Spør psykologen: Kan jeg gjøre noe alene for å forbedre situasjonen?

Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix
Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB Scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvinne i 40-årene fikk emosjonelle problemer etter å ha vært gjennom brystkreft og nå føler hun at kjemper en ensom kamp for å berge ekteskapet. Hun spør ABC Nyheters psykolog Danielle Legland om råd.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg hadde brystkreft, og i den anledning fikk jeg store emosjonelle utfordringer med negative tanker og sorte dager. Før saken hadde roet seg - operasjon var gjennomført og jeg fikk vite at det ikke var spredning - sa min mann at han ikke «orket mer». Jeg ble usikker på om han ikke orket mer av min gråt og negative sinnsstemning, eller om han ikke orket mer av oss.

Etterhvert forsto jeg at han ville ut av ekteskapet. Dette har siden vært daglig tema og nå har vi holdt på i ett år. Han er fremdeles her og når jeg sier at jeg elsker ham, svarer han tilbake at han elsker meg. Mitt største spørsmål er hvordan han kan mene at han ikke orker mer, men samtidig ikke har en plan for å gå. Jeg er utrolig urolig, stressa og forvirret. Min mann sier at vi må ta en ting av gangen og jeg har nå gjennomført rekonstruksjon og er på bedringens vei, selv om det er langt igjen til alt er på plass. Han mener vi kan snakke om hans følelser og hans usikkerhet - om han ønsker å fortsette ekteskapet når «jeg er i orden igjen», som han sier. Jeg er livredd!

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg vet jeg ikke om jeg flytter fordi jeg ikke holder ut lenger eller om min mann kanskje kommer til standpunktet at han vil ut av ekteskapet. Det må sies at jeg er intens. Veldig intens. Spør og graver hva han legger i dette med at han er usikker på om han ønsker å fortsette ekteskapet. Han sier han må lytte til følelsene sine og jeg klorer meg fast i et knekt halmstrå, i håp om at han vil fortelle meg at det er oss to. Han sier at hvis jeg presser ham så «river vi av plasteret nå» og han kan gi meg det svaret jeg ikke ønsker.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Allikevel klarer jeg ikke å slutte å «gnage»/spørre. Jeg sier at jeg kjemper en kamp alene og det er vanskelig å redde ekteskapet alene. Han kan ikke hjelpe meg, svarer han på det. Ved å gnage og spørre sier han at jeg gjør ting verre - dette forstår jeg ikke, og jeg «blokkerer» slik at jeg ikke husker hva han sier til meg med at ting blir verre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har vært på familievernkontoret (mot hans vilje), og det har eskalert etterpå fordi terapeuten sa at jeg må gi ham den tiden han ber om og at jeg må senke skuldrene. Dette provoserte meg. Han kommer hjem mellom 19 og 21 på kveldene fordi han må jobbe når kundene hans har fri. For meg betyr dette at jeg får tilmålt tid fra han kommer hjem til jeg legger meg. Hvordan er det rimelig at jeg skal gi tid når jeg ikke har særlig mye tid sammen med ham?

Dessverre elsker jeg ham, og jeg vet at man bør sette den man elsker fri. På den andre side har jeg en bitende stressende uro i kroppen som gjør meg anspent, har nå hatt denne stressfølelsen i et års tid og det tærer på. Har du tips til hvordan jeg kan slippe taket eller hvordan jeg kan endre fokus? Det eneste jeg ønsker er at vi får det godt igjen, og hvis løsningen er å ikke gnage/mase ber jeg om din hjelp.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kvinne (40-49)

Les alle svarene i spalten her

ABC Nyheters psykolog Danielle Legland svarer:

Hei,

Først og fremst har du vært gjennom en veldig tøff runde psykisk og fysisk med din kreftdiagnose, og det siste du hadde trengt er å leve i frykt for at det skal rakne på hjemmebane også. Jeg føler virkelig med deg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er veldig vanlig, og egentlig en normalreaksjon vil jeg påstå, å streve med mørke tanker og følelser underveis og i etterkant av en kreftdiagnose. Det kan også for mange bli vanskelig å forholde seg til andre, også partneren sin, fordi det er vanskelig for dem å forstå hvordan det er.

Du har helt klart hatt en tilleggsbelastning, da du hele tiden går i beredskap for at mannen din skal gå fra deg. Du forsøker å finne små lysglimt av håp ved å presse han til å si noe som kan være et halmstrå å holde tak i.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Danielle Legland er ABC Nyheters psykolog. Foto: Kathleen Buer / ABC Nyheter
Danielle Legland er ABC Nyheters psykolog. Foto: Kathleen Buer / ABC Nyheter

Du virker til å ha god innsikt i egne handlingsmønstre, og beskriver selv at du maser på han. Dette har du fått tilbakemelding på fra Familievernkontoret også, hvilket bidro til at dere sluttet å gå. Det syns jeg er veldig leit, for her tror jeg dere egentlig kunne fått god hjelp. En god terapeut skal forsøke å lage en god allianse dere imellom basert på tillitt, samtidig er det også en terapeuts oppgave å være ærlig på hva han eller hun anser som en betydelig blokkering i et ekteskap. Jeg tror nemlig heller ikke at ekteskapet reddes ved at dere fortsetter som før.

Det er to ting som må på plass for å komme videre slik jeg ser det. En: Han må ønske det. Hvis han ikke vil er det vanskelig å få til endring. Dessverre kan man ikke tvinge noen til å bli i et ekteskap. På sett og vis kan det virke som han forsøker å ta hensyn til deg ved å bli værende til du er bedre. Dette vil i så fall være en bjørnetjeneste. Du skriver at ditt største spørsmål er at han sier han vil gå, men ikke har en konkret plan. Du blir urolig, stressa og forvirret. Uvisshet er noe av det mest belastende og krevende å stå i for oss mennesker, og noen ganger kan det dermed være bedre å rive av plasteret.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

To: Han har vært tydelig på at det ikke fungerer slik dynamikken er mellom dere nå, og henholdsvis blir du nødt til å endre taktikk. Du må rett og slett slutte å mase og gnage, akkurat terapeuten på Familievernkontoret har sagt. Det vil ikke komme noe positivt ut av det, fordi du får ikke bekreftelsene du søker. Så hvordan gjør man det?

Et tips er å sette av 20 minutter til skrive ned dine bekymringer i løpet av dagen. Her kan du skrive ned alt du har lyst til å fortelle han eller spørre om (som du kanskje egentlig vet svar på). Her trengs ingen sensur, og tankene kan få fritt utløp.

Et annet tips er å mobilisere krefter til å gjøre en ting hver dag som viser at du elsker han. Det kan være små handlinger som å sette over kaffen. Det kan være vanskelig, særlig når man opplever at det kun går en vei. Samtidig ligger det et mestringspotensial i at man får det til, og jeg vil sterkt anta at følelsen når du legger seg på kvelden vil være bedre enn den du har nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mitt siste tips er å fokusere mer på deg selv. Utforsk hva du trenger for å ha det bra, uavhengig av andre. Kan det være å treffe venner oftere, delta i en forening eller oppta en hobby? Dette krever selvfølgelig energi som du kanskje enda ikke har, men det er ingenting i veien for å legge planer.

Det er ingen enkel jobb dette, jeg er fullt klar over det. Jeg ønsker deg varmt lykke til!

Her kan du sende ditt spørsmål helt anonymt

ABC Nyheter mottar ingen kontaktinformasjon om du sender inn spørsmål. Vi har heller ingen anledning til å kontakte deg om ditt spørsmål blir besvart i spalten. Dette er for å ta hensyn til ditt personvern.