Nå vet forskerne mer om hvem som tror på konspirasjons­teorier

En Trump-supporter har på seg en QAnon t-shirt under en demonstrasjon i California i november. Tilhengene av QAnon mener blant annet at det eksisterer et hemmelig nettverk i USA av mektige personer, blant andre ekteparet Clinton og Obama, som styrer verden. Organisasjonen tror at Donald Trump er deres redning.
En Trump-supporter har på seg en QAnon t-shirt under en demonstrasjon i California i november. Tilhengene av QAnon mener blant annet at det eksisterer et hemmelig nettverk i USA av mektige personer, blant andre ekteparet Clinton og Obama, som styrer verden. Organisasjonen tror at Donald Trump er deres redning. Foto: Joseph Prezioso / NTB/AFP

De mener selv at de tenker kritisk. Men et typisk trekk ved dem som tror på konspirasjonsteorier er at de tenker lite analytisk. De bruker oftest magefølelsen.

Konspirasjonsteorier som ble spredd om valgfusk av USAs president spilte en sentral rolle for at den amerikanske Kongressen ble stormet i forrige uke.

Dette ble en ny vekker for mange.

Feilinformasjon og konspirasjoner er ikke bare uskyldig snakk som spres i internettets ekkokammere.

I verste fall kan teoriene og de som tror på dem bli farlige for samfunnet.

Det har også historien vist oss flere eksempler på tidligere.

Stadig mer forskning

Asbjørn Dyrendal er professor i religionshistorie ved NTNU og har forsket på konspirasjonsteorier i mange år. Han er ikke det minste overrasket over det som skjedde i USA.

Han forteller at forskerne tar konspirasjonsteorier stadig mer alvorlig.

Det er ikke helt tilfeldig hvem som tror sterkt på konspirasjonsteorier, sier Asbjørn Dyrendal. Foto: Jon Eeg / NTB
Det er ikke helt tilfeldig hvem som tror sterkt på konspirasjonsteorier, sier Asbjørn Dyrendal. Foto: Jon Eeg / NTB

Det handler ikke nødvendigvis om at disse teoriene har blitt vanligere.

– Dette er det vanskelig å måle og derfor ikke lett å fastslå, sier Dyrendal.

Men konspirasjonsteorier trenger ikke å øke i omfang for å bli et økende problem, mener han. Når slike teorier får større gjennomslag i maktens sentrum, som vi for eksempel har sett i USA, Russland og Ungarn, blir det et økende problem, mener han.

Forskningen på konspirasjonsteorier har kanskje nettopp derfor økt kraftig internasjonalt de siste årene. Også her i Norge er det stadig flere som forsøker å forstå fenomenet.

Mer interesse for antisemittismen

En annen forsker som er interessert i konspirasjonsteorier, er Kjetil Braut Simonsen. Han er forsker ved Jødisk museum og kan mye om antisemittismens historie. Der har konspirasjonsteorier en sentral plass.

Han tror at den økte interessen for konspirasjonsteorier til dels skyldes hans eget fagfelt.

– Oppmerksomheten om antisemittisme som historisk fenomen har økt betydelig i forskningen de siste tiårene. Flere forskningsmiljøer har publisert mye mer om dette.

I norsk sammenheng er det også helt åpenbart at terrorangrepet 22. juli 2011, som hentet ideologisk næring fra konspirasjonsforestillinger, økte interessen for temaet hos forskerne, mener han.

– Og selvfølgelig har fenomenet Donald Trump har bidratt ytterligere med å sette fokus på dette, mener han.

Psykologene har kommet på banen

I Norge har det lenge først og fremst vært religionsvitere og historikere som har forsket på konspirasjonsteorier. Internasjonalt har det vært annerledes. De siste femten årene har feltet vært dominert av sosial-, personlighets- og kognitiv psykologi, forteller Dyrendal.

– Vi er på langt nær i nærheten av å forstå fenomenet. Men ut fra det som finnes av forskning, er det noe som allerede kan slås fast.

Forskerne har altså funnet noen fellestrekk ved dem som er tilbøyelige til å tro på konspirasjoner.

Ser mønstre

Et av fellestrekkene er at de har en helt generell tilbøyelighet til å tenke at mektige mennesker i skjul planlegger ting som går ut over helt vanlige folk. Dette kaller forskerne konspirasjonsmentalitet.

Tankesettet er koblet til andre trekk.

– De ser ofte sammenhenger der det ikke er noen. Og de ser ofte en hensikt bak hendelser, forteller Dyrendal.

I en serie med eksperimenter fant Karen Douglas, professor i sosialpsykologi ved Universitetet i Kent, ut at de som har en hang til konspirasjonsteorier har en tendens til å oppfatte mønstre og koble ting som ikke er relatert til hverandre. Dette forteller forskeren om i et intervju til den amerikanske psykologiforeningen.

For eksempel tror noen av QAnon-tilhengerne, som var med å storme Kongressen i USA, at fordi Q er den 17. bokstaven i alfabetet sender president Trump dem en melding når han nevner tallet 17.

Mer angst og depresjon

Forskningen tilsier at alle tror litt på minst én konspirasjonsteori, mener Dyrendal.

Problemet er at noen mennesker tar til seg mange, og at de ofte tror hardere.

Og det er altså ikke tilfeldig hvem som gjør det.

Douglas og hennes kolleger i Kent har funnet at de som tror på mange konspirasjonsteorier ofte er mistenksomme og har en lavere grad av tillit til sine omgivelser.

De bruker disse fortellingene for å forstå verden. Det skal gjøre at de føler at de får kontroll, føler trygghet og sosial tilhørighet.

Men mennesker blir ikke trygge av konspirasjonsteorier. Tvert imot.

– Forskningen viser at de som bruker mye tid på disse teoriene er mer preget av ensomhet, angst og depresjon enn andre. De føler seg ofte maktesløse overfor den makta de mener er korrupt, forteller Dyrendal.

Tror på mirakler

Et annet robust funn fra forskningen er at de som tror sterkt på konspirasjonsteorier er mindre tilbøyelige til å tenke analytisk.

De bruker magefølelsen mer gjennomgående, sier han.

Ofte tror de også på paranormale fenomener, mirakler og alternativ behandling.

Ikke sprø

At folk tror på konspirasjonsteorier, betyr ikke det samme som at de er sprø, mener Dyrendal.

Han mener at det er helt innenfor normalen å tenke konspiratorisk. Det er faktisk ofte nødvendig for mennesker å tenke at andre menneskers interesser står i motsetning til dine egne av og til, mener han.

Men tror du på én teori, er det større sannsynlighet for å tro på flere. Og de som begynner å tro hardt på mange, er nok oftere ikke helt i vater, mener Dyrendal.

– Det kan være knyttet til psykisk uhelse, men ikke umiddelbart på en behandlingstrengende måte. Hvis du tror at verden snart går under på grunn av planlagt ondskap, kan det gjøre deg mer deprimert og mer mistenksom overfor andre, sa Dyrendal nylig i et intervju til Psykologitidsskriftet.

Norge skårer ganske høyt på tilbøyelighet

Dyrendal har målt den norske befolkningens tro på konspirasjonsteorier i en nasjonal undersøkelse. Han har sammenliknet oss med amerikanerne.

Når forskerne spør om troen på helt konkrete konspirasjonsteorier, slår amerikanerne oss med god margin. Men når de måler den generelle tilbøyeligheten for å tro på slike teorier, blir resultatet annerledes.

– Den viste at vi skårer bare bitte litt under det som var gjennomsnittet for den amerikanske befolkningen på omtrent samme tidspunkt.

Mistillit til samfunnet

Når en gjennomgripende mistillit til samfunnet preger dem som har en hang til å tro på konspirasjonsteorier, kan det være med å forklare at forskerne finner store forskjellene mellom ulike land i troen på slike teorier.

Dyrendal har deltatt i et femårig europeisk nettverksprosjekt i regi av EU som nylig er avsluttet. Der var 130 forskere tilknyttet for å forstå mer av fenomenet. Resultatene fra denne forskningen kommer nå på løpende bånd, forteller han.

– I land som generelt skårer bra på alle de trivelige FN-indeksene, som høy grad av likestilling, økonomisk likhet, demokrati, medborgerskap og høyt utdanningsnivå, er folk noe mindre tilbøyelige til å tro på konspirasjonsteorier.

Dette kan forklare hvorfor slike teorier har større gjennomslagskraft i land som Polen, Ungarn. Dette er alle samfunn som er preget av lite sosial tillit sammenliknet med Norge og de skandinaviske landene.

Drapene i Pittsburgh

Når konspirasjonsteorier får større gjennomslag i maktens sentrum blir det et økende problem i et samfunn, mener altså Dyrendal.

Dette har skjedd både i Europa og i USA de siste årene, men det er ikke noe nytt i historien, påpeker Kjetil Braut Simonsen.

– Hvis man ser på Hitler-regimet så var den antisemittiske konspirasjonstenkningen her et kjerneelement. I den nazistiske propagandaen under andre verdenskrig hevdet man at det fantes en jødisk sammensvergelse som trakk i trådene bak alle nasjonalsosialismens fiender. Dermed kunne forfølgelsene av jødene fremstilles som en forsvarskamp.

Antisemittisk tankegods har ikke vært marginale tenkemåter. Det har vært og er dypt forankret i mange samfunn i verden, også i Norge.

– Antisemittiske konspirasjonsforestillinger finnes fremdeles. Det har skjedd veldig alvorlige antijødiske voldshandlinger de siste årene, for eksempel synagogeangrepet i Pittsburgh i USA.

«Jøder må dø» ropte skytteren mens skuddene haglet i synagogen en oktoberdag i 2018.

I alt elleve personer drept av terroristen, som forklarte handlingen med antisemittisk konspirasjonstenkning.

Ikke bare høyresiden

Forskerne ser også at de som har en sterk tilbøyelighet til å tro på konspirasjoner, oftere befinner seg på yttersiden i det politiske landskapet. Men ikke bare på høyresiden, forteller Dyrendal.

Hvilken side de er på, varierer fra land til land.

Forskerne har noen hypoteser om hvorfor det er folk langt til venstre eller høyre som er mer tilbøyelige til å tro på disse teoriene.

– Dette er folk som har mindre innflytelse på politikken. Dette er folk som føler seg mindre sett og hørt og opplever at de er mer maktesløse.

Dette skriver forskere om i boka «American Conspiracy Theories».

Noen ideologier passer dessuten bedre inn i et sterkt svart-hvitt forklaring på verden.

– I deler av verden er dette sterkere på høyresiden enn på venstresiden, men ikke overalt. Internasjonalt har det vært sånn at konspirasjonsteorier om 11. september har vært litt mer utbredt på den utvidede venstresiden.

Det finnes konspirasjonsteorier knyttet til de fleste typer av politisk orientering, sier forskeren. Det handler om hva som oppleves som viktig og relevant.

– I Norge og Sverige har vi for eksempel teorier om at den norske ulvestammen er fremavlet eller importert av mer urbane miljøvernere. Uten at vi har undersøkt dette ennå, kan man tenke seg at den kanskje trives bedre utenfor ekstremistenes rekker, for eksempel blant velgere som sier de vil stemme på et av de for tiden største norske politiske partiene.

Ikke bare middelaldrende menn

Bildene fra hordene som stormer den amerikanske Kongressen kan gi inntrykk av at det nesten bare er middelaldrende menn som tror på disse teoriene.

Dette har ikke forskningen noen holdepunkter for å slå fast, forteller Dyrendal.

– Hvis vi kun ser på aktivistene som er ute og demonstrerer, så er det kanskje sånn, men disse har vi dårlig med tall på. Og når vi undersøker et stort og bredt nok utvalg av både konspirasjonsteorier og hvem som sier at de tror på dem, ser det ikke ut til å være noen systematisk forskjell mellom menn og kvinner.

Forskerne har også forsøkt å se på dette med aldersforskjeller, men ikke funnet noe tydelig her når det gjelder konspirasjonstro i sin alminnelighet.

– Det finnes noen forskjeller som kanskje skyldes hva folk er oppvokst med. Det er også enkeltfunn som antyder at aldring kan ha en luten betydning.

Store hendelser trigger

Når det skjer store samfunnsendringer og hendelser, trigger det tilbøyeligheten til å tro på konspirasjonsteorier, mener psykologene som forsker på dette.

De gir folk enkle svar og hjelper folk med å takle kriser.

Dette er dypt menneskelig, skriver Douglas og hennes nederlandske kollega Jan-Willem van Prooijen i en vitenskapelig artikkel fra 2017.

Mennesker har et grunnleggende behov for å oppleve et visst nivå av kontroll over miljøet de lever i. Derfor vil de aktivt søke etter å forstå meningen med det som skjer.

Drapet på Kennedy

Et eksempel forskerne nevner er drapet på John F. Kennedy i 1963. Etter drapet gikk konspirasjonsteoretikerne amok.

I de tre årene etter attentatet viste undersøkelser av over halvparten av amerikanerne trodde at mordet var en del av en konspirasjon.

Det er interessant å merke seg at det ikke ble færre som trodde på dette med tiden. På begynnelsen av 2000-tallet var det over 80 prosent som trodde dette, skriver Douglas og Prooijen i artikkelen.

Dette mener forskerne er et eksempel på at konspirasjoner kan skape skape historien ved at de overføres fra en generasjon til en annen og blir en sannhet.

Historien vår kan derfor være fylt av konspirasjonsteorier, mener de.

Det motsatte kan også skje

Simonsen ved Jødisk museum mener at denne overføringen av konspirasjonteorier er et sentralt element i antisemittismens historie, hvor anti-jødiske holdninger har overvintret og blitt videreført fra generasjon til generasjon.

Men det finnes også historiske fenomener som har bidratt til å svekke legitimiteten til bestemte konspirasjonsteorier.

Holocaust er det tydeligste eksempelet, mener Simonsen.

– Før krigen kunne man tegne jøder med store, krumme neser i norsk vittighetspresse. Det var nesten utenkelig etter 1945. Åpent artikulerte anti-jødiske holdninger ble tabubelagt på en helt annen måte etter andre verdenskrig.

– Der er et eksempel at en bestemt konspirasjonsteori svekkes – eller i det minste mister sin legitimitet – på grunn av bestemte hendelser.

Henter næring i turbulens

Helt generelt mener både Simonsen og Dyrendal at den beste pillen mot konspirasjonsteorier er å skape åpne, inkluderende, stabile og trygge demokratiske samfunn.

Konspirasjonstenkning henter næring i turbulente tider, som økonomiske kriser, tider preget av politisk polarisering og hurtige endringer.

(Denne saken var opprinnelig på trykk hos Forskning.no).

Personvernpolicy