– Mens jentene driver sitt drama, ender jeg opp med å slenge gutta litt rundt

Sumotrening på Sportsklubben 09 på Dælenenga i Oslo. Foto: Gina Grieg Riisnæs
Sumotrening på Sportsklubben 09 på Dælenenga i Oslo. Foto: Gina Grieg Riisnæs
Artikkelen fortsetter under annonsen

Marine Holmeide Asplund er beviset på at en sumobryter må være sterk. Men hun ikke trenger være stor.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

De står på alle fire midt i ringen. Liz Hjelle Jenssen og Anders Grizzly Fægri stirrer hverandre intenst i øynene. 55 kilo kvinnekropp mot vel 160 kilos mann. De slår knyttnevene i matta og gyver løs på hverandre. Rått parti, tenker vi. Han digre muskelfyren mot den lille dama, liksom. Det ser ut som om han kunne dytte henne ut av ringen med bare pekefingeren. Liz Hjelle Jenssen presser med en vanvittig kraft tilbake mot Fægri. Og så skjer det: hun tar brått et skritt til siden og bringer han ut av balanse. Han stuper framover men klarer så vidt å holde seg på matta, og til slutt får han presset motstanderen ut av ringen. Det gikk ikke Liz Hjelle Jenssens vei denne gang. Men, det kunne godt ha gjort det.

– I sumobryting er det ikke bare vekta som teller, det hender ofte at en av de lettere tar en som er større og får henne ut av balanse. Det handler om teknikk, forklarer Tom Sandstad, landslagssjef i sumo og ansvarlig for sumosatsingen hos Sportsklubben 09 på Dælenenga i Oslo.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

Liz Hjelle Jenssen og Anders Grizzly Fægri er klare til kamp. Foto: Gina Grieg Riisnæs
Liz Hjelle Jenssen og Anders Grizzly Fægri er klare til kamp. Foto: Gina Grieg Riisnæs

Fokus

På treningen går jentene både mot hverandre, men også mot gutta. Sandstad har headhuntet en rekke av jentene til sumogruppa og sammenligner sporten med å ta straffespark i fotball.

– Det er litt som å ta straffespark hver gang. Ligger du litt for mye bakpå eller frampå når du ikke mål. Samme her. Er du ikke i riktig balanse så har du ikke sjans til å vinne en sumokamp. Det er full fokus på første start.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Vegga på Null-ni er isolert med svette

Inkludering

Sumobryting er en liten idrett i Norge, men stor på verdensbasis. For utenforstående kan det også fortone seg som en ganske sær sport med svære, feite, halvnakne fyrer som ser ut som de kunne spist tungvektsboksere til frokost.

– Sånn er det absolutt ikke, sumo er en inkluderende sport med mange forskjellige vektklasser, og hvor det er plass til alle, sier Tom Sandstad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Mange utøvere er store, men det er også noen på 45 kilo, sier Håvard Solli Bergheim, styreleder hos Sportsklubben 09.

(Saken fortsetter under)

Oppvarming før kampen. Foto: Gina Grieg Riisnæs
Oppvarming før kampen. Foto: Gina Grieg Riisnæs

I sumogruppa på Sportsklubben 09 trener både ferskinger og etablerte utøvere som har deltatt i EM i Budapest og VM i Japan. En av veteranene er to ganger verdensmester Lene Aanes.

– I Japan slo hun en japansk jente som var bare 152 centimeter høy, men som veide 155 kilo, sier Tom Sandstad, og legger til at hennes bakgrunn fra brytematta kan ha vært en fordel.

– Lene var tidligere en av verdens beste brytere, og det hjelper. Men flere av jentene her har gått mot utøvere som er mye større enn dem selv, og vunnet. Det handler om teknikk, å bevege seg raskt. Hvis den tyngste utøveren bruker all vekta mot motstanderen, og hun går til side fortsetter den tyngste å stupe rett fram. Da er du fort ute av ringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også:

(Saken fortsetter under)

Artikkelen fortsetter under annonsen
Beltet surres på tradisjonelt samurai-vis. Foto: Gina Grieg Riisnæs
Beltet surres på tradisjonelt samurai-vis. Foto: Gina Grieg Riisnæs

Ritualer

Sumobryting er Japans nasjonalsport, og ifølge Tom Sandstad, den eneste idretten den japanske keiseren kan komme og se der folk er avkledd. Antrekket er kun et langt tøystykke som knytes som en bleie og festes rundt livet bak. Dette er nøyaktig samme måte som de gamle samuraiene gjorde det. Men i motsetning til mennene som er nakne under beltet, har kvinnene på en vanlig brytedrakt under.

Foran kveldens trening hjelper de hverandre med å stramme beltene til slik at de skal tåle å bli dratt i.

– Vi kaller det bleiene våre, smiler Liz Hjelle Jenssen og tar et realt tak i beltet til sidemannen og rykker til. Konkluderer at OK, den tåler et røsk eller ti.

(Saken fortsetter under)

Marine Holmeide Asplund hjelper treningsvenninne med påkledningen. Foto: Gina Grieg Riisnæs
Marine Holmeide Asplund hjelper treningsvenninne med påkledningen. Foto: Gina Grieg Riisnæs

Tradisjoner

I motsetning til klassisk bryting gis det ikke poenger i sumo. Hver kamp går ut på å dytte motstanderen ut av ringen, og den første som tråkker utenfor eller berører underlaget med noe annet enn føttene er ute. Foran hver kamp er det faste ritualer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Utøverne gjør noen bestemte håndbevegelser. Blant samuraiene var det tradisjon for å vise at man kom i fred og uten våpen. I tillegg kaster de salt opp i lufta og tramper med beina litt symbolsk for å presse de onde ånder ut av ringen, forteller Tom Sandstad.

Les også:

(Saken fortsetter under)

Hos Sportsklubben 09 trenger kvinner og menn sumo sammen. Foto: Gina Grieg Riisnæs
Hos Sportsklubben 09 trenger kvinner og menn sumo sammen. Foto: Gina Grieg Riisnæs

Respekt

For noen år siden skapte den 148-kilo tunge mongolske stormesteren i sumo, Asashoryu Akinori skandale ved å smile bredt og heve armene i været i skjær glede etter at han vant en viktig kamp. Ifølge mediene sendte oppførselen hans sjokkbølger gjennom publikum. Handlingen ble ansett som usportslig og han fikk advarsler at om han gjentok handlingen ville han bli diskvalifisert.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Den japanske høfligheten er imponerende. Der har vi andre litt å lære. Når du har vært i Japan en periode blir du gående og bukke og bukke hele tida, sier Tom Sandstad, og minner om da Donald Trump skulle dele ut pokal til stormesteren i fjor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Han nektet å ta av seg på beina inne i et bestemt, avmerket område. Det ble japanerne meget støtt over.

Også den norske verdensmesteren Lene Aanes gikk i jublefella etter å ha vunnet en spesielt viktig kamp i Japan. Det var pinlig nok til at hun husker det godt:

– Juble skal man ikke gjøre. Når du er blitt verdensmester skal du bukke til motstanderen. Det er ikke fint å ydmyke den du har slått ytterligere. Så juble får du gjøre i garderoben.

Les også: Andrea Bræin Hovig elsker grums og gråsoner

(Saken fortsetter under)

Lene Aanes (43). Foto: Gina Grieg Riisnæs
Lene Aanes (43). Foto: Gina Grieg Riisnæs

Dronninga

Lene Aanes er to ganger verdensmester i 2000 og 2001. I klubben går hun under navnet «stjerna» og «dronninga».

– Du er litt liten til å være sumobryter?

– Ja. Det har jeg hørt før, smiler hun.

– Jeg er i vektklasse minus 65, det holder mer enn nok.

Opprinnelig drev hun med klassisk bryting, men i 1989 fikk hun lyst til å prøve seg på noe nytt. Valget falt på sumo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvorfor valgte du sumobryting?

– Det er morsomt, og gøy å ha ved siden av den andre brytinga. Det var for øvrig Tom Sandstad som overtalte meg til å bli med.

– Hvordan er det annerledes enn klassisk bryting?

– Det er mer eksplosivt, mer taktikk. Og så gis det ikke poeng sånn som de gjør i vanlig bryting.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvor lenge varer en kamp?

– Det varierer fra bare noen sekunder til maks tre minutter. Da begynner man på nytt.

– Hva kreves for å bli god?

– At du er sterk, eksplosiv og at du har gode reflekser.

– Hvordan var det å bryte sumo i Japan der dette er nasjonalsporten?

– Jeg tror også at Japan det er det mest spennende landet jeg har vært i, med en kultur som på mange måter er veldig annerledes enn det vi er vant til.

– Du vant over den tyngste motstanderen, hva følte du da?

– Wow! Det var tøft, men selvsagt veldig moro. Japanerne er utrolig gode. Naturligvis. Hun største jeg gikk mot møtte jeg tre ganger, og for meg som er i den minste vektklassen handlet det om å tenke taktisk hele tida. Jo større motstanderen er, jo mer må vi legge opp en plan. Du møter jo en vegg av 155 kilo. Da gjelder det å forsøke å bringe dem ut av balanse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også:

(Saken fortsetter under)

Marine Holmeide Asplund (17). Foto: Gina Grieg Riisnæs
Marine Holmeide Asplund (17). Foto: Gina Grieg Riisnæs

Har alltid vært sterkere enn de andre

Marine Holmeide Asplund er arvelig belastet, mamma er tidligere bryter og sumobryter. Selv hadde hun valgt svømming og klassisk bryting som sine favorittidretter, men for 2 år siden fikk hun smaken på sumobryting.

– I og med at jeg har vært aktiv svømmer i ti år og har drevet med vanlig bryting ved siden av har jeg alltid vært mye sterkere enn de andre. Sterkest i gjengen, liksom. Jeg har for eksempel alltid vært sterkere enn de gutta jeg drev og bryna meg på. Og for 2 år siden fikk vi besøk av en som prøvde å dra i gang sumobryting på ungdomsskolen. Så jeg sendte mamma en melding og sa at nå får vi sumobryting her, de vil prøve å få med noen som kan stille i NM. Og mamma holdt på å gå helt amok. Hun var bare sånn: «Ja! Jeg har belte du kan låne!!» og «dette fikser vi!» liksom! Men jeg hadde jo egentlig bare tulla. Men så ble jeg sakte, men sikkert overbevist om at det var gøy og at jeg burde bli med.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Du endte med å dra til NM?

– Ja, og der ble jeg kjent med Tom Sandstad, som også har vært mamma sin trener. Da var det gjort. Jeg gjorde det ikke kjempebra personlig, men vi fikk gull i lag. Og så fikk jeg tredjeplass i U23. Det var ganske greit for en nybegynner. Men jeg var jo godt trent etter all svømminga og brytinga, så det var teknikken som ikke var helt på plass. Men Tom motiverte meg til å fortsette, så jeg begynte å stille opp på treninger, og i slutten av 2018 var det junior-EM i Estland, og så jeg ble jeg med der.

Les også: Avisene leveres uberørt på døren: – Våre avisbud bruker hansker

(Saken fortsetter under)

Foto: Gina Grieg Riisnæs
Foto: Gina Grieg Riisnæs

– Hvordan gikk det?

– Vel, det var én person fra Norge der, altså meg. En nybegynner, helt alene som tapte alt første dagen i gruppa U16. Der gikk jeg i pluss-vekt-gruppa og møtte bare sånne 160-kilosdamer. Men dagen etter var det U18 og der møtte jeg folk i min egen vektgruppe og da klinte jeg til. Og fikk gull! Det ga mye respekt. Jeg husker en av de andre utøverne var helt satt ut, hun sendte meg en melding: «Hvor i all verden kom du fra? Det var uventet!».

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvilken vektklasse går du i nå?

– Akkurat nå går jeg i minus 70, men jeg er europamester i minus 75.

– Hva slags reaksjoner får du fra folk når du sier at du driver med sumobryting?

– Sånn: «Wow men du er jo ikke tjukk?», liksom. Og så er det mange som lurer på draktene våre. Men får de vite at jeg er europamester og da blir de sånn: «Åh, ska’kke kødde med deg, ass!» Men folk lurer på mye, så jeg ender med å vise bilder og video så de kan se selv hva vi gjør.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hva gjør deg god?

– Jeg har styrke, hvis ikke tror jeg ikke jeg hadde endt opp her.

– Blir gutta litt redd deg?

– Ja! På bursdager og fester og sånn ender jeg alltid opp med å bryte med gutta. Mens jentene driver sitt drama ender jeg opp med å slenge gutta litt rundt. Sist jeg var på fest møtte jeg barndomskompisen min og han ville bryte. Så fikk jeg tak i beinet hans og han var sånn: nei-nei-nei-stopp! Stopp! Jeg er redd, jeg vil ikke, jeg orker ikke! Hahaha. Men, jeg tar dem jeg, vettu. Tror nok de syns det er spesielt dumt å tape mot en jente.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Menn som trente mye, så mer på TV enn de som trente lite

Startet da hun fylte 40

Liz Hjelle Jenssen debuterte som sumobryter da hun fylte 40 år.

– Vi var en gjeng som fylte 40 og bestemte oss for at vi skulle takle 40-årskrisa sammen. Så vi bestemte oss for å teste ut sumo- og sandbryting. Ja, og vanlig fristilsbryting.

Liz Hjelle Jenssen (41). Foto: Gina Grieg Riisnæs
Liz Hjelle Jenssen (41). Foto: Gina Grieg Riisnæs

– Hva skjedde?

– Vi stilte i NM og klarte oss relativt greit, og det ga mersmak. Miljøet her er fantastisk, det er mye humor og godt samhold og rett og slett gøy å komme på trening.

– Hvilke ambisjoner har du?

– Jeg jobber med å trene meg opp til NM og jeg håper at jeg kan være med i EM senere. Må bare sørge for å ha viljestyrke, og jobber med saken. At det er såpass moro er jo egentlig motivasjon god nok.

– Har du drevet annen idrett?

– Jeg har spilt litt fotball, og har vel egentlig aldri vært spesielt glad i å trene. Men etter to unger måtte jeg ordne litt på vekta og formen. Nå er miljøet her på 09 hovedgrunnen til at jeg er blitt værende. Om du er 20 eller 40 år gammel her spiller liksom ingen rolle, det er et veldig godt og inkluderende miljø. Vi har det like gøy uansett hvem man er på utsiden.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Med denne kan du sykle på vannet

(Saken fortsetter under)

Foto: Gina Grieg Riisnæs
Foto: Gina Grieg Riisnæs

– Hva slags reaksjoner får du når du forteller at du er sumobryter?

– Mange begynner bare å le. Jeg er liksom 1.63 høy og veier 52-53 kilo. Nå har jeg slanket meg litt fordi jeg ikke vil møte en bestemt utøver i vektklassen over meg, for hun vinner alltid. Men, jeg går for gull i NM i år. Det er 21. mars. Fikk sølv i fjor, så det hadde smakt med gull. Derfor har jeg trent mye i vinter, og sett stor progresjon. Så jeg føler meg klar.

(Saken fortsetter under)

Foto: Gina Grieg Riisnæs
Foto: Gina Grieg Riisnæs

For 5 år siden satt Linda i rullestol

Linda Ly drev med vikingbryting, og veien til sumobryting var ikke så lang.

– Jeg har tidligere drevet med dans og styrketrening, og da jeg møtte Tom Sandstad lurte han på om ikke jeg burde prøve meg på sumobryting. Jeg spurte om de hadde noen utøvere i min vektklasse, men jeg visste ikke at det var sånn japansk sumo det var snakk om. Jeg tenkte det var vanlig bryting med bare litt fancy navn, jeg. Så kom jeg på trening og fikk litt sjokk.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Linda Ly (27). Foto: Gina Grieg Riisnæs
Linda Ly (27). Foto: Gina Grieg Riisnæs

– Ble du engstelig når du så noen av de kjempene på 150 kilo?

– Nei absolutt ikke. På vikingbrytinga hadde det vært flere som var 10 kilo tyngre og to hoder høyere enn meg. Folk med to års lengre erfaring. Og vel, jeg trives litt i rollen som underdog.

– Du er ikke så redd av deg?

– Nei. Jeg husker at jeg knakk et ribbein tvert av på vikingbrytinga og at det gikk bra. Men for 5 år siden satt jeg i rullestol. Jeg ble syk i utlandet, en infeksjon som spredte seg til blindtarmen og så fikk jeg feil medisiner.Det skulle vise seg at jeg var en av de hundre tusen som får allergisk sjokk av antibiotika, og det resulterte i multippel organsvikt. Så jeg ble liggende i koma og var deretter så utmattet at jeg ble sittende i rullestol. Antibiotikumet hadde ødelagt hele tarmsystemet mitt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvor lang tid tok det å bli frisk?

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg brukte 3 år på å spise og trene meg opp. La på meg 14 kilo og begynte å bryte. Mens jeg var i rehabilitering tok jeg samtidig en bachelorgrad i bioteknologi, og jobber nå som laboratorieteknikker.

– Det høres ut som en bragd å være stolt av?

– Jo. Men jeg kjenner også på en sorg over at jeg brukte 4–5 år på sykdommen. Det var liksom begynnelsen av voksenlivet.

– Hva er dine ambisjoner?

– Det viktigste for meg er å ta et steg av gangen.

Les også: Corona-stengte tannlegekontor: Nå må du klare deg selv

(Saken fortsetter under)

Foto: Gina Grieg Riisnæs
Foto: Gina Grieg Riisnæs

Født inn i bryterdrakta

Bryting er barnehageassistent Cathrine Alida Frilseths hovedidrett, men nå satser hun på sumo.

Cathrine Alida Frilseth (20). Foto: Gina Grieg Riisnæs
Cathrine Alida Frilseth (20). Foto: Gina Grieg Riisnæs

– Jeg har drevet med bryting helt fra jeg var liten, så lenge jeg kan huske var det liksom det jeg suns var gøy. Men for noen år siden gikk jeg videre til sandbryting og så sumo.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hva er det ved sumobryting som du syns er gøy?

– At du må bruke fart og gi god motstand. Så det er viktig å ha styrke.

– Hva sier folk når du sier du driver med sumobryting?

– De blir litt sjokkerte, tenker på sånne digre japanske brytere og skjønner kanskje ikke hvordan jeg passer inn i det bildet der. Men det er bare å forklare, så forstår de fleste. Men ja, mange tror du må være kjempediger og tung.

– Hvilke ambisjoner har du med sumo?

– Jeg har lyst til å gjøre det bra internasjonalt. Har vært med på EM og VM en gang. I EM tok vi medalje som lag, og i tillegg vant jeg individiuell bronsemedalje i EM åpen klasse alene.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no søndag 8. mars.