Laster artikkel ...

Det måtte en kule til for å overbevise ham

Det måtte en kule til for å overbevise ham

De norske motstandsgruppene var villige til å gå svært langt i kampen mot nazistene og deres medhjelpere. Det var spesielt viktig å stoppe angivere, og motstandsbevegelsen var villige til å ta i bruk ekstreme metoder.

ABC Nyheter har fått eksklusiv tilgang til Milorgs «mafiabrev», som ble brukt til å skremme mulige angivere.

Hovedpersonen i «mafiabrevet» er den antatte angiveren Olav Wabø (37).  For å sette ekstra støkk i leserne, hadde Milorg lagt ved fem skrekkinngytende bilder.


Bildene viser 37-åringen først levende, så skutt og så på obduksjonsbordet. I brevet «Historien om en angiver» fulgte beskjeden: «Denne gangen er det deg vi advarer».

01
01
02
02
 

Ett av bildene viser en mann, trolig Wabø, på obduksjonsbordet med åpen hodeskalle og denne brutale teksten:

«… for selv tyskerne er interessert i å vite hvordan en forræder ser ut inni …»

05
05
 
06-sladdet
06-sladdet
 



Wabø ble skutt på  Grünerløkka i Oslo den 31. oktober 1944.  Likvidasjonen regnes som ett av 82 godkjente drap som ble utført av norske motstandsgrupper.

«Tidlig en morgen i portrommet innhentet skjebnen ham. Endelig gikk det opp for ham at det var alvor …»

«Slik så han ut, - angiveren og provokatøren. Uten å betenke seg utleverte han gode nordmenn til gestapos bødler.»

Det blir i brevet hevdet at Wabø har fått advarsler, men at dette ikke har hindret ham i å tyste på motstandsbevegelsen til nazistene.

Derfor så Hjemmefronten seg nødt til å «snakke et språk som forræderne forstår».

I boken om likvidasjonene skriver Moland at Wabø ble drept klokken 10.15 en tirsdag av to pistolskudd, avfyrt av «en mann i grå kjeledress som mer eller mindre skjøv angiveren inn porten», og som deretter «kom rolig ut av porten og fortsatte på fortauet mot Markveien».

Boken omtaler ikke hva som også skjedde inne i portrommet: Det ble tatt minst to bilder av den drepte.



Ett ble tatt på litt avstand, mens et nærbilde viser blod rennende ned Wabøs kinn og en blodsprut som dekker gulvet og den lyse hatten som ligger cirka en meter unna den drepte:

03
03
 

På siste side kommer advarselen fra Hjemmefronten:
«Denne gangen er det deg vi advarer. Vil du la deg overbevise med fornuftige argumenter, eller vil du også ha det på ditt eget språk?»
Milorg åpnet også for et alternativ til Wabøs skjebne.

«Hvis du nå aktivt og alvorlig går inn for å reparere noe av den skade du har voldt, så vil det bli regnet deg til gode som en formildende omstendighet. Selv om det bare er redselen som driver deg… Nå har du utspillet. Men husk at vi sitter med trumfen på hånden. Og falsk spill nytter ikke lenger».

04
04
 


Skulle sende et signal

«Mafiabrevet» fra Milorg skulle skremme vannet av mottakeren.

Motstandsbevegelsens drap på angivere, torturister og andre farlige personer under andre verdenskrig, handlet aldri bare om den enkelte likvidasjonen.

Det var like viktig å sende et signal til andre som jobbet for okkupasjonsmakten, for å skremme og lamme dem.

For dem som mottok dette brevet, må bildet av en ikke identifiserbar mann, naken på et obduksjonsbord, ha hatt en voldsom virkning.

Og for ikke å snakke om hvilken effekt det påfølgende bildet, av en åpen hodeskalle hvor også hjernen er tatt ut, ville ha for en som gikk nazistenes ærend.

Bildeserien avdekker at Milorgs etterretningsvesen i Stor-Oslo, som også kalles Distrikt 13 (D13), var godt organisert.

At de klarte å få tatt bilde av Wabø på obduksjonsbordet (eller eventuelt brukte et annet lik), må ha krevd en god del planlegging.

Men det er også kjent at Reidar Myhre og de andre i D13s etterretning brukte et lokale ved siden av obduksjonssalen på Rettsmedisinsk institutt, som sitt kontor i krigens mest alvorlige perioder.

Stedet fikk sitt navn etter et gammelt koleralik som ble oppbevart samme sted: «Maren i myra».

Ble Wabø drept for å beskytte prestene?

Dokumenter etter EV13K viser at likvidasjonen kan ha blitt utført mer i frykt for hva Wabø kunne gjøre enn hva han faktisk hadde gjort.

I dag kan det virke som om sikkerheten til flere sentrale geistlige sto sentralt, blant annet lederen av Den illegale kirkeledelsen, Johannes Ødegaard Dietrichson.

I februar 1942 la de norske biskopene ned sine embeter i protest mot nazi-styret, noe som gjorde Vidkun Quisling rasende.

I et rundskriv til landets prester omtalte Quisling dem som «små menn, moderne fariseere og baglerbisper».

sp0af811
Kirkefronten:

Norske biskoper under en sammenkomst i Gudbrandsdalen sommeren 1941. Fra venstre: Johan Støren, Eivind Berggrav, Andreas Felischer, Henrik Greve Hille, Gabriel Skagestad, James Maroni og Wollert Krohn-Hansen.

«Han er livsfarlig»

En sentral medarbeider i etterretningsvesenet (EV) til den norske motstandsbevegelsen i Stor-Oslo, Distrikt 13, sendte denne meldingen om 37-åringen i slutten av oktober 1944:

Så vidt jeg forstår går Wabø fremdeles fritt omkring. Han er livsfarlig og det bør gjøres noe med ham – såsant det fins en mulighet.



Dette notatet om Wabø er datert 29. oktober.

To dager senere var han historie. Klokken 10.15 tirsdag 31. oktober 1944 ble Wabø drept med to pistolskudd i Sofienberggata 1 i Oslo.

I Arnfinn Molands bok «Over grensen», er drapet på Wabø listet opp som nummer 47 av 82 likvidasjoner som forfatteren tilskriver ulike norske motstandsgrupper, under den nazistiske okkupasjonen.

I boken beskrives Wabø som «farlig angiver», medlem av NS og agent i det tyske sikkerhetspolitiet Sipo.

I dokumentene som ABC Nyheter har fått tilgang til, etter lederen for Milorgs D13, Reidar Myhre, er det andre årsaker som virker primære:

Her blir Wabø beskrevet entydig som en notorisk upålitelig kriminell, som kjente flere sentrale personer i de illegale gruppene og særlig hadde bekjente blant antinazistiske prester og næringslivsfolk.

Det virker mer som om man var redd for at Wabø skulle røpe disse kontaktene, i en eventuell byttehandel, hvis han ble pågrepet for noen av sine forbrytelser.

Amoralsk lystløgner

At Reidar Myhre var involvert i drapet på Wabø, kommer frem blant annet i et 90 siders maskinskrevet manus fra hans arkiv. Her står det, nederst på en av sidene, en påminnelse til forfatteren: «Skriv hjemme om: Wabøsaken og Fleslandsaken».

Men i dette manuset blir ikke Wabø nevnt igjen.

Sam Knutsen
Sam Knutsen
Disponent som finansierte kirkens illegale ledelse. Foto: «Kirkekampen slik jeg så den»

Derimot har Myhre, som under krigen var mest kjent under sine dekknavn «Sigurd Knutsen» og «EV13K», tatt vare på en syv siders rapport om Olav Wabø.

I rapporten som er datert 3. oktober, og som sendes videre i Milorgs system med en ny datering 9. oktober, blir Wabø beskrevet som en amoralsk lystløgner.

Wabø er ikke nevnt i de mange listene EV13K satt på over mulige angivere og sentrale NS-medlemmer. Hans far blir beskrevet som suspekt i en liste – der det også er henvisning til sønnen som da var «avdød».

I den hemmeligstemplede rapport nummer 246 blir faren også nevnt som «notert angiver».

Olav Wabø skal, ifølge denne rapporten, ha vært ansatt ved det SS-tilknyttede SD (Sicherheitsdienst) i Trondheim.

Men etter å ha blitt beskyldt for underslag, skal han ha stukket til Sverige der han snappet opp navn på folk i de norske motstandsgruppene.

Skaffet seg innpass

Våren 1944 kom Wabø til Oslo. Der oppsøkte han en person tilknyttet illegalt arbeid og fikk innpass etter å ha brukt «to forskjellige stikkord som direkte angikk organisasjoner».

«Han slo om seg med mange gode navn fra Sverige og bløffet med å være representant for en organisasjon med spesielle oppdrag.»

Johs-Dietrichson--fra-Schub
Illegal leder

Johannes Ødegaard Dietrichson ledet den illegale kirkekampen og kan ha vært et av navnene som Wabø plukket opp.

Sommeren etter bodde Wabø hos et par søstre, som også huset flyktninger som ventet på transport til Sverige. Wabø tok på seg ansvaret med å få ettersendt etterlatte klær og verdisaker, men dette ble brukt til «fester og drikkegilder» hos en navngitt nazist.

Han stjal alt som kunne omsettes i penger, og truet søstrene med å angi dem hvis de ikke holdt munn.

Samtidig plukket han opp rykter om en fornyet NS-aksjon mot prestene «og satte seg i forbindelse med forskjellige prester for å ordne opp for dem».

Etter å ha blitt advart klarte pastor Dietrichson, som ledet den illegale kirkeledelsen fra mai 1943, å forhindre fremstøtet fra nazistene. Men i prosessen kan også Dietrichsons navn ha blitt kjent for Wabø.

Olav Wabø klarte å nøste opp ulike personer involvert i motstandsarbeid, som han lurte for penger. I rapporten står det at han solgte malerier og fikk flere tusen kroner til landsangivende arbeid, som han i stedet festet bort.

Skuddsår var syfilis

Wabø, som skal ha vært gift, forlovet seg også med to ulike jenter.

Han smittet minst en av dem med syfilis. Sin egen syfilissykdom lot Wabø motstandsfolk betale behandlingen for. Det skal han ha fått til ved å bløffe om at han hadde blitt såret i forbindelse med flyktningtransport «i kamp ved grensen».

Flere næringslivstopper lot seg også lure av Wabø. Hos en av dem skal han ha fått utbetalt 15.000 kroner, blant annet med det formål å hjelpe til med transport av flyktninger over grensen.

Likevel skal han ikke ha klart å holde seg borte fra ran og tyveri. I rapporten hevdes det at han deltok under et tyveri fra Conrad Langaards tobakksfabrikk i april 1944.

Milorg trodde også at Wabø var med på et ran av hele 55.000 kroner, som var lønn til arbeiderne ved Strømmen mekaniske verksted, den 16. juni 1944.

(Statspolitiet fikk for øvrig inn melding om dette ranet klokken 13.40 - følg deres aktiviteter denne krigssommeren).

Fryktet «hans svake natur»

«Han hadde på en eller annen måte fått rede på en del navn», slås det lakonisk fast i Milorg-rapporten om Wabø.

Han bløffet også om å ha vært på Grini, og kunne slå om seg med navn og forbindelser derfra. Men hans fremferd og stadige krav om penger, vekket til slutt sterke mistanker.



sp0af98fc_2
Støttet de fratrådte prestene

Frogner kirke er fullsatt når en av de fratrådte prestene går på prekestolen. 

I rapporten refereres det til tre personer som alle var «meget forskrekket og henstiller inntrengende at noe ble gjort». Disse var pastor Schübeler ved Frogner kirke, disponent Sam Knutsen, som finansierte kirkens illegale nettverk, og høysterettsadvokat Herman Reimers.



Milorgs rapport avsluttes med å slå fast at Olav Wabø (O.W.) «er nå sannsynligvis blitt anmeldt til politiet for et par av sine tyverier».

«Dette kan ha tilfølge at han som den svake natur han er, vil komme til å angi eller oppgi sine forbindelser med den følge at noen av de beste hjemmefrontsfolkene blir arrestert.»

«Alle de jeg har snakket med i sakens anledning er enige i at mannen er en kjeltring og hans fortsatte virke innebærer en stor fare for alt illegalt arbeide. De er alle av den mening at O.W. på en eller annen måte må uskadeliggjøres så fort som mulig.»

Det ser med andre ord ut til at Wabø ble likvidert i angst for at nazistene skulle få fatt i ham, og at kirkens menn kunne blitt hans forhandlingskort overfor okkupantene.

«Farlig høyforræder»

En annen som var i Myhres søkelys, var en overbevist nazist. Johannes Solem hadde valgt å støtte tyskerne allerede før de rykket inn i Norge, og var medlem av Nasjonal samling (NS).

Den 11. april 1940 ble den 19 år gamle nazisten arrestert av norsk politi, mistenkt for ha å spionert for tyskerne som hadde overfalt Norge to dager tidligere.

To dager etter arrestasjonen slapp tyske soldater ham fri fra Eidsberg hjelpefengsel. Den 16. april ble han observert i den første av tyskernes biler, da deres soldater rykket inn mot Ørje og svenskegrensen. Resten av krigen jobbet han aktivt for de nazistiske okkupantene.

Solem står oppført som angiver, på en av de mange listene som Milorgs etterretningssjef satt på. Han står også oppført på politiets «Liste nr. 1», med drøyt 30.000 mistenkte landssvikere fra mai 1945, og er nevnt i første bind i Eirik Veums bokserie om «Nådeløse nordmenn».

«En konstant fare»

I 1943 arbeidet Solem aktivt for å stanse flyktningetrafikken som gikk gjennom Østfold og Mysen, hvor hadde vokst opp og fortsatt bodde.

«…det siste halvår har han drevet med kontroll av reisetillatelser, pass og bagasje på strekningen Oslo-Mysen-Oslo. Opptrer ofte bevæpnet med maskinpistol under kontrollen. Driver for egen regning svartebørs og salg av reisetillatelser», heter det i rapporten fra februar.

Videre blir det påpekt at Solem året før hadde vært aktiv med på pågripelser og etterforskning i Indre Østfold. Solem skal ha gjort «store anstrengelser for å få tak i en av sine tidligere klassekamerater og venner».

Rapporten avslutter med følgende oppsummering:  «Han er en konstant fare for våre folk i distriktet – særlig alt som vedrører transport.»   

Solem var en aktiv støttespiller for okkupantene under hele okkupasjonen. 

Sommeren 1941 jobbet han for det tyske sikkerhetspolitiet i Fredrikstad. Han ble senere ansatt i det nazistiske norske statspolitiet, Stapo, som kjempet mot organisert motstandsarbeid.

Solem skal blant annet ha vært aktivt med for å bekjempe de mange Oslo-studentene som motsatte seg okkupantene i 1943.

I en rapport til Reidar Myhre, som er datert 10. februar 1945, slås det fast at Solem er en farlig høyforræder som det bør gjøres noe med.

4. november 1944 ble det understreket i en annen rapport at «Solem av sikringsmessige grunner avgjort bør uskadeliggjøres på et eller annet vis».

Han ble utpekt som både angiver og aktiv deltaker, da to menn ble arrestert på Mysen 17. oktober samme år.

Til slutt lovet etterretningssjef Myhre, også kjent under dekknavnet Sigurd Knutsen, «å ta seg av ham».

«…det ble da også arrangert møte mellom Knutsens folk og en av mine folk som kunde peke ut fyren. Han ble observert flere ganger og etter hva min mann sier var det gode utsikter til å få tatt ham», heter det.

Men «hele samarbeidet ble avbrutt fordi Knutsens folk angivelig hadde andre og mer presserende oppgaver», oppsummeres det i rapporten.

Etter krigen ble Solem dømt til åtte års tvangsarbeid. Han sonet da fra 2. februar 1948 til 18. juli 1949 i Bjørkelangen tvangsarbeidsleir, skriver Veum i boken som omhandler Statspolitiet.

«Rat work» og teater

Hvordan motstandskjemperne snakket om å likvidere en motstander har til nå vært en godt skjult hemmelighet. 

Reidar Myhre skrev en rekke teaterscener om dette, som gir oss et glimt bak kulissene:

– Jeg tenker vi kan fikse ham ganske fort nå. Mons er på krigsstien.

Det sier Myhre til sine mest sentrale medarbeidere under et møte på det hemmelige kontoret ved siden av obduksjonsrommet på Rettsmedisinsk.

– Vi har ikke noe godt foto av karen. Og det trenger vi nå, svarer hans adjutant.

– Vi skriver og spør om å få et foto i morgen. Han er så nøye skygget og studert at det vil bli en lett sak å finne ham. Finn rapportene fra «skyggerne», skriv dem av og ha dem ferdig til i morgen tidlig. Få tak i Mons og bring ham og rapportene opp i morgen tidlig, er ordren fra EV13K.

Oppgaven om å drepe mannen, som i teaterstykket kun betegnes som «X», kom fra sjefen Q. Dette er trolig en henvisning til Milorg-distriktets siste leder, Lorentz Brinch, som brukte dekknavnet Qvam under krigen.

– Skal Mons gjøre jobben?, spør så adjutanten.

– Ja, men hold kjeft. Hvem som kommer til å utføre jobben spiller ingen rolle, men den blir overlatt til Mons og gjengen hans.

– Jeg tror det er en fin bit for Mons. Han fikset det svinet på Grünerløkka all right, og dette vil han like, oppsummerer Kari, EV13Ks høyre hånd.

Det kan være drapet på Olav Wabø, som 31. oktober 1944 ble skutt i Sofienberggata 1, Kari henviser til.

Neste gang likvidasjonen kommer opp i Myhres teaterstykke, er dialogen lagt til en privat leilighet. Det er morgenen etter en fest. Mons kommer som avtalt og Myhre, som i stykket har dekknavnet Sigurd, sier:

– Se først på disse, Mons. Kjenner du noen av disse figurene?

(Peker på en bestemt person på ett av fotoene.)

20140226_110243
Statspolitiets fest

I rekke D og som nummer 2 på Stapo-festen skimter en inspektør Sverre Thorhus. Han ble likvidert 3. november 1944.

– Dette er et foto tatt under en fest i Statspolitiet. Den karen der skulle helst forsvinne i morgen, hvis mulig. Hvis du er interessert, så les rapportene fra skyggerne, studer bildet og get going. Du kan rekke å ta en kikk på karen i dag, fra klokken 09.00, etter rapporten å dømme.

Mons ser opp, smiler igjen sitt spydige smil og nikker på hodet:

– All right, Sigurd. Hvis jeg kan gjøre jobben som jeg selv finner for godt, er det OK.

– Ja, go ahead, Mons. Skal skaffe deg et annet foto i dag, slik at du har en god sjekk i morgen før det smeller. Han er forresten meget lett kjenelig.

20140226_110152
Et bedre bilde finnes frem

Som nummer 8 på bildet kan Thorhus bedre identifiseres. I beskrivelsen som følger beskrives han som «kjent rå og brutal» og «torturist».

Taushet. Mons leser gjennom papirene, og ser opp og sier:

– Det skal være meg en fornøyelse. I Vår Herres og D13s navn. Amen.

– Når alt er over, enten det går slik eller slik, så gi beskjed hit per telefon. Bruk signalet og si bare «Det er ordnet». Jeg ser deg siden på dagen, svarer Sigurd.

– Fy faen, nå skal det bli månelyst noen dager. Håper ikke de tar altfor mange etter denne affæren, sier adjutanten som bare har hørt på dialogen.

Neste gang temaet dukker opp i de tolv maskinskrevne sidene fra Reidar Myhre, er det på «en skikkelig fyllefest» hvor han selv (Sigurd) og Mons snakker alene sammen:

– Det er OK, Sigurd. Jeg fikk et godt overblikk og skal ordne det i morgen hvis Vår Herre og D13 er nådig. Foto jeg fikk i posten var fint og likheten er bra.

– OK, Mons. Det er ikke for tidlig at han ekspederes. Han vet faen meg alt for mye om oss som organisasjon, og har kommet med ytringer som ikke er bra. Men som den oppadstrebende mann han er, vil han nok holde det han vet for seg selv inntil han slår til. Så hvis vi kan slå først, så slår vi godt.

Mons nikker på hodet og kommer igjen med det samme smilet som vi kjenner så godt.

I teaterversjonen blir denne likvidasjonen lagt til «Y. gata kl. 0855 morgen», og slik skriver Myhre:

Første scene i en gate. En bil er parkert langs det ene fortau. På skrå over gaten en inngangsport. Kl. er 0855.

En mann i arbeidsklær kommer syklende forbi. Stanser og setter sykkelen fra seg litt lenger oppe. Tar opp en striesekk av sykkeltasken og rusler ned til lastebilen. Han stiller sig ved førerhuset og lener sig nonsjalant opp til bilen.

Sekken har han lagt fra sig på stigbrettet. Veiret er litt disig tidlig på morgenen.

Om en stund kommer en mann ut av porten på andre siden av gaten. Han stopper opp for et sekund eller to og kaster et blikk oppover gaten og nedover. I det han snur sig får han se at arbeidskaren bak bilen sikter mot ham med noe i en striesekk.

Før han får åpnet munnen er det noe som treffer ham med en kraft som han ikke kan forstå stort av. Han får bare tid til å se forbauset ut, og går så på hodet i gaten.

Ingen lyd høres under aksjonen, så våpenet har vært spesielt preparert. Treffene var 100 % sikre og døden kom øieblikkelig.

Under aksjonen var gaten som utdød, men i det mannen faller svinger en annen syklist inn i gaten. Han jumper av og skal til å undersøke nærmere. Men ved et advarende tilrop fra arbeidskaren, hiver han sig på sykkelen igjen og forsvinner hurtigst mulig.



Ruth-Bentsen(Kockberg)-t.h.-etter-krigen,-mai-1945
Mai 1945

Norge er atter fritt. Til høyre står «Kari», Ruth Bentsen (senere Kockberg), under feiringen etter frigjøringen fra nazismen.

Så flyttes teaterstykket til leiligheten hvor Sigurd og hans nærmeste medarbeider Kari, et dekknavn for Ruth Bentsen (Kockberg etter krigen), sitter og venter.



– Ja, hvis han har vært heldig, så skulle alt være over nå, sier Sigurd og ser på klokken.

– Ja. Jeg håper han har klart det og kommet unna. Var det ikke en jævlig risk å la ham gjøre det alene?, spør Kari.

– Nei. Han liker å være alene om slike jobber. Og jo færre kokker dess mindre søl, vet du. Og han klarer seg nok. Forresten, hvordan visste du at han skulle gjøre det alene?

– Tror du jeg er dum? Å, nei. Jeg har ikke arbeidet sammen med deg i to år for ikke no'.

– Vel, hold det for deg selv, da. Offentlig er han sjefen og skulle ikke gjøre slikt selv, men han synes det er virkelig arbeid og vil ha noen på sin kappe før dette er over. Det er ikke slik med meg, jeg kunne ikke ha hjerte til å gjøre slikt...

– Nei-i, vel..., sier Kari når telefonen ringer bare et klemt før den stopper. Og så ringer den igjen, denne gangen for fullt. Hun tar telefonen, nikker til Sigurd og gir ham røret.

– Er det deg, Sigurd?

– Ja. Hallo?

– Det er i orden.

Sigurd legger på og løfter av igjen, får summetonen og slår et vilkårlig nummer før han igjen legger på. Han snur seg mot Kari:

– Det var det. Nå skal det bli månelyst en stund. Hvor mange har vi tatt i alt, nå?

– Vel, la oss skrive rapport og sende inn med det samme, svarer hun.

Rat work

De tolv sidene med utkast til teaterscener viser litt av det interne livet i Milorgs Distrikt 13. I scenene beskrives vennskap, fyllefester og hverdagen som illegal motstandskjemper.

Men det er også beskrevet planer om å stjele dynamitt og likvidere motstandere, hovedsakelig i det norske Statspolitiet (Stapo) som Myhre mente var deres usleste motstandere.

Den sterkeste skissen knytter seg til drapet, som virker som en oppsummering av flere av de kjente likvideringene av nazistiske Stapo-agenter i okkupasjonens siste år.

«Dette er ment å være grunnlaget for en ganske god virkelighets-sketsj fra det daglige arbeidet», oppsummerte Myhre i sine papirer.

Det var først på høsten 1944 at Hjemmefronten fikk aksept for at likvidasjoner var en metode de kunne bruke, selv om de første slike drapene skjedde allerede i 1942. «Rat work» var beskrivelsen man brukte i London om angiverne.

Fire aktuelle likvidasjoner

Noen av de likvidasjonene som teaterscenene bygger på, er:

Gunnar Lindvig: Skutt 24. mai 1944 utenfor sin bolig i Langaards gate 1. Han var den første Stapo-tjenestemannen som ble skutt i Oslo, skriver Arnfinn Moland.

Historikeren nevner også disse tre Stapo-agentene, som kan være aktuelle for Myhres teater:

Thoralf Mathisen: Skutt 25. september 1944 utenfor Tåsenveien 12. Årsaken var trolig å skremme politifolk og lensmenn.  Mathisen hadde meldt seg frivillig til jakt på ungdommer som hadde gått i dekning for å unngå Arbeidsinnsatsen, som ble vurdert som en fordekt form for mobilisering.

Sverre Thorshus: 3. november 1944 ble Stapo-inspektøren skutt utenfor Ruseløkkveien 61, ifølge Moland. I papirene fra EV13K er det et lite avvik, her plasseres drapet utenfor nabobygningen, Munkedamsveien 53 B.

Reidar Voigt: Ble skutt  4. desember 1944. Voigt var ansatt i Stapo og svogeren til en annen som var planlagt skutt i samme aksjon, gestapo-agenten Finn Kaas.

Han sto bak flere opprullinger og påfølgende drap av motstandsfolk. Kaas ble forsøkt drept flere ganger under krigen og dømt til døden i krigsoppgjøret, en dom som ble omgjort til livsvarig fengsel.

«Du tar kanskje noen til?»

I materialet etter Myhre er det fire avsnitt som beskriver hva som skjedde da Sverre Thorshus ble drept:

«Den 3.11 fra kl. 8 sto en mann i blå overalls, blå tøyjakke og sort lue med blank skygge og hang over bilen. Da T. kom ut fra Munkedamsveien 53 B (ca. kl. 9.05?) hørtes noen smell.»

Og senere:

«Det første skuddet er antagelig avfyrt fra gangen i Ruseløkkveien 61. Det har streifet T. denne har snudd seg og deretter blitt rammet av 5 skudd avfyrt av personen som sto ved lastebilen.»

Under avsnittene er det påført to setninger fra Kj. til Kn, altså Knutsen (Reidar Myhre):



OB.Z04324
OB.Z04324

«Gratulerer, vil si du har tempo. Tar kanskje noen til siden de først er kommet så godt i gang?»



Overgang til sikkerhetsarbeid

Myhre hadde aldri visst hvem som skulle likvideres, uten gode informanter. 

Myhre hadde sine helt private kilder for opplysninger. Det var en stor fordel, for da kunne han lettere både kryssjekke og verifisere informasjon.

To kontakter i det upolitiske ordenspolitiet rapporterte også direkte til ham.

I tillegg fikk den norske etterretningssjefen opplysninger om produksjon og fordelingen av sprengstoff i hele landet, både til norsk og tysk bruk, fra produsentene.

Hos finansrådmannens kontor i Oslo kommune skaffet han opplysninger om kommunal virksomhet, men også hvordan det sto til økonomisk med Quislings parti, Nasjonal samling (NS).

Hos Telegrafverket avlyttet Myhres kontakter blant annet tre av Statspolitiets linjer og NS sine telefoner.

Men Myhre hadde også en egen avlyttingsfri telefon, og brukte Statsbanens telefon til å advare folk i andre byer.

«Det hendte ikke sjelden at vi fra våre kontakter på Victoria terrasse fikk beskjed om at det skulle foregå en razzia oppe i landet eller i en eller annen by nedover. I slike tilfeller ble jernbanetelefonen tatt i bruk og mang en gang med god virkning. Da Gestapo kom på pletten hadde fuglene allerede fløyet og de fikk bare bryderi igjen for sin iherdighet», skrev en fornøyd Reidar Myhre.

sybe8333_16
Østbanestasjonen

Oslo november 1944. Mannen med hvitt armbind ved trappen midt i bildet er en tvangsutskrevet borgervakt i Arbeidstjenesten.


Særlig stasjonsmester Larsen og fullmektig Svarstad på Østbanen var til stor hjelp, også da det skulle rapporteres om troppebevegelser.

«Om Larsen het det seg til slutt at han var den eneste mann som tyskerne tillot å arbeide illegalt fordi de ikke kunne klare seg ham foruten», skrev Myhre og slo fast at «ansatte ved jernbanen ytet oss uvurderlige tjenester under okkupasjonen.»

Men jernbanens eget telefonnett var også gefundenes fressen for en norsk etterretningssjef:

Enten var tyskerne til tider grenseløst dumme eller også var de meget overfladiske i sitt arbeid. En ting som for eksempel Abwehr uteglemte under hele krigen, det var jernbanens telegraf og telefonnett.
De passet på rikstelefonen og telegrafen all right. De avlyttet og kontralyttet og knep folk hist og her, men jernbanens anlegg fikk gå uhindret. Reidar Myhre

I rapporten om sine kontakter, datert 26. mai 1945, skrev Myhre at hans sentrale kontakter «arbeidet direkte under meg uten å være tilsluttet noen bestemt organisasjon», og at etterretningssystemet i D13 bare kom i tillegg.

«Jeg hadde således den aller beste anledning til å kontrollere de fleste av de meldinger som kom inn daglig», skrev han.

sissel01
Sissel Knudsen:

Hun stjal Statspolitiets logger. Det er grunnen til at vi kan presentere dem i dag.

Den aller dyktigste var Sissel Knudsen, sekretær for den nazistiske politiministeren Jonas Lie.

Knudsen ga Myhre kopi av det meste – også dagsrapportene som kom til politidepartementet og Quisling-regimets Stapo-sjef Karl A. Martinsen (likvidert 8. februar 1945).

Spionen hadde tilgang til sikkerhetspolitiets kartotek. Men Sissel Knudsen var i stor fare, hun var en av få som ikke opererte under et dekknavn.

«Sissel var ganske fantastisk. Men det farlige var at det ikke var noe dekknavn, og plutselig oppdager jeg at vi har gått på skole sammen», forteller Edel «Tusse» Ottesen Myhre i et radioopptak fra 1985.

«Det tidde jeg med til like før det brast, da fortalte jeg at jeg visste hvem hun var», sier hun videre i opptaket.