Laster artikkel ...

Torturen startet to timer etter at hun ble tatt

Torturen startet to timer etter at hun ble tatt

Motstandsbevegelsens sinnrike etterretnings- og sikkerhetssystemet bygde på at hver enkelt person satt på begrenset informasjon som kunne røpes under tortur eller forhør. Men Reidar Myhre brøt selv med dette prinsippet.

EV13K
EV13K
Reidar Myhre fotografert etter krigens slutt.


Å holde prosjekter adskilt og dobbelt sikret med vanntette skott, er grunnleggende i alt etterretningsarbeid.

Reidar Myhre var involvert i flere grupper. Og han visste mye om dem.

Det var ikke bare den norske militærorganisasjonen (Milorg) som fikk informasjon fra Myhre. Det gjorde også Gunnar «Kjakan» Sønsteby og Oslogjengen, som var tilknyttet det britisk oppsatte Kompani Linge.

«Vi var delaktige i mye av det Linge-karene i Oslo utførte. Men det skulle ikke frem i lyset den gang den største krønike ble skrevet. Milorgs innsats og behjelpelighet i deres aksjoner er det nevnt lite om», skrev Reidar Myhre etter krigen.

Myhre brukte også sitt private nettverk og separate sideprosjekter som gruppene Zero og Øverland (som ble til Brandy og så overlatt til en annen motstandsgruppe, A2).

Han hadde en opportunistisk tilnærming, og lot etterretningsopplysninger tilflyte de som måtte ha best bruk for dem – alt fra kommunistiske grupper i Norge til britisk og muligens amerikansk etterretning.

Han satt på detaljert kunnskap om hvem som jobbet mot nazistene, i en lang rekke sentrale posisjoner.

Systemet i Milorg var bygget på vissheten om at den som ble arrestert, ville bli utsatt for bestialsk tortur. Det var alltid usikkert om personen ville klare å holde kjeft.

De første 24 timene etter en arrestasjon var derfor avgjørende. Den som satt arrestert, skulle forsøke å holde tett det første døgnet, for å gi de andre en mulighet til å komme i skjul og eventuelt også få fjernet spor.



Møllergata 19:
Møllergata 19:
Gestapo brukte Oslo kretsfengsel, Møllergata 19, som sitt hovedfengsel. Her er celleblokka og luftegårdene.

Da Reidar Myhre ble arrestert 31. mars 1945, brøt det ut panikk. Han ble torturert og forhørt i både Møllergata 19 og i Gestapos hovedkvarter i Victoria terrasse.



Sjokkbølgene slo da inn over Hjemmefronten i Oslo: Nye dekknavn og møteplasser ble prompte avtalt, papirer og depoter ble flyttet og de viktigste personene gikk i dekning.

Og det var mange som hadde noe å frykte.

SS-offiseren og torturisten Siegfried Fehmer fortalte den norske Stapo-betjenten Ragnvald Kranz (ifølge et avhør av Kranz datert 3. juli 1945) at den største feilen de illegale norske organisasjonene gjorde, var at de samme personene drev med forskjellige typer illegalt arbeid.

Fehmer skal ha sagt at det var første gang han så at samme personer kunne jobbe både med illegale aviser, Milorg og spionasje. Det gjorde det enklere å rulle opp ulike ledd i organisasjonen.

Denne dagen i mars 1945 var det ekstra ille:

Reidar Myhre ble arrestert da han besøkte Sissel Knudsen, hans viktigste kontakt, hjemme i Gabels gate 47 B på Frogner.

Han kom dit fordi han hadde avtalt med Sissel Knudsen at hun skulle lage middag til ham, siden kona hadde flyktet til Sverige.

Rolf Ottesen sier til ABC Nyheter at han sto på gata utenfor da det skjedde, og at det derfor raskt ble varslet videre (i intervjuet fra 1985 sier han at han fikk beskjed om arrestasjonen først neste dag).

– Han visste jo forferdelig mye og hadde også engelske kontakter, sier Ottesen.

– Gjennom Sissel hadde han jo også kontroll med mye av politiet. Så ble hun da arrestert av Jonas Lies menn, legger han til.

Reidar Myhre ble arrestert av Stapo-betjentene Stian Bech og Helge Nyfeldt Wiig en halv time etter at Sissel Knudsen var fraktet bort.

«Tølperen Wiig»
«Tølperen Wiig»
Tjenestebevis for Stapo-fullmektig Helge Nyfeldt Wiig som arresterer Sissel Knudsen og Reidar Myhre. Det er verd å merke seg at det ble undertegnet av sjefen, Karl A. Marthinsen, bare fem dager før Hjemmefrontens likvidasjon av ham.


Sistnevnte var den mest aktive. I sine «Minner» skrev Myhre at «tølperen Wiig var fra seg av raseri da han arresterte meg i Sissels leilighet, og kom med de råeste bemerkninger om mitt opphold i leiligheten».

Wiigs kollega, Stian Bech, bekreftet i et avhør i august 1945 at han var med på arrestasjonen.

«I leiligheten til frk. Knutsen fòr Wiig rundt og skjendte og smelte for å vise hvem han var. Wiig har for vane å være ubehagelig ved slike aksjoner», fortalte Bech.

I et skriftlig vitnemål i Wiigs landssviksak, skrev Reidar Myhre selv om da han ble sittende med hendene på ryggen i stramme håndjern ut over natta, i Stapos lokaler i Kronprinsens gate.

«Om aftenen kom Wiig farende inn i rommet, rev meg opp fra stolen og spurte meg "for siste gang" om jeg vilde "plapre", for alle de andre i saken hadde "skvaldra" så det rant av dem», skrev han i vitnemålet.

Stapo-fullmektig Wiig skal også ha frest i ansiktet på Myhre «at da skulde han nok faen ta meg få meg til å snakke» og «jeg skal ta deg med over til Fehmer, og han har saker og ting i kjelleren og på loftet som nok skal får deg til å "skvaldre"».

På dette tidspunkt hadde de plukket opp en del av Myhres dekknavn, og han ble fulgt over i nabobygningen hvor Gestapo og SS-offiseren Siegfried Wolfgang Fehmer holdt til.

Men han var opptatt med vanntortur av Sissel Knudsen. Wiig sender derfor en tysk soldat til Fehmer med en lapp hvor det sto «Sigurd»:

«Hans gode venn Fehmer kom da straks ned fra badet, tørrede sine hender på et håndklæ, og Wiig strålte opp under fortellingen om det fine kup han hadde gjort.»

Myhre forteller ikke hva Fehmer så fysisk gjorde, men han  mener dette beviser at Wiig kjente til den skjebnen som rammet motstandere av regimet, på Victoria terrasse:

«Han er en "landsforræder" og krigsforbryter, tjuv og kjeltring», konkluderte Myhre i sitt vitnemål.

Da Fehmer ble avhørt i forbindelse med Wiigs landssviksak, uttalte SS-offiseren at han ikke trodde nordmannen visste at «frk. Knudsen blev badet av Dressel, Schweier og mig».

Forsvarte bruken av tortur

Det var en hel rekke avsløringer som lå til grunn for at Sissel Knudsen og Reidar Myhre tilbragte påskeaften 1945 i et Gestapo-fengsel.

Reidar Myhre hadde flere ganger tidligere nesten blitt fanget. SS-offiseren Fehmer ønsket desperat å slå kloa i «Sigurd Knutsen», som var ett av Myhres dekknavn.



Venter på dødsstraff
Venter på dødsstraff
SS-offiseren Siegfried Fehmer (til høyre) venter på dødsdommen etter krigen. Han ble skutt 1948.

Fehmer ledet Gestapo, de tyske okkupantenes fryktede hemmelige politi. Han trodde på tysk seier til det siste, og mente det ville ha vært det beste for Norge og Europa.



I sitt arbeid skydde han ingen midler. Selv etter nederlaget i mai 1945 forsvarte den siste Gestapo-sjefen i Norge sin bruk av tortur:

Jeg foretok ikke voldelige avhør fordi jeg var pliktig til det som politimann, men følte meg moralsk berettiget til å bruke slike midler under de nevnte forutsetninger fordi jeg trodde på tysk seier til det siste, og trodde den ville utvikle seg til fordel, ikke bare for Norge, men for hele Europa.

Fehmer arbeidet fanatisk med å spore opp sine motstandere. 

Men han visste ikke at tre sentrale norske patrioter satt i hans arrest de siste månedene av krigen. Verken Myhre, Sissel Knudsen eller Ruth Bentsen sprakk under tortur. 

Gestapo klarte derfor ikke å finne frem til hvem som styrte Milorgs effektive etterretningsarbeid i Stor-Oslo.

Fehmer kom til Norge allerede i april 1940 og han snakket norsk. Hans oppgave var å avdekke de ulike norske og britiske motstandsgruppene arbeidet.

Blant dem han torturerte mot slutten av krigen var altså Sissel Knudsen og Reidar Myhre.

Selv trodde Knudsen at de ble tatt fordi Milorgs sentrale ledelse (SL) tabbet seg ut ved å blande seg inn i en pågående operasjon. Det samme trodde Myhre.

Fehmer kjente til to av Myhres dekknavn: Sigurd Knutsen og betegnelsen EV13K, men det er usikkert om han klarte å koble disse til fangen Reidar Myhre.





Sissel Knudsen ble torturert av SS-offiseren på loftet i Gestapo-hovedkvarteret i Victoria terrasse.

Fehmer var tilkaldt for anledningen, og han var i fin form og riktig høflig til å begynne med og bød på både stol og røyk, jeg røykte ikke. Sissel Knudsen

gestapos hovedkvarter
Gestapos hovedkvarter
Tyske Gestapo og Sicherheitsdienst holdt til i Victoria terrasse under okkupasjonen. Rundt hjørnet bak hadde det norske Stapo sitt hovedkvarter.


Plutselig endret situasjonen seg radikalt. Fehmer fikk hastverk, noe Knudsen mente skyldtes en telefon fra Fehmers venninne som ville ha besøk:

Og da var det forbi med hans tålmodighet, han sa «bad», og sammen med en annen gestapist, som senere overtok saken, gikk vi opp til badet i loftsleiligheten, og alt klokken 16.00 var jeg i badet. Jeg hadde hørt om mange torturredskaper, men aldri om bad. Sissel Knudsen

Åstedsbefaring etter krigen
Åstedsbefaring etter krigen
Gestapo-offiseren Siegfried Fehmer (nr to fra høyre) forsøkte etter krigen å lyve seg ut av en drapssak. Han hevdet at den norske oberstløytnanten Lars Dannevig skulle ha flyktet under transport og kastet seg i elva ved Tretten. Egentlig døde han da Fehmer og andre avhørte ham i Trondheim.

Torturen startet bare to timer etter pågripelsen.

Kildene spriker noe når det gjelder detaljene rundt dette.

Fehmer hevdet selv at han brukte denne spesifikke torturmetoden mot henne i sin egen leilighet, mens hun sier det skjedde på Victoria terrasse:

« ...i min leilighet da Sissel Knudsen fikk koldt bad. I det siste tilfelle ble badingen avbrutt uten at vi oppnådde det tilsiktede resultat», har torturisten fortalt.

Gabels gate 47
Gabels gate 47
Bak trærne ligger boligen hvor Sissel Knudsen bodde. Siegfried Fehmer bodde like ovenfor.

Knudsen fortalte selv ikke noe om at hun skulle ha blitt fraktet til Fehmers leilighet. Den lå i Gabels gate 46, altså rett overfor hennes eget hjem. Det er derfor stor sannsynlighet for at hun ville ha bitt seg merke i om torturen fant sted her.

Derimot skrev hun at en annen kvinnelig innsatt ved fengselet i Møllergata 19 fortalte at hun skal ha blitt fraktet til en privat leilighet og utsatt for denne torturformen.

Selv fortalte SS-Hauptsturmführer Fehmer at han plukket opp den nye torturmetoden bare et par måneder tidligere:



I januar eller februar 1945 ble jeg kjent med at noen av Sipos folk som var kommet til Oslo, hadde brakt med seg fra Frankrike den metode å dukke avhørte i koldt vann for å fremtvinge en tilståelse. Metoden var anvendt med godt resultat i Frankrike. Siegfried Fehmer



Knudsen fortalte om behandlingen hun fikk av gestapistene:

«Jeg fikk beskjed om å kle av meg, og badekaret ble fylt med kaldt vann, og det er ganske kaldt siste mars. Jeg måtte gå oppi med hendene bundet på ryggen og føttene ble også bundet, og jeg ble holdt med hodet under vann flere ganger, og hver gang jeg ble trukket opp over vannflaten spurte Fehmer: "Frøken Knudsen, hvem er EV13K?"»

Offer for Fehmers tortur
Offer for Fehmers tortur
Sissel Knudsen (senere Lødner) ble utsatt for hard tortur under krigen. Hun døde av nyresvikt i 1962.

På et av de hemmelige dokumentene Gestapo hadde funnet hos henne sto det skrevet «EV13K».

«Fehmer spurte også om jeg kjente Sigurd Knutsen, men det gjorde jeg ikke, sa jeg. Men jeg visste jo inderlig godt at Fehmer alt et par år tidligere (?) hadde vært på jakt etter Sigurd Knutsen som var Reidar Myhres dekknavn, og at Myhre også var EV13K.»

Selv om hun hadde vannskrekk, klarte Knudsen å beholde roen:

«Fehmer skjønte vel da at jeg ikke ville kjempe i mot og gav opp badingen. Og så sa han «godt stoff» om meg, det var jo rosende ord fra en motstander, men det lærte meg at det kanskje kunne nytte å være hard. Underlig nok var jeg bare full av forakt overfor bademesterne og følte meg nokså overlegen og betraktet ikke gestapistene som normale mennesker.»

Tilbake på et av kontorene på Victorias terrasse fikk Knudsen et sjokk. En ny fange ble ført inn i forværelset. Det var Reidar Myhre!

Han hadde blitt pågrepet hjemme hos henne. Myhre hadde intetanende kommet dit fordi de to tidligere på dagen - under en overlevering av hemmelige dokumenter - hadde avtalt at han skulle komme på middag.

Myhre levde hundre prosent illegalt i denne perioden og hadde bare noen dager tidligere måttet flykte fra en dekkleilighet på Lovisenberg.

Vi kremtet til hverandre, så vi var begge klar over hvor begge var havnet. For at Myhre kunne dikte så mye han behøvde, valgte jeg å ikke si noe eller vite noe, og derfor ble jeg presset hardt videre. Fehmer trodde at Myhre var en kurer, som kom til meg for å hente stoff og bringe det over grensen, og han ante ikke hvem han virkelig hadde fått tak i. Myhre skjønte etterhvert at jeg ikke hadde røbet noe og kunne handle deretter. Sissel Knudsen

Sissel Knudsen ble denne skjebnedagen utsatt for nye harde forhør på Victoria terrasse.

På kvelden overtok en annen gestapist, som Knudsen beskriver som «noe av det nifseste jeg har sett». Det endte resultatløst for nazistene.



«Ich gebe die Dame auf», ble det sagt til Fehmer på telefonen.

Møllergata 19
Møllergata 19
Slik var en av cellefløyene i Oslo kretsfengsel avdeling A.

Hun ble deretter kjørt til en fengselscelle i Møllergata 19, hvor hun fikk ro før det ventet nye runder med tortur.



Etter fire dager havnet hun igjen i Gestapos hovedkvarter:

Og så falt roen over meg, og jeg fikk igjen den uforklarlige motstandskraften som reddet meg også denne gangen. Sissel Knudsen

Heller ikke denne gangen tok trusler og vanntortur knekken på henne. På kontoret ble hun tvunget til å stå rett opp under resten av forhøret. Torturistene satt selv og spiste pølser og drakk dram, mens de presset henne og ga henne «et par ørefiker».

Til slutt ga de opp. Knudsen fikk kallenavnet «das Flintmädel» - jenta av flint. Dette kallenavnet har hengt ved i flere historiebøker som omtaler hennes betydelige innsats under krigen.

Jeg ble hard og sinna og full av forakt overfor mine motstandere, og jeg fikk uante krefter. De var vel ladet opp i nesten fem lange år, ikke minst ved å spille uskyldig på kontor. Sissel Knudsen

Sissel Knudsen jobbet som sekretær på forværslet til nazitoppen Jonas Lie siden krigens begynnelse. I hele perioden stjal hun all informasjon hun kom over i nazistenes Politidepartement for Hjemmefronten.

Før gestapistene ga helt opp, forsøkte de nok en gang å ta knekken på Knudsen.

SS-offiseren Siegfried Wolfgang Fehmer hadde utviklet en benklemme etter å ha hørt om at de hadde stor suksess med disse i Berlin.

Benklemmene ble også brukt på Grini:

[video id="aQ6YdtDVQXx6qwaGNdwEaxQ" width="680" height="382"]

Da Fehmer ble avhørt etter krigen beskrev han dette som «Wadenklemmen».

Benklemme
Benklemme

Siegfried Fehmer introduserte kalde bad og denne benklemmen i torturen. «Det er mulig at vi i enkelte tilfelle har benyttet to klemmer samtidig, en på hvert ben», sa han i politiavhøret etter krigen.

«Da jeg ikke var fornøyd med bankingen, tok jeg opp ideen. Klemmens trykk mot leggmusklene ble variert ved å løsne på skruen og skru til igjen. Dette kunne vedvare inntil 15 minutter. For å øke smertene, ble vedkommende beordret til å stå på det benet hvor klemmen var påsatt. Vi beveget klemmen, slo på den og trådte også på kanten for å øke smertene. Det er mulig vi i enkelte tilfelle har benyttet 2 klemmer samtidig. Det har hendt at vi har måttet oppgi bruken av klemmen uten resultat, uten at vedkommende ville snakke,» sa Fehmer til norsk politi i juni 1945.

Bombeangrep
Bombeangrep
 

I april 1945 ble Sissel Knudsen reddet fra langvarig tortur med «Wadenklemmen» av et bombeflyangrep:

«Til slutt satte de på meg en benklemme, under kneet på det ene benet, og benet begynte å hovne opp, så jeg hadde merker etter benklemmen lenge etter at jeg slapp fri. Men før den fikk virket ordentlig varslet gjøken i radioen som stod på, flyalarm. Det var Vallø utenfor Tønsberg som ble bombet den kvelden, hørte jeg senere. Da tok de av benklemmen, og jeg ble satt i kjelleren mens gestapistene gikk i tilfluktsrommet ved undergrunnen. Da de kom tilbake en times tid senere, gadd de ikke mere, og jeg ble kjørt til nr. 19.»

Resten av krigen satt Sissel Knudsen, som torturistene kalte «Jenta av flint», i enecelle i Møllergata 19. Hennes far, den tidligere domprost Bjarne Knudsen i Bergen, var nylig død. En bror var i England, mens en annen satt internert.

Likevel gjorde en trussel om at hennes mor kunne bli arrestert, lite inntrykk på henne:

...hun hadde opplevet tyskerne i Antwerpen i 1924 og hadde spilt "Vi vil oss et land som er frelst og fritt" for åpne vinduer i Bergen 9. april 1940, så hun forsto nok. Sissel Knudsen



Dusjen i Møllergata 19:
Dusjen i Møllergata 19:
Også her var de forhatte kikkehullene som vaktene brukte for å følge med på fangene til enhver tid.



Men det var hardt å sitte fengslet

Den svenske politisjefen
Den svenske politisjefen
Harry Södermann var sjef for de norske politistyrkene i Sverige. I mai-dagene 1945 var han med på den relativt fredelige maktovertagelsen i Oslo.

«Jeg hadde mange kvaler, selv om jeg måtte spille Flintmädel, så skulle ingen få se meg svak, - der var ustanselig noen i kikkhullet. Jeg visste jo at min sak var langt fra ferdig, og jeg visste jo at mine gjerninger som «spion» ble regnet for høyforræderi, og jeg var innstilt på å få dødsdom.»

Men mandag 7. mai ble hun og de andre fangene på nummer 19 sluppet fri. Det var to dager før de siste nazistiske troppene overga seg til Sovjetunionen og den andre verdenskrig var slutt.

Det var svenske Harry Södermann, sjefen for de norske politistyrkene i Sverige, som slapp ut fangene. Han var i Oslo etter avtale med okkupantene og bidro til å overføre politiansvaret til Hjemmestyrkene.

«Det var en stor stund, - og en uforglemmelig natt.»

Slik avsluttet Sissel Knudsen sitt brev til historieprofessoren om bidragene hun ytet under okkupasjonen. Brevet er datert 7. mai 1960, nøyaktig femten år etter at hun slapp ut. I et følgeskriv forklarte hun at det hadde tatt lang tid å skrive ned rapporten om etterretningsarbeidet.

Men nå vil jeg gjerne ha den ut av verden, både for din og min skyld, så jeg synes det er en passende dag å sende den i dag, slik som den er. Sissel Knudsen

I nekrologen om henne (publisert i VG 9. april 1962) opplyser «Venner fra D 13» at hun pådro seg en alvorlig nyrelidelse etter behandlingen i fangenskap, og det avsluttes med:



Hennes kamerater fra de hårde dager vil alltid være stolte over å ha kjent henne. Hun var en ener blant de mange. Venner fra D 13