Hanna-Maria Grønneberg: – Jeg har vokst opp i et hjem der artist er en like vanlig jobb som å være lærer

Hanna-Maria Grønneberg. Foto: Mimsy Møller
Hanna-Maria Grønneberg. Foto: Mimsy Møller
Artikkelen fortsetter under annonsen

Fra før hun fikk rollen som veiskilt, visste Hanna-Maria Grønneberg at det var til scenen hun skulle.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

I gymsalen på Steinerskolen i Fredrikstad sitter mamma, pappa, lillesøster, lillebror og diverse venner av familien samlet.

Den midterste av tre, den eneste med krøller, den som ikke roper høyest, sitter taus og dingler med beina, mens øynene følger med på storesøster der oppe på scenen.

Skolen har satt opp Svanesjøen. I hovedrollen; storesøster Grønneberg. På tuppen av stolsetet i salen: Hanna-Maria på 8 år.

– Og hun spiller Svaneprinsessen, og mamma ordna noe kostyme som foreldra gjør, og jeg synes jo hun er så flink, og jeg beundrer henne selvfølgelig ... men da var jeg helt sånn at «OK, dette må jeg, jeg må mer, det er ikke nok med de teatertimene jeg har på skolen, jeg må gå i en barneteatergruppe» ... jeg var helt fjetra. Ved siden av meg satt en familievenn, som er regissør selv og jobber med skuespillere i Oslo hele tida.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Husker du hva regissøren heter?

– Ja, hun heter Marit Åslein, hun har regi på den «Side om side» som går på NRK nå. Hun er gift med gitaristen i CC Cowboys, så jeg har vokst opp med henne som familievenn. Også sa hun at «du ... skuespill er et yrke, vet du. Du kan bli det hvis du vil. Når du er 18 år så er du gammel nok til å søke teaterhøyskolen i Oslo. Det er en utdannelse, du kan bli skuespiller».

Hanna-Maria Grønneberg (29)

  • Skuespiller og artist utdannet ved Statens teaterhøgskole (2015–2018).
  • Før utdanningen spilte hun blant annet Sonja i «Reisen til julestjernen» ved Haugesund Teater og Elizabeth Lavenza i «Frankenstein» ved Nordland Teater.
  • På TV har hun blant annet medvirket i «Hjerte til hjerte» – Spelet, «Sara og Selma», og «Side om side».
  • Ved Nationaltheatret har hun spilt Thea Elvsted i «Hedda Gabler», Kyllingen i «Ulven», flere roller i «Den utrolige historien om den kjempestore pæra» og Julie i «Romeo og Julie» (Nationaltheatret/Riksteatret).
  • Hun er datter av Magnus Grønneberg.
  • Sammen ga de ut «I skyggen av en engel» i 2013, og hun har medvirket på flere CC Cowboys-album.
  • Gift med kunstneren Sverre Bjertnæs.

Den sjeldne tekstmeldingen

Pustepauser er ikke vesentlig for Hanna-Maria Grønneberg. I både direkte og overført betydning. Det er i alle fall ikke plass til verken pauser, komma eller punktum nå, formidlingsbehovet er for stort, hun skal si så mye.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Blikket slipper meg bare når hun dytter og klemmer på en tepose oppi en kopp.

– Jeg kjenner det litt i halsen, skjønner du, hadde hun sagt til servitøren som kom med menyene da vi satte oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Så jeg tar gjerne en te med litt sånn melk. Hvis du har.

Fredrikstad-dialekten er utvannet nå, det går i tjukke l-er med flapp, og a-endinger. Språket er ujålete. Hun er ujålete. Akkurat det siste der, synes Hanne Tømta er skikkelig sjarmerende.

– Altså, hun har en sånn pussig ydmykhet overfor sitt eget talent. Hun er upretensiøs og ujålete. Og det er kvaliteter som jeg liker veldig godt i skuespillere.

(Saken fortsetter under)

Teatersjef Hanne Tømta sammen med Hanna-Maria Grønneberg og Herbert Nordrum. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Teatersjef Hanne Tømta sammen med Hanna-Maria Grønneberg og Herbert Nordrum. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Det er ikke veldig ofte at nyutdanna skuespillere headhuntes til Nationaltheatret.

– Det er heller unntaket, enn regelen, mener teatersjef Hanna Tømta.

Men den 7. mars 2018 sender hun en sjelden SMS:

«Hei, Hanna-Maria! Tusen takk for forestilling i dag! Kjempefint! Jeg lurer på om du kunne tenke deg å spille Thea i «Hedda Gabler» hos oss? Prøvestart i slutten av mai og premiere i september i år. Vet jo ikke om du allerede har lagt planer, men det hadde vært toppen for oss – vennlig hilsen Hanne Tømta.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det gikk et kvarter etter at vi var ferdige med avgangsforestillingen. Jeg husker at jeg var sånn «er det hennes nummer», jeg håper ingen tuller med meg nå, når man er litt sånn i avgang og venter på jobb. Jeg tror jo det er tull. At det er noen som tøyser med meg. Altså, jeg måtte spørre en kollega av meg som hadde nummeret hennes. Ba henne dobbeltsjekke at det er hennes nummer, at ingen tuller med meg nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var ikke tull.

Hanna Tømta liker denne skuespillerens sjarmerende høye arbeidsmoral, sier teatersjefen selv.

– Hun er mangesidig, og kan spille alt fra barneteater til Ibsen og Shakespeare. Hun har en egen evne til publikumskontakt, hun er klar og ren i det hun formidler på scenen, sier Tømta.

Les også:

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Herregud, tenk at det skjer»

Oppsettingen av «Hedda Gabler» får gode kritikker. I Aftenposten trekkes Hanna-Maria sin birolle fram spesielt:

«Thea Elvsted, overbevisende spilt av debutant Hanna-Maria Grønneberg, kommer inn som en slags katalysator. En kvinne som med sin enfoldighet har fått til alt det Hedda drømmer om. Hun har vært noe for andre. Når orden er opprettet mellom karakterene, går Hedda Gabler opp i andre etasje», skriver anmelder Per Christian Selmer-Anderssen.

– Thea Elvsted er en birolle som jeg alltid har vært helt fascinert av. «Hun med det irriterende fine håret», sier Hedda Gabler hele tida. Hun er sammen med en alkoholiker, og hun havner i de «slemme» klørne til Hedda Gabler. Også er den veldig takknemlig som nyutdanna. For den er jo ikke enorm, men du er mye med, og det er en veldig bra tekst, og en spennende reise. Samtidig som – når du for første gang skal ut i arbeidslivet, hadde det vært Julie du skulle spille, første gang ... ikke sant. Så det var en utrolig fin startrolle å få.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Når var det at du ordentlig tillot deg å tro på at du hadde fått jobben på Nationaltheatret?

– Da jeg hadde vært nede på teateret og møtt og sjefen og signert kontrakten ... da husker jeg at jeg sto utenfor der, og at det var helt absurd for meg. Der sto jeg med den kontrakten, og tenkte … det er jo bare for en periode, jeg er jo ikke fast ansatt. Men det var bare sånn … «Herregud, tenk at det skjer.» Jeg skjønte ingen ting. Så ja, jeg var veldig glad, det var da det liksom gikk opp. Og så visste jeg ikke at jeg skulle være der såpass lenge, for da skulle jeg være med på to stykker.

Les også:

– Musikalsk belastet arv

Absurd. Ordet kommer flere ganger. Det er absurd å være her, å være nå. Å oppnå drømmen om å stå på Nationaltheatret direkte etter uteksaminering. Og det er absurd å få flere roller etter hverandre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For tida jobber hun også med en ny hovedrolle på Nationaltheatret, i Bertolt Brechts krigsdrama «Den kaukasiske krittringen», som har premiere i mars.

Men det som egentlig er mest absurd, er den pæra. Ved siden av de blytunge rollene fra de hundreårige skuespill skrevet av kammermestrenes mestre, så gjør Hanna-Maria Grønneberg en imponerende rolle som Kaptein Camenberg i «Den utrolige historien om den kjempestore pæra.» Stykket er basert på barnebøkene ved samme navn og tilrettelagt for teater av Erlend Loe. Tømta mente det hun sa, da hun trakk fram Grønnebergs allsidighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hun gjør jo en helt herlig piratkaptein i «Pæra». Hun har jo en musikalsk belastet arv og synger ualminnelig godt. Jeg er veldig glad for at hun ville komme til Nationaltheatret, sier Tømta.

Les også:

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

Dukkespilleren Paal Viken Bakke og Hanna-Maria Grønneberg spilte i 2019 sammen med dukker for første gang på Hovedscenen til Nationaltheatret med stykket "Den utrolige historien om den kjempestore pæra". Foto: Lise Åserud / NTB scanpix
Dukkespilleren Paal Viken Bakke og Hanna-Maria Grønneberg spilte i 2019 sammen med dukker for første gang på Hovedscenen til Nationaltheatret med stykket "Den utrolige historien om den kjempestore pæra". Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Kjendis-pappa

– Du har en veldig offentlig pappa. Hvordan har det påvirket deg som barn, at folk vet hvem pappa Magnus er?

– I oppveksten tenkte jeg aldri over at han var kjent. Det var bare «han er på CC Cowboys i dag», akkurat som man sier om jobben. Jeg ble først bevisst på det da jeg begynte på skolen, og de kommenterte at «pappaen din er på radioen», eller på TV eller i avisen. Da tenkte jeg at «oi, hvordan vet dere hvem han er.» Jeg trodde det bare var noe vi holdt på med hjemme. Jeg tenkte liksom aldri noe over det. Selv om teater er noe helt annet enn det han holder på med, så har jeg skjønt i ettertid at jeg levde jo med en fyr som levde av hobbyen sin og det han elska. Så jeg hadde veldig selvtillit på at da jeg fant min drøm, så er jeg jo vokst opp med at det er helt mulig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Du fikk aldri den «skal du ikke få deg en ordentlig jobb, da»?

– Nei, det er ingen som har stilt meg det spørsmålet, og det er jeg glad for, for jeg tror jeg er en sånn ... jeg er ikke en sånn spontan type som bare kaster meg rundt.

– Har du alltid visst at du skulle bli skuespiller?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Hanna-Maria Grønneberg. Foto: Mimsy Møller
Hanna-Maria Grønneberg. Foto: Mimsy Møller

– Jeg tror jeg visste det, før jeg visste hva begrepet skuespiller er. Så lenge jeg kan huske, har jeg villet bli det. Uten at jeg visste nøyaktig hva det var. Jeg var veldig interessert i det, men var jo ganske sjenert som barn, og veldig sånn det var gøy når man spilte teater, men ellers så sa jeg ikke så mye og var ganske rolig. Men de skjønte at dette var alvorlig for meg, og at dette ville jeg prøve. Så hadde jeg selvsikkerheten på at det går an å leve av å synge og spille gitar, da går det an å leve av teater og. Og Marit hadde sagt det er et yrke, og det er det jo, og mamma og pappa var helt enig i at det måtte jeg bare søke, så det var aldri noe spørsmål med det. Jeg har vokst opp i et hjem der artist er en like vanlig jobb som å være lærer. Han var på jobben, og hvis han var på turné så ringte han fra jobben, så da tenkte jeg at sånn jobb skulle jeg ha også, forteller hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Sånn sett var det veldig inspirerende og ga en trygghet, så jeg nølte aldri på det valget jeg tok. De ga ut det første albumet rett rundt da jeg ble født, og slo gjennom da. Og da var alle så lykkelige på hans vegne, og backet jo han veldig på det at han fikk lov til å bruke den tida det tar. Det er noe jeg reflekterer over i dag, og det at han fikk lov til det med en backing, så da tok han ikke det for gitt heller. Så jeg merka ikke at han var borte. Han ringte hver eneste dag. Så hvis noen spurte om pappaen min var mye borte, så sa jeg nei, for jeg skjønte ikke spørsmålet. Når han skriver sanger er han hjemme hele tida. I de periodene var det han som kjørte oss til og fra skolen, smurte matpakkene, var husfar, gikk tur med hunden, vaska klær og vaska huset. Så han må ha forvalta det veldig godt, for det kan jeg kjenne allerede nå at det er vanskelig. At det er et lite familievennlig yrke. Så man må være smart hvis man vil ha begge deler, at det å ha et jordnært forhold til det og, det synes jeg han absolutt har klart. Og det er det ikke alle som klarer, og jeg skjønner at folk ikke klarer det også, sier hun og fortsetter.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– For det er krevende, og du vet aldri om den plata selger godt eller om du får en jobb etter det stykket, så du må på en måte inn i hver jobb med hele deg. Du vet ikke hvem du er om to år, i yrket ditt. Så du må alltid gjøre alt du kan og da er det vanskelig å ikke miste seg helt. Eller finne balansen på det. Jeg tenker på det selv, nå har ikke jeg barn, men hva skjer om jeg får det? Da må man jo omstrukturere litt. Eller tenke noen ganger.

Les også:

Falt av ventelista

Det er en stund siden vi fikk servering. Teposen har for lengst fått slagside i restene av melk og vann. Hun dytter og klemmer, men det er ikke mer igjen. Kanskje det er passasjen i sangen «Røverskruller» fra «Pæra», den om vannmelonene («Vi elsker vannmeloner / Å holde dem, skvise dem, klemme dem, spise dem / For hvis man bare tar og tar / Da må man fremstå hard / Men inni kan vi være myke, og triste og syke») som inspirerer henne. Dytte, skvise. Prate. Vi er fortsatt på barneskolen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Så etter den forestillinga på Steiner, måtte jeg bare sørge for å få meldt meg inn i de barneteatrene.

(Saken fortsetter under)

Hanna-Maria Grønneberg og Herbert Nordrum i William Shakespeares «Romeo og Julie». Foto: NTB Scanpix
Hanna-Maria Grønneberg og Herbert Nordrum i William Shakespeares «Romeo og Julie». Foto: NTB Scanpix

Da kursen var staket ut, var ventetida lang, syntes unge Hanna-Maria.

– Jeg hadde stått på venteliste til barneteateret i mange, mange år. Og fordi jeg ventet så lenge, begynte jeg å mase noe veldig. «Jeg må jo begynne på det teateret», og mamma sier det er jo rart at jeg ikke har kommet inn ennå. Så hun ringer teateret og spør, også står jeg ikke på de listene lenger!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det viser seg at etter så mange år, har det foreldredrevne teatret byttet styre så mange ganger at hun har falt ut av ventelisten. De beklager, og sier hun må sette seg på venteliste på nytt.

– Og jeg bare «det har jeg ikke tid til,» så da ringer mamma til det andre barneteateret i byen, Vindeleka. Og der var det en teaterlærer, Terje Brevik, som fikk så vondt av denne jenta som hadde stått på venteliste så lenge, og ikke fikk være med. Hele livet ordna seg da jeg kom inn i den teatergruppa, da jeg var 14 år. Da landa jeg. For da var det fire år til jeg skulle søke teaterhøgskolen. Og da ble jeg det veiskiltet da, og det gjorde jo veldig inntrykk på meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Du ble et veiskilt?

– Ja, de hadde allerede begynt prøvene på forestillingen «Askepott og Lillemus-mei», men fant en liten rolle til meg som veiskiltet Olsen. Jeg husker ikke egentlig hvor liten den rollen var, men jeg var verdens lykkeligste. Bare det at vi hadde mikrofoner, sånne mygger. Bare det å ha en sånn, var bare «nå er jeg med på teater». Og jeg hadde ikke humor på det da heller. «Hva spiller du?» «Jo, jeg spiller veiskiltet, Olsen». Det var først et par år etter at jeg begynte å le meg i hjel av at jeg liksom bare var helt frelst over at jeg fikk være med i den gruppa, som jeg hadde hatt lyst til så lenge.

Les også:

Nesten som opera

Det surkler i teposen. Hun skviser litt til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hva slags forhold har du hatt til Romeo og Julie?

5 favoritter

Musikk: Hører på mye forskjellig etter hva slags humør jeg er i eller hva slags stemning jeg ønsker å kjenne på.

Film: Vanskelig å bare ha én favoritt, men den siste filmen jeg så heter «Marriage story» av Noah Baumbach. Den var fantastisk.

Bok: Jeg leser så mye manus, så jeg leser desverre altfor lite bøker. Derfor er jeg glad i å lese dikt. For tida leser jeg diktboken til Haldis Moren Vesaas.

Mat: Mannen min lager verdens beste biff bourguignon.

Sted: Munchmuseet på Tøyen. Blir spennende å se hvordan det nye museet blir.

– Den har jeg hatt et forhold til siden jeg var elleve-tolv, for da kom filmen med Leonardo DiCaprio, og den var jo veldig fin å se på. Også er det en ikonisk kjærlighetshistorie, det er Shakespeare og – så jeg har alltid sett på det som en fantastisk rolle for en ung jente. Hovedrollen er jo ofte en voksen, eller eldre, som Nora eller Hedda Gabler. Det er ikke så mange som Julie, hun er bare 14 år i stykket, så det er en hovedrolle som du bare har et lite vindu til å spille og hvis ingen setter opp den da, så rakk du ikke det. Og det er jo en så fantastisk rolle, så at man får lov til å ha erfart den. Det er en sånn helt absurd ting. Jeg tror ikke jeg har hatt den som en drømmerolle, det er sjelden jeg egentlig har sånne roller jeg føler at jeg må spille, men den hadde vært helt nydelig ... men da er det mange ting som skal klaffe og falle på plass. Så det er ikke noe jeg har tenkt veldig mye på. Men kanskje det er derfor, at når den kom, at jeg ble sånn «går det an?».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Teaterlæreren kan fortelle at hun tok rollen veldig seriøst. Han husker henne som dyktig, seriøs og arbeidsom.

– Det kan være stor forskjell mellom det å være TV- og film-skuespiller, og teater-skuespiller?

– Ja, jeg vil gjøre begge deler. Og jeg synes det er noe av det morsomste med å være skuespiller, at det er så ekstremt variert! En ting er ut fra rollene du gjør, men også at du kan jobbe i så forskjellige formater, og spille større og mindre og – scener er så forskjellige og, plutselig skal du spille på en scene med to balkonger, det er jo nesten som å være og gjøre opera på en måte, eller det er Torshovteatret som er en veldig liten scene som er helt rund, og da må man jo spille teater, men teknisk spille en helt annen type teater. Så det er veldig gøy for det er alltid utfordringer, så du må lære noe nytt hver gang du begynner med en ny produksjon. Så jeg håper jeg kan gjøre begge deler, og vil gjøre alt som kan være variasjon, det synes jeg er veldig gøy.

– Og det får du jo nå, det er mye som skjer?

– Ja, så jeg er kjempeglad for det. Og National for meg var en sånn helt på ekte, sånn ordentlig barndomsdrøm. Der måtte jeg bare stå, det måtte jeg bare gjøre.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no