Laster artikkel ...

Raste gjennom Oslos gater med sykkelveskene fulle av våpen

Raste gjennom Oslos gater med sykkelveskene fulle av våpen

Den norske motstandsbevegelsen hadde desperat bruk for våpen og sprengstoff. I papirene etter etterretningssjef Reidar Myhre finnes også en fortelling om hvordan våpenslipp fra Storbritannia ble tatt imot og fraktet til nye lagringsplasser - til fots og på sykkel.

Karlsen04
Våpensjefens kontor

På kontoret til våpensjefen i Milorgs distrikt 13. Fra høyre Hans Heyerdahl, Aaleiv Nedberg og Per Kragelund.

Det morsomste av alt var jo at det hele hadde foregått så å si like utenfor Oslos kjøkkendør, bak hvilken 40.000 tyskere herjet og regjerte. Reidar Myhre



Her er Myhres fortelling om våpenslippet 11. august 1944 ved Harestua. Det er også en sterk fortelling om kameratskapet i gjengen. Språket er noe modernisert:

«Et Slepp»

Endelig hadde vi fått klarsignal for Slepp, og Erik spurte om ikke jeg ville være med oppover i begynnelsen. Dette var jeg meget for, og starten skulle foregå fra St. Hanshaugens plass. Vi skulle avgårde klokken 19.00, i en stor 3 tonns lastevogn.

Vogna var utstyrt med generator og bensin. Erik og Kjell syklet avgårde for å hente vogna, og Nick og jeg skulle møtes oppe på plassen.

Jeg passet klokken som en smed, og startet Nick i god tid, 15 minutter før tid. Vi hadde tunge sekker og skulle dessuten medbringe syklene.

Nick, du var alltid litt vanskelig å starte. Du bakket alltid opp efter et eller annet, som du allerede hadde i sekken eller ikke kunne finne.

Men, endelig kom vi avgårde og opp til vogna. Sekker og sykler ble lempet opp til de som allerede var der fra før, og Nick og jeg klatret på toppen av det hele sammen ned Erik.

Kjell skulle sitte foran sammen med sjåføren og vi andre baki. Genatoren var rød, og vi startet på vår tur til Nordmarka efter ved fra Løvenskiold.

Det gikk ikke svært fort til å begynne med, men vi passerte da Maridalen i god tid og begynte på oppstigningen til Skjærsjøen.

Kjell hadde lappen som gav oss fritt leide gjennom bommen. Vi hadde plukket ham ut fordi han, hvis han ble ilter, snakket slik at ingen ville fort forstå stort av det han sa, samtidig som de vel ble litt redde over hans myndige tone.

Men det gikk forholdvis bra ved bomstua. Vi slapp da igjennom og oppover bar det. Allerede ved starten hadde det vært mørkt, og nu var det allerede bekmørkt her oppe.

Vi sjaltet over til bensin for å få litt bedre speed på vogna. Og det var en eventyrlig kjøring for oss alle denne natta. Det var det første slipp vi skulle ta imot selv.

For fulle mugger gikk det oppover lia og videre i innover på den smale Nordmarksvei. Det var stummende mørkt så vi kjørte med full belysning.

Allikevel var det vanskelig å kjøre den store vogna sikkert, men sjåføren var go og det hendte bare iblant at vi i farten slang bort i stabbestener, med hjula eller at den høie garnering sopte ned svære grener av trær som sto for nær veien.

Det var av og til at vi satt med hjertet i halsen og lurte på hvorvidt han ville greie og komme helskinna fra det eller ei. Sjåføren var ikke videre kjendt, og det er så sin sak å sitte ved siden av en som kjører og fortelle hvordan veien er.

Især når det skal gå fort og det attpåtil er svarte natta.

Men han var allikevel en fin kar å ha bak rattet. Hovedsaken var å komme tidsnok frem og det greiet han uten vanskelighet.



Skjærsjøen og Bjørnsjøen:
Skjærsjøen og Bjørnsjøen:

Skjærsjøen og Bjørnsjøen i Nordmarka sett fra lufta. Bildet er tatt i 1947.



Oppe i Lia mellem Bjørnsjøen og Skjærsjøen, måtte vi bruke hornet for å få noe mystisk noe på fire hjul til å rykke til sia av veien slik at vi kunne slippe forbi.

Da vi kom opp langs siden på dette rullende uhyret viste det sig at et var enslags bil som hostet og stønnet seg oppover i lia i samme retning.

Det hele minnet i farten om et dueslag som var satt ned på et underlag og påmontert fire hjul. Inne på slaget lå der et par mann og røkte behagelig, og et: «Hallo karer» lød ut til oss idet vi passerte.

Det tok oss bare noen minutter å komme forbi og ikke lenge etter forsvant synet for oss bak en kurve på veien og ble oppslukt av mørket.



Bjørnholt:
Bjørnholt:
I Nordmarka ligger tunet Bjørnholt, det var damvokterens bolig.



Vi tordnet over tunet på Bjørnholdt, oppover bakken og innover langs Bjørnsjøen.

Høit der oppe over skinte klare stjerner og det så strålende ut for oss. Her nede hvor vi for avgårde sto skogen så av oss en trygghet av at den visste så meget, men skulle allikevel gjøre sitt til å dekke oss og holde på sin visdom.

Farten ble villere og villere innover, og da vi kom til begynnelsen av Kverstubakka var det ikke fritt for at vi baki begynte å forberede oss til et commandospring ut av vogna hvis dette ble påkrevet.

Nedover og rundt den første svingen gikk det bra, men da vogna var midt i den annen kurve til høire slang den bort i en fremstående klippeblokk slik at vi gikk overenne baki og kom nesten ikke til sans og samling før vi var nede.



Fy faen, jeg trodde vi skulle opp og ta imot et fly. Ikke ut å fly selv. Reidar Myhre



Kommet opp de verste kneikene fra Bjørnsjøen, ble skogen mere glissen og det var bedre for mannen ved rattet å se. Farten ble derfor ytterligere satt opp, og vi var mere oppe i lufta enn nede på lasteplanet resten av veien.

Over Hakloa og nedover til Stryken gikk det fort og bra. Skogen er her ennu mere glissen og gav oss fritt utsyn slik at veien hele tiden lå klar foran oss.

Samtidig så vi alt i et på klokken og maste på sjåføren. Vi måtte være fremme før flyene kom. Det var ingen bom ved Stryken, så vi svinget elegant inn på hovedveien og det bar i rasende fart oppover til Harestua.

Vi var fremme ved stasjonen om lag ved 24.00-tia.

Bilen ble parkert inne på en liten sidevei nedenfor stasjonen og sjåføren ble kommandert til køis inn i styrehuset.

Så kom turen til oss. Vi slang sekkene på ryggen og satte til skogs med Erik i spissen. Vi skulle helt opp på høgda og vi hadde beregnet en time til dette.

Heldigvis hadde vi den blåmalte veien å holde oss til, selv om det var vanskelig nok i mørket. Stive og støle hadde vi alle blitt efter den lange kjøring, og sultne var vi ved siden av. Men mat skulle vi få ta oss når vi var fremme.

Erik og jeg vekslet om å gå i teten oppover. Jeg var ganske godt kjendt selv i mørke da jeg som yngre hadde ferdes meget på disse trakter.

Det var om å gjøre for oss å være på pletten når flyene kom. Vi ville nødig gå glipp av det herlige syn når skjermene folder sig ut og kommer deisende ned.

Men klokken gikk og vi forsøkte av alle krefter å holde følge med den.

Vi var nesten oppe på høgda og hadde bare en liten stubb igjen før myrene begyndte, da vi hørte et fly som kom settende over åsen fra vestsia og i rasende fart bar like på oss.

Lommelyktene våre ble øieblikkelig slukket, vi stoppet opp og fulgte flyet med øinene.



Slipp:
Slipp:
Britiske fly slipper en last med våpen og utstyr i Nordmarka. Usikker datering.

Det seilte over oss i lav høide og forsvant østover. Det tok en sving østover skogen, ble borte noen minutter og kom så settende tilbake.



Vi kunne fra vår plass se at de hele tiden signalerte OK deroppe, og plutselig så vi at de «slapp» deroppe. 15 sorte gjenstander kom farende nedover like over hodet på oss.

Vi hadde jammen kommet i skuddlinja for sleppet, ja. Erik skrek «Dekning» og vi for alle til hver vår kant for å finne noe å stikke hodet under.

Jeg fikk så vidt et glimt av Nick der han som en rev i ilfart forsvant bak en stor sten for å søke dekning. Men selv under den ståhei som oppsto holdt jeg hele tiden øie med flyet - og sleppet.

Skjermene foldet sig ut med et tydelig smell, og det tok ikke mange sekundene før de store tunge containers kom brasende ned - gjennom tretoppene og tok bakken med et dumpt smell.

Vi merket oss retningen til noen av dem og begynte så å gå oppover for å møte resten av gjengen som hadde ligget vakt i uka forut.

Vi lurte hele tiden på hvorfor det var sluppet så skjødesløst, men fikk om ikke mange minutter forklaringen. Nok et fly hørtes, med det fulgte dalen oppover. Det tok noen svinger i lav høide men forsvant så nordover og ble borte.

Det kom ikke så langt østover at det hadde sjanser til å se de lysarrangementer som var istandgjort på myrene for rettelede det første fly. Det var lett å høre på duren av maskinene på dette fly at det var en tysker som var ute på rev.

Vi hadde avtalt stikkord med de gutta av Finns tropp som lå på skogen. Da Erik derfor møtte den første vakt, med stenguns og alt i orden sang han ut, men fikk ikke riktig svar.

Da vakta begynte å prate istenfor å skyte, ble Erik forbanna og ba ham om å dra til helvete og se å finne sjefen.

Vinters tid
Vinterstid

Med Bren guns i Nordmarka. Datering usikker.


Det varte ikke lenge før vi SÅ hele gjengen. De kom nemlig på skytterlinje nedover og brukte hver sin lommelykt for å kikke efter slippene.

Erik ble mere og mere forbanna, og han lyste snart rødt selv.

Vi andre holdt oss en del skritt tilbake og lot Erik få anledning til å uttømme sig først over de sinnssvake lykter og det bråk som holdtes idet hver mann huiet til for å forklare at han ikke hadde sett noe.



folk_i_marka-wilse_anders_beer-norsk_folkemuseum
folk_i_marka-wilse_anders_beer-norsk_folkemuseum

Marka.

Men jeg kan ikke annet enn undskylde dem. Dette var første aksjon de var på, og det skulle litt til at de virkelig alle sammen forsto det alvor som lå bak.



Siden ble dette den beste gjeng som opererte i Nordmarka under krigen.

Vel, en plass ble utpekt som den beste samleplass for containerne og alle begynte nu efter anvisning av oss å slepe dem oppover til dette sted.

Det var et tungt arbeide og tok lengre tid enn ventet. Men langt om lenge hadde vi da alt det som kunne finnes samlet der. Under opptellingen viste det sig at en av containerne manglet, men det ble bestemt at den skulle eftersøkes i dagslys av slippgjengen.

Denne ble da også ganske riktig funnet et par meter nede under overflaten av jordsmonnet. Skjermen hadde ikke foldet sig helt ut, og farten hadde derfor blitt så stor at den fortsatte nedover efter å ha tatt bakken.

Arbeidsgjengen kom nu til, og under ledelse av en fører ble så materiellet båret nedover lia til bilen. Vi hadde omkring 50 mann i arbeide foruten slippgjengen og oss selv.

Lia var således ganske godt besatt den natta. Gutta slet som helter og løftene var mang en gang tyngre enn de fleste var vant til. Men godt humør og god vilje bar mang en bør den natta, og det var ikke mange mann som virkelig sluntret unna sin tur.

Det hele gikk som planlagt av Erik og han selv var fornøiet over resultatet.

Containerne ble, under ledelse av slippgjengens fører, samlet og åpnet. Varene sortert og de forskjellige arbeidslag fikk hver sine oppgaver å befrakte nedover. Vi jaget på dem så godt vi kunne og sendte Nick nedover for å finne et godt sted å legge det hele, inntil alt var bragt ned.

Vi ville gjerne ha det alt sammen samlet før vi begynte lastingen av bilen.



Og jammen var gutta flinke, ja. Det er ingen sak å være sjef eller en av sjefene når mann har slike gutter å arbeide med.

De lystret blindt og utførte sin del av jobben, som var den hårdeste, uten å mukke. Ved 0500-tia var alt sammen nede og arbeidsgjengen ble for største delen dimittert efterhvert.

Vi holdt tilbake et par mann som skulle hjelpe til med innlastingen. Resten ble sendt avgårde to og to.

De hadde alle sammen sykler, og ble sendt hjem ad to veier.



Bilen ble nu bakket opp til jernbanelinjen og innlastingen begynte. Dette tok ca. en time. Vi var under denne episode ikke lenger fra stasjonen enn at vi kunne se en av stasjonsbetjentene gå morgenrunde.

Han lot som han ikke så eller hørte det som foregikk inne på hans enemerker.

Folkene på stasjonen var av EV (Milorgs etterretningsvesen, red.anm.) blitt rapportert OK.

Skuddklar
Skuddklar
En av soldatene i de norske hjemmestyrkene i skjul av kvister.

Under hele aksjonen hadde vi våpen klare og alle mann var redskap. Det var gitt ordre til å forsvare slippet til siste mann. Vakter var satt langs veien nedenfor for å varsle hvis noen skulle komme dumpende på oss.

Men alt gikk godt uten avbrytelse av noe slag. Ved sekstiden var alt om bord, lasten dekket med presenninger og resten av arbeidsgjengen dimittert.

Slippgjengen ble igjen for å rydde opp og også for å finne den manglede container.

«Fordeling av slippet»

Så begynte annen etappe av eventyret. Nu skulle lasset transporteres til et nærmere bestemt sted på Nordmarka og fordeles.



Langs Harestuvannet:
Langs Harestuvannet:
Veien de tok inn i Nordmarka. Bildet er fra 1931.

Kjell satte sig igjen foran hos sjåføren og vi andre tre krøp oppi under presenningen.



Vi foretrakk å ligge under dekke så lenge vi kjørte langs Harestuvatnet for å ikke vekke unødig oppsikt hvis vi skulle møte en eller annen som var tidlige påen.

Vi hadde montert opp en hel liten festning under presenningen, av Brenn, Sten, Mills og våre pistoler. Det skulle litt til å stoppe oss i farten.

Spør om vi syns vi hadde det?

Nick kom med den ene vitsen etter den andre om hva som ville hende Der Deutche Wehrmach hvis den skulle angripe.

Hva som ville hende oss glemte han i farten å ta med.

Nick drømte ikke da noe om at den beste vitsen fra denne turen ble om ham selv, men den kommer siden.

Vi var i et slikt strålende humør alle sammen over det flotte resultat av det første slipp på egenhånd.

Vi tok av ved Stryken og fortsatt innover den kjære Nordmarksvei. Nå kunne vi trygt komme frem fra vårt skjul, og trekke litt frisk luft og få full glede av den deilige morgenstund.

Sola begynte så smått å vise sig, vi var sultne som noen ulver og tok grådig for oss av den medbragte niste og spedde på med litt av det som hadde kommet «Ovenfra».

Maten smakte herlig, og Erik lyste snart like stort som sola. Han satt høit oppe på lasset og tok sig ut i Monty-lue og ny Battle-jakke.

Hvis en eller annen tilfeldig bærplukker hadde sett ham, hadde han fått nok å snakke om resten av livet.

Mens vi fordrev tiden med å spise, arbeidet bilen sig opp over bakkene og innover mot Katnosa. Her inne på høgda stoppet vi og losset.

Gjemmes i ura
Gjemmes i ura
Våpen lagres godt inne i en steinur inne i marka. Usikker datering.

Slippet ble plassert i et skogholdt like ved veien, men godt skjult fra denne. Vi hadde valgt et lende hvor unge grantrær sto som en hekk langs veien og var et fortreffelig hegn mot nysgjerrige blikk. Det var jo ikke utenkelig at vi kunne bli besøkt av blåbærplukkere.

Det første vi gjorde efter lossingen, var å stille opp nok maskingevær og granater til å holde det gående en god stund i tilfelle angrep av noen art.

Derefter ble bilen beordret tilbake til byen over Stryken. Vi hadde ikke bruk for vogna da alt skulle fordels herfra og den ville bare virke mystisk på vandrende folk.

Lag fra alle tre avsnitt var blitt innkalt og hadde ordre til å møte frem til forskjellige klokkeslett. Da den første gruppe ikke var ventet før middagstider tok vi turn om å holde vakt og å sove.

Jeg tror Nick var mest sliten av oss alle, og han gikk da også ganske snart overende og sovnet blidelig inn.

Vi lot ham sove så lenge han lystet for Erik og jeg satt mest og kokte kaffe og koste oss med våre snadder.

Kaffe drakk vi noe ganske enormt mye av i denne tiden. Det var kaffe dag og natt. Jeg tror ikke jeg selv i mine hardeste sjømannsdager har drukket så mye kaffe som da. Reidar Myhre



Gutta på skauen
Gutta på skauen
Ikke navngitte menn på vei inn i skogen for å vente på et våpenslipp. Usikker datering

Hittil hadde alt gått efter planen og vi håpet nu at gutta ville komme til rett tid og i den rette ordningen.



Ingen kan fortenke oss i at vi var litt spendte da klokken begynte å nærme sig. Erik tok noe slengturer langs veien og likesom snuste inn omgivelsene.

Jeg sto og iakttok en bringebærplukker som jeg syntes var litt for nærgående da vi hørte en hostende bil lenger nede i lia.

Jeg forklarte bærplukkeren at noe bær fantes ikke på de kanter vi hadde vært og hadde fått ham til å movere da bilen ble synlig nede i veien. Den stoppet et stykke fra og ble rygget inn i skogholtet.

Jeg trakk mig tilbake i stilling bak et av maskingeværene og overlot plassen til Erik. Han tok en sving bortover veien og kom i prat med en av karene. Øyensynlig ble de fort forlikte for Erik kom tilbake og sa: Alt i orden, det er den første gjengen.

Da karene smått om senn alle var samlet bakom granhekken, begynte et stort og vanskelig arbeide. De forskjellige typer av våpen skulle sorteres og bokføres.

Derefter ble de fordelt i tre grupper og hver gruppe skulle igjen journalføres. Men alle mann var i strålende humør og arbeidet gikk hurtig fra hånden.

Det var under denne fordeling at Nick plutselig begynte å opptre på en forunderlig måte.

Erik satt på en stubbe og noterte ned på en blokk eftersom vi sorterte Brenn, Stenn, Mills, 45 colt, ammunisjon og plastikk.

nattens-fangst_1200
Nattens fangst

Våpen fra et alliert slipp på en støl utenfor Oslo. Usikker datering

Han var ivrig opptatt med sitt da Nick kommer bort til ham, tar blokken ifra ham og begynner å snakke:

– Jaså har du også fått brev fra Kjos, sier Nick.

– Hva faen ere du sier, er du ikke riktig klok, da, mann?

Erik ler sig nesten i filler. Men dette har øiensynlig ikke noen virkning på Nick. Han rusler rundt og kommer bort til mig.

Klargjør våpnene
Klargjør våpnene
Soldater i hjemmestyrkene pusser våpen fra et alliert slipp .

Jeg holdt da på å sortere 45 colt, og kom over tre pakninger som jeg ikke riktig visste enten var colt eller pussesaker. Jeg rakte en til Nick og spurte ham.

– Og dette er ikke noe å bry sig mere med, sa Nick, og slengte med et foraktelig blikk pakkene langt inn i bregnekjerret.

Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle tro, men tok det gemyttlig og hentet dem tilbake.

Da jeg snakket til Erik om det, bare lo han og sa at Nick gikk i søvne og at var best om vi kunne få ham til å legge sig.

Det skulle ikke mye til å overtale Nick til å krype ned i soveposen igjen, og et lite øieblikk efter sovnet han inn for resten av dagen.

Da sorteringen var ferdig, tok karene seg en velfortjent hvil og et styrkende måltid. Så ble de kommandert tilbake for vi ventet et annet lag oppover, om ikke lenge.

Slik gikk det utover eftermiddagen inntil det siste skyts var levert. Det var jammen noen kjekke gutter som dro avgårde gruppevis, fullpakkede med våpen og ammunisjon.

Noen av dem skulle nedover til Sørkedalen. For disse var det forholdsvis lett. De kunne holde sig i skogen hele tiden, og de var da også såpass godt kjendt at de kunne ta de stier som var minst benyttet av andre.

Lommedølingene hadde det verst. De marsjerte over skogene fra Katnosa og helt frem til sine hytter inne på Lommedalsiden. En drøi marsj og en ikke farefri marsj heller.



Men de greide jobben og jeg tar av mig hatten for dem.



Bygutta hadde også en farlig tur tilbake. Bevæpnet som de var noen med Lee Enfields rifler som ikke godt lot sig skjule.

Andre hadde syklene så belastet med ammunisjon at de så vidt kunne få holdt balansen.

Men frem gikk lasset, ja.

I sentrum
I sentrum
Sykkel var det vanligste fremkomstmiddelet for den norske motstandsbevegelsen i Oslo-området.

Og gutta var alle fulle av mot og ikke en eneste ytring ble hørt om hvordan skal vi komme frem med dette eller hint. Unge gutter og unge ledere, men et tillitsforhold som ikke kunne svekkes.

De som ble uttatt til ledere av disse grupper, var gutter som hadde vist at de hadde lederånd. Som regel holdt de de løfter vi tok av dem.

Da alle lagene var blitt ekspedert, hadde vi tilbake ca. 200 kg. som vi selv skulle frakte nedover til vårt eget lager. Vi hadde heller ikke annet enn sykler til rådighet, men på en eller annen måte skulle det gå.

Stabens kontor
Stabens kontor
Utsikt fra våpenstabens lokaler ved juridisk fakultet. Statuen er P.A. Munch og i bakgrunnen vises et utsnitt av Nationaltheateret.

Bare spør Erik så skal du få svar. Det var av mest plastikk vi skulle dra på + et par Stenguns av den bedre type.

Hadde noen sett oss da vi sto startklare, hadde de opplagt trodd vi var gale. Jeg hadde de største sykkelsekker i byen og disse var nu stuendes fulle av plastikk.

På bagasjebæreren hadde jeg en Påske-Bergan så fullstappa som den kunne bli. På styret hadde jeg fastsurret en stengunsekk også full av plastikk. De andre gutta hadde lignende laster på sine sykler.

På lager
På lager
Våpnene «trygt» lagret i lokalene i Hausmannsgate 6.

Klokken var nu omlag 19.00 og det begynte allerede å skumre.

Vi ville være ute av skogen før det ble helt mørkt og satte derfor av sted så fort det lot sig gjøre. Erik feiet i teten og efter ham rykket jeg frem og overlot baktroppen til Nick.

Nick hadde ikke noe som het bremser på sin sykkel så han garanterte at han skulle ta oss igjen bråfort. Vi tok derfor et forsprang, men jeg var hele tiden litt engstelig for Nick.

Han var trett og sliten fra før av og nu til å slite med en sykkel uten bremser. Det kunne bli en farlig tur for ham nedover de bratte bakker fra Katnosa til Stryken. Men det gikk forholdsvis godt, da.

Nede i bakken et stykke gikk han overende engang og rullet med sykkel og hele oppakningen ut i en myr, men efter å ha huiet om hjelp fikk han stoppet mig og jeg igjen huiet til Erik.

Vi vendte da tilbake og dro en ganske fortørnet Nick + utstyr opp av myra og fikk heist ham opp på sykkelen igjen. Denne tok nesten overhaling hver gang han forsøkte å stige opp på den.

Så slitne vi var skulle det ikke mye til for å få oss til å le, og stakkars Nick. Vi lo mere av ham enn det han fortjente den gang. Men det var fanden så morsomt å se ham der han liten og sliten som bare fanden, bakset med sykkelen som reiste sig på bakbena som en hest der slår bakut.

– Du får faen imig temme den der sykkelen din neste gang, gutt, det var Erik som nu var ute med et lite gullkorn.

Vi holdt oss nu sammen så godt vi kunne resten av lia nedover og alt gikk bra. Da vi kom ned til Stryken var det allerede mørkt som en sekk, men nu gjorde det ikke noe for vi hadde den brede landevei foran oss helt inn til byen.

Gode lykter hadde vi også, så det var bare morsomt å sykle. Vi kjørte det vi kunne for ikke å komme altfor sent inn til byen. Vi ville gjerne komme inn mens det ennu var folk i gatene.

Det var ikke akkurat noe kjekt å komme innover på sykkel med svære oppakninger efter at gatene for resten var øde og forlatt.

Vi tok en god hvil ned i Nittedal før vi begynte på Gjelleråsen. Noen av feltpakningene vi hadde fått natta i forveien kom godt med og vi hadde en god hvil og et godt måltid.

Vi var nu alle mere eller mindre slitne og var rede for at mørket skulle gjøre oss døsige så det ble vanskelig å kjøre sikkert. Vi fant det derfor rådeligst å komme avgårde igjen så fort som mulig.

Ruth Bentsen
Ruth Bentsen
Under krigen opererte Ruth Bentsen (senere Kockberg) med dekknavnet «Kari». Hun var Reidar Myhres høyre hånd i det illegale motstandsarbeidet.

Opp over Gjelleråsen delvis syklet vi, delvis dyttet vi syklene. Det siste var en hårdere tørn enn vi hadde trodd mulig. Men opp kom vi da endelig uten noen vanskeligheter og nu bar det utover og innover i rasende fart.

Vi lot syklene gå for fullt utover, og med den lasten vi hadde på ved siden av ble farten ganske betraktelig større. Vi var som alltid heldige og intet stoppet oss på innspurten.

Vi jumpet av inne på Sinsen og tok en telefon til Kari.

En søvning stemme spurte hvem fanden det var som ringte opp på denne tia, men da hun hørte og forsto ble det straks en annen tone.

– Kaffe, takk, om ti minutter. Du får komme ned å lukke opp når du hører jeg plystrer. Vi kommer til å overnatte hos dig.

– Ja, fint du.

Hos Kari ble syklene bundet i gården og lasten båret opp i hennes leilighet. Hva naboene trodde eller mente gav vi blanke faen i, og ikke tenkte vi heller for to øre på Karis rykte. Det var fra forveien blitt ødelagt av mig, og min nattvandring der.



Leirfallsgata:
Leirfallsgata:
I bygård nummer to fra venstre bodde Ruth «Kari» Bentsen.

Den natta luktet det bitre mandeldråper i Leirfalls gate 8, all right. Det var plastikk over hele huset.



Men heller ikke dette brydde vi oss noe om da vi anså stedet for 99 prosent sikkert.

Efter å ha satt til livs en del loffskiver og drukket adskillig kopper kaffe dro Erik hjemover mens Nick og jeg gikk til køis i Karis store dobbeltdivan. Selv lå hun på en sofa i samme værelse.

Vi var slitne all right, men fonøide der vi lå nyvasket og flidd i en god seng. Et stort slipp var velberget i havn og vårt forsvar styrket betraktelig.

Det morsomste av alt var jo at det hele hadde foregått så å si like utenfor Oslos kjøkkendør, bak hvilken ca. 40.000 tyskere herjet og regjerte...



Norge under tysk okkupasjon:
Norge under tysk okkupasjon:
Tysk militærparade foran Slottet.



«Presten hopper stavsprang»

Myhres skriv om våpenslippet ligger i arkivene til Norges hjemmefrontmuseum på Akershus festning. Skrivet er ikke datert, men etter all sannsynlighet er det snakk om slippet ved Harestua 12. august 1944.

Meldingen som ble gitt fra London om slippet, ble formidlet via BBCs radiosendinger på norsk:

London Radio
London Radio
Den norske regjeringen i London brukte radio til å formidle beskjeder til hjemlandet. Her sitter Toralv Øksnevad som ble kjent som «Stemmen fra London» med ryggen til


«Trygve spiser for meget» fortalte at det var snakk om materiell som ville bli avlevert ved sjøen Langpiperen, like øst for Harestua stasjon.

Andre kodede meldinger som ble brukt for å varsle om kommende våpenleveranser fra England, var for eksempel «Presten hopper stavsprang» eller «Kirurgen stopper strømper».

For etterretningssjefen innebar et slipp en del forberedelser for å sikre gjengene som hentet materiellet.

Det ble blant annet utplassert folk som registrerte eventuelle utrykninger den aktuelle kvelden, fra alle større militære anlegg. Og kontakter i hovedkvarterene til norske Stapo og tyske Gestapo på Victoria terrasse, måtte være ekstra årvåkne.

Hvis noen rykket ut ville det bli gitt telefonbeskjed til menn i nærheten av slippstedet, og som dermed kunne varsle om et mulig angrep, opplyses det i boken «Milorg D13 i kamp».

Som en ekstra foranstaltning underminerte gutter fra Finn Ramsøys spesialtropp veien og satte opp sperringer. Skulle tyskerne rykke inn, ville de la ladningene gå og på den måten hindre innmarsjen en tid

Den norske motstandsbevegelsen var lenge misfornøyd med den konkrete våpenstøtten de fikk fra Storbritannia. De ønsket å trappe opp den aktive motstandskampen.

De våpnene man fikk fatt i ble fordelt på ulike adresser. Det største lageret var to rom i Hausmannsgate 6, som våpensjefen Odd Øyen beskriver som «velordnet som et kjøpesenter».

Hit kom det bestillinger. Varene ble så levert til fots, på sykkel eller av og til med en liten varebil som ble kalt «Smellkommandoen» (tysk politi hadde på sin side «Schnellkommando») til aksjonsgruppens hovedkvarter ved Sinsen.

Sykkelen var det mest alminnelige fremkomstmiddelet og ble brukt av alle motstandsgruppene. Med den ble våpen fraktet og illegale papirer og beskjeder spredd.


Karlsen05
På rekke og rad

Milorg D13s store lager i Hausmannsgata 6. – Velordnet som et kjøpesenter, mente en av våpensjefene, Odd Øyen.