En bankraner ser tilbake: – Plutselig hadde jeg ranet fem banker

Martin Pedersen bak disken på Munchs Café, hvor han er daglig leder. Foto: Helle Svanevik
Martin Pedersen bak disken på Munchs Café, hvor han er daglig leder. Foto: Helle Svanevik

Martin Pedersen ønsket seg et stort hus. En dag fant han løsningen. Han kunne jo bare rane en bank. 

Våren 1980: Martin Pedersen kjører over Drammenselva i en stjålet pengetransport. Han har nettopp ranet Norges Bank ved Drammen postkontor, og har med seg datidens største ransutbytte i Norge.

Våren 2020: Munchs Café ligger i Åsgårdstrand – et lite tettsted mellom Horten og Tønsberg i Vestfold og Telemark. Kafeen har nettopp åpnet denne onsdagsformiddagen, men noen gjester sitter alt i solveggen og drikker kaffe. Bak disken, og et godt utvalg av smørbrød og kaker, står daglig leder Martin Pedersen.

– Der var du, ja! Så hyggelig å se deg – bare et lite øyeblikk, jeg holder på å steke løk, skjønner du, sier Pedersen og forsvinner inn på kjøkkenet.

Martin Pedersen er blitt 68 år gammel. Den tidligere lærerstudenten og kunsthandleren fra Tønsberg begikk sitt nittende og siste bankran i Drammen 19. mai 1980 – altså for 40 år siden.

(Saken fortsetter under)

Bilde fra rekonstruksjonen av ranet i Drammen under rettssaken i 1982 (Pedersen i midten). Foto: NTB/Scanpix
Bilde fra rekonstruksjonen av ranet i Drammen under rettssaken i 1982 (Pedersen i midten). Foto: NTB/Scanpix

Dette var også ranet som førte til at han omsider ble pågrepet av politiet i 1981. Han ble dømt til tolv år i fengsel, men ble løslatt etter åtte år – den 5. november 1989. Han utdannet seg til jurist under soningen på Ila fengsel, jobbet noen år som juridisk rådgiver etter løslatelsen og de siste 30 årene har han drevet en kafé og restaurant i Åsgårdstrand.

Fakta om Martin Pedersen

  • Daglig leder for Munchs Café siden 1992.
  • Født februar 1952 i Tønsberg, hvor han også vokste opp.
  • Sønn av grosserer Odd Pedersen og Emilie Johanne Pedersen, og den yngste av tre søsken.
  • Utdannet ved Eik lærerhøgskole og tok senere juridisk embetseksamen da han sonet i Ila landsfengsel.
  • Begikk 19 ran mellom 1974 og 1980.
  • Ble pågrepet av politiet for valutasmugling 5. november 1981.
  • Tilstod alle ranene og ble dømt til 12 års fengsel av Eidsivating lagmannsrett 17. juni 1982.
  • Sonet åtte år i Ila landsfengsel.
  • Jobbet for advokat Olav Hestenes etter løslatelsen og senere som juridisk rådgiver kombinert med kafédriften på 90-tallet.
  • Utga selvbiografien «Fengslet av loven: fra ranskonge til jurist» i 1993.
  • Har fire sønner.

Kilde: Wikipedia

Ville bli skuespiller

Pedersen kommer tilbake til disken, går bort og ordner med kaffekjelene – og begynner å fortelle om barndommen sin.

– Jeg kommer fra det som på den tida var en ganske klassisk borgerlig og velstående familie. Jeg var den yngste av tre søsken og vokste opp som en prins.

Det var altså lite som tilsa at Martin Pedersen skulle ende opp som kriminell. Han var flink på skolen, kreativ og hadde talent for skuespill. Men i slutten av tenårene skjedde det noe som Pedersen mener kan ha bidratt til at han senere tok de valgene han tok.

– Min far hadde en hjertesykdom, og han fikk plutselig et hjerteinfarkt og døde – mens han svømte i bassenget vårt. Da var jeg 19 år gammel, forteller Pedersen og utbryter: – Sånn! Da kan vi sette oss, bare velg deg et bord der borte du, så kommer jeg. Vil du ha kaffe?

Pedersen henviser til en krok ved vinduene foran i kafeen.

Da Martin Pedersen var i begynnelsen av tjueårene var ambisjonen å bli advokat eller skuespiller. Men han hadde giftet seg og bodde i Tønsberg, og for å enten studere juss eller begynne på Teaterhøgskolen måtte han ha dratt til Oslo – noe som ikke var helt akseptabelt for en gift mann på denne tida.

– Så jeg valgte lærerhøgskolen på Eik i Tønsberg. Det var faktisk vanskeligere å komme inn der enn på jusstudiet på den tida, men det var jo ikke det jeg egentlig ville, forteller han litt fraværende, samtidig som han kikker ut av vinduet idet en person kommer gående mot kafeen.

– Jeg må bare følge med i tilfelle det kommer en kunde, skjønner du – nei, hun gikk forbi. Det er ganske stille her nå på grunn av coronaviruset.

Les også: Arbeidsministeren om forsinket lønnskompensasjon: – De som trenger penger nå, bør søke sosialhjelp

Stilte ut kunsten han stjal

Martin Pedersen kombinerte lærerstudiet med kunsthandling. Han hadde alltid hatt en stor interesse for kunst, og kunst var også det aller første han stjal. Før han startet kunsthandelen fikk Pedersen høre om en skipsreder bosatt i Tønsberg som hadde sju originale Munch-litografier hengende hjemme. Siden fantaserte Pedersen om å stjele disse.

– En natt våknet jeg og tenkte: Skal jeg bare ta disse bildene? Det ble en veldig oppslukende fantasi.

(Saken fortsetter under)

Pedersen valgte navnet «Munchs Café» fordi Edvard Munch oppholdt seg mye i Åsgårdstrand. Veggene inne i kaféen er prydet av flere kopier av Munchs verker. Foto: Helle Svanevik
Pedersen valgte navnet «Munchs Café» fordi Edvard Munch oppholdt seg mye i Åsgårdstrand. Veggene inne i kaféen er prydet av flere kopier av Munchs verker. Foto: Helle Svanevik

Påskeaften 1974 var Pedersen 21 år gammel. Han var på fest sammen med sin gravide kone og visste at denne skipsrederen hadde reist bort på påskeferie med familien. Han fortalte kona at han var syk og dro fra festen og til skipsrederens hus, brøt seg inn og stjal fem av de sju Munch-litografiene.

– Jeg ville være en gentleman, så jeg stjal bare fem og lot to stå igjen.Etterpå ville jeg ikke at det skulle komme noen ordentlige tyver – akkurat som om jeg ikke var en ordentlig tyv, selvfølgelig var jeg det – så jeg ringte til Tønsbergs Blad og fortalte at hoveddøren sto åpen.

Senere stilte Pedersen ut litografiene på ett av galleriene han åpnet i Tønsberg.

– Det at jeg stjal disse Munch-verkene var tilfredsstillende en stund – livet dreide seg liksom om noe annet enn hvor trist jeg syntes hverdagen var. Men så gikk nå tida og den triste hverdagen kom tilbake i sin helhet. Jeg ønsket meg et stort hus, siden barndomshjemmet mitt ble solgt etter at faren min døde, men det hadde jeg jo ikke penger til – så en dag tenkte jeg at jeg kanskje skulle ha ranet en bank?

– Så det første ranet ditt var rett og slett et plutselig innfall?

– Ja.

Les også:

Det første ranet

Pedersen forteller at selve ranet derimot var nøye planlagt – forberedelser måtte gjøres, banken måtte besøkes og fluktrute måtte beregnes. Og så trengte han et våpen.

– Man kan ikke akkurat rane en bank med fingeren, ikke sant, sier han og flirer.

Fra domsavsigelsen i under rettssaken i Drammen, juni 1982. Martin Pedersen mottar dommen på 12 års fengsel. I bakgrunnen Pedersens forsvarsadvokat, høyesterettsdommer Olav Hestenes. Foto: NTB / Scanpix
Fra domsavsigelsen i under rettssaken i Drammen, juni 1982. Martin Pedersen mottar dommen på 12 års fengsel. I bakgrunnen Pedersens forsvarsadvokat, høyesterettsdommer Olav Hestenes. Foto: NTB / Scanpix

Pedersen hadde vært i militæret på Trandum og visste hvor våpnene ble oppbevart, så han bestemte seg for å skaffe et våpen derfra – utkledd som en offiser. Han hadde allerede en sort beret og fant en «sånn lang offisersfrakk» i en bruktbutikk og kjørte opp til Trandum.

– Jeg gikk gjennom porten som om jeg var offiser og jeg visste hvor AG3-ene var – sånne maskingevær vet du. Så jeg tok en slik og gikk rett ut – men bare geværet og ikke ammunisjon. Jeg skulle aldri skade noen. Uansett, soldatene ved porten sto bare i giv akt da jeg både kom og gikk, for de trodde jo jeg var offiser.

Pedersen trekker på smilebåndet.

Valget falt på Sem Sparebank utenfor Tønsberg. Pedersen forteller at bankran var noe han kun skulle gjøre én gang, og dermed ville han ha størst mulig utbytte. Noen dager før ranet ringte han derfor til banken og utga seg for å være en eldre mann fra Oslo som hadde vunnet 250.000 kr i pengelotteri – og som skulle tilbringe helgen på landestedet sitt i nærheten av Tønsberg.

Han spurte om ikke banken kunne bestille dette beløpet slik at han kunne hente pengene førstkommende fredag – samme dag som han planla å rane banken.

– Og det kunne de selvfølgelig gjøre. Så de bestilte rett og slett penger til sitt eget bankran.

Les også:

– Turte ikke å gå ned i hvelvet

Den 20. september 1974 begikk den da 22 år gamle Martin Pedersen sitt første bankran. Han hadde på forhånd stjålet en bil i Sandefjord som han skulle bruke som fluktbil, og ankom banken på Sem i forkledning. Under ranet snakket han svensk.

– Det første ranet var en merkelig opplevelse, for da jeg tok fram geværet fikk jeg plutselig makt. De som jobbet der la seg bare rett ned, og jeg måtte faktisk stoppe opp og se meg rundt – jeg lurte på hvem det kunne være som hadde så mye makt, og forsto ikke helt at det faktisk var meg.

Pedersen fikk aldri med seg de 250.000 kronene han selv hadde bestilt. Han forteller at det var et vindu ved trappen ned til hvelvet, og gjennom vinduet kunne han se en taxi som sto og ventet – med sjåfør i bilen.

– Jeg turte ikke å gå ned i hvelvet i tilfelle han skulle se meg og ringe politiet. Jeg fikk med meg det som var i kassene – 233.000 kroner. Det var jo veldig mye penger på den tida.

Les også: «Cowboylandet» Svalbard: – En tumleplass for eventyrere og individualister

Gikk helt berserk

Så fikk Pedersen kjøpt et stort hus til 220.000 kroner – en skipsrederbolig på Nøtterøy. For å ikke vekke mistanke brukte han selv 20.000 og tok opp lån for resten av beløpet – hvor moren sto som kausjonist.

– Det var jo ikke så mye penger i denne kunsthandelen jeg drev med. Men jeg åpnet et galleri etter hvert, den første sønnen min ble født og jeg følte at jeg kom til meg selv igjen på en måte.

Pedersen trekker på skuldrene og fortsetter:

– Men. Huset lå ganske nærme en hovedvei, og jeg tenkte på sikkerheten til sønnen min. Jeg fikk satt opp en svær og dyr mur rundt eiendommen, fikk plantet en masse tujahekker og så gikk jeg helt berserk og ville ha hele hagen i orden. Før jeg visste ordet av det var pengene fra ranet brukt opp. Jaha, hva skulle jeg gjøre da?

– Plutselig hadde jeg ranet fem banker.

Den andre banken Martin Pedersen ranet var Tjøme Sparebank den 19. juli 1975. Han forhåndsbestilte ikke et beløp denne gangen.

– Det fantes jo ikke bankkort på denne tida, kun kontanter. Så jeg tenkte: Hvor er det mye folk på sommeren – og da også mye penger? Jo, på Tjøme.

Igjen kledde han seg ut, brukte våpen og fikk med seg 390.000 kroner. Det var imidlertid noe med ranet som plaget ham i ettertid: da han besøkte banken i forkant av ranet brukte han ikke hansker.

– Det ville jo sett mistenkelig ut midt på sommeren. Så jeg var redd for at jeg skulle ha lagt igjen fingeravtrykk der, og jeg ble drevet videre bare av skrekken – på en måte fanget av min egen frykt for å bli tatt. Plutselig hadde jeg ranet fem banker. Det ble et mareritt ut av en annen verden.

Les også:

Levde et dobbeltliv

Pedersen stopper opp i fortellingen sin da en kunde kommer inn i kafeen.

– Kan jeg bare gå og ta påfyll av kaffe?, spør den åpenbare stamkunden som allerede er på vei bak disken.

– Ja ja, bare gå og forsyn deg du, svarer Pedersen med et smil.

Det var ingen som visste at Martin Pedersen var en bankraner på 70-tallet. Verken kona, moren eller venner.

– Det ble faktisk et helvete. Jeg meldte meg nesten til politiet.

– Hvorfor gjorde du ikke det?

– Jeg dro til politistasjonen, men mistet motet.

Pedersen prøvde i stedet å få seg jobb som selger, noe som ville gi bedre inntekt enn kunsthandelen – men folk begynte å stusse over hvorfor den vellykkede kunsthandleren med det store, fine huset ville ha en slik jobb. Derfra gikk det slag i slag mot slutten av 70-tallet – han reiste verden rundt, ville dyrke kunstinteressen og pengeforbruket var ekstremt.

– Jeg kom ikke ut av det og jeg var redd for å bli tatt og gravde meg lengre og lengre ned, sier Pedersen alvorlig og legger til:

– Alt jeg sier er sant, altså. Dette er ikke noe jeg er stolt av.

Les også: – Jeg ble truet på livet, men jeg ble sintere og sintere

Det siste ranet

Da Pedersen i 1979 hadde ranet 14 banker alene, bestemte han seg for å ta Norges Bank – da ville han få et såpass stort utbytte at han endelig ville kunne gi seg. Det sto mellom Drammen, Skien og Fredrikstad, og valget falt altså på Drammen – og Pedersen begynte å spane på banken.

Pedersen kom derimot fram til at han burde ha med seg én person til på dette ranet, da Norges Bank var mye større enn bankene han hadde ranet tidligere.

Han kontaktet dermed en venn han hadde gått på skole med, forklarte hvor alle pengene hans kom fra og spurte om han kunne tenke seg å bli med på ranet.

– Han fikk selvfølgelig fullstendig sjokk, men han sa faktisk ja. Han ombestemte seg derimot en uke senere, men jeg fikk overtalt ham til å heller bli med å rane en mindre bank. Det ville han, så da ranet vi en bank i Rygge sammen, og siden fire små banker til samtidig som vi planla å ta Norges Bank. Jeg kjente ham veldig godt og visste at han ikke ville gjort en flue fortred – og det var viktig for meg. Det var mitt mantra at ingen skulle bli skadet.

(Saken fortsetter under)

En av fluktbilene ranerne benyttet seg av, en Opel Ascona, ble funnet kort tid etter at Norges Banks avdelingskontor i Drammen ble utsatt for det til da største ranet i Norge. Foto Henrik Laurvik / NTB / Scanpix
En av fluktbilene ranerne benyttet seg av, en Opel Ascona, ble funnet kort tid etter at Norges Banks avdelingskontor i Drammen ble utsatt for det til da største ranet i Norge. Foto Henrik Laurvik / NTB / Scanpix

– Hva med de psykiske skadene du kunne påføre dem som jobbet i bankene? Tenkte du noe på det?

– Ja, det er klart jeg skremte folk. Men det var på en måte ikke jeg som gjorde alt dette – jeg spilte jo skuespill. Da jeg hørte om ansatte i bankene jeg hadde ranet som hadde blitt traumatiserte, unnskyldte jeg meg selv med at de hadde gått på ranskurs – det leste jeg et sted. Og da tenkte jeg at de hadde en profesjonell holdning til det, og at de derfor ikke ville ta skade av det.

– Tenker du fortsatt slik, nå i etterkant?

– Når man har en sånn jobb er det alltid en fare for at man kan bli ranet – i hvert fall på den tida. Så da har man jo litt av ansvaret selv, tenker jeg da – hvis man er en sart person burde man tenke at bankran har forekommet og dermed er det en fare for at man kan bli ranet. Hvis man er en engstelig person går man ikke inn i politiet, liksom.

Les også: Japans «Schindler»: Diplomat reddet 6000 europeiske jøder fra den sikre død

Skjøt mot politimann

En ettermiddag da Pedersen spanet på Norges Bank så han at politimannen som holdt vakt utenfor ble hentet av en vanlig politibil. Pedersen la merke til pengesekker i bilen og fant ut at denne politibilen kjørte pensjonspenger til postkontoret i Drammen. «Aha, men da er det jo bedre å slå til der – pengene er jo ferdig pakket og alt!» tenkte Pedersen da.

Etter to mislykkede forsøk slo Pedersen og hans medhjelper til, og ranet pengetransporten. Under ranet løsnet Pedersen et skudd mot en av politimennene for å «vise at de mente alvor».

Første postfullmektig Sverre Mortensen peker på merket etter prosjektilet ranerne avfyrte inne i bakgården på Hovedpostkontoret. Foto Henrik Laurvik / NTB / Scanpix
Første postfullmektig Sverre Mortensen peker på merket etter prosjektilet ranerne avfyrte inne i bakgården på Hovedpostkontoret. Foto Henrik Laurvik / NTB / Scanpix

Ifølge Stoff Magasin streifet dette skuddet politimannen, og han fikk store psykiske problemer i etterkant av ranet.

Politimennene la seg så ned på bakken og Pedersen kjørte av gårde med politibilen og pengene mens den medsammensvorne kjørte en annen bil bak ham. For at det skulle bli vanskelig å følge etter dem kjørte Pedersen først over en gangbru ved jernbanen og til andre siden av Drammenselva, mens medhjelperen hans stilte sin bil på tvers over bruen for å sperre for politiet.

Vel over brua kjørte de dit fluktbilen sto, flyttet over pengene og byttet bil. Pedersen kledde seg ut som kvinne, partneren la seg under et teppe på gulvet i bilen, og de kjørte nøyaktig tilbake samme veien som de kom – bare ikke over gangbruen denne gangen.

– Vi kjørte opp i skogen og gravde ned pengene ved Landfalltjern – jeg tok med en av disse lappene som var festet på pengesekkene uten å se på den og deretter tok jeg toget til Oslo.

Les også: Organisasjon mener FHI-tall bidrar til diskriminering

«Bommerten»

På toget og uten forkledning gikk Pedersen på toalettet for å se på lappen han hadde tatt med seg. Der sto det «Kongsberg postkontor: 1.4 millioner kroner». Han hadde klart det.

Utbyttet fra pengetransporten i Drammen ble til sammen 10,5 millioner kroner – 4,5 millioner i kontanter og 6 millioner i sjekker. Sjekkene ble brent, politiet fant ikke noen mistenkt for ranet. Pedersen selv måtte finne en måte å bruke pengene på uten å bli avslørt.

– Til slutt – rundt halvannet år etter ranet, bestemte jeg meg for å dra til utlandet for å veksle inn pengene der. Jeg gjemte pengene inni en bil – i dørene, veggene, under setene, overalt, kledde meg ut som prest for å se så uskyldig ut som mulig, tok Kiel-ferja og kjørte videre til Sveits. Det gikk bra, og jeg fikk vekslet i flere banker i Zürich, Basel og overalt.

(Saken fortsetter under)

Pedersens medhjelper under drammensranet var frisørmester Bjørn Alstad fra Tønsberg. Her er de to tiltalte, Martin Pedersen (t.v.) og Bjørn Alstad, fotografert under rettssaken i Drammen i juni 1982. Foto: NTB / Scanpix
Pedersens medhjelper under drammensranet var frisørmester Bjørn Alstad fra Tønsberg. Her er de to tiltalte, Martin Pedersen (t.v.) og Bjørn Alstad, fotografert under rettssaken i Drammen i juni 1982. Foto: NTB / Scanpix

Da Pedersen vekslet pengene i de sveitsiske bankene, følte han seg såpass trygg at han ikke brukte forkledning.

– Det var dumt, der gjorde jeg en stor bommert – som jeg er glad for nå, når sant skal sies.

Les også: Den evige rebellen

Spillet er over

Etter en, så langt, vellykket tur til Sveits reiste Pedersen hjem til Nøtterøy og kjøpte forretningslokalet sitt. Sønnene hans var nå sju og fire år gamle, og det så ut som at alt skulle ordne seg – helt til banken i Sveits, som hadde vekslet inn over 30.000 norske hundrelapper med samme nummerering, solgte disse til Norges Bank.

– Norges Bank kjente selvfølgelig igjen nummereringen. Politiet dro til Sveits, fikk snakket med ansatte i bankene og fikk laget en sånn fantomtegning som gikk ut i alle de store avisene og på Dagsrevyen. Politiet fikk rundt 80 tips, og en av disse var meg – det var noen som hadde merket seg det store pengeforbruket mitt.

Pedersen forklarer at politiet skaffet seg passfotoene til alle de hadde fått tips om og viste disse til de ansatte i de aktuelle bankene i Sveits. Samtlige pekte ut Martin Pedersen – han hadde jo ikke brukt forkledning.

Politiet innbrakte Pedersen til politistasjonen i Drammen den 5. november 1981 – mistenkt for valutasmugling.

Les også: Juana Maria bodde alene på en øde øy i 18 år

Tilståelsen

Etter å ha diskutert med advokaten sin før han kom inn til avhør, bestemte Pedersen seg for å tilstå alt.

– Det var jo slik at man kunne bli dømt for opptil 10 år i fengsel for ett ran og opptil 15 år for flere ran. Det spilte ingen rolle om det var snakk om to eller 20, så da tilsto jeg like gjerne for alt. Og jeg ville ikke lyve mer.

Fra rettssaken i Drammen, juni 1982. Tiltalte Martin Pedersen i rettssalen. I bakgrunnen Pedersens forsvarsadvokat, høyesterettsdommer Olav Hestenes. Foto: NTB / Scanpix
Fra rettssaken i Drammen, juni 1982. Tiltalte Martin Pedersen i rettssalen. I bakgrunnen Pedersens forsvarsadvokat, høyesterettsdommer Olav Hestenes. Foto: NTB / Scanpix

Pedersen ba politiet om å få fortelle familien alt selv, fikk det innvilget og ble eskortert tilbake til Vestfold.

– Familien fikk helt sjokk da jeg fortalte det – at den vellykkede kunsthandleren ikke var mer enn noe så ynkelig som en bankraner.

– Angrer du?

For første gang siden intervjuet startet blir det stille, og Pedersen ser betenkt ut.

– Selvfølgelig angrer jeg, sier han lavt mens han slår blikket ned. Den klare, selvsikre tonen hans blir plutselig borte.

– Ingen burde bruke evnene sine på den måten, mumler han utydelig, og sikter til talentet for skuespill som villedet politiet etter hvert ran.

Pedersen snakker klart og tydelig igjen når han fortsetter:

– Det er klart jeg angrer. Jeg skulle ha begynt på Teaterhøgskolen, da ville nok alt sett annerledes ut. Det ville det nok også ha gjort om ikke faren min hadde dødd og om ikke moren min solgte huset jeg vokste opp i. Men jeg kan jo ikke skylde på andre enn meg selv.

Fem favoritter

Musikk: Det må bli jazz

Film: «A Fish Called Wanda»

Bok: Jeg leser egentlig ikke så mye bøker, men favorittforfatteren er nok Jo Nesbø

Mat: Biff

Sted: Åsgårdstrand

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært