Neandertalere kan ha følt mer smerte

Forskere har oppdaget at de som har arvet en genvariant fra neandertalere har lavere smerteterskel. Foto: Science Photo Library / Daynes, Elisabeth
Forskere har oppdaget at de som har arvet en genvariant fra neandertalere har lavere smerteterskel. Foto: Science Photo Library / Daynes, Elisabeth

Hvis du har en lavere smerteterskel, kan du kanskje skylde på neandertalere.

Da hjertet til den siste neandertaleren sluttet å slå for omtrent 30 000 år siden, døde de likevel ikke helt ut. Hver og en av oss bærer nemlig på et lite stykke neandertaler-DNA.

Blant genene neandertalerne videreførte til oss, finner vi gener tilpasset kalde forhold, som lysere hår og tykkere hud. Ulike studier viser at genene deres kan gitt oss diabetes og gjort oss mer utsatt for allergi, men kan også ha styrket vårt immunforsvar.

I juli la to neandertalerforskere frem resultater som viser at arvestoffet fra neandertalerne kan gjøre oss mer sårbare for covid-19. Disse funnene er ennå ikke publisert i et fagfellevurdert tidsskrift, men er postet på nettstedet Biorxiv, et sted der forskere legger ut tudier og diskuterer dem seg i mellom før de publiserer i tidsskrifter.

Nå har de samme forskerne, med noen flere kollegaer på laget, funnet noe de tror kan være enda en arv fra våre eldgamle slektninger – nemlig lav smerteterskel.

Brite-test

Oppdagelsen kom da forskerne gransket data fra en stor befolkningsundersøkelse i Storbritannia. Mer enn 362 000 personer i Storbritannia har deltatt i studien, som blant annet inneholder gentester og spørsmål om smerte.

Da forskerne sammenlignet gentestene med spørreundersøkelsene, oppdaget de at folk med et særegent neandertalsk gen kjente mer smerte enn de uten. Forskjellen ligger i noe som heter kanalprotein. Dette proteinet setter cellene i stand til å fyre av impulser, slik at du føler smerte.

– Alder er den største faktoren for hvor mye smerte folk tåler. Men har du neandertalvarianten av kanalproteinet, vil du oppleve mer smerte, som om du var åtte år eldre, sier Hugo Zeberg, hovedforfatter av studien, i en pressemelding.

Les også:

(Saken fortsetter under)

Et moderne menneske (høyre) fotograferer en rekonstruksjon av hvordan en neandertalermann kan ha sett ut (venstre) under en utstilling i Halle øst i Tyskland i 2004. Foto: AFP / NTB scanpix.
Et moderne menneske (høyre) fotograferer en rekonstruksjon av hvordan en neandertalermann kan ha sett ut (venstre) under en utstilling i Halle øst i Tyskland i 2004. Foto: AFP / NTB scanpix.

Aminosyrer

Zeberg er forsker ved det svenske Karolinska Institutet og Max Planck Institute for Evolutionary Anthropology.

– Neandertalversjonen av kanalproteinet har tre forskjeller i aminosyren fra den vanlige, moderne varianten, forklarer Zeberg.

– Mens enkeltvise forskjeller i aminosyren ikke påvirker hvordan kanalproteinet fungerer, så fører neandertaler-versjonen i sin helhet til høyere smertefølsomhet i dagens mennesker.

Det finnes andre versjoner av kanalprotein som ikke kan spores til neandertalerne, sier Zeberg til CNN. Dermed kan ikke alle smertesensitive skylde på eldgammelt slektskap.

Neandertalere og smerte

– Hvorvidt neandertalere kjente mer smerte er vanskelig å si, siden smerte også reguleres både i ryggmargen og i hjernen, sier medforfatter Pääbo i pressemeldingen.

– Men denne studien viser at terskelen for smerteimpulser var lavere hos dem enn hos de fleste av dagens mennesker

Torfinn Ørmen er universitetslektor ved OsloMet, og ekspert på menneskets utvikling. Han sier til forskning.no at neandertalerne sannsynligvis har fått denne egenskapen gjennom naturlig utvalg, på grunn av deres måte å leve på.

– Smerte i seg selv er en advarsel for at vi skal ta vare på oss selv. Det er hele poenget med smerte, og neandertalere levde farlige liv.

Han trekker frem at studier har vist at de fleste neandertalerskjeletter man vet om har til dels veldig store skader.

– Og de neandertalerne som ikke reagerte på at det vondt et eller annet sted hadde større sjanse for å dø. Så hvis det gjør vondt så er du mer forsiktig.

Les også:

(Saken fortsetter under)

Omlag to prosent av vårt DNA stammer fra neandertalerne. Foto: NTB scanpix.
Omlag to prosent av vårt DNA stammer fra neandertalerne. Foto: NTB scanpix.

Å slåss med en okse

Man kan spørre seg om ikke våre forfedre på savannen også levde like farlige liv som våre neandertalske søskenbarn lenger nord. Ørmen avkrefter det.

– Selv ikke sjimpanser har disse mutasjonene. Og de lever ganske hardt.

Neandertalerne måtte slåss mot noen voldsomme dyr med tykk hud. I de kampene nytter det ikke spisse kastespyd av tre, forteller Ormen, fordi det ikke har kraft nok til å bryte gjennom huden. Du må bruke lanse og legge kroppsvekten bak.

– Du må rett og slett ta de dyrene i nærkamp. Og de tok jo neshorn, urokse og bison, i tillegg til «greiere» dyr som dåhjort og reinsdyr og hest.

Noen av mutasjonene må ha skjedd tidlig, mener han, ettersom en annen av våre nærmeste slektninger, denisovanerne, hadde én av dem.

– Men én av dem spiller ingen rolle. Det er kombinasjonen av de tre som gjør dem mer smertefølsomme.

Les også:

Kjøtt til middag, noen?

Livsstilen til neandertalerne førte dem inn i en ond sirkel. Jo større og sterkere neandertalerne ble, desto mer mat trengte de for å brødfø seg selv og familien.

Ørmen sier at det har vært regnet på at de trengte omtrent to kilo kjøtt om dagen.

– Da spiser du ikke hare, sier han.

– Og store dyr, de tar igjen. Du må være veldig sterk. Og blir du enda sterkere får du enda større muskelmasse, og krever enda mer energi.

– Deres egen fysiologi kan ha låst dem i en farlig måte å leve på, tror Ørmen.

Sluttet å slåss på avstand

Selv om noen neandertalere kan ha levd noe av havets rike spisskammer, gjorde en daglig bestilling på omtrent tjue kilo kjøtt til familien at neandertalerne måtte bryte med skikkelige beist.

I motsetning til neandertalerne, sluttet til sammenligning aldri våre forfedre med å bruke «småfeige» avstandsvåpen. Til og med neandertalernes egne forfedre brukte avstandvåpen, noe som betyr at neandertalerne må ha gitt dem opp til fordel for nærkamp, i jakt på store måltider.

For å kompensere for vår litt puslete kroppsbygning, fant til gjengjeld vi opp stadig nye og bedre avstandvåpen – som pil og bue.

Les også:

Paracet vs. smerte

Men hvorfor følte neandertalere mer smerte, hvis de måtte i disse brutale slåsskampene? Hadde det ikke vært bedre med paracet-gener i stedet?

– Det har jo vi også. Mens kampene foregikk overstyrer adrenalinet alt, og vi kjenner ingenting, forklarer Ørmen.

– Det er sånn med nålevende folk også. Man har sett soldater som har kommet ut av kamphandlinger og du kan ikke skjønne at disse folka kan gå. De har så store skader.

Først da adrenalinet gir seg, kommer smertene tordnende.

– Hvis du fortsetter med denne innebygde paraceten, så tar du ikke vare på skadene dine. Det at de fikk mye skader kan rett og slett ha vært grunnen til at de fikk mye smerter.

– Og hvis du har pådratt deg noen solide skader så blir du sittende hjemme neste gang. Du blir ikke med ut, fordi kroppen sier fra at nå bør du holde opp.

Til gjengjeld kunne en urokse gi neandertalerne et par hundre kilo kjøtt. Med andre ord mat en god stund.

– Da har du tid til å få reparert litt, sier Ørmen.

Les også:

(Saken fortsetter under)

Forskerne mener å kunne påvise et spesielt trekk som skiller neandertalere fra moderne mennesker; at selve hjernen var mer kuleformet. (Skjermdump fra CNN.)
Forskerne mener å kunne påvise et spesielt trekk som skiller neandertalere fra moderne mennesker; at selve hjernen var mer kuleformet. (Skjermdump fra CNN.)

Lære mye

Kartleggingen av neandertalernes arvestoffer kan lære oss mye om våre tapte slektninger. Kanskje mest spennende, sier Ørmen, er det vi kan lære om hvordan neandertalere var forskjellige seg imellom.

– Dette genet er hos alle neandertalerne, så da kan man trekke mer generelle ting, altså dette gjelder alle sammen, dette er noe som var typisk for neandertalerne.

– Men i andre ting har man kunnet se forskjell mellom neandertalerne. Vi får et mer nyansert bilde.

Ørmen trekker samtidig fram at selv om vi kan få lært en hel del, så er ikke resten av arvematerialet vårt neandertalsk. Forskerne skriver selv i den nye studien at det de driver med er som å ta neandertalergener, og putte dem i nålevende mennesker.

– De vet ikke fullstendig at dette ville ha nøyaktig samme effekt i neandertalere. De kan ha hatt andre gener som kan ha kansellert dette her, sier Ørmen.

– Men dette er såpass spesielt, og når vi ser at apeslektninger faktisk har vår utgave, så er det et eller annet veldig spesielt her hos neandertalerne.

Les også:

Er vi slektninger eller ikke?

Neandertaleren ( Homo neanderthalensis sapiens) var en nær slektning av vår egen art, Homo sapiens sapiens. Men selv om menneskeartene delte 99 prosent av genene, var det lenge et stridspunkt om våre forfedre fikk barn med neandertalerne før de forsvant ut av historien.

Forskning.no skrev for eksempel tilbake i 2003 om en studie som skulle tilbakevise at det var noe neandertaler i deg og meg. Men mange gentester ( og artikler) senere, er de aller fleste forskere enig om at neandertalerne lever videre gjennom oss. Faktisk har alle mennesker utenfor Homo sapiens’ hjemkontinent Afrika forfedre som har noen neandertalergener. I dag er det omtrent 2 prosent av arvestoffet vårt.

Ny forskning har i tillegg antydet at disse genene også fant veien tilbake til Afrika. For 20 000 år siden skal mennesker med blandet opphav vandret tilbake til kontinentet hvor vår historie begynte, skriver Sciencemag.

Og med det er vi alle litt neandertaler.

Saken er opprinnelig publisert på forskning.no