikke i målsettingen om å bli verdens beste poet. Han ble tvert i mot en av de verste.

I fortellingen om Harry Potter brukte forfatter J.K. Rowling etternavnet til William McGonagall for å skape karakteren Minerva McGonagall (Minerva McSnurp). Foto: Wikipedia.

McGonagall var en mann uten talent, som likefullt trodde at han var en stor poet og tragiker, og som stadig lette etter gode anledninger for å bevise det.

Det var ikke troen på seg selv det stod på. McGonagall var nemlig overbevist om at de fryktelige diktene han liret av seg lå like oppunder William Shakespeares verk hva kvalitet angikk. Dessverre for McGonagall var han alene om å mene det. De fleste syntes nemlig at verkene hans stinket. De syntes diktene var barnslige, manglet rytme, eleganse og ikke minst rim. Men McGonagall var ikke den som ga seg.

I biografien sin skriver han bråkjekt:

I bow to the knee to Shakespeare,
but to no other poet, living or dead!

Temaene McGonagall skrev om tok ofte utgangspunkt i historiske personer eller hendelser. Mest beryktet er hans dikt om broulykken over den skotske elven Tay, hvor flere titalls mennesker mistet livet da broen raste sammen. I sitt verk om ulykken gjøv han løs på et dikt i åtte vers uten tanke på bokstavrim eller enderim:

Beautiful Railway Bridge of the Silv'ry Tay
Alas I am very sorry to say
That ninety lives have been taken away
On the last Sabbath day of 1879
Which will be remember'd for a very long time.
And the cry rang out all round the town,
Good heavens! The Tay Bridge has blown down.

McGonagalls urokkelige tro på seg selv og sin fortreffelighet gjorde ham veldig utsatt for mer eller mindre morsomme påfunn fra samtidens spøkefugler.

En dag mottok han foreksempel et brev fra kongen av Burma. Og med ett tok livet til McGonagall en ny og spennede vending, og han bestemte seg for å flytte fra småbyen Perth. Nå skjønte han nemlig at han hadde vokst seg for stor for byen. Skulle han komme videre, var det klart at han måtte flytte. I autobiografien sin forklarer McGonagall avgjørelsen slik:

Kjære lesere. Jeg må fortelle dere hvorfor jeg flyttet fra den vakre byen Perth. Det var fordi jeg fant ut at byen ikke var stor nok for en mann av mitt kaliber. Jovisst var innbyggerne snille og oppførte seg bra. Men plutselig en dag mottok jeg en konvolutt i posten. Og konvolutten inneholdt en sølvelefant og et brev.

Jeg ble forbauset og sa til meg selv: «Nå skal jeg se på brevet som ligger ved». Og forbauselsen ble enda større da jeg så at brevet var fra selveste Kong Theebaw av Burma og Andamanøyene. Kong Theebaw hadde bestemt seg for å gi meg tittelen «Sir William Topaz M'Conagall Ridder av Den Hvite Elefant, Burma».

Brevet var selvsagt ikke fra kongen av Burma. Som så mange ganger før, dreide det seg bare om et pek satt i stand av en byens moroklumper. Men McGonagall, henrykt over å ha falt i smak hos selveste kongen av Burma og attpåtil mottatt en riddertittel, bestemte seg sporenstreks for å ta familien med seg og flytte til en by som var mer verdig en ridder.

Han flyttet til fødebyen Edinburgh og fortsatte diktskrivingen derfra. At McGonagall likte Edinburgh kommer godt fram i diktet «Beautiful Edinburgh», som av kritikerne regnes for å være ett av hans bedre verk:

Beautiful city of Edinburgh, most wonderful to be seen,
With your ancient palace of Holyrood and Queen's Park Green,
And your big, magnificent, elegant New College,
Where people from all nations can be taught knowledge.

The New College of Edinburgh is certainly very grand
Which I consider to be an honout to fair Scotland,
Because it's the biggest in the world,
without any doubt,
And is most beautiful in the inside
as well as out.

McGonagall mistet aldri troen på seg selv og sine ferdigheter. Stadig la han ut på reisefot i håp om å bli oppdaget. I 1878 gikk han for eksempel 8 mil til fots for å treffe dronning Victoria og vise henne eksempler på sin litterære begavelse. Men da han kom fram, etter tre dagsmarsjer, ble han stoppet i porten og måtte gå hjem igjen med uforettet sak.

Noen år senere, i 1887, fikk han nyss i at New York kanskje var stedet å dra til for å få gjennomslag som dikter og poet. Dermed bar det til statene og det store eplet. Men gjennobruddet lot vente på seg også denne gang, og etter noen måneder dro han tilbake til Skottland igjen.

Oppholdet i New York inspirerte ham imidlertid til å skrive diktet «Jottings of New York» som starter med en uforbeholden hyllest til den store byen, men som ender med følgende vers:

And with regard to New York and the sights
I did see,
One street in Dundee is more worth to me,
And, believe me, the morning I sailed from
New York
For Bonnie Dundee, my heart it felt as light
as a cork.

De siste årene av sitt liv fortsatte McGonagall skrivingen fra Edinburgh. Diktene handlet gjerne om samtiden, om dronning Victoria og om de skotske byene. Han fikk ofte forespørsel om å opptre i private selskap, slik at publikum kunne ha noe å le av.

Men McGonagall var urokkelig i sin tro på at han var flink. De siste årene av sitt liv ønsket han sågar å bli referert til som «Sir William Topaz M'Conagall - Ridder av Den Hvite Elefant», juksetittelen som ble forært ham tiår tidligere.

William McGonagall døde den 29 september 1902.

Han klarte aldri å bli verdens beste poet. Men han klarte å skrive seg inn i historien. I dag regnes William McGonagall for å være en av Skottlands best kjente ubetydeligheter.

• McGonagall Online