Kalle Moene møter coronakrisen med klassekamp

Økonomiprofessor Kalle Moene vil gi garantert minsteinntekt i form av bonus til alle nordmenn. Foto: Mimsy Mø
Økonomiprofessor Kalle Moene vil gi garantert minsteinntekt i form av bonus til alle nordmenn. Foto: Mimsy Mø

Møt økonomiprofessoren som vil gi alle en stor bonus rett inn på konto. – Å hevde at utvikling bare kan skje på én måte, er en hersketeknikk, mener han.

Professor emeritus Kalle Moene kommer småløpende bortover fortauet på Frogner. Skjorta flagrer og håret står rett til værs. 70-åringen unnskylder seg for at han kommer for sent og for at han har kjørt bil. Han pleier alltid å sykle.

Vi kunne ikke møtes på universitetskontoret på grunn av coronaen, og han virket svært lite lysten på en hjemme hos-reportasje, mumlet noe om at det var for mange folk der, uten å utdype. Derfor endte vi opp her, på en fortauskafé på Oslos beste vestkant.

Moene bor på Skøyen, ikke langt fra Frogner. Det var visstnok tilfeldig at han havnet i rikingbydelen, og han er rask med å understreke at han bor i en Obos-leilighet, i et nabolag med «helt alminnelige mennesker».

– På Smestad skole kaller de Obos-området for slummen, sier han fornøyd.

Karl Ove (Kalle) Moene

  • Født 18. oktober 1949, vokste opp i Bergen.
  • Gift, en datter. Bor på Skøyen i Oslo.
  • Professor emeritus i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Oslo.
  • Leder av Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling (ESOP).
  • Mottatt Norges forskningsråds formidlingspris og Akademikerprisen.
  • I 2016 ble han tildelt Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning «for sine sentrale bidrag til studiet av den nordiske modellen, korrupsjon, økonomisk ulikhet og institusjoners betydning for vekst».
  • Har kommet med en rekke forslag til hvordan myndig­hetene kan gjenreise økonomien etter coronakrisen.

– Feil å sitte stille i båten nå

Rundt oss sitter folk i dyre dunjakker og med klokker som koster en liten formue. Noen har medbrakt pyntehund. Hele strøket oser av både gamle og nye penger. «Noen går på arv, andre går på Nav. Er det så stor forskjell?» sa Moene til Erna & co. på en ulikhetskonferanse. Det var lenge før 400.000 nordmenn ble arbeidsledige over natta og Nav-systemet knelte.

Da coronapandemien brøt ut og Norge ble stengt ned, gikk det ikke mange dagene før Moene kom på banen med sine kriseløsninger. Han foreslo først at staten burde betale ut en månedlig sum penger til alle. En midlertidig, ubyråkratisk ordning for å hjelpe folk gjennom krisen.

Han kom med forslaget lenge før problemene begynte å tårne seg opp for Nav – som fortsatt sliter med å betale ut det tusenvis av arbeidsledige nordmenn har krav på.

Han har også foreslått en solidaritetsskatt for at det skal bli en mer rettferdig byrdefordeling gjennom krisen. Det mener han bør skje ved at alle som har en høy inntekt og ikke er rammet av krisen, betaler mer i skatt dette året. Moene mener også at coronakrisen har flombelyst urettferdige forskjeller mellom ulike yrkesgrupper.

Professoren står ikke på en smittetrygg balkong og klapper for dårlig betalte renholdere og helsearbeidere – han vil gi dem mye bedre betalt.

– Det er veldig feil å sitte stille i båten nå. Vi trenger en levende diskusjon. Det er viktig å skjønne at det finnes mange alternativer for hvordan vi kan møte denne krisen.

Les også: Borgerlønn er en dårlig idé

Små forskjeller lønner seg

Moene har vært professor i samfunnsøkonomi på Universitetet i Oslo i 35 år. Han er internasjonalt anerkjent for sin forskning og har mottatt en rekke priser.

Moene har alltid forsøkt å se verden gjennom øynene til dem som har minst. Han har reist verden rundt og oppholdt seg mye i utviklingsland. For ham er det meningsløst å snakke om økonomisk utvikling om gevinsten bare går til noen få.

Professor emeritus Kalle Moene. Foto: Mimsy Møller
Professor emeritus Kalle Moene. Foto: Mimsy Møller

Han har løftet fram klasseperspektivet gjennom sin forskning og stilt ideologiske spørsmål, men svarene må være faglig forankret og basert på fakta.

Gjennom sin forskning er han blitt overbevist om at alle land er tjent med små økonomiske forskjeller mellom folk. Han har forsøkt, men ikke funnet eksempler på at det motsatte er tilfellet. Moene er dypt bekymret over at gapet mellom fattig og rik øker i verden. Han kaller det en ulikhetskrise. Professoren har vist at når det blir stor ulikhet innad i et land og mellom land, blir det vanskeligere å løse kollektive problemer, som klimakrisen – og nå også coronakrisen.

Når folk klager over hvor mye det koster med rause velferdsordninger og spør om staten har råd til å fordele mer av landets rikdom til dem som har minst, vil et typisk Moene-svar være: «Har vi råd til å ha så mange rike mennesker i dette landet?»

Les også: Trumps kupp

Radikalt politisk ønske

For noen tiår siden var det ikke sjeldent at han ble møtt med at det å være opptatt av ulikhet bunnet i misunnelse. I dag er det ingen som sier til Moene at han er drevet av misunnelse. Samfunnsøkonomen er respektert og blir lyttet til, også av folk som står langt fra ham politisk.

Da professoren fylte 70 år i oktober i fjor, skrev økonom og Høyremann Victor Norman: «Kalle Moenes faglige virke springer ut av et radikalt politisk ønske om å forandre verden». Norman viste til at Moene har en publikasjonsliste som kan «ta pusten fra noen hver», at han er en «fremragende formidler», en politisk økonom «i ordets beste forstand». Hyllesten fra Høyremannen ville ingen ende ta.

Det er snart 50 år siden Moene sto på perrongen med to plastposer i hendene, klar til å forlate sin hjemby Bergen. Han skulle til hovedstaden for å lære seg maktens språk. Verden sto i brann. Vietnamkrigen raste, det var sultkatastrofer og stor nød mange steder i verden.

– Du har sikkert hørt det tusen ganger før, men den første krigen du ser på TV, gjør et veldig stort inntrykk. Vietnamkrigen radikaliserte mange, både voksne og ungdommer.

Les også: ME-syke Anniken: – Jeg føler meg diskriminert og tråkket på av Nav

Ville kritisere makta bedre

Moene var aktivist og «veldig venstreorientert» da han kom til Oslo i 1971. Han skjønte ikke hvorfor økonomene bare snakket om alt det gode frihandelsavtalene førte med seg. Det sto ingenting om den blodige imperialismen i lærebøkene. Slavekontrakter ble aldri nevnt.

– Når sosialøkonomene snakket, hadde jeg følelsen av at de forsto noe som var fjernt for oss andre, fjernt fra det vi så og opplevde, og de snakket så selvsikkert.

Moene ville studere faget for å bli bedre i stand til å kritisere makta.

– Skal du kritisere, må du kunne det du skal kritisere. Det er for få på venstresiden som skjønner at det er et stort poeng. Det holder ikke å lese en introduksjon om noe.

Planen var å bli lærer på en videregående skole i Groruddalen etter endt studium. Han ville bli en del av det sosiale miljøet på østkanten og så for seg at han ville få tid til å dyrke mange andre interesser. Slik gikk det ikke. Moene fikk veldig god karakter på sin avgangseksamen og ble tilbudt en stilling som vitenskapelig assistent på universitetet. Året før hadde han meldt seg ut av ml-bevegelsen.

Les også: Sjokkert over Ernas nynazist-uttalelse

– Blir til de bærer meg vekk

– Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle ytre meg politisk på tre år. Det ble vel til fem. Jeg hadde sagt så mye dumt, og nå hadde jeg fått en ny sjanse og måtte ikke tulle den vekk. Jeg holdt kjeft og tenkte meg om.

Etter en periode som assistent, ble han tilbudt en stilling som stipendiat. Han jobbet hardt og begynte å undervise.

– Jeg husker en student som sa: «Det er ålreit å høre på deg, men det er én ting som er så irriterende: Jeg vet ikke om du er høyre- eller venstreorientert». Da tenkte jeg «yes!», sier Moene og legger til:

– I dag vet alle at jeg er venstreorientert.

(Saken fortsetter under)

Økonomiprofessor "Kalle" Karl Ove Moene (t.v) var tydelig fornøyd med sentralbanksjef Øystein Olsen sin årstale da de to hilste på hverandre før middagen på Grand Hotel i 2016. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
Økonomiprofessor "Kalle" Karl Ove Moene (t.v) var tydelig fornøyd med sentralbanksjef Øystein Olsen sin årstale da de to hilste på hverandre før middagen på Grand Hotel i 2016. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Gjennom alle årene på Blindern har Moene undervist og inspirert hundrevis av studenter. En av dem er Halvor Mehlum, som i dag er professor ved samme institutt som Moene. Han beskriver sin tidligere mentor som en person med en ekstrem energi og virketrang – «en suveren friskus» og «et slags naturlig gravitasjonspunkt». Han mener Moene slettes ikke er noen rabulist, men veldig seriøs i det han holder på med.

– Han har preget samfunnsøkonomer gjennom tiår etter tiår og er like engasjert i dag som da han var 40. Han er eksepsjonell.

Moene selv sier han ikke har noen planer om å trappe ned. Han har like mange forskningsprosjekter på gang nå som tidligere og underviser for fullt.

– Jeg blir der til de bærer meg vekk.

Les også: De var beviset på styrken i amerikansk forbrukskultur. Nå dør de ut (+)

Drømmen om tippepremie

Livet til Moene har vært litt av en klassereise. Som ung hadde han ingen planer om å ta høyere utdannelse eller å bli økonom. Han greide ikke å sitte stille i timene, fikk nedsatt karakter i oppførsel, var aldri hjemme. Han vokste opp i en leilighet på 30 kvadrat sammen med storesøsteren og foreldrene. Den lille leiligheten lå i det fineste strøket i Bergen. Senere flyttet de inn i en leilighet nær jernbanestasjonen.

– Familien drømte om å vinne i tipping så de kunne kjøpe seg et stort hus, forteller storesøster Lin Moene Knudsen. Hun og broren har hatt et nært forhold hele livet, og de har visstnok aldri kranglet.

– Når noen kom for å passe ham, stengte jeg veien opp trappene og sa at han sov. Jeg ville ha ham for meg selv, forteller hun.

Ifølge søsteren var broren veldig aktiv som liten.

– Han var flink, snill og veldig urolig. Når min mor åpnet vinduet, hørte hun bare stemmen hans. Han snakket høyest og var et midtpunkt i gata.

Les også: Faktisk.no: NRKs omstridte corona-artikkel har spredt feilinformasjon til millioner

(Saken fortsetter under)

Økonomiprofessor Kalle Moene vil gi garantert minsteinntekt i form av bonus til alle nordmenn. Foto: Mimsy Mø
Økonomiprofessor Kalle Moene vil gi garantert minsteinntekt i form av bonus til alle nordmenn. Foto: Mimsy Mø

– Det var tøft

Det var moren som forsørget familien på fire. Moene bruker ikke ordet fattig, men gjør det klart at familien befant seg «i den nedre delen av inntektsfordelingen».

– Min mor var parktante og en tøff dame. Hun jobbet 40 år i den samme barnehagen og var bare borte én dag – det var dagen hun skulle i min bestemors begravelse.

Moren hadde ingen utdannelse. Hun kom til Bergen som 14-åring for å jobbe som hushjelp.

– De som kom fra landet til Bergen på den tida, mistet litt selvtillit. Det var tøft. Men hun ble nok mer sikker på seg selv etter hvert, og jeg tror hun følte at hun fikk til noe i livet.

Hjemme lærte hun barna at det viktigste i livet er å være snill og ærlig. Var det dårlig stemning i heimen, gjorde hun alt for å muntre dem opp. Det hendte ofte at moren tok med barn hjem som ikke var blitt hentet i barnehagen. Hun strikket også votter til barna som frøs på hendene. Moene har uttalt at han ikke når moren opp til anklene når det gjelder snillhet.

Les også: Frykt og usikkerhet preger India

Fra fest til jobb

Han begynte tidlig å tjene sine egne penger for å få råd til å kjøpe seg ting. Han gikk med aviser, losset fisk på brygga, jobbet som sidemann på bil, monterte TV-antenner på hustak – uten sikring. En gang ble han holdt i beina da han hang ut av et vindu for å montere en antenne på en persienne. Det var fem etasjer ned.

Etter hvert fikk han seg jobb som medarbeider i en musikkforretning. Og der hadde han tenkt å bli. Planen var å slutte på skolen etter niende klasse. Han ville også bli rockemusiker, men faren var brutalt ærlig og sa til sin sønn at han ikke var noe musikktalent.

– For en gangs skyld hadde han nok rett. Verden har ikke gått glipp av noen stor musiker.

Faren var jazzmusiker. Han spilte elgitar og underholdt på byens kafeer. Faren var også industriarbeider, men klarte ikke å holde på jobbene. Moene forteller at musikerne drakk mye på den tida, både før, under og etter konsertene.

– Det var ingen god kombinasjon å være jazzmusiker og industriarbeider. Du kommer rett fra fest og går på jobb.

Les også: Hver femte kjøper av brukte boliger er misfornøyd

Moren ofret alt

Det hendte at Moene ble med moren når hun skulle hente penger som mannen hadde tjent på ulike spillesteder, men pengene var ofte drukket opp. I stedet for lønn var det drikkegjeld som måtte gjøres opp.

Moren klaget likevel aldri på pengeproblemer hjemme.

– Jeg hadde en mamma som ofret alt. Jeg kan ikke huske at hun noen gang hadde nye klær, men vi barna hadde det. Jeg følte ikke at jeg manglet noe.

(Saken fortsetter under)

Jonas Gahr Støre (Ap) (t.v.), professor i økonomi Thomas Piketty og professor i økonomi Kalle Moene (t.h.) i en paneldebatt etter foredraget til den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty i Oslo i desember 2014. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix
Jonas Gahr Støre (Ap) (t.v.), professor i økonomi Thomas Piketty og professor i økonomi Kalle Moene (t.h.) i en paneldebatt etter foredraget til den franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty i Oslo i desember 2014. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB scanpix

At Moene ikke endte opp som medarbeider i en musikkforretning, skyldes en kvinnelig lærer på ungdomsskolen. Da Moene trodde han var ferdig på skolen for godt, hadde læreren hans, Anne Betten Njaa, søkt ham inn på Bergen Handelsgymnasium. Moene var ikke interessert i økonomi, men grep likevel sjansen og kom inn med et nødskrik, og siden har han snakket varmt om lærer Njaa. For noen år siden ba han henne ut på lunsj i Bergen. Gjensynet ble så trivelig at de avtalte å gjøre det til en tradisjon hver sommer. Men ikke lang tid etter dette møtet, døde hun.

Moene er overbevist om at livet ville tatt en helt annen retning uten Njaa.

– Jeg tror mange lærere er som henne. Det er fint hvis andre kan trekke fram sine lærere. De gjør en jobb som er enormt viktig.

Les også: – Kan ikke huske at jeg har vært i så god form om våren

Den tragiske ulykken

Moren til Moene var glad for at sønnen fikk seg utdannelse, men hun syntes det var synd at sønnen ikke fikk jobb i Bergen.

– Bergensere tror at om du ikke blir i Bergen, så er det fordi du ikke har fått deg jobb der. Jeg fikk tilbud om å bli professor ved Handelshøyskolen, men jeg takket nei fordi jeg var så glad i miljøet i Oslo. Jeg sa det aldri til min mor. Hun ville ikke forstått hvorfor jeg ikke ville bo i verdens fineste by.

Når Moene senere snakker om sin store interesse for musikk og film, forteller han at moren elsket happy endings.

– Min skjønne mamma kunne aldri få nok av det. Oppskriften på en super film for henne var fem minutter med noen komplikasjoner og så én time og 45 minutter med happy ending, der alt ordner seg. Det var sånn hun ville at det skulle være.

Det ble ingen happy ending på morens liv. Hun ble påkjørt av en buss og drept da hun skulle krysse en gate i Bergen.

– Jeg hadde et veldig nært forhold til henne. Året før hadde hun gått Skarverennet. Hun var jævlig sprek og kunne levd lenge.

Etter at moren døde, ville Moene ta seg et friår fra universitetet. Han la planer om å reise verden rundt og stå på snowboard, men han ble overtalt til ikke å gjøre det.

Les også: Stadig flere mener innvandrere blir diskriminert i Norge

Pappa på snowboard

Moene er lite villig til å snakke om sitt familieliv, men datteren snakker han gjerne om. På mobildekselet har han bilde av datteren Anna og seg selv i Brann-drakt.

– Hun er en veldig tøff jente.

I mange år har de reist på Brann-kamper sammen. De har også tilbrakt utallige timer i skibakken på snowboard. Moene var godt over 50 da han ble far. Det mener han var en fordel.

– Men du må være i god form. Du må slå de andre foreldrene på snowboard, ellers har du sviktet.

(Saken fortsetter under)

Kalle Moene stortrives på Blindern og har ingen planer om å forlate sitt kontor med det første. – Jeg blir her til de bærer meg vekk. Foto: Mimsy Møller
Kalle Moene stortrives på Blindern og har ingen planer om å forlate sitt kontor med det første. – Jeg blir her til de bærer meg vekk. Foto: Mimsy Møller

Noen dager senere treffes vi på Moenes kontor, der han har panoramautsikt utover Oslo. De ansatte har fått lov til å vende tilbake til universitetet så lenge ikke alle oppholder seg på instituttet samtidig. På en tavle på kontoret har datteren tegnet faren som ekornet i filmen «Istid» og skrevet «Pappa som foreleser».

Les også: Ny måling: Corona-effekten smuldrer bort for Høyre

Derfor fikk vi krisen

Siden sist vi møttes har han publisert nok en artikkel om coronakrisen. I den tok han et oppgjør med det han mener er ideologiske feiloppfatninger. De sprer seg visst nesten som et virus. En feiloppfatning han virkelig vil til livs, er oppfatningen om at offentlig sektor bare forbruker det som skapes i private virksomheter.

Utallige ganger har han gjentatt at næringslivet er like avhengig av en velfungerende velferdsstat som staten er av næringslivet.

– Vi fikk ikke denne krisen fordi privat sektor var for liten, men fordi helsevesenet ikke hadde kapasitet. Krisen har vist at det kan være katastrofalt.

Han håper politikerne nå bruker krisen til å utjevne økonomiske forskjeller og at det blir en målrettet satsing på bærekraft og det grønne skiftet. Professoren mener også at gjenreisingen bør handle om å motivere bedrifter til å gi eierandeler til sine ansatte, slik at de får en gevinst når tidene bedrer seg – og ikke bare må betale i form av lønnskutt og permitteringer i nedgangstider.

Les også:

Vil ikke ha revolusjon

Hadde Moene sittet med makta, ville han også fordelt en viss prosent av nasjonalinntekten på alle, ikke som en erstatning av velferdsordningene, men som et tillegg og en bonus.

– Når det går litt bedre i økonomien, får alle en andel av verdiskapingen. Det vil vært en oppmuntring til kollektiv rasjonalitet. Hver måned eller hvert halvår, kunne man hatt et TV-program der det ble annonsert hvor stor bonusen ble. Det ville ført til en vitalisering av den økonomiske politikken.

– Garanterte minsteinntekter til alle som bonus, er spesielt viktig i utviklingsland. Men også i rike land trenger vi slike ordninger, slik at alle får sin del av gevinstene av globaliseringen og av å innføre roboter.

(Saken fortsetter under)

Kalle Moene var bare 35 år da han ble professor på Universitetet i Oslo. Foto: Mimsy Møller
Kalle Moene var bare 35 år da han ble professor på Universitetet i Oslo. Foto: Mimsy Møller

På spørsmål om han tror det er realistisk at slike ordninger kan bli innført, svarer han:

– Jeg kan ikke bare diskutere det som anses som rimelig helt umiddelbart. Det viktige er å legge fram ulike alternativer. Å hevde at utvikling bare kan skje på én måte, er en hersketeknikk.

Moene vil ikke ha revolusjon. Norge er et av de mest egalitære landene i verden, et sosialdemokrati med en sterk velferdsstat og relativt små forskjeller – et land som etter Moenes idealer har gjort mye riktig.

– Men vi må aldri lene oss tilbake og tro at dette er det beste samfunnet vi kan ha. Vi må hele tida presse på for at det kan bli bedre.

5 favoritter

Musikk: James Brown, Jimi Hendrix og Miles Davis

Film: «Cinema Paradiso». Den har jeg sett flere ganger

Bok: «Just Above My Head» av James Baldwin og «Genanse og verdighet» av Dag Solstad

Mat: Jeg er veldig glad i fisk, med masse poteter

Sted: Det er jo Bergen. Finse er også et fantastisk sted

Saken er opprinnelig publisert i Dagsavisen.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært