Aggresjon, misbruk og avhengighet: Vi trenger en SoMe-avrusning

Vi skriver august, og praten går om nært forestående ferier, eller ferier man nettopp har vært på – og likevel lurer jeg ikke på hvor, men om.

Jeg er mindre interessert i hvor venner og kolleger skal på ferie, enn jeg er i om de kommer til å koble helt ut. Kommer de til å sitte med nesa ned i telefonen, spesifikt på Twitter og Facebook?

Jeg er full av beundring for kompisen min som lot tweets være tweets i en hel måned, og nå bare sporadisk kikker innom mørkets rike. Det må ha krevd store menger viljestyrke. Så merkelig det er å tenke på at vi en gang så på den nøkterne epost-dingsen som avhengighetsskapende – «CrackBerry» (lenke til artikkel på engelsk) kalte vi den – når disse maskinene bare var en klam lillefinger sammenlignet med jerngrepet sosiale medier på smarttelefoner har på oss.

BlackBerryen var en sigarett etter middag, håndholdt Twitter er ren heroin.

Hva slags grad av tvangstanker snakker vi om her? La meg ta deg med til en gylden sommerkveld i Hyde Park, og Paul Simons avskjedskonsert i forrige måned. Flesteparten i publikum var oppslukt i legendens svanesang. Men foran meg sto det en kvinne som, til tross for at hun tydeligvis var såpass stor fan av Paul Simon at hun hadde kjøpt en dyr konsertbillett, fisket fram telefonen med 20-30 sekunders mellomrom. Fire eller fem ganger i løpet av hver sang. Hun brukte den ikke til å ta bilder av opptredenen (jeg sto nært nok, og ble distrahert nok, til å se det). I stedet bladde hun seg gjennom oppdateringer på sosiale medier, sveipet gjennom folks synspunkter på dagens nyheter, inkludert Frankrikes seier i VM-finalen samme kveld. Selv når Paul Simon avsluttet med The Sound of Silence – en transcendent opplevelse – greide hun ikke la være:

Hun grep etter telefonen. Hun trengte et siste skudd.

Der det finnes anekdoter, finnes det også data. På torsdag kunne Ofcom melde at gjennomsnittsbriten sjekker smarttelefonen sin hvert tolvte minutt – noe som selvfølgelig betyr at mange sjekker den atskillig oftere enn som så. Britene bruker i gjennomsnitt 24 timer på nettet hver uke, og en av fire er online så mye som 40 timer i uken.

Det sier seg selv at dette ikke er sunt. Tidssluket er horribelt. Jeg vet selv hvor lett det er å kaste bort en time på Twitter (jeg har aldri vært noe særlig inne i Facebook, men innrømmer at jeg har et Twitter-problem: Jeg liker fortsatt kjappheten, bredden av historier og ekspertisen jeg ellers ville gått glipp av). Tenk på alle samtalene du kunne hatt, bøkene du kunne ha lest, men i stedet fordypet du deg i en tråd du glemmer etter noen sekunder. Det får meg til å tenke på vitsetegningen av mannen som ikke vil komme til sengs, selv om konen ber han om det: «Jeg kan ikke, dette er viktig» forklarer han. Hva er det som er så viktig? «Noen på internett tar feil.» Men jeg tenker også på utsikten fra togvinduet, som du aldri så, fordi du heller bøyde hodet og så ned i en lysende skjerm.

Likevel er ikke dette den verste skadevirkningen. Det virkelige problemet er at «avhengighet gjør folk sprø», for å sitere internettpioneer Jaron Lanier, som i sommer publiserte den polemiske kommentaren « Ten Arguments for Deleting Your Social Media Accounts Right Now» - eller «Ti grunner til å slette kontoene dine på sosiale medier øyeblikkelig».

Se bare hvordan vanligvis tilregnelige og høflige mennesker oppfører seg på nettet: Argumentene, sarkasmen, aggresjonen, utskjellingen. Menneskeheten har selvfølgelig alltid vært kapabel til å slåss, men det er noe merkelig som skjer på sosiale medier. For det første kommer det til konfrontasjoner på skjermen mye oftere enn i våre daglige liv.

Putt en bærbar dings i hånden på noen, og plutselig har de ekstremt kort lunte – enten ved å bli krenket, eller ved å krenke andre.

En avgjørende faktor er de sosiale medienes evne til å stelle i stand en konfrontasjon i offentligheten. Plutselig går to personer løs på hverandre foran alle andre. Dersom de to er kjendiser, kommer noen til å poste en gif av Michael Jackson som spiser popcorn. Dette ser man ikke i det virkelige, eller pre-Twitter, livet. Tidligere kunne det hende at man så to motstandere krangle så busta føyk på TV, men dette var arrangert på forhånd.

Spontan, ekte krangel som utspiller seg direkte foran et massivt publikum, det er en ny greie.

Ofte sklir det helt ut. Det øyeblikket samtalen bytter til direktemeldinger, uten publikum, blir tonen en annen: Roligere, mer omtenksom, uten presset om å prestere og vise seg fram. Men på plattformen, hvor alle har fritt innsyn i meningsutvekslingen, er det riktig som Lanier sier: Selv gode mennesker forandrer seg til «drittsekker» i løpet av kort tid. På andre plattformer hvor man har mer å tape, som karriereportalen LinkedIn, oppfører folk seg bedre, sier han. Men når man utbasunerer sine synspunkter om for eksempel politikk (bredt definert), er det folks indre drittsekk som går av med seieren.

Les også: Instagram og Snapchat er verst for den mentale helsa

En del av problemet er mangelen på kontekst. På sosiale medier har folk en tendens til å håndtere en uttalelse som om det er den aller første uttalelsen avsenderen har kommet med (med mindre de ønsker å avsløre vedkommende som en hykler, ved å grave fram gamle poster som motsier det siste de hevdet). Noen ganger er resultatet komisk – som når en fyr i baren forsøker å forklare en kjernefysiker hvordan atomvåpen fungerer – men som regel er det bare veldig irriterende. Du skytes ned fordi du «glemmer å ta med X i betraktningen», når du faktisk har adressert temaet i årevis, og faktisk gjorde det så sent som i en post du la ut noen minutter tidligere. Mangelen på kontekst kan delvis forklare den aggressive atmosfæren. De vi kjenner godt trenger ikke gjøre stort for å fange oppmerksomheten vår; de vi ikke kjenner må rope og skrike og banne for å bli lagt merke til.

Og alt dette kommer utenom all den beviste, dokumenterte utskjellingen og manipulasjonen på slike plattformer, fra mennesker som ønsker oss alt vondt. Et godt eksempel kom fra min kollega Carole Cadwalladr, som avslørte Cambridge Analytica og Facebook: Se bare på det Russland-støttede innholdet som ble sendt ut til 126 millioner amerikanere via Facebook, under valgkampen i 2016 (lenke til artikkel på engelsk).

Sannheten er imidlertid at problemet ikke er at mediet misbrukes. Problemet er selve mediet. Avhengighet har vært en innebygget faktor i sosiale medier helt siden starten – Sean Parker, tidligere sjef for Facebook, har snakket om det «lille dopamin-rushet» produktet gir brukerne for å holde dem hektet – og det samme gjelder sinne og raseri. Feedback-algoritmen belønner «engasjement», og rask, nådeløs fordømmelse av noens meninger registreres som spesielt intenst engasjement. Lanier har bemerket at en utilsiktet ringvirkning av Black Lives Matter-bevegelsen var at, takket være algoritmen, bevegelsens mest innbitte motstandere ble koplet sammen på nettet, noe som ga bensin på bålet til hvit makt-bevegelsen vi ser vokse frem i dag.

Filosofisk sett bør man legge skylden for disse produktene på produsentene, og ikke forbrukerne, på samme måte som vi burde gi produsentene av junkfood skylden for overvekt, heller enn å raljere over mennesker med lav viljestyrke.

Moralsk sett er det mye mer riktig, og vi burde presse teknologigigantene til å forandre seg.

For mange av oss vil en eventuell forandring ikke komme raskt nok. Å slette kontoene våre, altså gå totalavholds, føles ganske som et litt for stort skritt. Men en ferie fra sosiale medier i august kan føles som en renselse – eller avrusning, om du vil. Når jeg skal pakke koffertene senere denne måneden, tar jeg med meg solkrem og et par bøker, men ikke noe Twitter.

I stedet skal jeg høre på the sound of silence – lyden av stillhet.

Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter Pressworks © Guardian News & Media Limited