Sekretæren som var mesterspion
Sissel Knudsen var navnet til den nesten ukjente norske storspionen som satt på forværelset til nazitoppen Jonas Lie. Hun stjal all informasjon hun kom over i nazistenes Politidepartement.
Det var hun som kopierte alle dagsrapportene fra Statspolitiet (Stapo), og ga dem videre til den norske motstandsbevegelsen.
I nesten alle krigens fem år jobbet hun i skjul for Hjemmefronten. Først helt på slutten av krigen, i påsken 1945, ble hennes meget risikable dobbeltspill avslørt.
Bare 37 dager før frigjøringen ble hun - og Reidar Myhre - arrestert, og blant annet torturert av gestaposjefen SS-Hauptsturmführer Siegfried Wolfgang Fehmer.
At Gestapo overtok henne fra det norske NS-politiet, mente hun selv reddet livet hennes. For hun hadde ingen tro på at Jonas Lie ville se lett på hennes «svik».
Knudsen oppsummerte det selv slik:
Jeg er glad for at jeg ble overgitt til tyskerne, for jeg er redd for Jonas Lie hadde gjort kort prosess.
Det var i et brev til historieprofessor Magne Skodvin, femten år etter krigens slutt, at den sentrale norske agenten satte ord på hva som skjedde under den nazistiske okkupasjonen.
Se Jonas Lie bli innsverget i SS sammen med en rekke Statspolitimenn av Himler (det er dessverre ikke lyd):
[video id="S1FkQU5zJLcEAyFUW6C96w" width="680" height="382"]
«På Jonas Lies kontor i politidepartementet satt Sissel som J.L. privatsekretær, og tappet alt hun kom over», skrev Reidar Myhre i sine papirer.
I detaljerte dokumenter ble det avslørt for Reidar Myhre hvem som ringte inn og anga folk som hørte på radio, hvem som var mistenkt for bistand til flyktningetrafikken, samt nazitoppenes hemmelige telefonnumre og adresser.
Denne informasjonen var gull verdt for en etterretningsmann.
Under Myhre lå også ansvaret for sikkerheten til Milorg. I denne sammenheng kunne slikt materiale bidra til å redde liv, særlig etter at Milorg trappet opp sin aktive motstand i 1944.
Tyske Gestapo og Sicherheitsdienst holdt til i Victoria terrasse under okkupasjonen. Rundt hjørnet bak hadde det norske Stapo sitt hovedkvarter.
Sommeren 1943 flyttet Statspolitiets hovedkvarter til Kronprinsens gate 10, like bak Victoria terrasse hvor det tyske sikkerhetspolitiet og Gestapo allerede holdt til.
Det innebar at all post mellom politisjef Lie og Stapo-sjef Karl A. Martinsen, som fra 25. september 1943 også ledet hele Sikkerhetspolitiet, måtte fraktes med bud til og fra Akersgata 44.
«...og posten ble avlevert og hentet på mitt skrivebord!», skrev Sissel Knudsen og fortsatte:
«Og ikke bare det, men den kom til slike tider at jeg kunne ta med meg spesielle brev hjem, "dirke" dem opp, skrive av innholdet og klebe igjen (...), og levere dem til Jonas Lies adjutant neste morgen. Det var særlig kort dagsrapport fra Stapo til "Herr politiminister Jonas Lie personlig", som det var viktig å få tak i.»
«Det gikk 2-3 uker mellom hver gang jeg tok denne tørnen, men da satt jeg og skrev eller steograferte av i ett sett fra jeg kom hjem til jeg gikk på kontoret neste morgen for å få med alt.»
Men også inne i nazistenes Politidepartement gjorde hun jobben:
«Hun hadde fått en liten kokeplate for å varme kaffe på, men den ble også benyttet til å varme en strikkepinne på. Denne ble benyttet til å rulle opp konvolutter med, konvoluttene hadde mange meget dårlig lim, så det gikk fint å bruke denne metoden», skrev Myhre og oppsummerte:
«Rapportene herfra var meget viktige for sikringen av våre folk...»
En annen sentral etterretningsmann var Thorbjørn Falck, som var tilknyttet det britiske Secret Intelligence Service (SIS). Under en rapport som Myhre skrev 26. mai 1945 om sine etterretningskontakter, har Falck føyd til for hånd:
Frk Sissel Knudsen var usedvanlig dyktig. Gav meg opplysninger av stor verdi.Thorbjørn Falck
I denne rapporten beskrev Myhre hennes arbeid for å skaffe informasjon fra Stapo:
«Forbindelsene hit var varierende og til dels farlige.»
Knudsen mintes det risikofylte arbeidet selv slik:
«En morgen spaserte en av nazistene frem og tilbake i siderommet med åpen dør... Jeg skal innrømme at jeg var litt skjelven enkelte morgener ...og hadde et par narrow escapes.»
– Hvis de hadde skjønt hvem de hadde tatt ...
Også andre kvinner gjorde en meget betydelig innsats. Moren til Svein Kockberg var spion for EV13K under krigen, mens Kockbergs biologiske far var nazist fra 1930-tallet.
[video id="aH_yrOQo2FBv9HKaq92X7w" width=«680" height=«382"]
De to røk uklar allerede før krigen. Men det var først da faren ønsket å plassere toåringen i en av nazistenes barneorganisasjoner, at Ruth Bentsen valgte å skille seg fra ham.
– Han meldte seg inn i Hirden, troppet opp hos mine besteforeldre og ville legge beslag på meg. Du kan tenke deg hvor godt det gikk hjem hos Ruth som alltid hadde vært liberal. Hun brukte sine kontakter for å få skilsmisse og det fikk hun da også i 1940-41, sier Svein Kockberg (75) til ABC Nyheter.
Gutten ble sendt til familie i Odalen. Ruth Bentsen (født Wethal og etter krigen gift Kockberg) ble igjen i Oslo. Hun var under krigen kjent under dekknavnet «Kari» i Milorgs distrikt 13. Også hun ble tatt til fange da krigen nesten var over.
– Ruths flaks i uflaksen var jo at de ikke skjønte hvem de hadde fått tak i. For Ruth hadde en god hukommelse og hadde samtlige dekknavn, samtlige riktige navn og samtlige adresser i hodet. Det var jo noe man ikke ville ha på papir.
– Hvis de hadde skjønt hvem de hadde fått tak i, så hadde hun ikke sluppet så lett som hun gjorde. Da Ruth ble tatt var det som man blåste i en løvhaug, de var jo redde for at hun skulle sprekke, så da var det bare å stikke i dekning, sier Svein Kockberg.
Han viser frem den lille lappen som Ruth fikk da Myhre var tatt, hvor varsomhet pålegges.
Da Sissel Knudsen og Reidar Myhre ble arrestert 31. mars 1945 ble denne lappen spredd til deres nærmeste medarbeidere, blant annet til Ruth Bentsen (Kockberg).
Den skulle jo egentlig brennes som du ser det står på slutten. Brennes og spises. Svein Kockberg
Etter krigen var moren, som så mange andre aktive motstandskjempere, ikke særlig snakkesalig om sine erfaringer. Heller ikke familien fikk vite mye:
– En av de få tingene jeg fikk vite, var at hun ble tatt. Hun mistet jo venstre side av tanngarden som ble sparket ut. Og hun fikk sparket i stykker en nyre. Hun fortalte også om isbad på Terrassen, sier Kockberg med henvisning til Victoria terrasse hvor både det tyske Gestapo og det norske Statspolitiet (Stapo) var naboer.
– Hun sa ikke så mye mer. Jo, hun sa også at de ble tvunget til å se på da kollegaer ble mishandlet: de ble tvunget til å være tilskuere til det.
– Jeg tror det har vært så forferdelig at det ikke var moro å ta det opp igjen, sier Kockberg, som legger til at moren bare sjelden var villig til å dele av sine minner.
Men det kunne dukke opp fragmenter, som da hun fortalte om utvekslingen av dokumenter på et hotell i Stockholm, noe hun avslørte da de besøkte den svenske byen sammen.
I det eneste kjente offentlige intervjuet med henne, fra Norsk ukeblad i 1976, forteller hun om hvordan kontakten med EV13K, Reidar Myhre, kom i stand etter skilsmissen:
«Jeg hadde det temmelig trist på den tiden. Og det var akkurat da det hendte seg slik at jeg traff Reidar Myhre, som jeg har kjent siden jeg var ganske ung. Vi var på vei inn i samme butikk, jeg for å kjøpe fødselsdagsgave til Svein.»
I denne samtalen spurte EV13K om hun ville jobbe for ham. Det svarte hun ja til og hun fikk den interne betegnelsen EV13000 ass.
Det ble til at hun fungerte som Myhres høyre hånd i etterretnings- og sikringsarbeidet i Stor-Oslo. Hun startet dagene med å sykle rundt for å innhente informasjon fra en rekke ulike kilder. Med seg hadde hun både en pistol og en liten lyserød giftpille.
«Vi var forsiktige og brukte ikke trikk, for det hendte det rett som det var at det var ransaking.»
«Som regel var jeg hjemme igjen klokken 12 på formiddagen. Da var det bare å tømme innholdet av vesken og sette seg til å skrive ut rapporten, som senere ble kodet og videresendt, enten til Sverige eller til England», sier hun i intervjuet.
I avhør etter krigen fortalte den tyske gestapisten Siegfried Fehmer at det var vanskelig for dem å trenge inn i norske motstandskretser, blant annet fordi lojalitetsbåndene var så sterke – også over lengre geografiske avstander.
Ruth og Reidar hadde blitt kjent en sankthansaften da han skulle ha ferie i Odalen. Han omtaler henne som sitt «søte sommerbekjentskap», i et etterlatt skriv.
Svein Kockberg tror forholdet mellom moren og Reidar Myhre var bygget på gjensidig respekt og tillit.
– Jeg tror ikke det går an å gjøre den jobben uten at man har et hundre komma null tillit til den andre, det tror jeg ikke på, sier Ruths sønn.
– Det fremgår av det meste at de visste at det de gjorde var illegalt.
– Men si meg det landet som ikke hadde spioner, en del av dem var bak fiendens grenser, og det kan man jo godt si Norge var – bak fiendens grenser. Det var jo betydelig farligere å være det her enn å gjøre noe annet sted, sier han.
Etter morens innsats under krigen finnes det noen få fysiske minner: et armbind fra D13, noen bilder fra frigjøringen og en eske med patroner.
Armbånd og D13s merke er blant de fysiske minnene familien sitter med etter den betydelige innsatsen «Kari», Ruth Bentsen (Kockberg), la ned under krigen.
Tidligere hadde man også hennes pistol, men den har forsvunnet.
– Det ble jo prøveskutt noen av disse herre, men det sa bare poff. Dessverre, sier Kockberg.
– Så jeg har jo holdt i den. Ja-ja, den var jo ganske slitt. Altså, sluttstykket på en pistol går jo frem og tilbake for å lade den opp. Det var godt brukt, for å si det sånn.
Mens Ruth var i fangeleiren Grini da krigen sluttet, opplevde sønnen Svein frigjøringen hos sine besteforeldre på landet
Edel Margrethe Myhre, som hadde dekknavnet «Rigmor», måtte flykte til Sverige etter at Gestapo kom på sporet av henne.
– Jeg sto på tunet den 8. mai 1945. Da var jeg på vei til å bli syv år. Som første mann så jeg da det norske flagget i stanga på en gård som lå litt lengre ned i dalen. Jeg skjønte ikke hva det var...
Etter rekruttskolen på Jørstadmoen, tok han kontakt med sin biologiske far igjen:
– Han hadde vært frontkjemper og overlevd Stalingrad, og fikk vel syv år i fengsel. Jeg fikk jo ikke høre noe godt om ham under oppveksten. Da jeg tjenestegjorde på Akershus Festning bodde jeg hos ham. Jeg traff han ikke så mye etter det, men var med ham da han døde på et aldershjem.
– Han var litt av en kar, han òg, selv om han fikk noen dumme ideer…
– Å ligge og reparere kanoner ved Stalingrad i noen måneder, det krever litt det òg… Selv om det ikke var slikt man burde ha gjort, sier Svein Kockberg som i dag bor i Sverige.
– Vi hadde en jævla tur
En tredje medarbeider var «Rigmor», dekknavnet Reidars kone, Edel Margrethe, hadde under krigen.
«Rigmor» måtte til slutt rømme til Sverige. Det skjedde i mars 1945.
Det lave huset til venstre ligger i bakgården til Odins gate 20 på Frogner. Her hadde Reidar Myhres gjeng et av sine illegale våpenlagre.
Et våpenlager i Odinsgate 20 på Frogner var da avslørt. Det var hun som hadde organisert dette. Gjennom sine kontakter fikk de greie på at mannen som leide ut lokalet, måtte røpe «Rigmors» navn etter Gestapo-tortur.
Han holdt kjeft så lenge han kunne, og sprakk til slutt på Tusse (Rigmor). Det var det eneste han kunne gjøre for ikke å bli slått i hjel. Han hadde allerede fått så meget juling som han kunne tåle. Reidar Myhre
«Rigmor» ble «eksportert» til Sverige via den mest ekstreme fluktruten motstandsbevegelsen hadde.
Denne fluktruten ble bare brukt helt unntaksvis. Sammen med tre franskmenn ble hun først fraktet i bil til Nordstrand. Det var mesterspionen Sissel Knudsen og hennes kontakter i Statspolitiet (Stapo) som arrangerte flukten.
[video id="umSmTz6M-bAgGCC-0baLxQ" width="680" height="382"]I en annen bil satt to menn med skyteklare våpen. I tillegg var den minert med sprengstoff og fosfor.
«Vi hadde en jævla tur. Den skulle ta noen timer, og så tok den to døgn. Forferdelig.»
På dette kartet er en av fluktrutene til Sverige markert med rød blyant. Helt oppe i venstre hjørne kan man skimte Nordstrand hvor «Rigmor» startet sin flukt med sjokkruta.
«Vi overnattet i en koie. Franskmennene hadde ligget veldig lenge i dekning i et bittelite pikeværelse oppe i Kirkeveien. De ble bundet til meg med et belte og jeg har inntrykk av at de ble pisket frem det siste stykket. De hadde dårlig utstyr, og vi var helt ferdige. Jeg husker da vi sto på den siste åsen. Da var tyskerne like bak. Og da var det noen som sa: Bare hopp ned! Og jeg raste nedover og der nede var det noen som tok og halte meg opp. Da kunne jeg nesten ikke gå», sier hun videre i radioopptaket.
«Rigmors» innsats var betydelig. Det var hun som sørget for kontaktene ved en lang rekke jernbanestasjoner, og som også hadde de fleste kontaktene som kunne formidle opplysninger inn og ut av fengslene.
Via Edel Myhres kontakter kom beskjeder inn til og ut fra innsatte motstandskjempere i fengslene i Victoria terrasse, Akershus festning, Møllergata 19, fangeleiren Grini og fengselsavdelingen i Åkebergveien.
Dermed var det mulig å få vite hvem som ble arrestert, og få ordnet med at folk i faresonen kunne komme unna.
«Hun skaffet mange utrolige kontakter», skrev Reidar Myhre i sine «Minner», og påpekte at de først og fremst ønsket stabile kontakter «som en kunne stole på» i fengslene.
Også på dette området var det gnisninger mellom de ulike motstandsgruppene som konkurrerte i det samme begrensede marked: antinazister ansatt i jobb for Hitlers Tyskland.
«Slike kontakter var få og vanskelige å komme i forbindelse med, fordi man nesten alltid kom bort i de som hadde forbindelser. Men Rigmor fant dem og beholdt dem like til slutt, og jeg kan trygt si at noen bedre kontakter ikke har vært opprettet. De arbeidet trutt for oss og kom ikke i forbindelse med folk innenfor som var tvilsomme», skrev Myhre.
En av de beste kontaktene var østerrikeren Josef Lachenbucher i det tyske kriminalpolitiet.
Han hadde adgang til Møllergata 19, noe som ble avgjørende da Myhre selv ble tatt og plassert her den siste dagen i mars 1945.
Lachenbucher hadde også adgang til kartotekene i Victoria terrasse.
«Østerrikeren kom to ganger inn til meg på nr. 19 etter oppfordring fra Rigmor. Han ga meg alle meldinger om forholdene utenfor og satte meg i en god stilling overfor Gestapo», skrev Myhre.
Myhre mente det var litt av et kunststykke at Lachenbucher fikk avhøre ham alene, mens Gestapo sto på gangen.
Den modige østerrikeren slapp all straff i oppgjøret etter krigen, og forlot Norge uten en skamplett med båten «Brabant» den 28. november 1945.
Gåten Gerhardsen
Men også andre hjalp til. Det har vært en gåte hvorfor og hvordan den senere landsfaderen Einar Gerhardsen plutselig kom fra den tyske konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og hjem til Grini.
Einar Gerhardsen etter frigjøringen. SS-offiseren Herbert Paul skal ha vært sentral da han overraskende ble reddet hjem til Norge fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen høsten 1944.
Nå kan tidligere ukjente dokumenter etter Myhre bidra til å avklare dette mysteriet.
«Som tidligere nevnt hadde vi kontakt til de ledende både på Akershus - Grini og Nr. 19 og Bredtvedt», skrev etterretningssjefen.
«Ja, faktisk vanket vi sammen ved visse anledninger. Obersturmführer Paul på Terrassen var også en av disse, og flere norske statspoliti», skriver han.
Papirene etter Reidar Myhre styrker dermed påstandene fra SS-Obersturmführer Herbert Paul i krigsoppgjøret at han reddet livet til Gerhardsen - i samarbeid med de norske hjemmestyrkene.
Dette er første gang man kan påvise at det faktisk fantes et direkte samarbeid mellom Milorg og Herbert Paul.
Kontakten var så nær at Paul også vanket hjemme hos Edels familie. Av uinnvidde ble dette tolket dit hen at familien Ottesen samarbeidet med tyskerne, og Edel ble spyttet etter på gata.
Herbert Paul gjentok flere ganger at han hadde bistått Gerhardsen, blant annet da han vitnet i rettssaken mot Gestapo-sjefen i Norge, Hellmuth Reinhard, i 1967.
Tidligere har også Svein Dysthe, som var med i SS, hevdet at han jobbet som dobbelagent og var med på å påvirke Paul til å hente hjem den senere landsfaderen, noe som blant annet fremkommer i boken om ham: «Gestapo-kameraten».
SS-Sturmbannführer Reinhard ledet Gestapo i Norge fra januar 1942 til februar 1945, da han ble erstattet med SS-Haupsturmführer Siegfried Wolfgang Fehmer.
I rettssaken skal Herbert Paul ha sagt at motstandsbevegelsen oppfordret ham til å hente hjem Gerhardsen. Og for Paul kan det ha fortont seg som en fornuftig forsikring på et tidspunkt hvor det nazistiske nederlaget syntes sikkert.
Etter krigen hevdet Gerhardsen selv at han ikke visste noe om årsakene til at han ble overført til Norge og mildere soningsforhold.
Men han antydet at forklaringen kunne være kontakter med svenske og finske arbeiderbevegelse, en prosess hvor hans bror, Rolf, skal ha vært aktiv.
Enkelte har også hevdet at Gerhardsen ble kjøpt fri av norske skipsredere sammen med rederen Georg van Erpecom fra Bergen.
Det som er helt sikkert, er at Einar Gerhardsen overraskende kom tilbake til fangeleiren Grini i september 1944. Her satt allerede en rekke andre sosialdemokrater og sentrale samfunnstopper.
Var Gerhardsen dødsdømt?
Det var den britiske etterretningstjenesten som avhørte Herbert Paul etter den nazistiske kapitulasjonen.
Historieprofessor Tore Pryser skriver i sin gjennomgang av den tyske etterretningen i Norge under krigen - «Hitlers hemmelige agenter» - at britene fant Pauls påstander troverdige.
Slik konkluderes avhøret fra 14. mai 1946, som Pryser refererer fra:
He ... can be considered absolutely reliable
Hittil har det også vært usikkerhet knyttet til Pauls utsagn om at det skal ha eksistert en dødsdom over Gerhardsen, og at dette gjorde det nødvendig raskt å få ham ut fra dødsleiren.
Det som er sikkert, er at den norske motstandsbevegelsen fikk informasjon som tydet på at dette var et realistisk scenario.
I en av rapportene som finnes i det omfattende materialet etter Myhre/ EV13K, beskrives et register hos sikkerhetspolitiet i Oslo med hele 10.000 kort over «alle som ansåes for farlige, alle ledere for politiske- og fagorganisasjoner».
I den udaterte rapporten, som ut fra andre detaljer kan tidfestes til de siste månedene av 1943, står det at personene er delt i ulike kategorier.
Den alvorligste var gruppen A1 hvor ordren var: «Anholdes som gisler og skytes tilfelle sabotasje, invasjon eller vanskelige situasjoner».
I rapporten til Myhre heter det:
«Under gruppe A1 fantes Einar Gerhardsen.»
Fanger i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Utover Gerhardsen nevnes bare ett annet navn til i rapporten om registeret, en fagforeningsleder som man velger å fjerne registreringen på. Det viser hvor viktig Milorg vurderte politikeren som hadde vært tilknyttet «Kretsen», den sivile politiske ledelsen av Hjemmefronten, før arrestasjonen høsten 1941.
Gerhardsen satt i fangeleiren Grini inntil han ble deportert til Sachsenhausen våren 1942.
Mens det var norske kommunister som var toneangivende blant fangene i Sachsenhausen, var situasjonen annerledes på Grini.
Før Gerhardsen kom tilbake hadde man her startet politiske diskusjoner om fremtidens Norge. Etter at han ble reddet ut fra dødsleiren i Tyskland, var Grini «en landsleir for politiske og faglige tillitsmenn tilhørende Det norske Arbeiderparti», mente Gerhardsen.
SS-offiseren Herbert Paul skal også ha vært involvert når andre nordmenn ble satt fri.
Han får blant annet også æren for å ha reddet ut et femtitalls fanger som satt med dødsdom på Akershus 5. mai 1945 - blant dem Ragnar Sollie og fire andre fra «Pelle-gruppa» som offisielt allerede var henrettet.
Etter krigen fikk Herbert Paul status som «frifange», altså en person som bare var internert med en viss bevegelsesfrihet. Ifølge Tore Prysers bok om «Hitlers hemmelige agenter» søkte han også om oppholdstillatelse i Norge, men dette ble han nektet.
Han skal, ifølge Pryser, senere ha arbeidet som politimann i Berlin.
Avslørte Hitlers plan om angrep på Sverige
Men det var også andre etterretningskilder å bruke for Myhre/ EV13K. Våren 1944 ble Hitlers planer om en militærinvasjon av Sverige avslørt.
Det var kontakter på havna i Oslo som fant tyske detaljerte generalstabskart over Sør-Sverige.
Et uhell med en kasse som skulle lastes på havna i Oslo, kan med andre ord ha vært avgjørende for krigen i Skandinavia.
Kartblad som i dag finnes i det svenske Riksarkivet viser detaljer om terrenget på svensk side av grensen. Hitlers planer om å invadere Sverige ble avslørt på Oslo havn.
«Jeg forlangte da at et par av kartene skulle bringes i land, for hvis det var hemmelige tyske militærkart over Sverige så var det av største interesse», skrev Myhre i et upublisert manus.
Dette hendte «like før påske i ‘44».
En gjennomgang av flere tykke mapper om transittspørsmålet i det svenske Riksarkivet, viser at Myhre kan ha rett i sin påstand.
Trapper opp kontrollen
På svensk side trappet man uka før skjærtorsdag (6. april) 1944 plutselig opp kontrollen av tyske transporter gjennom det formelt sett nøytrale landet.
Det er påfallende. For svenskene hadde egentlig lagt spørsmålet om tyske transitter dødt etter at de høsten 1943 hadde stanset de militære transportene, og på dette tidspunktet bare tillot kurerer å frakte post og militære beskjeder på tog til og fra nazikontrollerte Norge og Finland.
Den 1. april 1944 klokken 12.46 gjorde de sitt første funn. Da la en dampbåt til i svenske Helsingborg. Om bord fant tollerne 600 kart over svenske grenseområder mot Norge. Mottaker av pakken: «Dienststelle L.Z. 36018, Oslo».
Da svenskene også selv fant store mengder kart over sine områder i tyske togtransporter, gikk alarmen. Få dager senere ble all tysk transport gjennom det nøytrale Sverige stanset.
I et håndskrevet notat på en rapport om oppdagelsen - fra centralbyrån, avdeling S, i det svenske sikkerhetspolitiet (Säpo) to dager senere – står det at kartbladene allerede er til analyse ved den svenske Forsvarsstaben.
Den 12. april var det ny kontroll. Da fant man om bord på et tysk lasarettog ikke bare sårede soldater, men også våpen. I strid med avtalen fra 1943 fant man 38 geværer, to mitraljøser, seks håndgranater, 16 pistoler og store mengder ammunisjon.
25.000 detaljerte kart
Men det var først da svenskene fredag 14. april klokken 15.00 fant 1100 kilo med kart over Sør-Sverige, at alarmklokkene virkelig begynte å kime.
Det vekket nok bestyrtelse i forsvars- og etterretningskretser da en oppdaget at de mange kartene var kopier av svenskenes egne generalstabskart!
De 28 kolli med til sammen om lag 25.000 kartblad, var i målestokken 1:100.000 (1 cm = 1 km). Kartene var merket «Kriegskarten» og ble sendt som ilpost fra hærens plankontor i Berlin med Oslo som destinasjon.
Kartene over Sverige hadde Oslo som sluttdestinasjon.
De dekket et område helt fra norskegrensen til Østersjøen og fra Skåne til like nord for Stockholm.
Fungerende forsvarssjef, generalmajor Carl August Ehrensvärd, slo fast i et skriv til UD (datert 17. april 1944) at det store antallet alene viser at kartene var «til utdeling på troppsnivå».
Han påpekte også at samtlige kartblad var ferske og trykt i 1944, og at de var påført et nettverk - «Heeresmeldenetz» – som skulle gjøre det enklere å rapportere.
Dermed hadde svenskene gjort et avgjørende funn og ble tvunget til å reagere.
På dette tidspunktet var andre verdenskrig svært intens. Sovjetunionen rykket frem i øst, og Hitler holdt på å tape kontrollen i Finland.
Ryktene om en forestående alliert invasjon i Norge var også på sitt sterkeste (som kjent valgte de allierte til slutt å landsette sine tropper på vestfronten to måneder senere, den 6. juni i Normandie i Frankrike).
Fra den svenske ambassadøren i Berlin, Arvid Richert, mottok utenriksminister Christian Günther og forsvarssjefen et «Strängt förtroligt» notat (datert 9. april) om «Ev. tyska angreppsplaner mot Sverige»:
Richert mente at det ikke var et spørsmål om tysk forsvarsevne.
Han slo fast at «Hitler mange ganger har vist seg som en overraskelsens mann og gjort ting som ingen hadde regnet med på forhånd».
Ambassadøren utelukket derfor ikke et angrep på Sverige fordi Hitler «har alltid hatt en tendes til å undervurdere vanskelighetene».
En rapport fra militærattache i Berlin Curt Herman Juhlin-Dannfelts (nr. 4 «Ang tänkbarheten av en ny tysk väpnad aktion mot Norden», også fra 9. april 1944) ga også grunn til bekymring i Stockholm.
Han fortalte mer detaljert om tidligere tyske planer for invasjon og skrev at:
Infanterischüle Döberitz m.fl. har stått i alarmberedskap for å bli brukt i en innsats rettet mot Sverige. Herman Juhlin-Dannfelts
Konklusjonen var at svenskene burde trappe opp beredskapen og forberede seg på muligheten for et tysk overfall.
Det gjorde de også.
Men den umiddelbare konsekvensen var at svenskene den 17. april 1944 stanset all tysk post- og kurertrafikk.
Senere på sommeren (22. juni) meldte for øvrig svenskenes sendemann i Wien om at «en person i fremskutt stilling» hadde oppsøkt ham og snakket om «kartaffæren» som sikkert hadde gjort et dårlig inntrykk.
Den ikke navngitte nazisten mente Sverige burde forstå at:
Tyskland kunne komme i en nødsituasjon hvis de allierte steg i land. Og svensk territorium ville ha stor verdi for de tyske troppene enten fordi en måtte forsvare seg à outrance (med alle midler, red.anm.) eller for å rømme fra Norge.
– Et kjempegodt kupp
Kartsaken vakte stor oppmerksomhet i datidens aviser. Men i pressemeldingen som svensk UD sendte ut om funnet, ble det ikke nevnt at de første funnene ble gjort på havna i Oslo. En grunn kan være at man ikke ønsket å røpe kontaktene med den norske motstandsbevegelsen.
I sitt manus mente Reidar Myhre at hemmeligholdet like gjerne kunne skyldes at «en eller annen fikk fortjeneste av å være opprinnelsen til det».
Han oppsummerte kartaffæren på denne måten:
At vår gruppe den gang gjorde et stort og kjempegodt kupp kan ikke på noen måte bortforklares av hverken den ene eller annen. Hvor lenge hadde vi ikke sett oss leie på alle de tyske troper som uhindret reiste opp og ned gjennom Sverige? Hvor mange av våre egne gutter satt ikke i innelukkede vogner under transport sydover ad den samme jernbane uten at svenskene løftet en finger for å hjelpe? Men nå var det slutt…