FHI-sjef Camilla Stoltenberg: – Jeg er redd for å bli syk

FHI-direktør Camilla Stoltenberg har fått en pandemi i fanget. Det takler hun greit. – Oppgaven gjør meg rolig, sier hun. Foto: Mimsy Møller
FHI-direktør Camilla Stoltenberg har fått en pandemi i fanget. Det takler hun greit. – Oppgaven gjør meg rolig, sier hun. Foto: Mimsy Møller

Forrige gang Norge gikk gjennom en nasjonal krise, var det Jens Stoltenberg som tok kontroll. Nå er det storesøster Camilla sin tur. 

– Se, der står de i legefrakk og røyker pipe.

Camilla Stoltenberg peker på et svart-hvitt-bilde som henger på veggen i Folkehelseinstituttets (FHI) ærverdige bibliotek. Der står de, mannfolka, og patter på det som senere er blitt utropt til en av de største truslene mot den nasjonale folkehelsa. Rundt dem står et knippe kvinner, ikledd kjole og med hendene sirlig foldet foran seg.

– De fikk ikke lønn, forteller Stoltenberg og kaster på krøllene.

Folkehelseinstituttets første kvinnelige direktør har fått en oppgave hennes mannlige forgjengere ikke kunne ane konturene av: meisle ut en strategi for å bekjempe en global pandemi som i skrivende stund har krevd 258.509 menneskeliv, og som i Norge har ført til en nasjonal krise med uante konsekvenser.

Livet etter corona: Disse delene av samfunnet må forandres, mener forskere (+)

Fakta om Camilla Stoltenberg

  • Direktør for Folkehelseinstituttet siden 2012.
  • Født 5. februar 1958.
  • Oppvokst i San Fransisco i USA, Beograd i tidligere Jugoslavia og på Frogner i Oslo.
  • Datter av Thorvald og Karin Stoltenberg. Søster av Jens Stoltenberg og avdøde Nini.
  • Gift med Atle Aas. Sammen har de to voksne sønner.
  • Studerte sosiologi og medisin ved Universitetet i Oslo, og medisinsk antropologi ved University of California.
  • Har en doktorgrad i epidemiologi om dødfødsel, spedbarnsdød og misdannelser hos barn av inngiftede i innvandrergrupper.
  • Har forsket blant annet på årsaker til autisme, ADHD og andre utviklingsforstyrrelser.
  • Ledet et ekspertutvalg om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner som leverte en NOU i 2019.

(Saken fortsetter under)

Camilla Stoltenberg er Folkehelseinstituttets første kvinnelige direktør. Da instituttet ble grunnlagt i 1929, fikk ikke kvinner lønn, forteller hun. Foto: Mimsy Møller
Camilla Stoltenberg er Folkehelseinstituttets første kvinnelige direktør. Da instituttet ble grunnlagt i 1929, fikk ikke kvinner lønn, forteller hun. Foto: Mimsy Møller

Ingen skiturer med Jens

Hverdagen er mildt sagt travel for FHI-direktøren, men et møte er blitt avlyst og hun har satt av en drøy time til intervju.

Vi møter henne utenfor FHIs lave, grå hovedbygg som nesten går i ett med himmelen denne regntunge mandagen. Med lette, raske skritt leder hun oss gjennom den folketomme kantina, forbi heisen, som hun sjelden bruker, og opp trappen til det nyoppussede biblioteket hvor forhenværende direktører pryder veggene.

Folkehelsens øverste vokter ligger ikke på latsiden. Hun sykler til jobb, uansett vær og vind. Hun liker følelsen. Hun går tur når hun kan. Og hver vinter går hun på ski, aller helst med lillebroren Jens Stoltenberg, tidligere statsminister og nåværende NATO-leder. Han oppholder seg for det meste i EUs uoffisielle hovedstad Brussel, men de to deler fortsatt en tomannsbolig i villastrøket Nordberg på Oslos vestkant og prater jevnlig sammen på telefon.

– Vi pleier alltid å stå på ski sammen, men det har det vært lite av i år. En hel sesong uten skiturer med broren min. Det er rart.

(Saken fortsetter under)

Camilla Stoltenberg er en ivrig skigåer, men i år er det ikke blitt noen skiturer med broren Jens. Foto: Mimsy Møller
Camilla Stoltenberg er en ivrig skigåer, men i år er det ikke blitt noen skiturer med broren Jens. Foto: Mimsy Møller

Det er ikke bare dårlig føre som har hindret henne i å stroppe på skiene. De siste månedene har hun jobbet 14 timer i døgnet. Det synes knapt. Øynene er årvåkne når hun prater, hendene i konstant bevegelse og ordene flyter lett. Hun ler ofte, gjerne av sine egne fortellinger.

FHI-direktøren har tidligere fortalt at hun liker å jobbe. Hvis hun ikke kommer fort i gang med dagen, blir hun rastløs. Nesten dårlig. For hennes del kan arbeidsdagen gjerne starte klokka fem om morgenen. De to ukene hun måtte lede instituttet hjemmefra etter å ha blitt satt i karantene, beskriver hun som «arbeidsomme».

– De første dagene hadde jeg problemer med å rekke å drikke vann, for jeg fikk ingen naturlige pauser i arbeidsdagen.

Les også: Svensk epidemiolog kritisk til norske og danske tiltak mot coronaviruset

«Tenk om det kommer en pandemi nå»

Før coronakrisen traff oss med full tyngde, hadde hun sett fram til et lite avbrekk. Det var midten av januar og Camilla Stoltenberg hadde akkurat lagt bak seg en ekstremt travel sesong. To og et halvt års intens jobbing hadde resultert i en offentlig utredning om kjønnsforskjeller i skolen, et arbeid Stoltenberg selv ledet. Nå trengte hun ro. Hun takket nei til flere intervjuavtaler og fylte kalenderen med blanke sider.

De første nyhetsmeldingene hadde begynt å tikke inn om et «mystisk lungevirus» som spredde seg i Kina og nabolandene. Fortsatt hadde ikke den store alarmen gått i Norge, men på instituttet Stoltenberg leder skulle de ansatte snart gå inn i døgnkontinuerlig beredskap.

– Da vi først hørte om dette utbruddet, husker jeg at vi nesten spøkte med det. «Tenk om det kommer en pandemi nå», sier Stoltenberg.

Det gikk ikke lang tid før alvoret sank inn. Da skjedde alt plutselig «veldig, veldig fort», for å bruke FHI-direktørens egne ord. Beredskapen ble raskt hevet til det høyeste, instituttets faste utbruddsgruppe kalte inn til daglige stormøter og alle lærte seg navnene «Wuhan» og «Hubei».

Les også: Høyrisikokutt i helseinstituttet

– Alle i familien min har hatt dramatiske opplevelser

Nesten fire måneder er gått siden de første, kaotiske dagene på FHI og verden ser helt annerledes ut. Norge står midt i en krise som ingen enda vet utgangen av.

Forrige gang Norge gikk gjennom et nasjonalt traume, var det Jens Stoltenberg som måtte ta ansvar, 22. juli for snart ti år siden. Nå er det storesøster Camillas tur. Ifølge henne ligger det til familien.

– Alle i familien min – søsteren min, faren min, moren min og broren min – har hatt dramatiske opplevelser. På hvert sitt vis har de håndtert og tatt ansvar for veldig krevende situasjoner.

Lillesøsteren Nini Stoltenberg, som var narkoman i store deler av sitt liv, kjempet lenge for rusavhengiges rettigheter. Hun døde i 2014. Moren Karin Stoltenberg gikk bort et par år tidligere. Hun omtales som en kvinnepioner og var sentral i utformingen av likestillingsloven, partnerskapsloven og abortloven. Faren Thorvald Stoltenberg satte varige spor som diplomat, fredsmekler og utenriksminister. Han døde i 2018. Kun Camilla og Jens er igjen.

(Saken fortsetter under)

F.v. Jens, Nini og Camilla Stoltenberg i moren Karins begravelse i 2012. Foto: NTB Scanpix
F.v. Jens, Nini og Camilla Stoltenberg i moren Karins begravelse i 2012. Foto: NTB Scanpix

– Jeg kan kjenne igjen engasjementet og viljen til å gå inn i saker, og trangen til å se de store sammenhengene i møtet med hvert enkelt menneske, sier hun.

Faren Thorvald var kjent for sin evne til å skape personlige relasjoner. I sin tid som utenriksminister skjedde det stadig vekk at han inviterte statsledere og toppdiplomater hjem på frokost i det stoltenbergske hjem. Også Camilla er opptatt av å se folk. Som leder vil hun gjerne være tett på, synlig og tilgjengelig for dem som måtte trenge støtten hennes.

– Jeg tror det er avgjørende å kjenne de menneskene du leder og å følge dem tett.

Portrett av Thorvald Stoltenberg: Gammel, men ingen gubbe

Levde tett på fattigdommen

FHI-sjefen lærte tidlig verdien av å hjelpe andre. Barndommens første år ble tilbragt i Beograd i tidligere Jugoslavia, hvor Thorvald Stoltenberg var utstasjonert som ambassadesekretær. Hele familien ble med på flyttelasset; kona Karin, Camilla på to og Jens på ett. Et par år senere kom Nini.

Nøden var stor og fattigdommen merkbar. Camilla husker de lave, røykfylte årestuene med nedtråkket jordgulv som familien ble invitert inn i på sine mange bilturer over de bosniske fjellene, på vei til kysten på andre siden.

Særlig ett menneskemøte har brent seg fast i Camillas hukommelse fra disse årene. På en av turene støtte familien Stoltenberg på en ung, høygravid kvinne. Hun satt bakpå en gammel kjerre trukket av et esel og ropte og skrek.

– Min mor skjønte at hun var redd, forteller Camilla.

Den fremmede kvinnen ble tilbudt skyss til nærmeste sykehus. Hun takket ja og ble plassert i baksetet mellom Camilla og Jens. Vel framme ved sykehuset, ble hun fulgt helt inn på fødestua før familien fortsatte ferden videre.

Les også: Lars Lillo-Stenberg fant ikke «svaret» på gåten Nini Stoltenberg

Hjalp lillebroren med leksene

Fire år senere, da Camilla var blitt nesten sju, flyttet familien på fem tilbake til Norge og bosatte seg i en leilighet nær Bygdøy Allé, på Oslos beste vestkant. Camilla begynte etter hvert på Steinerskolen, og det samme gjorde Jens. Men i motsetning til lillebroren, var Camilla flink på skolen. Det var ofte hun som måtte hjelpe ham med leksene.

Også under coronapandemien har Camilla Stoltenberg vært flink. Hver ledige stund hun har hatt de siste månedene, har hun brukt på å lese seg opp på viruset. Når hun får sjansen, deltar hun på møter sammen med instituttets mange fagfolk. Hun er ivrig etter å lære.

Jens beskriver Camilla som «grunnleggende ansvarlig». Hun vedgår at han kan ha rett i det.

– Jeg har hatt lett for å ta ansvar, men jeg har også hatt evnen til å unndra meg ansvar i perioder, sier hun og fortsetter:

– Jeg var for eksempel veldig opptatt av å bli ferdig med doktorgraden min. Da hadde jeg familie og flere verv, så det gjaldt å ikke gå inn i noen roller der jeg fikk ansvar for større prosesser. Jeg er glad for at jeg har kunnet trekke meg unna ansvar i perioder av livet, men nå har jeg vært leder i snart 20 år. Så han kan nok ha et poeng.

Les også: Livet ditt styres av tilfeldigheter. Det kan du bruke til å planlegge framtida (+)

(Saken fortsetter under)

Camilla sammen med faren Thorvald Stoltenberg i 1993. Foto: NTB Scanpix
Camilla sammen med faren Thorvald Stoltenberg i 1993. Foto: NTB Scanpix

Kastet ut av Øst-Berlin

Men Camilla Stoltenberg har også gjort opprør. Da hun femten år gammel var ferdig med ungdomsskolen, var det ikke videre utdanning som stod i hodet på den skoleflinke storesøsteren. Hun var rastløs, hun ville ut og oppleve noe stort.

Etter kun et par måneder på Oslo Katedralskole, hoppet hun av for å realisere drømmen om «Det rullende gymnas» sammen med noen venner. Sammen ville de skape «en skole som gjorde opprør mot opprørsskolen Forsøksgymnaset», har hun tidligere skrevet.

Planen var å reise ut i Europa og skolere seg selv i nye språk og kulturer, med et mål om å besøke minst én arbeidsplass for hvert nytt sted de besøkte. Camilla Stoltenberg fant seg jobb i teleksen i et shippingfirma for å tjene penger til reisen. Så snart de seks ungdommene hadde klart å skrape sammen 36.000 kroner, la de i vei i en rød Ford Transit.

Camilla, som var yngst, ble utnevnt til kasserer og måtte holde styr på medelevenes utgifter. Hun husker det som en utakknemlig oppgave. Flere ganger underveis brøt bilen sammen og ungdommene måtte improvisere. Det er stundene Camilla Stoltenberg ser tilbake på som de aller fineste. Som regel fant de en løsning. Men i Øst-Tyskland sa det stopp.

– Vi hadde ikke fått visum, men dro likevel. Vi tenkte at det bare var å ta ferjen til Rostock og troppe opp ved grensa, så ville alle forstå at vi var uskyldige, sier hun og ler.

Slik gikk det ikke. Det rullende gymnas ble raskt plukket opp av politiet og ført til et sjømannshotell. Neste morgen ble de kastet ut av landet.

Etter fire måneder var «Det rullende gymnas» kommet til veis ende og Camilla Stoltenberg dro hjem til Oslo. Hun fikk aller nådigst melde seg opp som privatist ved Forsøksgym, hvor hun fullførte gymnaset.

– Foreldrene mine var nok nervøse før jeg dro, men det lå ikke for dem å nekte meg det. De kom med alle slags argumenter om at reisen ville bli for dyr på grunn av de høye bensinprisene og foreslo at vi skulle ta tog i stedet for å kjøre bil. De var redde for bilturen, og det skjønner jeg. Hadde det vært mine barn, ville jeg sagt nei. Men mine foreldre sa ja. Jeg ble trassig av at de gjorde motstand.

Les kommentar: «For at vi skal stagge neste pandemi, må du spise mindre kjøtt»

Gjorde opprør med gardiner

Camilla Stoltenberg har for lengst gjort bekymringene til skamme. Etter gymnaset søkte hun seg ut av Oslo igjen, til Dramatiske institutet i Stockholm. Full av ungdommelig mot troppet hun opp på regilinja for å realisere drømmen om å bli teaterregissør, men drømmen ble raskt punktert da hun fikk beskjed om å prøve på ny etter fem år i bransjen. Det var for lenge å vente for Camilla.

I stedet ble det sosiologi og medisin ved Universitetet i Oslo, og deretter medisinsk antropologi ved University of California, hvor hun traff mannen hun senere giftet seg med. Sammen har de to sønner.

Camillas vei til toppen i Folkehelseinstituttet er langt mer brokete. Da hun først kom til FHI i 1992, var det som løsarbeider. På den tiden jobbet hun som lege på Rikshospitalet og hadde to små barn hjemme, men fant likevel ut at det var forsker hun ville bli. Underveis i doktorgradsprosjektet ble hun tilbudt å hospitere på Folkehelseinstituttet, og takket ja. Kontraktene varte bare noen få måneder av gangen, men hun trivdes godt på det lånte kontoret.

Så godt trivdes hun, at hun gjerne ville føle seg litt mer hjemme. En dag bestemte hun seg for å plukke ned de slitte gardinene som hang der og erstatte dem med noen andre hun hadde funnet i en bortgjemt eske. Det vesle opprøret ble raskt slått ned på. Inn på kontoret marsjerte kvinnen som den gang hadde ansvaret for instituttets husholdningsoppgaver og beordret Camilla Stoltenberg til straks å ta ned igjen gardinene.

– Jeg måtte finne meg en plass, for jeg hørte jo egentlig ikke til her. I ettertid har jeg mange ganger tenkt på at det å komme inn på den måten jeg gjorde, som en slags løsarbeider, var ganske fint. Jeg fikk se hvordan alt fungerte nedenfra, og det har jeg hatt nytte og glede av.

Les også: De ville lage skole med flat struktur og uten møteplikt. Nå er Forsøksgymnaset historie, mens elevene er blitt kjendiser

(Saken fortsetter under)

Camilla Stoltenberg begynte som løsarbeider på FHI i begynnelsen av 1990-årene. For åtte år siden klatret hun helt til topps. Foto: Mimsy Møller
Camilla Stoltenberg begynte som løsarbeider på FHI i begynnelsen av 1990-årene. For åtte år siden klatret hun helt til topps. Foto: Mimsy Møller

Redd for å bli syk

Med årene er hun blitt rundere i kantene. Roligere. Det er en egenskap hun har hatt god bruk for i disse tider.

– Oppgaven gjør meg rolig. Jeg blir rolig av å skaffe meg kunnskap, og av å ha et konkret oppdrag og et tydelig ansvar. Jeg blir mer stresset av ikke å vite hva jeg skal gjøre.

– Alt handler om dette oppdraget. Det er fokusert. Jeg liker den måten å jobbe på.

– Er du redd?

– Nei, jeg er ikke redd. Eller.. jeg er jo redd for å bli syk selv, eller at noen som står meg nær skal bli syke. Det vil jeg ikke. Jeg er redd for at vi ikke skal klare å kontrollere epidemien slik at mange mennesker blir syke og dør, og så er jeg redd for de samfunnsøkonomiske og politiske konsekvensene. Det er mye å være bekymret for. Men så tenker jeg at vårt oppdrag handler om å skaffe den beste kunnskapen og å legge et best mulig grunnlag for beslutninger.

Roligere er det også blitt i Camilla Stoltenbergs private sfære. Alle reiser og konferanser hun hadde planlagt framover, er for lengst avlyst. Hun tilbringer mer tid sammen med mannen, noe hun setter pris på. Et par ganger de siste månedene har de dristet seg til å invitere gjester hjem til seg på middag – men aldri flere enn grensen på fem, og med god avstand mellom dem. FHI-direktøren driver ikke med risikosport.

– Jeg har fulgt alle regler nøye.

Fem favoritter

Musikk: Korsang. Sent i fjor høst fikk jeg være med i julekoret til naboen. Vi sang «Jul jul strålande jul» – og nå lengter jeg daglig tilbake til korøvelsene.

Film: «Contagion» av Steven Soderbergh. Den handler om en smittsom sykdom som utvikler seg til en pandemi. Jeg fikk være med på premieren i New York i 2011 fordi jeg kjente han som hadde gitt råd om hvordan en slik sykdom kan utvikle seg.

Bok: «No time to lose. A life in pursuit of deadly viruses» av Peter Piot. Da Peter Piot var ung lege i Belgia fikk han være med på å finne årsaken til et utbrudd av en dødelig sykdom i den sentralafrikanske republikk. Slik ble han en av de som oppdaget ebola. I dag er han direktør for London School of Hygiene and Tropical Medicine. I boken forteller han sin historie.

Mat: Atles mat – og libanesisk mat i Libanon.

Sted: Vindbukta.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært