Dere skulle ha sett meg

Dere skulle ha sett meg
Dere skulle ha sett meg

Jeg må ha fortonet meg som noe mellom MacGyver og en pullitzerprisvinner i det jeg åpnet døra til hytta og endelig stod der.


Det var en uke etter at statsministeren plutselig trakk seg. En uke etter at han bare lot være å møte opp på jobb. Det kom ingen forklaring, ingen avsluttende ord om hvorfor. Bare en liten lapp på kontorpulten, med de tre ordene «Jeg gir meg».

Noen kalte avgangen den største nyheten i Norge i fredstid. Andre sa at OL på Lillehammer tross alt var større, men at dette var en god nummer to. Over natten ble statsministeren fritt vilt. Alle ville ha hans uttalelse, få hans dyrebare begrunnelse, vite svaret på de viktige hvorfor, hvor og hvordan. Det ble sagt at noen bladde opp millionbeløp til familien bare for å få noen eksklusive ord. Men ingen kunne fortelle noe. Alle munner var lukket. Statsministeren var som sunket i jorda.

Noen sa at han hadde reist til utlandet. Andre sa at han kanskje var drept av svenske nasjonalister, eller at han nå levde livet som pirat i Østersjøen. Tilhengere av konspirasjonsteorier hadde i hvert fall glade dager. De villeste teoriene gikk ut på at statsministeren var kidnappet av en UFO, eller at han hadde havnet i et hemmelig brorskap med enarmede postmenn og jødiske dverger under parolen «sammen er vi sterke».

Et par politiske kommentatorer trakk parallellen til Australias tidligere statsminster Harold Holt, som en desemberdag i 1967 gikk ut i bølgene ved Melbourne for å ta et morgendukkert – og som aldri ble funnet igjen.

Så fant jeg ham da. Statsministeren. La meg ikke gå i detalj på hvordan. La meg bare si at jeg har mine kontakter. Jeg har mine metoder. Det er ikke fritt for at jeg har snappet opp ett og annet triks i løpet av alle årene i bransjen. Jeg er ikke uvant med å gå over bekken etter vann, eller hva det nå heter.

Statsministeren befant seg i en gammel hytte på Norefjell.

Og jeg må ha fortonet meg som noe mellom MacGyver og en pullitzerprisvinner i det jeg åpnet døra inn til hytta og stod der, ansikt til ansikt med statsministeren. Han virket sliten og avmagret, og med et uttrykksløst ansikt fullt av stubber med skjegg. Med linjal og målband i øynene så han på meg fra øverst til nederst, før han kort ga meg et lite nikk og sa:

- Så det ble altså deg.

Og jeg tenkte, i mitt indre. Bedre journalist enn meg skal dere lete lenge etter. Fy fader, jeg er god.

Dere skulle ha sett meg ...


Det er mobilen som bringer meg tilbake til virkeligheten.
For sannheten er at jeg bare ligger i senga, godt innpakket i en fantastisk drøm. Jeg blunker noen ganger med øynene, mens jeg prøver å surre meg ut av dynetrekket jeg har rotet meg inn i.

Alt er slik som det pleier å være. Verden henger på greip. Livet er A4.
Jeg har ingen grunn til ikke å tro at statsministeren ikke befinner seg på kontoret sitt. Jeg skimter ingen gode saker i horisonten. Jeg er godt unna det meste. Jeg har attpåtil forsovet meg.

Mobilen ringer fortsatt. Sjefen i andre enden. Han lurer på hvor jeg har blitt av.
Han sier at klokken er mye. Har det skjedd noe, spør han, klokken er jo elleve allerede.

Og med en stemme som ennå ikke er min, svarer jeg at jeg ikke er helt i form. Neida, jeg sov ikke. Hodepine. Og joda, jeg kunne godt ha sagt i fra. Sendt en mail eller sms, joda, jeg tar den, det var urutinert av meg. Vi lever jo i teknologiens tidsalder. Vi bruker ikke brev eller duer. Jeg kunne godt ha sagt i fra.

– Jeg kommer på jobb nå, sier jeg.
– Om du er syk kan du selvsagt bare holde deg hjemme, sier sjefen.
– Jeg er ikke syk lenger. Det var bare litt hodepine. Over nå.
– For vi har paracet på jobb, om du trenger det altså, sier sjefen.
– Neida, jeg er frisk. La meg bare kle på meg, så kommer jeg straks.

Så drar jeg opp på jobben og skriver en sak om en fyr i Frankrike som har laget sexleketøy for hunder. Det er en helt grei sak der jeg også får liret av meg finurlige ordspill av typen «doggystyle» og «lekkerbisken».

Sjefen virker imidlertid ikke helt fornøyd.

– Hva har jeg sagt om slike saker, spør han med rynke over nesa. Han synes grepet jeg har tatt er for enkelt. At jeg har vært billig. Han sier han vil ha gode historier. Saker som setter ting på dagsorden.
– Jeg har hodepine, sier jeg.

De gode historiene får bare vente så lenge.

Før eller senere skal jeg finne dem.

Så sant som mitt navn er Benjamin Bust.


-----

Neste kapittel: - Hva er irans offisielle forhold til grytelokk?

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden

Velkommen til debatt

ABC Nyheter ønsker velkommen til debatt om det meste. Men vi krever at du er saklig og viser respekt for menneskene sakene handler om og dine meddebattanter. Regler for kommentering finner du her.

Tor Strand, redaktør.

comments powered by Disqus