Femi Fatal får herrebesøk

Femi Fatal får herrebesøk
Femi Fatal får herrebesøk

Femi Fatals nyvunne selvstendighet blir truet da et usedvanlig brautende eksemplar av arten hankjønn inntar stua hennes.

Gule lysende øyne

Jeg er på vei inn i stua for å slukke lyset før jeg skal gå til sengs, da jeg oppdager to gule, lysende øyne som stirrer på meg gjennom det halvåpne vinduet.

Something's out there. Jeg stirrer forferdet tilbake mens utallige blodige scener fra diverse «ung-kvinne-blir-stalket-og-deretter-slaktet-i-dusjen»-filmer raser gjennom hodet mitt. Men så skjer det underlige: Jeg, som fremdeles ser etter monstre (eller enda verre: menn) under senga mi før jeg sovner om kvelden, makter faktisk å få kontroll over det galopperende hjertet mitt og snakke meg selv til fornuft.

For det første: Jeg bor i tredje etasje. For det andre: Når jeg bøyer meg fram, kan jeg tydelig se et par hvite forpoter som henger etter vinduskarmen. Det står ingen Freddy Krueger eller Norman Bates utenfor, men en pusekatt. Å, herregud. Et lite pusenurk må ha falt ned fra etasjen over og klamrer seg nå desperat til minst ett av sine ni liv og vinduskarmen min. Hvilket sekund som helst kan den vesle pjuskelusken miste taket og bli most til grøt mot asfalten.

Forsiktig åpner jeg vinduet høyere opp mens jeg godsnakker med koseklumpen, som jeg nå kan se at ikke henger, men faktisk står oppreist med bakpotene godt plassert på gesimsen under vinduet. Med et kraftig tak i nakkeskinnet - det vesle nurket viser seg nemlig å være ganske så fullvoksent - får jeg løftet snuskepusen innenfor.

Rørt til tårer over min egen heltedåd titter jeg ned på pusenufsen som hviler i armene mine, og forventer å bli møtt med et stort og bløtt «takk for at du reddet livet mitt»-blikk. Men så er det bare det, at øynene til katta slett ikke sier det, eller noe som helst annet som kan tolkes i den retning.

Før jeg får sukk for meg langer dyret ut en tjukk klo som den hogger fast i fingeren min. Jeg hyler og slipper kreket rett i gulvet. Der blir det stående og stirre hatskt på meg, mens det pisker med halen og utgyter lumske strupelyder.

Jeg hyler på ny og styrter mot døra med morderdyret hakk i hæl. I siste sekund får jeg smelt døra igjen rett foran snuten på kreket, som i pur skuffelse setter i gang med en forferdelig uling.

Skjelvende og med hivende pust ringer jeg Mona og får henne til å love å komme bort så fort hun bare klarer. Mona er en kald jævel, hun er den eneste jeg kjenner som er tøff nok til å eliminere denne pelsdotten. En faretruende stillhet fra stua blir nå avbrutt av en masse romstering og veltelyder. Jeg kikker inn gjennom nøkkelhullet og ser veltede blomsterpotter, jord og planter ligge slengt utover gulvet, mens kattekreket selv leker Tarzan i gardinene mine.

- Hei, fatso, roper jeg. - Jeg reddet faktisk den tjukke rumpa di fra å bli knust, jeg synes du burde vise litt mer takknemlighet!

Den pelskledte tyrannen svarer med å kvesse klørne på sofaen min.

Typisk mannfolk, tenker jeg. Og får en snikende følelse av at dette dyret kommer til å invadere livet mitt. Før jeg vet ordet av det, vil kreket være parkert i sofaen foran tv-en, mens det ser fotball og overser meg totalt, om det da ikke gryntende ber meg finne fram noe snacks:

Det banker på døra. Å takk gud, det må være Mona.

- Så fantastisk bra at du kom! Det...

Jeg bråstopper da jeg innser at det ikke er Mona, men naboen som står utenfor. Den hjulbeinte, smått alkoholiserte og slitsomt kontaktsøkende Iversen står og ser opp på meg med plirende øyne.

- Det var et sånt rabalder. Jeg måtte se om alt sto bra til, sier han, og strekker på den rynkete kalkunhalsen sin i et desperat forsøk på å få et glimt inn døra.

- Jeg har fått en katt på besøk, svarer jeg. - En som sikkert eies av noen som bor her i gården. Kjenner du noen som har katt?

- Katt! Katter er det verste jeg vet, gneldrer han. - Dumme dyr. Eier ikke stedsans, vet du. Blir helt forvirra når dem kommer uttafor reviret sitt. Hm, Hm. Så du har fått deg katt, altså. Er huseier informert om denne nyanskaffelsen?

- Hva faen, det er jo ikke min katt, sa jeg jo. Den bare hang utenfor vinduet mitt nå i sted!

Iversen smatter med tunga, fornøyd med reaksjonen min. Et pang etterfulgt av en rekke knuselyder høres innenfra stua, så jeg smeller igjen døra foran nesa på den nysgjerrige gubben og springer tilbake til nøkkelhullet for å følge med katta til Mona kommer.

En halvannen time senere står hun utenfor, med den obligatoriske røyken hengende i munnviken og smiler skeivt til meg.

- Du tok deg god tid, freser jeg. Mona hever det ene øyenbrynet til svar og gjesper ubekymret.

- Så, hvor er dette kattekreket da?

Et langtrukkent, mannevondt mjau gir svaret.

Mona marsjerer mot stua og åpner døra på vidt gap. Jeg kniper igjen øynene, holder meg for ørene og venter det verste.

Men... det er mistenkelig stille der inne. Jeg letter litt på det ene øyelokket. Musespiseren har sluttet med jamringa. Varsomt lister jeg meg bort til døra og titter inn.

Og der står Mona med monsterdyret i armene. Kreket er forvandlet til en kjempemessig kosebamse og ligger nå idyllisk strak ut på rygg, fullstendig avslappet, og maler høylytt.

Mona smiler mot meg.

- Han er jo bare helt nydelig. Kjempeskjønn, jo!

Jeg har aldri sett Mona sånn før. Så myk i øynene og så full av... følelser. Det er nesten litt ekkelt. Jeg går mistenksomt bort til henne og tar katta i nærmere øyesyn. Den ser virkelig enorm ut, der den ligger og breier seg. «Halla på 'rei tjukka. Byr du på no' tunfisk, eller åssen er forholda?» sier den og sender meg et selvtilfreds glis.

- Åååå, er han ikke søøøt? Mona sukker henført og har ikke øyne for andre enn kjempekatta. - Får jeg ta han med meg hjem, eller?

- Vær så god. Ta kreket. Dere kler hverandre, sier jeg, full av vemmelse.

Mona svinser fornøyd avgårde, med katta i armene. For sent kommer jeg på at dyret mest sannsynlig eies av noen som bor her i gården.

Med et sukk setter jeg i gang med å feie opp glasskår og planterester. Mannfolk altså. Bare gris.

Les forrige Femi Fatal: Den norske superelskeren finnes ikke

Les mer Femi Fatal her.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus