Alexandra Gjerpen: – Egentlig er jeg en 75 år gammel dame i hodet

Alexandra Gjerpen har hovedrollen som journalisten Anine Welsh i serien om 22. juli. Den har hun omtalt som en ubehagelig drømmerolle. Foto: Hilde Unosen
Alexandra Gjerpen har hovedrollen som journalisten Anine Welsh i serien om 22. juli. Den har hun omtalt som en ubehagelig drømmerolle. Foto: Hilde Unosen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Danselæreren til Alexandra Gjerpen (35) ba henne bytte over til drama på videregående. Hun hadde ikke en ballerinas personlighet.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har sms-et en stund. Det vil si, mesteparten av tida har gått med på å vente på svar. Alexandra Gjerpen har fram til nå vært mest kjent som den rappkjefta, litt mislykka, men veldig kule skuespilleren Alex fra dramaserien «Unge Lovende». Den rollefiguren ligger visst nok tett opp til hennes egen personlighet, bare skrudd 30 prosent opp. Sånn sett er hun overraskende treg til å svare på meldinger.

Jeg har bedt Alexandra foreslå et sted for intervjuet, er innstilt på noe nytt og trendy jeg ikke har hørt om, sannsynligvis på Løkka. Eller nei. Torggata. Kanskje Tøyen. Dette er tross alt skuespilleren som har bodd mesteparten av tjueåra sine i New York. Det er ganske hipt.

Alexandra Gjerpen

  • Født 27. januar 1985 i Connecticut utenfor New York.
  • Flyttet til Norge som femåring.
  • Oppvokst i Sandnes, yngst i en søskenflokk på fire.
  • Utdannet skuespiller fra William Esper Studio i New York.
  • Ble kjent for det norske publikum gjennom rollen som Alex i dramaserien «Unge Lovende».
  • Serien om de tre venninnene i tjueåra gikk på NRK i fire sesonger.
  • Har spilt i flere forskjellige reklamer, teaterforestillinger, kortfilmer, filmer og musikk­videoer.
  • Også kjent for rollen som Tina i «Vikingane».
  • Har hovedrollen som Aftenposten-journalist Anine Welsh i NRKs «22. juli».

Kilde: Wikipedia

75 år i hodet

Det klirrer i porselenskoppene rundt oss. Vi sitter midt i Oslo sentrum en fredag formiddag og trekker gjennomsnittsalderen kraftig ned i den grønne Vinterhaven på fasjonable Hotel Bristol. Alexandra har ankommet for sent. Det er et nyttårsforsett, forteller hun, det å prøve å komme tidsnok, i tillegg til ikke å blande så mange amerikanske ord og uttrykk inn i norsken. Begge deler går sånn passe.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Beklager altså, men public transport er bare ikke helt min greie. Sykkelen min er i Stavanger, jeg bodde der borte i tre måneder før jul, da jeg var gjesteskuespiller i en juleforestilling. Jeg må ærlig innrømme at i begynnelsen var jeg litt sånn, ja, ja, det er en jobb, jeg gjør det for pengene. Men så ble jeg «Scrooged», da vet du. Én uke inn i forestillingen, og jeg var sånn; jeg gjør det for barna! Herlighet, å gjøre en sånn forestilling for kids, det er så koselig. De er så takknemlige og man føler seg som en rock star. Barna gir deg tegninger og alle vil ha klem midt i forestillingen. Gurimalla, det var en skikkelig fin førjulstid.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Men du. Bristol, altså? Jeg så ikke den komme.

– Jeg er her uforskammet mye. Egentlig er jeg en 75 år gammel dame i hodet. Det er jo veldig koselig her, da. Se på denne fine fargen på koppene, er ikke den helt fantastisk? Ja, sånn er jeg blitt, jeg tror ikke at jeg har midtlivskrise, men jeg er plutselig blitt veldig opptatt av både keramikk og blomster. Nå tror jeg forresten de har pusset opp her?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også:

En ubehagelig drømmerolle

De siste seks søndagene er du kanskje en av de én million TV-seerne som har sett Alexandra Gjerpen som Aftenposten-journalisten Anine Welsh i serien om 22. juli. Karakteren hennes er fiktiv, men basert på flere ulike journalister som jobbet under og i etterkant av terrorangrepet. Alexandra har kalt det en ubehagelig drømmerolle.

– Før var du hun fra «Unge Lovende», nå er du hun fra «22. juli». Hvordan føles det?

– Det er fint å vise andre sider av det jeg kan som skuespiller, det jeg faktisk er utdannet til. Og jeg er enormt stolt, som får være med å bidra til at denne viktige historien blir fortalt. Samtidig har jeg kjent på et vanvittig stort ansvar, jeg har vært mye mer nervøs for denne rollen enn for noe annet jeg har gjort noen gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg leste i et intervju at du var redd for å ikke være god nok?

– Ja. Ett aspekt ved det er å være med og fortelle om et nasjonalt traume, at det er så viktig for så mange folk. Kunne jeg gjøre det bra nok? Men også det at de journalistene jeg kjenner er så innmari dyktige. Jeg var usikker på om jeg strakk helt til. Var jeg egentlig smart nok for denne rollen?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Vant nordisk dramapris for «22. juli»

Moralsk kompass

En av de dyktige journalistene Alexandra kjenner, er Helene Skjeggestad. Hun jobber i nettopp Aftenposten som kommentator og utenriksjournalist, og har kjent Alexandra siden de møttes i sandkassa hjemme i Sandnes som femåringer. Da Alexandra skulle prøvespille for rollen som Anine Welsh, ringte hun barndomsvenninna.

Fra ungdomstida i Sandnes. Bildet er tatt av barndomsvenninne og journalist Helene Skjeggestad.
Fra ungdomstida i Sandnes. Bildet er tatt av barndomsvenninne og journalist Helene Skjeggestad.

Time for time gikk de opp og ned Akerselva mens de snakket om alle aspekter ved det å være journalist. Om dynamikken i en redaksjon, men kanskje aller mest om det moralske kompasset til Anine Welsh. Det var noe av det som fascinerte Alexandra mest.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hvor går grensa mellom å ville ha scoopet, nei, ikke skriv scoopet, det er så flaut, Anine Welsh ville aldri sagt scoopet. Hvor går grensa mellom det å ville ha overskriftene, å jakte på nyhetene, og det å ta vare på menneskene du møter? Spesielt i denne situasjonen med 22. juli. Jeg hadde en ærefrykt for jobben jeg gikk inn. En ærefrykt i møte med disse journalistene. Jeg later jo bare som. Jeg er i trygge omgivelser. Jeg kunne stå der med varmejakke og kaffe innimellom opptakene, mens noen fikset sminka mi. Men dette var ikke fiksjon, dette var virkelig. Dette hadde skjedd på ekte. Det har faktisk forandret verdensbildet mitt. Herregud, det var stort og pompøst sagt. Men sånn er det.

Les også:

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Jeg er trygg»

Selv var hun i New York 22. juli 2011.

«Jeg er trygg». «I god behold». Hun har nettopp forlatt William Esper Studio for dagen, skuespillerskolen hun går på, og skrur på mobilen. Der ligger det noen rare meldinger. Alexandra stusser, skjønner ikke greia. Ok, good for you, tenker hun. Men på toget på vei hjem til kollektivet i Lower East Side, sjekker hun nyhetene på nett.

En bombe har gått av i regjeringskvartalet i Oslo. Det er dårlig internettforbindelse, hun får bare lastet opp litt og litt på siden. En overskrift, et bilde av høyblokka. Først bagatelliserer hun det, det er sikkert ikke så ille, men så innser hun alvoret. Omgitt av intetanende amerikanere på vei hjem fra jobb, blir hun besatt av å trykke refresh på nettavisene.

– Jeg hadde en million spørsmål, og ingen å snakke med. Da jeg kom hjem hadde jeg en krangel med roommaten min. Hun var fra Sør-Afrika. Dette skjer i verden hele tiden, dette skjer hver eneste dag, sa hun. Jeg fikk ingen forståelse. Men dette var lille Norge, mitt hjemland. Det var utrolig sårende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under bildet)

Foto: Hilde Unosen
Foto: Hilde Unosen

Alexandra hadde forlatt lille Norge halvannet år tidligere, 24 år gammel. Nederlaget var et faktum. Fire forsøk på Teaterhøgskolen. Fire avslag. Den siste gangen hun prøvde, kom hun ikke engang videre etter første prøve.

– Jeg hadde sett Anders Baasmo Christiansen og Ågot Sendstad gjøre «The Beauty Queen of Leenane», et skuespill av Martin McDonagh, på Riksteatret. Det er en scene der hun dreper moren sin, en kjempedramatisk, helt ko-ko scene. Den skulle jeg gjøre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også:

Gråt på fortauskanten

Sånn i etterpåklokskapens lys har hun tenkt at det kanskje ikke hadde vært nødvendig å gjøre det så vanskelig for seg selv. Hun hadde en dårlig følelse allerede før hun gikk på scenen.

– Jeg var så nervøs. Jeg måtte begynne på nytt, det hadde aldri skjedd før. If I could turn back time, altså.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gikk som forventet.

– Husker du hva du følte etterpå?

– Om jeg husker at jeg satt på fortauskanten utenfor Black Box-teateret på Rodeløkka og grein?

Hun syntes skikkelig synd på seg selv. Selvtilliten var knekt. Hun prøver å se for seg andre yrker. Fotografering har hun vært innom, hun tok ett år i Danmark etter videregående. Men det var ikke hennes greie, ikke hennes gjeng, som hun sier. Hun er helt blank. Ingenting frister. Alexandra går ut, drikker seg full, og når hun kommer hjem bestiller hun en enveis billett til New York samme natt.

– Alle sier jeg var modig, men det var en selvfølge. Jeg hadde ingen plan B. Jeg skulle bli skuespiller.

Les også: Alexandra Gjerpen: – Mitt utseende var ikke på moten

– Folk skriker til deg

Så satt hun der da. I et kollektiv, i førti varmegrader, med kakerlakker i veggene og var ensom som et helvete. Hun starter på William Esper Studio, en skuespillerskole på Manhattan, grunnlagt i 1965. Den er kjent som en av de beste skolene i verden. Kim Basinger har gått der. Calista Flockhart. Jeff Goldblum. Selv gikk Alexandra blant annet sammen med den tyske dubbestemmen til Antonio Banderas og danske Amanda Collin.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sånn særlig glamorøst var det ikke.

– Måtte du jobbe ved siden av skolen?

Alexandra ser rart på meg.

– Ja, jeg hadde alltid minst en jobb. Gjerne to.

Alexandra dro til New York. Hun hadde ingen plan B. Foto: Privat
Alexandra dro til New York. Hun hadde ingen plan B. Foto: Privat

Hun begynner å ramse opp. Den første tiden var hun nanny for to fransk-amerikanske familier. Hun har aldri hatt noe talent for dialekter, men akkurat den fransk-amerikanske aksenten, den er hun god på. Servitør, selvfølgelig. Hun jobbet på kontor der man utviklet apper. En stund var hun hostess, det er det nærmeste man kommer en hovmester på norsk.

– Prøv å fortelle femti år gamle businessmenn at de må vente tre timer på bord. Folk skriker til deg. Skuespillerskolen var en ting, men akkurat den jobben ble jeg ganske hardhudet av.

Ellers gjorde hun det hun måtte for å betale leia. Noe angrer hun fremdeles på.

– Jeg hadde billetter til en Prince-konsert. De solgte jeg. Så døde han kort tid etter. Hvilken rolle hadde det spilt om landlorden hadde blitt litt sur for at husleia var forsinka? Sånne valg skal jeg ikke ta lenger. Det er søren meg den største mistaken jeg har gjort.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også:

– Spredt for alle vinder

Etter å ha flytta elleve ganger på seks år, flytta hun hjem til Norge da hun fikk rollen i «Unge lovende». Skjelettene i skapet ble liggende igjen i New York. Hun føler seg heldig som fikk prøve og feile i en by der ingen kjente henne. De tvilsomme studentfilmene og dårlige teateroppsetningene. Rollene som prostituert og narkoman. Noen ekskjærester. De dårlige avgjørelsene. De gode. Alt som må til for å finne ut hvem man er. Alt man må gjøre alene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Ja, det var ensomt, men jeg har også møtt noen av de mest fantastiske menneskene i mitt liv. Det var en skole med folk fra hele verden, og nå er vi spredt for alle vinder. Thank God for at jeg elsker å snakke i telefonen. Er det noen som trenger en rørlegger? Jeg ringer! Jeg elsker å snakke med folk, der er jeg nok litt amerikansk av meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

I ungdomstida hadde Alexandra en periode med dreads og piercinger. – Men jeg husker at jeg passet på å ta piercinger der jeg ikke kunne få arr. Sånn i tilfelle jeg skulle bli skuespiller en dag. Foto: Hilde Unosen
I ungdomstida hadde Alexandra en periode med dreads og piercinger. – Men jeg husker at jeg passet på å ta piercinger der jeg ikke kunne få arr. Sånn i tilfelle jeg skulle bli skuespiller en dag. Foto: Hilde Unosen

Ikke så rart, kanskje. Alexandra ble født i Connecticut, rett utenfor New York, som yngstemann i en søskenflokk på fire. Året var 1985. Søsknene var ti, åtte og fire år eldre. Alle med internasjonale navn. Christopher, Jeanne, Victoria og Alexandra. Eller Sandy, da. Alle som kjenner Alexandra fram til tjueårene, kaller henne Sandy. Det var først senere at hun ble Alex. Foreldrene var norske, men eventyrlystne. De dro for å prøve lykken. Faren drev med shipping, moren jobbet som lærer.

Hjemme snakket de bare amerikansk.

– Jeg gjorde hva som helst for å få oppmerksomhet, forteller Alexandra. Hun er yngst i en søskenflokk på fire. Foto: Privat
– Jeg gjorde hva som helst for å få oppmerksomhet, forteller Alexandra. Hun er yngst i en søskenflokk på fire. Foto: Privat

I 1990 skiller foreldrene seg, faren flytter til Oslo, mens moren tar med seg barna og flytter hjem til Jæren, for senere å slå seg ned i Sandnes. Da hadde familien bodde i USA i nesten tjue år. Senere skulle det høres ut som «The Julekalender» når familien snakket sammen. Noen på amerikansk, noen på norsk, og en god del blanding. Og den lille amerikaneren Sandy måtte lære seg morsmålet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg husker fremdeles følelsen av å ikke bli forstått i barnehagen.

Sannsynligvis klarte hun seg greit likevel. Alexandra var et ekstremt oppmerksomhetssykt, lite barn, som tok i bruk de fleste triks i boka for å bli sett. Det var mye personlighet innenfor de fire veggene i huset i Sandnes, og som minstemann måtte hun stå på ekstra hardt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Kallenavnet mitt var jo «the ham».

– The ham?

– Det er litt vanskelig å oversette til norsk. Men det er den som alltid skal si noe, alltid skal skjære grimaser. Det var mye påfunn. En liten klovn, på en måte.

Jeg googler uttrykket: En ufaglært skuespiller som overspiller.

Jeg gjorde hva som helst for å få oppmerksomhet, forteller Alexandra. Hun er yngst i en søskenflokk på fire. Foto: Privat

Det syntes kanskje danselæreren til Alexandra på videregående, også. Hun oppfordret i hvert fall Alexandra til å bytte over til drama. Ikke fordi hun var så dårlig til å danse, men fordi hun ikke hadde en ballerinas personlighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Nå tenker jeg at det egentlig var et kompliment.

Les også:

– Det er lov å si nei

Det er lunsjtid på Bristol, og summingen fra den sølvgrå horden på bordene rundt oss står i fare for å overdøve lydopptaket fra intervjuet. Alexandra flytter mobilen min nærmere. Kelneren har kommet med menyen. Et høyt rekesmørbrød, kanskje? Nei. Hun skal ikke ha mat.

– Er du på det grønne smoothie-kjøret fremdeles, jeg hørte i en podkast at det var nyttårsforsettet ditt i fjor?

– Nei, det har gått litt opp og ned. Eller, jeg prøver å ha litt balanse. I perioder er jeg supersunn, og trener masse, og i andre perioder spiser jeg en pose chips til middag. Det er ikke så classy. Men sånn er det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Akkurat nå spiser hun visst på natta. Det får jeg ikke lov å skrive.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En annen ting Alexandra ikke vil snakke om, er kjærlighetslivet sitt.

– Jeg har lært at det er lov å si nei. Jeg er, på godt og vondt, litt sånn «what you see is what you get». Jeg spiller ikke noe spill, kanskje jeg ikke er smart nok. Men siden jeg er så åpen, så må noe også få være bare mitt. Og akkurat kjærlighetslivet mitt, det er … jeg vet ikke hva jeg skal kalle det på norsk. På engelsk ville jeg sagt: I treasure it so much.

Les også:

Posttraumatisk stress

Hun har forresten en kjæreste nå. Det skal vi ikke snakke noe mer om.

– Men, den katten din, Charlie?

– Charlie, ja. Skatten min. Jeg er så stolt av han, vet du. Han kan jeg snakke om i timevis.

Alexandra med den hjemløse katten Charlie som hun adopterte da hun bodde i New York. Foto: Hilde Unosen
Alexandra med den hjemløse katten Charlie som hun adopterte da hun bodde i New York. Foto: Hilde Unosen

Så setter hun i gang og forteller om sitt første møte med den hjemløse, forskremte katta, som hun selv har diagnostisert med posttraumatisk stress. Han bodde på et fireetasjers senter for hjemløse dyr i New York, og det var visst nok kjærlighet ved første blikk. Egentlig skulle hun ha en annen katt, men da den svarte hannkatten satte øynene i henne, var det gjort. Siden har det kastrerte, tannløse, overvektige nervevraket av et pelsdyr vært med Alexandra overalt. Nå må han slankes. Det gruer hun seg til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– En gang så snakket jeg så mye om hunden min på en fest, at kjæresten min måtte fortelle meg at folk egentlig ikke var interessert …

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Da skulle du bodd i New York! Der snakket vi om kjæledyrene våre hele tiden. Når jeg ringer vennene mine der borte, så er det det første vi spør om. Hvordan står det til med katten din? Finn meg på fest, så kan vi snakke om dyrene våre. Hva slags hund har du, forresten? Kan jeg få se bilde?

Den to timer lange lunsjen med svart kaffe uten mat er over. En uke senere ringer jeg på i leiligheten hun leier sammen med ei venninne – rett bak trikkestoppet på Bislett. Klokka er elleve. Alexandra har glemt avtalen og banner i dørtelefonen. Åpner opp i tøfler og slafsete ullstillongs med vaskekosten i hånda. Den pene dama fra Bristol i hvit nystrøket skjorte med gullringer i ørene er borte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pakka med sigg ligger i vinduskarmen. Hun skal egentlig i gang med å vaske gulvet. Men nå begynner hun i stedet å febrilsk rydde unna det verste rotet. Den nervøse katten, som skal være med på fotoshooten, har gjemt seg under senga. Hun ber meg komme inn, og ler litt oppgitt.

– Ja da, dette er Alexandra Gjerpen. Vil du ha litt kaffe?

5 favoritter

  • Musikk: Alt av softrock, helt uironisk.
  • Film: «The Witches of Eastwick»
  • Bok: «Mesteren og Margarita»
  • Mat: Pasta carbonara
  • Sted: Hagen til mor mi

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no