KONSERT: Leonard Cohen, Kongshavn, Langesund - fredag 17. juli 2009Gamlefar imponerer fortsatt

Til tross for alderen holder Leonard Cohen ennå koken. Her fra en konsert tidligere i vår. (Foto: Scanpix)
Til tross for alderen holder Leonard Cohen ennå koken. Her fra en konsert tidligere i vår. (Foto: Scanpix)
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pMolde Jazzfestival kan glede seg.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

LANGESUND (ABC Nyheter): Værgudene viste seg med upåklagelig musikksmak da Leonard Cohen (75 år i september) valset innom lille Langesund, under sitt andre norgesbesøk i den svært omfattende comebackturneen som sangeren og poeten har blitt tvunget ut på.

Alle som bryr seg om Leonard Cohen og hans musikk er kjent med at kanadieren ble frastjålet sine oppsparte pensjonspenger av sin egen manager, mens han oppholdt seg i et buddhistisk kloster i California.

Men en mann av Cohens kaliber lar seg ikke vippe av pinnen av slike jordiske fortredeligheter. Om han ikke synger, knelende foran sin spanske bandurriaist (strengeinstrument), trio av korister eller lett foroverbøyd, ned i mikrofonen, smiler han hele tiden fra øre til øre.

Da han etter tre timer og to minutter (inkludert en kort pause) takker sitt norske publikum for å ha holdt interessen for sangene hans i live i mange, mange år føles det som genuin takknemmelighet, ikke bare showbiz-smisking.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Krystallklar tydelighet

I motsetning til sine sammenlignbare størrelser i låtskriverfaget, Bob Dylan, Bruce Springsteen og Neil Young, er Cohens presentasjon av musikken preget av forutsigbarhet og krystallklar tydelighet. Således er programmet i Langesund i liten grad annerledes enn det han bød på i Oslo i fjor sommer og som kom på konsert CD/DVD-en «Live In London» tidligere i år.

Bandet er også det samme, med Cohen-veteraner som Bob Metzger (gitar, steel) og Roscoe Beck (bass) som bunnsolide forankringer i et lydbilde som er så velmodulert at mann innimellom tar seg i å savne en touch friksjon. Som Cohen selv synger, «There's a crack in everything, that´s how the light gets in».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Men selvfølgelig dreier det seg om å bygge opp rundt og tydeliggjøre tekster som gjennomgående er blant musikkens aller flotteste. Tekster som Cohen selv sier på ingen måte kommer lett til ham. Som er resultat av, i noen tilfeller, uendelighet av finstemt pussing.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Cohens poesi

Således er Cohens poesi ladet av setninger som kan oppfattes, tolkes, brukes, rammes inn, siteres, trykkes på t-skjorter («There is a mighty judgement coming», løftet fra sangen som kanskje er Cohens aller tyngste, «Tower Of Song»).

De er å betrakte som gamle kjente de fleste av dem, «Dance me to the end of love», misantropiske «The Future», «Ain't No Cure For Love», «Bird On A Wire» (hvorfor sørget ikke noen for en reunion av hjemfylkebandet Midnight Choir i sakens anledning?), «Everybody Knows», «Waiting For The Miracle», «Susanne», «Sisters Of Mercy», og «So Long Marianne». Den siste med sangens objekt ringside i en sommerkveld som må ha fått tankene ekstra lett til å flytte seg til sekstitallets Hydra, der Cohen «stjal» Marianne fra den norske forfatteren Axel Jensen.

Cohen skal ha sagt at karrieren hans som visesyngende poet var resultatet av en distraksjon da han på midten av sekstitallet var på vei til Nashville for å bli countrysanger. Det er ikke sikkert at det er så mange som får med seg at Cohen letter på Fleksnes-hatten(!) til denne tapte karrieren med en countryversjon av «Heart With No Companion» fra 1984-albummet «Various Positions».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om Cohen har dratt den ene gigantsangen etter den andre opp av hatten (hattene er viktige symboler på denne siste (?) Cohen-turnéen, Cohen avslører at de har folk som tar seg av alle hattene, backstage), så er den siste timen, om mulig, ytterligere stinn av rockhistorie.

Mer enn ekstranummer

I forrige uke kom meldingen om at Cohen ydmykt ber om en liten pause i den globale cover-tolkingen av «Hallelujah». Et ønske som sannsynligvis skaper et delikat dilemma for den pågående turneen til platinum-karaoke-kvartetten Nilsen-Fuentes-Lind-Holm.

I Langesund tok Cohen kontroll over sangen med en autoritet som det tar steinhuggere for å få notert seg.

Andresettet avsluttes med en ekstra humoristisk «I´m your man» og «Take This Waltz», der hovedpersonen kan forlate scenen som den «song and dancemannen» han er.

Ekstranumrene fortjener alt annet enn å bli kalt «ekstra». Denne kvelden er de å betrakte som en egen konsert, først «So Long, Marianne», deretter Cohens overgang til tekno i 1988, massive «First We Take Manhatten», så sangen som er for blå for varme sommerkvelder, «Famous Blue Raincoat», «If It Be Your Will», der Cohen først bare resiterer og deretter overlater mikrofonen til koristene The Webb Sisters. «Closing Time» lurer oss, så det blir «I tried to leave you» som får oppgaven å være bandets rulletekst.

Til slutt danser Cohen av scenen, han overbeviser oss alle om at tre-kvart århundre er nothing for en mann som har kjærligheten til musikken i livet sitt.

Leonard Cohen spiller fredag under jazzfestivalen i Molde.