Det handler om krig

Det handler om krig
Det handler om krig
Artikkelen fortsetter under annonsen

Finland handler mye om krig. Det handler om vodka, sauna og en mann ved navn Mannerheim også. Men mest av alt handler det om krig.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen


Før jeg sovnet i går kveld leste jeg litt i en turistbrosjyre om Helsinki. Her stod det blant annet at finnene under krigen mot russerne bygget opp en kopi av Helsinki i en granskog utenfor byen. Og hver gang de russiske bombeflyene kom, slo man av lysene i den finske hovedstaden, og tente lamper og satte opp noen kirkespir hist og pist mellom trærne for å lure russerne til å slippe bombene på galt sted.

Fortsatt skal flere av disse kulissene finnes, klare for å bli satt opp igjen i tilfelle krig. For det er visst det de frykter aller mest, disse finnene. Krig. De er visst lei av å slåss. Nå vil de ha fred for alle pengene. For Finland handler mye om krig. Det handler om vann, vodka, design, skog, marimekko, sauna, julenisse og Melodi Grand Prix også. Men mest av alt handler det om krig.

Det er kanskje ikke så rart at de er så strenge med sikkerheten nå når de har fått Melodi Grand Prix til byen. Det kan jo hende at noen av deltagernasjonene opererer med en skjult agenda, at de ser på eurovisjonen som en mulighet for okkupasjon. Hvem vet, kanskje sitter det finske forsvaret klart med lamper og kirkespir og vil rykke ut til nærmeste skogholt om noen av deltagerne plutselig begynner å oppføre seg truende. Jeg ser det for meg.

Nuvel. Det har blitt en ny dag, og i et forsøk på å finne noe å skrive om har jeg tatt turen til Mannerheim-museet like utenfor sentrum av Helsinki. Turistbrosjyren min anbefalte det. Den var raus i sin omtale av denne Mannerheim. Det gikk nesten ikke en side uten at han var nevnt i rosende ordelag. Finlands store sønn, stod det. Viktigste finne i historien, stod det også. Om Mannerheim var en pannekake, ville finnene ha spist ham til frokost, middag og til kvelds. Slik forstår jeg det.

– Vil du ha guiding på engelsk eller svensk, spør mannen i resepsjonen på museet. Jeg svarer at svensk holder i massevis. Vi er jo tross alt naboer. Han reiser seg opp og sier at da er det bare å sette i gang.

Dermed får jeg en grundig innføring i Mannerheims rike liv på svensk. Eller, i hvert fall et språk som ligner. Jeg prøver å skrive ned på presseblokka mi så godt jeg kan. For eksempel når guiden forteller om alle utmerkelsene denne Carl Gustav Emil Mannerheim fikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Mannerheim avstolo titson gåvlon och manøvrerade

såsosola

, sier guiden min og peker på en medalje Mannerheim fikk fra selveste Hitler.

– Ikke verst, sier jeg og titter ned på blokka mi. Jeg skjønner ikke helt hva jeg har skrevet.

– Och i det här rummet var den enaste lyksys utsikten åt havnen, och du kan ju notatera deg att

Mannerheim

omoenta løftade unnataslaged utriksrevisjon i augusti 44. Guiden ser på meg og humrer med blanke øyne.

– Akkurat ja, sier jeg bekreftende og noterer.

Og slik går det slag i slag. Guiden først. Jeg diltende etter. Jeg lærer at Mannerheim snakket mange språk, at han var president, ett eller annet om et tigerskinn, noe om en flittig hest, at han var både for og mot Tyskland, 185 på strømpelesten, og ikke minst at bestefaren hans var berømt for å samle på starbagger, hva nå enn det er. Han skulle visst ha 10.000 av dem.

– Så pass, sier jeg og prøver å virke begeistret. 10.000 starbaggar er mye. Men hvem tror du vinner Melodi Grand Prix da?

Guid

en ser forundret på meg.

– Nej, du vett, begynner han, inte måniskan koiponen sådär.

Om kvelden sender jeg hjem en artikkel om Mannerheim og alt hva han fant på. Jeg henter mye fra brosjyren, men prøver også å spe på med egne notater. Han representerer alt det finnene ser opp til, skriver jeg i meldingen til sjefen, slik at han skal skjønne at Mannerheim er viktige saker, og at det bare er å rydde forsiden.

Jeg legger ved en liten notis også, om at stemningen her i Helsinki er 'sådär' et par timer før Melodi Grand Prix braker løs. Men den notisen drukner i mengden av annet stoff.

Og mens vinnermelodien ruller over skjermen noen timer senere, sitter jeg alene med en servitør på nepalsk restaurant og lærer litt om Nepal.

Jeg lærer at nepalsk mat er mindre krydret enn indisk mat, og at man nylig bestemte seg for å bytte navn på landet fra Kongedømmet Nepal til bare Nepal.



Og om få måneder skal parlamentet i hovedstaden Katmandu

ta stilling til om landet også formelt skal bli republikk.


-----

Forrige kapittel: Perkele!

Artikkel om Mannerheim.

Benjamin Bust på Facebook.