Sommerens hotteste?

Sommerens hotteste?
Sommerens hotteste?

Musikksjefen på jobben har funnet det han kaller den perfekte utfordring. Han vil at jeg skal anmelde sommerens hotteste plate.


Jeg kan holde tale i selskap, kjøpe Grandiosa uten å bli flau og konversere med gamle damer om krig, helse og napoleonskaker. Jeg kan vente på jenter som kjøper klær, spille blokkfløyte på tv, skyte på mål eller synge karaoke med venner.

Ber du meg gå på ski over Grønland, tar jeg på meg anorakken. Trenger du kondomer, kan jeg kjøpe deg en pakke.

Men dette, jeg titter bort på musikksjefen i redaksjonen, dette kan du ikke mene.

- Jo, svarer kollegaen min, og slipper cd-en «ABSOLUTE DANCE - MOVE YOUR BODY! SUMMER 2007» i hendene mine.

- Denne gjør det bra på listene, og nå som det er sommer og all ting, så er det bare rett og rimelig å komme med en anmeldelse. Det kan du gjøre, Benjamin. Musikksjefen står midt på gulvet på Platekompaniet og ser på meg med øyne uten ironi.

- Kan ikke heller du anmelde den, du som kan slikt, foreslår jeg mens jeg prøver å skyve cd-en tilbake i hendene hans. Men nei, det kan han ikke.

- Jeg har så mange andre skiver jeg skal anmelde, sier han, og nevner noen band som skal indikere at han har holdt på i gemet en stund og at han vet hva han driver med.

- Denne tar du, sier han.

Han kunne likså gjerne bedt meg om å putte all stoltheten min i en sekk, snøre sekken sammen, feste noen steiner til den, ta båten over til Nesodden og så slippe sekken over ripa midt ute på fjorden.

«ABSOLUTE DANCE - MOVE YOUR BODY! SUMMER 2007», jeg titter på coveret jeg har i hånden min. Den brenner i fingrene og svir i øynene. Hvilken effekt den har på ørene, tør jeg knapt tenke på.

- Jeg er mer Beatles-typen, sier jeg.

- Ja, Beatles er bra, men med denne får du jo brynt deg litt. Det er fint å få spredt smaken sin, sier han, før han legger til at han gjerne skulle tatt albumet selv, hadde det ikke vært for alle disse andre albumene han skal anmelde. Han plukker fram en cd fra hylla som han holder mot meg for å understreke hva han mener. Det er det siste albumet til Bjørk.

- Tid, vet du, Benjamin, det er noe du får mindre av etter hvert. Bare gå til kassa du, så kommer jeg straks. Og sørg for å få kvitteringen. Jobben betaler.

- Vi kan godt bytte, altså, sier jeg. Jeg tar gjerne den siste til Bjørk, om du tar ABSOLUTE DANCE-greia.

Musikksjefen viser seg å være døv på det øret. Han blir plutselig opptatt av noen album i seksjonen nyheter som han bare mååå ha.

- Se der ja, Art Brut er ute med ny skive. Og der er Ryan Adams og Kaada også. Han plukker med seg det han finner i en fin liten bunke.

Jeg står midt på gulvet som om jeg skulle ha vært noe gjenglemt. Følelsen jeg har, kan sammenlignes med følelsen menn får når de forviller seg inn på en butikk som bare selger dameklær. Om nå bare NTB hadde vært på banen her, hadde det vært mye enklere. Da kunne jeg ha dratt hjem og skrevet på serien min om arr.

- Kan du ikke bare legge denne cd-en i din bunke, sier jeg igjen.

- Du vet det, Benjamin, at de folka som jobber her, de kjenner meg og stilen min. Det forplikter, sier han, uten at jeg helt får taket på om dette var et forsøk på begrunnelse eller om det var generell informasjon.

Jeg er ikke humør til å lage en scene. Jeg orker ikke legge meg på ned på gulvet som om jeg har besvimt, eller late som om jeg plutselig ikke har armer. Derfor tar jeg bare de lange stegene bort til kassa og slenger «ABSOLUTE DANCE - MOVE YOUR BODY! SUMMER 2007» på disken, og prøver å unngå å møte blikket til den kvinnelige ekspeditøren.

- Jeg skal ha denne, sier jeg. - Eller, det er egentlig ikke til meg. Det er til en kompis.

Hun ser på meg som om hun har hørt denne regla før.

- Vil du ha den forseglet da?

- Ja, det vil jeg. Så kan han bytte, liksom, om han ikke skulle like den.

Jeg hadde ikke følt meg verre om jeg hadde kjøpt en pakke kondomer og spurt om å få dem forseglet, slik at man kunne bytte i tilfelle man hadde uflaks. Jeg som ikke har kjøpt en cd med ABSOLUTE i tittelen siden jeg var fjorten og ikke visste mitt eget beste.

Musikksjefen går fram til kassa og finner en ekspeditør han kjenner fra før. De veksler noen ord og uttrykker felles maskulin begeistring over å se hverandre igjen, før min kollega slipper bunken med cd-er på disken, og ekspeditøren kommenterer at det er deilig å se noen med skikkelig musikksmak.

Musikksjefen gir et lite nikk i min retning.

- Det blir 159,50 da, sier damen.

- Han der betaler, svarer jeg.

-----

Les plateanmeldelsen i morgen.

Forrige kapittel: Signaturer av ting som har skjedd
.

Neste kapittel: Spisses og vinkles
.

Bli venn med Benjamin Bust på Facebook.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus