Som spedbarn ble Linde-Li forlatt på kirketrappa

I dag føler Linde-Li sterkest tilhørighet til sitt fødested i Vietnam. Etter en lang og kronglete vei å gå i Norge, er hun på søken etter sine biologiske røtter i Vietnam. Foto: Marte Nordahl
I dag føler Linde-Li sterkest tilhørighet til sitt fødested i Vietnam. Etter en lang og kronglete vei å gå i Norge, er hun på søken etter sine biologiske røtter i Vietnam. Foto: Marte Nordahl

Linde-Li har hele livet søkt etter svar på hvorfor moren valgte å gi slipp på henne.

Det er tydelig at Linde-Li Mari Berglund Hanssen (48) er glad i glitter. I den trivelige leiligheten på Finstadjordet i Akershus sprader hun rundt i de rosa glitrende tøflene. Likeså glitrer det i dekorerte gull- og lillafargede vinflasker, glass og puter.

– Dekoreringen gir meg ro i sjelen. Hobbyen fungerer som terapi og er selve lyset i hverdagen min, sier hun og tar en slurk av den søte ingefær- og sitronteen.

Linde- Li vet godt at hun er avhengig av ro og stillhet rundt seg for å hindre at uroen brer seg i kroppen.

– Blir jeg urolig utvikler dette seg til rastløshet, som gjør meg irritabel og litt vanskelig å ha med å gjøre.

Den kinesiske nakenhunden Mimmi (8 år) tripper fornøyd rundt i leiligheten hun deler med ektemannen hun har delt livet med i tyve år.

– Mimmi er veldig kosete og gir meg mye glede. Dessuten får hun med meg ut på tur. Jeg er ikke så glad i å trene. Dekoreringen er trening nok for meg, sier hun tilfreds.

Funnet på kirketrappa som baby

Som baby ble Linde-Li funnet på kirketrappen ved Ky Dong-kirken i Saigon i april 1971. Vietnam var på den tiden preget av krig og uroligheter. Hun ble fraktet rett til et barnehjem der hun ble boende i fem måneder. Kort tid etter ble Linde-Li sendt med fly til lille Norge. Sammen med henne satt syv andre vietnamesiske adoptivbarn.

– Jeg husker naturligvis veldig lite fra denne tiden. Men jeg tviler ikke på at jeg bærer preg av Vietnamkrigen, sier hun.

Linde-Li er åpen om at hun har slitt psykisk gjennom hele livet.

– Angst, unødvendige bekymringer og frykt for det ukjente har gitt meg mange utfordringer. At folk har hatt vanskelig for å forstå utfordringene jeg har båret på, har også gjort det hardt å åpne seg, sier hun betenkt.

Hun opplever spesielt å bli stresset for høye lyder og liker svært dårlig tordenvær. Foreldrene hennes merket denne frykten allerede ved ettårsalderen.

Mest av alt har hun kjent på en ensomhetsfølelsen som rører helt inn i sjela. En ensomhet som hun i dag har vanskelig for å beskrive. Stemmen hennes brister.

– Spørsmål omkring hvordan min biologiske mor var, og årsaken til at hun måtte gi slipp på meg, har preget meg gjennom hele livet.

Les også:

(Saken fortsetter under)

Bare fem måneder gammel ble Linde-Li fraktet med fly fra krigsherjede Saigon til Norge i august 1971. Foto: Privat
Bare fem måneder gammel ble Linde-Li fraktet med fly fra krigsherjede Saigon til Norge i august 1971. Foto: Privat

Tilbake til Vietnam

Takket være Linde-Li sin ektemann ble hun i voksen alder ble mer nysgjerrig på sin egen vietnamesiske bakgrunn.

– Han ga seg ikke når han stilte meg spørsmål om bakgrunnen min. Selv om jeg hadde et asiatisk utseende, var jeg i begynnelsen bastant på at jeg var norsk og ferdig med det. Det tok lang tid før jeg selv ble nysgjerrig på min egen kultur og fortid, sier hun.

I 2014 reiste hun for første gang til Vietnam sammen med flere andre adopterte. Reisen bar preg av mange tanker og overveldende følelser. Linde-Li fantaserte om at hennes biologiske mor ventet på henne.

– Idet jeg landet i Saigon føltes det som at jeg endelig fikk lov til å komme hjem. At jeg nå skulle tilbringe de neste fjorten dagene på vietnamesisk jord, var nesten for godt til å være sant. Tårene trillet og jeg var i ekstase, mimrer hun.

(Saken fortsetter under)

Linde-Li ble plasser på et barnehjem i månedene før hun reiste til Norge. I dag blir bygningen brukt som en vanlig leilighet. Foto: Privat
Linde-Li ble plasser på et barnehjem i månedene før hun reiste til Norge. I dag blir bygningen brukt som en vanlig leilighet. Foto: Privat

Sterkt møte med kirketrappen

Til hennes store frustrasjon ga ikke de reserverte vietnameserne henne adgang til barnehjemmet hun hadde bodd på. Allikevel betød det mye å få se den slitne bygningen som lå sjenert til i en liten bakgård. I dag blir bygningen brukt til leiligheter.

Hennes møte med kirketrappa hvor hun ble funnet som baby, ble det sterkeste og mest overveldende møtet på reisen. Hun tar en stor slurk av teen. Øynene blir blanke.

– Da jeg satt meg ned på den kjølige murtrappen utenfor den katolske kirken, så jeg for meg hvordan jeg hadde blitt lagt i en kurv der. Tilfeldigvis hadde noen funnet meg i god behold. Spørsmål omkring min biologiske mor og hvorfor hun hadde forlatt meg der streifet gjennom hodet. Jeg undret på om det var på grunn av fattigdom og fortvilelse. Eller kanskje hun hadde blitt voldtatt av soldatene under krigen. Mens jeg satt der sendte jeg mange takknemlighetstanker til henne.

Linde-Li minnes godt selve symbolet på kirketårnet, med en mor som holder rundt et barn. Utenfor kirken er det en liten «grotte» hvor vietnameserne ber. Her kommer det mange som har mistet sine nære og kjære slektninger i krigen eller gjennom sykdom.

Les også:

Lykke på kirketrappen

– Etter møtet med kirketrappa følte jeg en sterk indre ro. Det kjentes godt å være tilbake i Vietnam etter så mange år. Dog fikk jeg en sterk reaksjon noen måneder etter at jeg kom hjem fra turen. Jeg ble rastløs og lei meg for ingenting. Jeg tenkte mye på opplevelsene mine i Vietnam, på mine egne røtter og søken etter min biologiske mor og familie.

Den første reisen i 2014 forsterket hennes store savn til hjemlandet.

– Jeg føler en større tilhørighet i Vietnam og drømmer om å reise tilbake hver dag. Spesielt når jeg har dårlige dager, savner jeg å kunne gå opp på «trappa mi». Når hverdagen fylles med utfordringer, stress og mas, forsøker jeg å bringe fram roen jeg fikk der.

Til hennes store overraskelse fridde mannen hennes på denne kirketrappen på bursdagen hennes, 7. april i 2017. Det var kun barna og noen få nære venner som visste om frieriet.

– Vi giftet oss 15. juni i fjor på Askeladdens hus på Soria Moria i Holmenkollen. Bryllupet var eventyrlig og fylt med strålende solskinn, sier hun og viser fram gifteringen fra Vietnam.

Les også:

(Saken fortsetter under)

Linde-Li giftet seg 15. juni i fjor. Foto: Privat
Linde-Li giftet seg 15. juni i fjor. Foto: Privat

God oppvekst

Linde-Li vokste opp på Jar i Bærum i en stor familie bestående av sine adoptivforeldre og deres tre biologiske sønner. Hun delte også boligen med sine to eldre adoptivsøstre fra Vietnam.

– Adoptivforeldrene mine var opptatt av at vi skulle få musikken inn i blodet. Gjennom oppveksten var vi mye i operaen på ballett- og operaforestillinger.

Som syvåring lærte Linde- Li seg å spille piano, og komponerte sine egne melodier. Pianospillingen fungerer som terapi. Hun spiller fortsatt piano i dag.

– I mine yngre dager danset jeg folkedans med prinsesse Märtha Louise og kronprins Haakon. Jeg danset også stepp og ballett ved siden av skolen. Dansingen betød mye for meg på den tiden. Den var både morsomt og befriende, sier hun.

– Jeg er veldig takknemlig for den gode oppveksten jeg fikk, med strenge rammer. Selv med mange barn å ta vare på, var foreldrene mine alltid tilstede og støttet oss på alle måter. I dag er vi fortsatt en sammensveiset familie.

Les også:

Mobbingen satte spor

Til tross for at hun kom til Norge som spedbarn, ble hun stadig minnet på at hun ikke hørte hjemme her.

– Jeg fikk beskjed om at jeg burde dra tilbake til hjemlandet mitt. «guling» og «ching chong chinamann» ble brukt til å beskrive utseende mitt. Det var ikke sjelden jeg løp hjem til mamma og spurte om det var noe galt med ansiktet mitt. Til slutt trodde jeg på mobberne mine, minnes hun.

– Spesielt godt husker jeg at jeg ble presset til å spise en meitemark. Og at noen av gutta tisset i sekken min. Jeg ble lugget i håret, herjet og hakket på.

Linde-Li reagerte med redsel. Mobbingen resulterte i at hun i all stillhet gikk inn i sitt eget skall. Hun ble mer og mer ensom. Adoptivforeldrene så at mobbingen forsterket hennes innelukkede vesen.

– Heldigvis ble mobbingen tatt på alvor den gangen. Foreldrene mine innkalte mobberne sammen med deres foreldre. Mobbingen fortsatte litt i rykk og napp, men avtok noe.

– Selv om foreldrene mine støttet meg, kan de aldri lege såret fra selve mobbingen. Som et resultat har jeg slitt med mye dårlig selvtillit, spesielt knyttet til å bli akseptert som asiater.

(Saken fortsetter under)

Linde-Li ble utsatt for rasisme, og fikk kallenavn som «guling» og «ching chong chinamann». Det førte henne inn i en dyp depresjon. Foto: Privat
Linde-Li ble utsatt for rasisme, og fikk kallenavn som «guling» og «ching chong chinamann». Det førte henne inn i en dyp depresjon. Foto: Privat

Selvmordstanker som fjortenåring

Som tenåring funderte Linde-Li mye på hvem hun var og hvor hun hørte til. I hennes øyne så de andre på henne som en utlending.

Hun blir tankefull og flirer nervøst. Hun holder godt rundt tekoppen.

– Som fjortenåring fikk jeg akutte selvmordstanker. Jeg var deprimert og følte en sterk ensomhet. Jeg slet også med å finne tilhørighet. Jeg ønsket å ta mitt eget liv, sier hun med et alvorlig drag over ansiktet.

Linde-Li er klar over at dette er et viktig og vanskelig tema for veldig mange unge og voksne.

– Spesielt etter at Ari Behn tok sitt eget liv, har vi hatt mange samtaler her hjemme sammen med barna om viktigheten av å bli sett, hørt og å rope om hjelp. Det finnes så mange andre muligheter enn å ta sitt eget liv.

Les også: Laveste antall adopsjoner fra utlandet siden 1970

Ufør i 10 år

Linde-Li startet å arbeide som avisbud allerede som 12-åring. Hun var hardtarbeidende og likte jobben. Likeså var hun skolelei og ville heller jobbe enn å sitte på skolebenken.

– Jeg avsluttet skolegangen etter å ha fullført første året på musikklinja ved Foss videregående skole. Jeg begynte å jobbe med kundeservice innen hotell- og restaurantbransjen, og trivdes godt med det.

Som 19- åring fikk hun i all sin begeistring sitt første barn. Hun ble plutselig voksen. Hun fikk god hjelp og støtte fra sine adoptivforeldre da hun ble alene med sitt første barn.

Depresjonen, som hun fortsatt kjente på kroppen, resulterte i uførhet. Det skulle ta henne ti år å komme tilbake i arbeid igjen.

– Alt var sort, tungt og trist. Jeg var mye ensom. Jeg slet med å finne min egen identitet.

(Saken fortsetter under)

Foto: Privat
Foto: Privat

Fikk hjelp av psykolog

– Da barn nummer tre kom til verden gikk jeg inn i en dyp fødselsdepresjon. Heldigvis fikk jeg psykologisk hjelp. De neste årene gikk jeg gjennom et følelsesmessig blodslit, som hjalp meg til å komme styrket ut av depresjonen. Da jeg endelig kom meg tilbake i arbeid, opplevde jeg mestring, som bidro til å styrke selvtilliten min. Arbeidet fungerer som terapi for meg. I tillegg får jeg den anerkjennelsen jeg ønsker. Jeg elsker rett og slett jobben min, sier Linde- Li som i dag er ansatt som kunderådgiver i NAF.

I dag er hun alene med sine to eldste barn i slutten av 20- årene. Hun er lykkelig gift med barnefaren til sitt yngste barn.

– Barna mine vet veldig godt hva som skjer om noen er slemme med dem. Jeg har nulltoleranse for mobbing, uansett alder. Barna er veldig åpne når de opplever at andre selv blir mobbet. Forekommer det gir jeg dem gode råd. Som et resultat av mobbingen har jeg kjempet en lang kamp for å styrke selvtilliten. I tillegg til å bearbeide de tunge tankene jeg har slitt med, sier hun.

I midten av 30-årene kontaktet noen av mobberne Linde-Li for å be om unnskyldning. Det setter hun pris på i dag.

Les også: Selvmordsforsker kritisk til mediedekningen av Ari Behns død

Blir spurt hvor mye hun koster

I mange situasjoner har Linde- Li følt seg utstøtt som asiater i Norge.

– Også i voksen alder får jeg ofte slibrige spørsmål og kommentarer knyttet til det å være asiater. Diskrimineringen skaper et sinne i meg. Mannen min har blant annet fått spørsmål om hvor mye han betalte for meg. Menn har også lett for å feiltolke når jeg går med korte skjørt. «Hore» og «kjøpt og betalt» er ord som svir. Får jeg spørsmål om hvor mye jeg koster per natt, bruker jeg i dag heller energi på å heve hodet og sette dem på plass.

– Jeg føler at jeg har mye større selvtillit i Vietnam. Jeg føler meg komplett som menneske. Her finner jeg en større ro til å være meg selv, sier hun.

Søker etter de biologiske foreldrene

At Linde-Li ønsker å reise tilbake til Vietnam har ingenting å gjøre med at hun ikke har det godt i Norge. Hun løfter fram den god oppveksten hos adoptivforeldrene, den gode jobben i NAF og vennene hun har her.

– Jeg har tre flotte barn som betyr alt for meg. Med inspirasjon fra min mamma, vil jeg i framtiden ta permisjon fra jobben og bo tre måneder i Vietnam. Da vil jeg få mulighet til å kjenne på kroppen hvordan det er å få leve som en ekte vietnameser.

– Selv om mamma alltid har lært meg at jeg skal være takknemlig for det jeg har fått, støtter hun meg i min søken etter mine biologiske foreldre.

Linde-Li er klar over at rastløsheten hennes henger sammen med at hun ikke kjenner til sine biologiske foreldre. Selv om sjansene er uhyre små for at hun møter dem, har hun likevel et håp.

(Saken fortsetter under)

Linde-Li tilbake på kirketrappen hvor hun ble funnet i god behold som liten baby. Trappen betyr enormt mye for henne. Her føler hun en spesiell ro og tilhørighet. Foto: Privat
Linde-Li tilbake på kirketrappen hvor hun ble funnet i god behold som liten baby. Trappen betyr enormt mye for henne. Her føler hun en spesiell ro og tilhørighet. Foto: Privat

Kontakt med flere adopterte

– I dag har jeg god kontakt med «Vietnambarna» på Facebook. Her er vi flinke til å lytte og støtte hverandre. Jeg er veldig glad for å ha kontakt med flere som også har blitt adoptert fra Vietnam.

Foruten denne gruppen, holder Linde-Li tankene og følelsene sine for seg selv. Hun trives ikke spesielt godt å prate om seg selv.

– Det er kun min nærmeste familie som har vært med på bearbeidelsen av bakgrunnen min.

Les også: Bare 0,6 prosent av fosterbarn blir adoptert

Reiser til Vietnam på 50- årsdagen

– I april til neste år reiser jeg for første gang i to uker alene til Vietnam. På bursdagen min 7. April 2021, skal jeg sette meg på kirketrappa mi. På denne spesielle dagen er det 50 år siden jeg ble funnet her.

Linde-Li framhever at hun vanligvis er en person som trives i trygge omgivelser og foretrekker reisefølge. Nå føler hun seg derimot moden og klar for å reise alene. På reisen vil hun også bruke mer tid på å lete etter familien sin.

– Skulle jeg en vakker dag være så heldig å få møte min biologiske mamma, vil jeg gi henne en lang og varm klem og takke henne for valget hun tok. Jeg vil aldri bære nag til henne.

– Samtidig vil jeg ikke gi meg før jeg har funnet svaret på hvorfor jeg ble funnet på kirketrappa.

Fem favoritter

MUSIKK: Abba, Queen, Supertramp og klassisk musikk. Musikaler som «Chess».

FILM: Dokumentarer fra virkeligheten. TV-serier som eksempelvis «Broen» og «24».

BOK: Bøker fra virkeligheten som blant annet «Ikke uten min datter» og «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl» om Christoffer-saken.

MAT: Biff med bakt potet og hvitløksmør. Pinnekjøtt, reker og krabbeklør.

STED: Vietnam - Ho Chi Minh (tidligere Saigon). Haugesund, Stavern

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært