Andrea Bræin Hovig elsker grums og gråsoner

Andrea Bræin Hovig. Skuespiller, sanger og barnebokforfatter. Foto: Mimsy Møller
Andrea Bræin Hovig. Skuespiller, sanger og barnebokforfatter. Foto: Mimsy Møller

– La oss gå på bar, sier Andrea Bræin Hovig. Det er tross alt en halvtime siden frokost.

En drøy time senere har hun fått på seg Gucci-genseren og den røde leppestiften. Jeg tenker ok, kunstnere er gærne, og jeg tar på meg tigerkjolen, hiver meg i en drosje og vekker eieren av cocktailbaren Grus Grus på Aleksander Kiellands plass. Snart sitter vi der med noe dekadent i koppen: svart traktekaffe. Bræin Hovig insisterer at nå, nå skal vi snakke om klær!

– Du, fin genser altså. Jeg pleier å få kjeft av enkelte lesere når jeg beskriver hva en kvinne har på seg i portrettintervjuer ...

– Nei, dette har du lovet meg, insisterer hun. Og presiserer at hun er mer interessert i stil enn i mote, og at hun mye heller vil snakke om det fordi hun er ufattelig lei av å snakke om seg selv.

FAKTA: Andrea Bræin Hovig (46)

  • Skuespiller, barnebok­forfatter og sanger
  • I 2019 spilte hun i filmene «En affære», «Disco» og «Håp» som alle hadde premiere samme høst
  • 1995-98: Statens teaterhøgskole
  • Etter studiene ble hun fast ansatt på Det Norske Teatret.
  • 2002: Fast ansatt på Nationaltheatret
  • Har spilt i en rekke filmer blant annet «Hovmod» (2000) og «Tyven, tyven» (2002)
  • 2003: platedebuterte med «Hjertetvinner»
  • Mottok juniorprisen til Anders Jahres kulturpris i 2000 og Lydbokprisen i 2004
  • 2008: debuterte som forfatter med barneboka «Ville Wilma», den første i en serie på tre bøker
  • 2015: ga ut boka «Vanessa Svartmo»
  • Er gift med musiker Andreas Utnem og har 3 barn. Bor i Oslo

Spiller gjerne ubehagelige roller

Men, etter ett år der hun har vært å se i tre spillefilmer som fikk verdenspremierer nærmest samtidig i august, to av dem i de mest omtalte hovedrollene i norsk film, kommer vi ikke utenom litt mimring. Særlig har hovedrollen som kreftsyke Anja i Maria Sødahls gripende film «Håp» bidratt til å legge lista høyt når det gjelder rollevalg.

– Det snakkes om at det var ditt livs rolle. Hvor går du videre etter noe sånt?

– Wow, jeg tenker aldri sånn. Jeg har egentlig aldri hatt konkrete ambisjoner, men er glad i å jobbe og prøver å søke meg til prosjekter der jeg kjenner at jeg kan få til noe. Prøver å henge med bra folk enten det er på scenen eller bak kamera.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: Anja (Andrea Bræin Hovig) lever med samboeren Tomas (Stellan Skarsgård) i en storfamilie med felles barn og stebarn. På lille julaften får hun en uhelbredelig diagnose

– Men hva skal til for at du blir interessert i en rolle?

– Jeg spiller ofte roller som har noe ubehag ved seg, noe uventet som man ikke helt forstår. Og jeg liker når ting ikke overforklares. Grums og gråsoner er spennende. Klarer jeg å overraske – kanskje til og med meg selv – da har jeg det bra. Når jeg presterer uten å helt ha bestemt meg så mye på forhånd hva jeg skal vise eller uttrykke.

Les også: Tre store for Andrea Bræin Hovig (DA+)

Psykisk helse i mediene

I fjor spilte hun også en ekstremt manipulerende sektleder i filmen «Disco».

– Har du alltid sympati for karakterene du spiller?

– Jeg vet ikke om jeg vil si sympati, men jeg må forstå dem. Det var spesielt viktig i «Disco», der måtte jeg jobbe enda mer for å forstå, fordi hennes gjerninger er ekstreme og veldig langt ute. Så det ble ekstra mye research for å finne folk som har en lik historie, få dem til å fortelle meg hvorfor de gjør det de gjør.

– Er du forfengelig?

– Nei, ikke når jeg jobber. Jeg tåler godt å se meg selv på lerretet i uskjønne øyeblikk. Forfengeligheten er en ganske bastant fiende som fort kan havne i veien for å gjøre godt relevant arbeid dersom man blir opptatt av å ta seg ut. Rollen min i «Håp» er en ekstremvariant av det å skulle vise sjelen til publikum. Da kan jeg ikke tenke på hvordan jeg ser ut. Det jeg gjør av fysiske aktiviteter er å få styr på psyken. Ellers gjør jeg ikke noe spesielt for å se sånn eller sånn ut.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: I søken etter svar på hvor problemene hennes kommer fra, og i frustrasjon over å ikke bli sett, trekkes 19 år gamle Mirjam mot en strengere konservativ menighet. I hemmelighet drar hun på deres sommerleir

– Du har tidligere sagt du har slitt med angst, hvordan står det til med psyken?

– Den er som den er. Og det håndterer jeg. Den er med på lasset, og kommer alltid til å være det. Jeg må bare leve med det. Samtidig er det er det mange andre som har det mye tøffere enn meg.

– Snakker vi for mye om angst i dag?

– Ja, eller snakker vi forbi hverandre? Kaller det angst, når det kanskje er uro vi mener? Det er et dilemma å snakke om psykisk helse i media, fordi noen liker å lese det, og andre syns det blir for dumt.

Les også: «Vil du være med på en kulturopplevelse, Carl I. Hagen?»

Moralsk tabu

I «En affære» spiller hun en 44-år gammel gymlærer som innleder et seksuelt forhold til en 16-årig elev, spilt av Tarjei Sandvik Moe, best kjent som Isak i «SKAM». I den digitale utleiehylla har filmen fått sjangerbetegnelsen «erotisk thriller».

Filmen tar opp et moralsk tabu, og hun tror ikke det hadde vekket mindre forargelse om historien hadde handlet om en mannlig lærer på 44 som har forhold til en jente på 16. Ikke i 2020, i hvert fall.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: Når den tidligere turneren Anita (Andrea Bræin Hovig) får jobb som gymlærer på en skole i et velstående strøk av Oslo, tar det ikke lang tid før eleven Markus (Tarjei Sandvik Moe) legger an på henne

– Men forholdet ung mann og voksen kvinne er i seg selv mer kontroversielt, selv når maktbalansen er jevn?

– Ja, det er sjeldent at en voksen kvinne faller for en veldig ung mann, og oppleves kanskje ubehagelig fordi vi ikke er vant til det. I «Håp» er det omtrent samme aldersforskjell mellom Stellan og meg som det er mellom Tarjei og meg i «En affære», men det er det jo ikke like mange som reagerer på.

Ekstrem kleshukommelse

Andrea og jeg «go way back», som det heter. Det hele startet med et tvangsekteskap i 2001. Hun spilte da nemlig Julie i Ronny Danielssons oppsetning at «Romeo og Julie» på Det Norske Teatret. Oppsetningen var en orgie i kostymer og forbudt, ung kjærlighet som ble spilt med en klar parallell til datidens mediedekning av arrangerte ekteskap og tvang. «Fortryllende», skrev NRKs anmelder Yngvar Ustvedt om Andrea Bræin Hovig som Julie. For Andrea må det ha vært deilig å få utfolde seg i så fantastiske klær og kostymer.

(Saken fortsetter under)

I 2001 spilte Andrea Bræin Hovig rollen som Julie mens Sverre Benzen hadde rollen som Herr Capulet i «Romeo og Julie». Bak fra venstre: Jorunn Kjellsby og Unn Vibeke Hol som henholdsvis Amma og Fru Capulet. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX
I 2001 spilte Andrea Bræin Hovig rollen som Julie mens Sverre Benzen hadde rollen som Herr Capulet i «Romeo og Julie». Bak fra venstre: Jorunn Kjellsby og Unn Vibeke Hol som henholdsvis Amma og Fru Capulet. Foto: Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX

– Jeg synes temaet klær er interessant, og relaterer så mye gjennom hva jeg og andre har på, sier hun og gir sjenerøst med gode tips til både podkaster og dokumentarer som undertegnede har lovt på sette på listen over «must sees» i 2020.

– Jeg har alltid hatt ekstrem kleshukommelse, følelse for tekstil, hvordan en kjole føltes på kroppen, sier hun. Hukommelsen gjør at hun kan ramse opp hva hun har hatt på seg i spesielle situasjoner, ned til minste detalj.

Som for eksempel første skoledag på Flisa, der hun bodde de første ti årene av livet.

– Double-denim: olabukse og olajakke. Tjukk pannelugg. Blå T-skjorte. Og så husker jeg første skoledag i Oslo ti år senere. Da hadde jeg blant annet noen røde sko med svart glidelås på siden, som jeg syntes var helt fantastiske. Boots liksom. Dette var på Marienlyst skole, og årene der handlet alt bare om å overleve og å finne noen å høre til. Det var røft.

– Jeg var livredd for å bytte skole i oppveksten, være hun nye. Var det skummelt?

Russedressen til Andrea var dekorert av onkelen, billedkunstner Arve Hovig. Foto: privat
Russedressen til Andrea var dekorert av onkelen, billedkunstner Arve Hovig. Foto: privat

– Ja. jeg var også livredd for det. Det er ikke noe gøy. Men barn har jo aldri noe valg. Så jeg husker ikke at jeg sa jeg ikke ville, det var bare å holde ut, bite tenna sammen og ikke bli erta – det var i grunnen mitt gjennomgående mål.

– Hvorfor var du redd for å bli ertet?

– Fordi jeg kom fra landet, var ny. Og jeg hadde ikke en sånn form for trygghet som noen har, de som bare tør være seg selv, danse ballett eller spille bratsj uten å bry seg om hva noen mener. Jeg hadde nemlig en idé om at jeg ville leke med de kule. Og inngangsbilletten var klær.

Og de røde skoene? De var for sære. Hun la seg til en mer frikete stil, og da gikk det ikke med boots.

– Nei, de passet ikke inn der. Så de parkerte jeg etter første skoledag. Da begynte jeg også å la panneluggen gro.

Les også:

Dypdykk i litteraturen

På Flisa hadde hun vært en «loner» som likte å sitte alene på biblioteket og lese voksenbøker. Bestevenninnen spilte håndball, og der kom Andrea til kort. Så det ble dypdykk i litteraturen. Da hun flyttet med moren til Oslo var hun fortsatt glad i å lese, og lettrørt som hun var tok hun fort til tårene over bøkene.

– Jeg husker jeg leste «Fuglane» av Vesaas som 15-åring. Jeg leste den ferdig på vei ut til en fest på Kolbotn. Da jeg kom til festen var jeg ikke tilsnakkendes fordi jeg var så emosjonelt beveget. Sånne opplevelser er det sjelden jeg har nå, også fordi vi som voksne har et mer analytisk blikk. Det er vanskeligere å bli feid av banen nå.

På Marienlyst fikk hun to venninner som begge var kunst og kulturinteresserte. Den ene het Maria Bonnevie.

– Hun og jeg spilte teater gjennom hele skoletiden. Det var veldig pretensiøst og tungt. Og dramatisk, med foreldreløse barn som hadde det fælt. Og vi hadde alltid navn som var fulle av apostrofer, det var viktig. Litt sånn fransk, ler hun.

– Mødrene våre var tålmodige, lot som om de var interesserte og holdt ut. Jeg selv blir helt rastløs av sånt.

Les også:

Glad barna ikke vil bli skuespillere

Da er det bra at ingen av de tre barna hun og musikermannen hennes har på henholdsvis sju, åtte og seksten år har ønsket å følge i mammas fotspor.

– Hvordan traff du mannen din?

Kjærestelivet før barna kom. Foto: Privat
Kjærestelivet før barna kom. Foto: Privat

– Vi møttes på videregående på musikklinja. Siden har det stort sett vært oss. Flaks, kaller jeg det.

– Og ingen av barna vil bli skuespillere?

– Ingen har lyst og ingen gjør det. Det er jeg veldig glad for.

– Hvorfor det?

– Fordi de fleste skuespillere i Norge har ikke jobb. Jeg vil gjerne at ungene mine skal drive med noe der de risikerer å ha grei lønn og godt tilfang av arbeidsoppgaver. Sannsynligheten for å lykkes som skuespiller er så liten.

– Hadde du valgt det samme yrket om igjen?

– Jeg har aldri følt at det var noe valg. Jeg var flink på skolen, så jeg kunne ha studert noe, men jeg vet ikke hva jeg hadde kunnet bli god i. Jeg har aldri testet det. Jeg har jo holdt på med teater siden jeg var tenåring.

– Må det være sånn for å velge et så usikkert yrke?

– Jeg vet ikke. Men jeg tror de fleste kunstnere har noe ved personligheten som er der fra første dag, som gjør at det ikke føles bare som et valg.

I kjølvannet av #metoo

Film- og teater-Norge har hatt sine historier om seksuell trakassering. I kjølvannet av den internasjonale #metoo-kampanjen undertegnet 590 norske skuespillere et opprop mot seksuell trakassering på sine arbeidsplasser i 2017. Mange profilerte menn er blitt hengt ut i media som overgripere, spesielt i Sverige og Danmark. Andrea Bræin Hovig hevder stemningen er endret betraktelig til det bedre, og at hun er blitt flinkere til å si ifra.

– Ok, noen vil aldri forandre seg, og noen må man fortsatt si ifra til. Før var det nærmest en selvfølge som kvinnelig skuespiller at man var et objekt. Jeg føler meg mye mindre kjønnet nå enn før, og om det skjer er det fordi man velger det selv.

– Har du opplevd mye snusk?

– Masse! Gang, på gang, på gang. Jeg snakket med en dansk kollega som mener metoo-debatten har vært for unyansert og at vi har vært for harde på labben. Og det har nok fungert veldig ulikt i de skandinaviske landene. Det virker som om det har gått hardere for seg i Sverige og Danmark, mens jeg opplever at debatten har vært mer konstruktiv i Norge. Bare det at det ble en emneknagg har gjort noe med oss kvinner, vi har nå et navn på det vi opplever.

(Saken fortsetter under)

Skuespillerne Eindride Eidsvold (i rollen som Peer Gynt) og Andrea Bræin Hovig (Therese Johaug) under en pressevisning av teaterstykket Peer Gynt i Nationaltheatret i 2014. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix
Skuespillerne Eindride Eidsvold (i rollen som Peer Gynt) og Andrea Bræin Hovig (Therese Johaug) under en pressevisning av teaterstykket Peer Gynt i Nationaltheatret i 2014. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix

– Før kunne jeg sitte med en hånd på låret en hel kveld uten å tørre å si noe fordi jeg ikke ville være prippen og gjøre ham ubekvem. Men nå har vi et navn på dette og da er det lettere å si ifra.

– Så dersom en regissør legger hånden sin på låret ditt nå, hva gjør du da?

– Da sier jeg fra og tar den bort. Får han til å skjønne at det ikke er innafor, men sier det med litt humor framfor å ta en alvorsprat.

– Så et enkelt nei gjelder fortsatt ikke?

– Vel, jeg syns det fungerer bedre med humor for meg, sier hun og legger til:

– Men som sagt så er det noen som aldri forandrer seg.

– Er det viktig å holde liv i metoo-debatten, eller må vi gjøre oss ferdige med den?

– Veldig viktig. Metoo-debatten har overbevist meg om at vi ikke må sovne. Ikke slutte å si ifra. Det kan hende noen syns vi er for aggressive eller for opptatte av det, men vi kommer ingen vei om ikke vi sier ifra.

Les også:

Menn som snakker om seg selv

I dag har hun på seg metoo-brillene nesten hele tida. Det har gjort henne mer bevisst på mannssjåvinisme generelt.

Foto: Mimsy Møller
Foto: Mimsy Møller

– Jeg kan hisse meg enormt mye opp hvis jeg kommer fra en fest eller middag der det har vært menn som har holdt monologer – gjerne om seg selv og andre menn – gjennom hele kvelden. Da er jeg kjempeirritert og hissig og kan frese til mannen min natta gjennom. Og det er jo ikke noen metoo-situasjon akkurat, og jeg er ikke trakassert, men jeg føler meg likevel som et gissel når jeg må tåle og sitte og høre på slike menn hele kvelden gjennom.

– Ja, jeg ser den.

– Det er så kjedelig! Og de må slutte med det! Å få en rørleggerfyr til bords som sitter og forteller meg om mitt yrke for eksempel. Å puste rolig mens han «mansplainer acting», liksom. Belærer meg på det som er min spisskompetanse. Altså, jeg blir helt sinnssyk av det!

– Men det skjer, altså?

– Ofte!

– Er det fordi de har fått seg et glass for mye, da eller? sier fotograf Møller litt forsiktig.

– Nei, det er bare kulturen vår. At vi skal høre på hva menn har å fortelle, uansett hvor kjedelig det er. Det er liksom selvfølgelighet på selvfølgelighet på selvfølgelighet, til man sitter og gnir seg i øynene for å klare å holde seg våken.

– Ikke helt uvanlig, det.

– Jeg opplever i mindre grad at en kvinnelig regissør sitter og doserer om tidligere suksesser, mens en mann kan fort gjøre det. De er vant til å bli hørt. Lener seg tilbake og bruker den tida de har lyst til å bruke, mens vi kvinner bare må bare skynde oss å sette foten i dørsprekken og forte oss å få sagt det vi har å si før møtet er over. Faen, jeg blir så forbanna! Jeg blir sprø av det!

Les også:

– New York blir «too much»

Egentlig trives Andrea Bræin Hovig best hjemme. Liker ikke fly, ikke reise generelt.

– Jeg er ikke så glad i å forflytte meg. Jeg trenger ikke den typen påfyll som inntrykk fra nye steder gir. Bare turen fra Telthusbakken og opp hit fyller meg til randen. New York blir «too much».

Men rett før jul tok hun lappen. Så nå blir det muligheter for familien til å komme seg på hytta.

– Det har knust min egen myte om at jeg ikke kan kjøre bil. Så nå kan jeg spille actionroller og gjøre egne bilstunts. Jeg er litt lei av å måtte si til produsenter at de må være klare over at ikke alle har førerkort.

Men bilferie rundt i Europa? Glem det.

– Det eneste som motiverer meg til å reise er muligheten til å kunne gå i vintagebutikker.

– Er du interessert i mote?

– Nei. Jeg prøver å følge med, men synes mote er et avtennende uttrykk, jeg er ikke så interessert i hva som er moderne. Men alle tar jo på seg noe om morgenen, så de som sier de overhodet ikke er interesserte i klær tror jeg ikke på. Jeg foretrekker stil framfor trender.

Les også:

Viktig med riktig garderobe

Førtitallet er favorittperioden, det er noe med snittet og stilen som passer henne godt.

– Jeg liker tretti- og femtitallet også. Men ikke pinupstilen, den blir for lystig. Ja, for meg altså. Den er jo kjempefin på mange andre.

I tenårene var hun inspirert av morens bohemske stil fra syttitallet, og adopterte fullstendig looken med slengbukser og gamle pelser.

– Jeg har alltid vært opptatt av vintage. Denne genseren er en vintage Gucci. Den er kjøpt i Paris og jeg så den allerede mens den hang på hengeren, hvordan glidelåsen er felt inn, alle detaljer. Det er noe med hvordan klær ble sydd i gamle dager som fascinerer meg, det er jo en helt annen kvalitet. Klær ble laget for å vare.

(Saken fortsetter under)

I 2010 spilte Andrea Bræin Hovig rollen som Jack på Amfiscenen i Nationaltheatret i forbindelse med oppsetningen av "Fluenes herre". Foto: Berit Roald / Scanpix
I 2010 spilte Andrea Bræin Hovig rollen som Jack på Amfiscenen i Nationaltheatret i forbindelse med oppsetningen av "Fluenes herre". Foto: Berit Roald / Scanpix

Når hun er på jobb er hun opptatt av karakterenes garderobe, men prøver å vise sitt engasjement for klærne uten å tråkke kostymedesignerne på tærne.

– Men det er nå engang jeg som skal ha det på kroppen, og jeg som kjenner min karakter. Garderoben må være presis og troverdig. Til «En affære» lånte vi en del dyre ting. Vesker og briller og alt måtte ha sånn Snarøya-look. Akkurat som at det som kommer innenfra må være sant, er det også viktig at det som ligger utenpå er riktig.

Les også: Anders Danielsen Lie: – Det har blitt en nisje for meg å spille mennesker i kriser

– Ikke rik av å være skuespiller i Norge

Med så mange, store roller på CV-en fra TV, teater og film har Andrea Bræin Hovig så avgjort havnet på A-laget av norske skuespillere.

– Er du blitt rik av det?

– Nei. Man blir ikke rik av å være skuespiller i Norge. I hvert fall ikke jeg.

– Du har ikke lyst til å prøve deg i Hollywood, da?

– Vel, jeg har faktisk skypa med noen amerikanere. Men det forventes at man drar over og tilbringer tid for å kunne å møte folk der borte og bygge kontaktnett. Det er ikke noe for meg, jeg må jobbe med noe konkret, og hvis ikke vil jeg helst være sammen med familien.

– Så hvis Tarantino hadde ringt hadde du takket nei?

– Om det gjaldt et rolletilbud hadde det vært interessant. Men jeg ser ikke verdien i å tilbringe tid der uten å jobbe med noe konkret.

– Jeg tenker at en rolle som The Bride i «Kill Bill» hadde passet for deg ...

– Wow, ja, en sånn rolle har jeg veldig lyst på. Og nå har jeg jo lappen også!

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no

Fem favoritter

Musikk: Prince. Nærmeste jeg har kommet nerde-fanstatus

Film: Dokumentaren «Bill Cunningham New York», om en gate-motefotograf fra New York. Den sier noe om frivillig ensomhet

Bok: «Fuglane» av Vesaas. Linda Bostrøm Knausgårds «Oktoberbarn». Og nå: japanske noveller

Mat: Glad i å spise, ikke så glad i å laget. Så jeg liker best den maten andre lager

Sted: Hjemme. Jeg er ikke glad i å forflytte meg, trenger ikke den typen påfyll av inntrykk. Bare turen opp hit fyller meg til randen. New York blir «too much»

Personvernpolicy