Lillebror ble politi. Storebror ble rusavhengig og tungt kriminell

Denne saken ble omtalt i Politiforum 7. juli 2019.

Natt til pinseaften 22. mai 1999 ble tre mennesker skutt og drept på Orderud gård i Sørum. Drapsvåpenet var skaffet til veie av en ung mann fra Molde.

– «Pistolmannen fra Molde» skrev avisene. «Det må være Arman» sa far min. Jeg fikk et stikk i magen, sier Stian Vestad. Han akkurat hadde begynt på Politihøgskolen, og var sjokkert.

– Arman var forbildet mitt, selv om det hadde raknet litt. Jeg visste jo om at han var kriminell. Jeg ante bare ikke at han var kommet i det sjiktet der. Det var sjokkerende. Et skudd for baugen.

Like og ulike

De to brødrene Stian (43) og Arman (46) Vestad fra Bolsøya utenfor Molde er så like, og samtidig så ulike. De er to gladgutter som vokste opp sultne på spenning, fest og moro. Og som voksne endte på hver sin ende av samfunnet: lillebror Stian som politimann. Og storebror Arman som tungt kriminell.

Livet på øya

Oppveksten på Bolsøya utenfor Molde var god. Men det var trangt, få unger.

– Vi var jo bare sånn passe sosialisert av å bo der ute på øya. Det var knapt 160 innbyggere, fire store gårdsbruk og noen unger her og der, sier Stian.

Les også: – Det var så ille at jeg slutta å ta av meg armbåndet du får på sykehuset

(Saken fortsetter under)

Med julenissen. Foto: Privat

I Armans klasse var de tre: Arman, en gutt til og en jente. I Stians klasse var de fem. Og mens Stian ble bestevenn med to fra skolen fant Arman seg en god kompis på barneskolen. Og, han elsket å sparke fotball. Hver sommer når ungene fra Molde-sida kom over for å spille fotball så han seg ut mulige kompiser han ville bli kjent med når han skulle ta ferja over for å gå på ungdomsskolen på fastlandet. Komme i en normal klassestørrelse, få flere venner. Det skulle bli så kult!

– Men så fikk jeg ikke de vennene jeg hadde håpet jeg skulle få likevel. Jeg hadde gått og gleda meg i mange år og så ble det liksom bare et nytt nederlag, forteller Arman.

(Saken fortsetter under)

Vinterlek hjemme på Bolsøya. Foto: Privat

Bønder i byen

Ifølge brødrene hadde Bekkevold skole i Molde et tøft rykte på seg. Å komme over på den andre sida føltes alvorlig, å ta ferja over, bussen, nye kompiser – alt var nytt og nervene var i høyspenn.

– Vi hadde hørt historier om at man kunne bli kasta i hekken og at det var mange tøffinger der som kjekka seg litt overfor alle som stakk seg ut. Og det gjorde vi nok, stakk oss ut, sier Stian Vestad. Arman følte seg nesten umiddelbart annerledes. Underlegen. Han var bondeknølen fra landet som ikke nådde mål, og ble ertet. Men han vil ikke kalle det mobbing.

– Nei, det var ikke noe buksevann eller mobbing, og jeg ble ikke kastet i hekken. Det var mest slengbemerkninger om at vi som kom fra landet lukta fjøs og våronn og sånn. At vi ikke måtte komme der og blande oss bort i deres byliv, liksom. Så gleden ved å komme på ungdomsskolen, det uteble, forteller Arman. For lillebror Stian gikk overgangen glattere.

– Jeg hadde kanskje lavere skuldre i forhold til å få nye venner. For i motsetning til Arman hadde jeg bestevenner og nettverket mitt fra barneskolen hjemme på Bolsøya, sier Stian Vestad.

Les også: – Det skjedde noe med meg, noe jeg holdt hemmelig i 38 år

(Saken fortsetter under)

På ferie på Mallorca. Foto: Privat

Bestefars lommebok

Det tok ikke lange tida før Arman oppdaget valutaen som ga innpass: Fotball. Og penger. For å få tida med lekser og fotballtrening til å gå opp hadde han fått lov av foreldrene til å flytte over og bo hos bestefaren i Molde. Og bestefaren ga han ukepenger. I tillegg begynte han etter hvert å naske litt fra bestefarens lommebok.

– Han tok ut penger hver mandag. Jeg kunne gå gjennom byen og se Ford Granadaen hans stå parkert utenfor Sparebanken Møre, jeg husket registreringsnummeret i hodet. Da visste jeg at han var inne og tok ut penger. Ti hundrelapper. Jeg startet med å rappe to hundre kroner i løpet av uka, i tillegg til de to hundrelappene han ga meg. Jeg var rik!

Lommeboka lå i lomma på ytterjakka som hang på stumtjeneren i gangen. Etter hvert begynte han å kalkulere i hvor mye han kunne ta uten at bestefaren merket det.

– Du flytter grenser, når du har tatt to er grensen fra to til tre liten selv om det øker sjansen for at du blir tatt. Det føles ikke sånn, du blir irrasjonell. Og så tenker du at han vet sikkert om det, så hvorfor skal jeg la være. Du lager deg sånne forklaringer.

– Jeg tror han fant det ut etter hvert, for han begynte å gjemme lommeboka. Men han sa aldri noe om det. Han begynte å bli gammel også vet du, surrete. Og appetitten min bare økte.

– Hva var det du gjorde med pengene?

– Jeg elsket å spandere. Det gjør jeg ennå, det er en egenskap jeg har som jeg faktisk fortsatt må holde i sjakk, smiler Arman.

Les også: Får penger i Oslo-budsjettet: – Nå er det bare å «gønne» på

(Saken fortsetter under)

Strandliv, 1985. Foto: Privat

– Men pengene var noe mer enn et rent byttemiddel, de ga meg følelsen av tilhørighet. Jeg oppdaget at jeg kunne oppnå ting ved å spandere på folk.

– Jeg husker et bilde av Arman der han sitter hjemme ved stuebordet og teller penger. Blå tikronesedler. Det er i familiealbumet, noen har skrevet «Bør Børson» under. Jeg tipper det er fra konfen, sier Stian.

– Ja jeg fikk ni tusen kroner, og var kjemperik! sier Arman.

(Saken fortsetter under)

Arman Vestad teller penger etter konformasjonen. Foto: Privat

Forbildet

Også lillebror Stian rappet penger. Fra morens lommebok. Han tilsto det en natt han overnattet på rommet til storebror. Da ble det månelyst.

– Arman ga meg så dårlig samvittighet at jeg sneik pengene tilbake til lommeboka og tilsto i tillegg. Så det gjorde jeg aldri mer, sier Stian.

– Kanskje det er grunnen til at du ikke ble skurk, smiler Arman.

– Ja, det var jo på den tida jeg gikk rundt å tenkte på å bli prest, smiler Stian.

– Hvor lenge var Arman et forbilde for deg?

– Ganske lenge. Gjennom hele ungdomsskolen. Etter det merket jeg en gradvis forandring. Han begynte å ta litt lite hensyn, sier Stian og ser bort på storebror.

– Da du tjuvlånte eller stjal Metallica-plata mi begynte jeg å lure.

– Hm, det kan jeg ikke huske, humrer Arman.

– Jo, det var Black-albumet, det husker jeg godt. Du var sånn 19–20 år gammel og jeg turte ikke helt å konfrontere deg, jeg bare spurte litt forsiktig og da sa du at du ikke hadde sett den. Samleplata til et annet band jeg ikke husker ble også borte, sier Stian.

– Kiss? Def Leppard? Eller kanskje det var Limahl? smiler Arman og legger til:

– Black Sabbath da! Forresten jeg tror det var fattern som tok den plata!

Les også: Hun var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn

Storebror ser deg

«Hallo lille-Arman!» sa de store fotballgutta.

– Da ble jeg stolt, sier Stian Vestad. Storebror var blitt en av de kule gutta.

– Alle visste jo hvem han Arman var. Etter videregående hadde han fått jobb og sto i døra på Maxim, et utested i Molde og det synes jeg var kjempetøft. Jeg begynte i døra jeg og. På Dockside og Maxim. Så jeg gjorde litt av det samme som han, men var aldri like god i fotball. Var liksom ikke stjerne sånn som han. Men vi hadde jo ikke så mye kontakt, så jeg aner jo ikke hvordan han egentlig hadde det, sier Stian. Det han ikke visste var at broren hadde begynt å leve et dobbeltliv, der de eldre gutta i klubbmiljøet introduserte han til anabole steroider og senere amfetamin.

– På avstand så det ut for meg som om han hadde massevis av kule venner, mange av dem var også gode i fotball. Og når jeg møtte dem sammen med mine nye kompiser fra Molde som jeg prøvde å etablere meg litt med, og folk som Petter Rudi hilste og kalte meg lille-Arman, fikk jeg kred.

Les også: Trump la ut bilde av seg selv som Rocky - og får smake Twitters vrede

Forretningsmann

Arman fikk seg kjæreste og flyttet etter hvert til Trondheim for å studere ved NTNU. Gründeren i han ble født og han begynte å teste ut forretningsideer sammen med en kamerat, et liv som etter hvert utviklet seg til et dobbeltliv med lovlig og ulovlig virksomheter om hverandre. Bruktbilsvindel, sextelefon, spåtelefon. Opprettet falske selskaper og ansatte kriminelle som sykmeldte seg og mottok sykepenger.

– Jeg likte å utfordre svakheter i forskjellige systemer. Teletorgtjenester var lette å utnytte. Og bilsvindelkonseptet vårt var så godt at alle de som kopierte det burde kanskje betalt oss royalties, sier han, og legger tydelig alvorstunget til at han kunne gjort det bra som yrkeskriminell:

– Hadde jeg holdt meg unna rus hadde jeg nok gjort det bra som kriminell. Men jeg syntes det var godt å ruse meg. Jeg var en gladgutt som brukte ecstasy, kokain og amfetamin. Midt på 90-tallet slo en stor house-trance-bølge inn over Norge og mange prøvde dop. Forskjellen på dem og meg var at de festet i helga. Jeg dro kjøret gjennom hele uka.

Les også: Politiet ber om fengselsstraff for tidligere biskop Gunnar Stålsett

Ambisjoner

Det året Stian Vestad fylte 22 fikk han brevet han hadde ventet på. Opptaket fra Politihøgskolen. Han kunne ikke fått en bedre beskjed.

– Jeg hadde ikke hatt all verdens selvtillit, for jeg hadde ikke utmerka meg på noen som helst måte verken innen idrett eller noe. Men med det opptaket så falt liksom brikkene på plass i livet mitt, sier Stian Vestad.

– Hvorfor ville du bli politimann?

– Jeg så nok for meg patruljerende politi ute på gata. Jeg var glad i folk og tenkte at det kombinert med litt action sikkert var en spennende jobb. Jeg var aldri i tvil men redd for at jeg ikke skulle klare det. Var derfor jeg ble så glad for at jeg kom inn på første forsøk.

Han brant av nysgjerrighet etter å oppleve litt av det som rørte seg i nattelivet.

– På den måten er ikke Arman og jeg så ulike. Begge søker spenning. Jeg var også ivrig etter å bety noe for folk. Være noen, gjøre en forskjell. Og da var politi et helt naturlig valg, men samtidig litt uoppnåelig.

– Men jeg tror ingen hadde tenkt at jeg skulle bli politimann på den tida, jeg var ingen kjempeseriøs type, og veldig glad i å feste og ha det gøy.

– Ja du var en gladgutt du og. Spilte gitar og var en riktig liten gladlaks, det vil jeg si, smiler Arman.

– Sammenlignet med Arman var jeg sikkert irriterende skinnhellig. Men jeg hadde gjort gærne ting jeg og. Satt på da vi tyvlånte bilen til en kamerat og endte i grøfta – sånt som ungdom på bygda gjør. Men narkotika holdt jeg meg unna, siden jeg hadde i bakhodet at jeg ville bli politi, legger Stian til. Han var himmelfallen da han fikk vite at han hadde kommet inn på Politihøgskolen på første forsøk, og han gledet seg til å fortelle det til familien.

Arman som var blitt 23 år gammel hadde nettopp flyttet til Oslo, men var hjemme på helgebesøk. Det visste hele bygda, tegnet var at housemusikken runget på full guffe.

– Han var jo liksom den kjekkasen som tok litt plass når han kom hjem, ja. Stor, mye muskler, en tøffing. Jeg var han treige lillebroren som så opp til han og ville imponere, sier Stian.

– Jeg gleda meg til å fortelle det til Arman, men husker at jeg var litt tilbakeholden også. Men jeg trodde nok at jeg skulle få tommel opp for nyheten. Men så sa han bare noe sånt som «Dette må vi ta en prat om», og så snudde han ryggen til og gikk ut og satt seg i sola på terrassen, og spilte hard house for fulle mugger for alle naboene.

Les også: Nå kan tidlig-pensjonistene søke om slitertillegg – sjekk om du oppfyller kravene

Udødelig med Buffalo

Arman Vestad var ikke imponert over brorens nyhet.

– På den tida hadde jeg flyttet til Oslo og blitt heltidskriminell. Så det passet jo veldig dårlig med en politimann i familien, sier Arman.

Lenge før «Breaking Bad» kastet han seg inn i virksomheten med å framstille dop selv og selge.

– Da var jeg 24 og jobba på Barock. Livet var en fest spekka med kjentfolk og jetset. Nedturene hadde ikke begynt. Jeg sto i døra, var stort sett rusa hele tida og skjønte etter hvert at jeg ikke kunne jobbe i en sånn tilstand. Dessuten var det mye artigere med en fest. Vi dro på turné til Polen. Amsterdam, Stockholm, det var litt business men mest fest. Det var jo mye artigere enn å tjene 200 kroner timen i døra på Barock, sier Arman.

I denne perioden fikk han et sykt forhold til penger. Visste til enhver tid kiloprisen på gull, men ante overhodet ikke prisen på melk og brød.

– Jeg kunne brenne av 50 000 kroner på en dag, no problem. Var vi litt deppa en dag kunne vi for eksempel dra en tur til Syden, uten så mye som å tenke oss om.

Han følte seg udødelig. Dømmekraften? Den var fullstendig borte.

– Jeg gikk nedover Karl Johan iført snekkerbukse og bar overkropp, snowboardbriller og Buffalosko samt to svære kanner GHB i hver hånd og syntes alt var helt normalt. Kunne ikke skjønne om noen glodde, sier Arman Vestad.

– Jeg kunne også gå en hel uke i strekk uten å sove, kanskje bare en times «power nap» på sju dager. I svake øyeblikk kunne jeg kjenne jeg at jeg holdt på å få en liten nedtur, og orket ikke ta mer amfetamin fordi nesen var helt tett, det var umulig å stappe noe opp der. Jeg forsøkte svelge det, men kastet opp. Da ble løsningen Rohypnol, og så sove i ei hel uke i strekk, bare stå opp innimellom for å gå på do.

– Vi var glade i en to-tre år, og så begynte nedturene å komme oftere. Mange av kompisene ble syke, noen døde, noen fikk store humørsvingninger og miljøet ble hardere, mer alvorlig. Men istedenfor å ta nedturene alvorlig fortsatte jeg bare å gønne på.

På et tidspunkt tok han syv overdoser med GHB på én uke. Det var så ille at han sluttet å ta av seg armbåndet fra sykehuset der det står navn og fødselsnummer.

– Det er et under at du er overlevd?

– Det er ikke min skyld, nei. På den tida visste ikke folk hva GHB var engang, på Ullevål sykehus trodde de det var alkohol jeg drev med.

Les også:

Våpensalget

Fra 1999 til 2001 var alt Arman Vestad holdt på med kriminelt. Så da han ble spurt av en jente han hadde datet noen ganger om han kunne skaffe våpen, var det en helt dagligdags affære.

– Igjen handla det bare om penger.

Da nyheten om Orderud-drapene eksploderte i media, og han så på TV at Kristin Kirkemo var mistenkt, skjønte han at våpnene han hadde skaffet var involvert. Først ble han veldig redd.

– Jeg fikk ryddet leiligheten i all hast. Fjernet alt dop jeg hadde liggende. Så ble jeg arrestert veldig kjapt etterpå. Alle som var blitt arrestert før meg som var involvert i våpenbestillinga, sa at det var meg som var bestilleren så det var ikke noe poeng for meg å nekte. Så jeg tenkte at her var det muligheter for å bruke saken for det den var verdt, jeg ville jo ikke tilbake til det normale liv, det var et ikke-tema. Jeg husker jeg kunne gå gjennom gatene i Molde når jeg var hjemme og se folk gå til jobb og tenke: herregud for en latterlig gjeng. Gå på jobben og være der hele dagen? Det var uaktuelt.

Les også: VG og NRK med dokumentarserie om Orderud-saken

Imagebygging

Han bestemte seg for å bruke rettssaken til å bygge opp sitt eget varemerke som kriminell.

– Jeg var kommet i uenighet med andre torpedoer og skjønt at jeg ikke var så «untouchable» lenger, at jeg måtte passe meg litt. Miljøet var blitt hardere og den ene lurte den andre. Dette er tross alt et miljø preget av ryktespredning og historier hvor en fjær ofte blir til 10 høns og alle har en egen agenda. I begynnelsen hadde jeg nektet å svare på medias henvendelser, men når det ble klart for meg at jeg kunne bruke situasjonen til å styrke meg selv innad i det kriminelle miljøet, tok jeg kontakt med avisene og spurte om de ville skrive en sak likevel. Jeg var på førstesida av Dagbladet og VG og fortalte at jeg var notorisk kriminell, sier Vestad.

(Saken fortsetter under)

Arman Vestad under Orderud-saken i Nes herredsrett i Frogner grendehus. Foto: Morten Holm /NTB scanpix

Det funket. Etterpå gikk businessen bedre. Folk betalte det de skyldte uten å nøle.

– Særlig på de mindre plassene, Molde, Trondheim, Bergen Stavanger, stedene der jeg reiste rundt og solgte dop. Etter Oredrud-saken hadde alle hørt om meg, så det var aldri noe tull med oppgjøret. Folk betalte, og gjerne på forskudd.

I etterkant florerte ryktene om hvor farlig han var. Folk var livredde den store, skumle fyren med det glattbarberte hodet som hadde stirret offensivt rett inn i kameralinsene da han ankom rettssalen under Orderud-saken.

– Jeg har fått høre historier om folk som påstår at jeg har stripset folk som skyldte penger i kjelleren og holdt dem fanget. Det var jo bare sprøyt, det har jeg aldri gjort. Men jeg fikk bekreftelse på at jeg fikk styrket ryktet mitt.

Les også: Slutt å skrive «topp, takk!» i e-post. Kloden har ikke godt av det

Kjenner du han Vestad?

Stian Vestad sier at han aldri var flau over brorens kriminelle liv. Det var som det var, Arman hadde levd ett liv, og han selv et annet.

– På grunn av distansen som var blitt mellom oss hadde jeg ikke så stor følelsesmessig tilknytning til hendelsen. Men jeg husker jeg syntes synd på moren vår. «Moldemann» tatt for våpenbesittelse – det var en veldig stor nyhet og da jeg fikk vite at det var broren min var det veldig spesielt. Fattern ble sint. Mor syns det var forferdelig. Og jeg tenkte: wow, er det kommet dit, sier Stian.

Ironisk nok hadde Stian Vestad politipraksis i Lillestrøm da Orderud-saken kom opp i Frogner tingrett.

– Ingen av de jeg møtte under opptaket til Politihøgskolen spurte. Men jeg hadde forberedt et svar, nemlig at Arman har levd sitt liv og jeg har levd mitt. Under praksisen på Lillestrøm gikk jeg til min hovedveileder og sa fra. Det gikk fint, ikke noe problem.

– Jeg opplevde snarere at folk ble litt satt ut av hele koblingen fordi omfanget av saken var så enorm. Når noen spurte sa jeg bare rett ut: «Ja. Det er broren min», og opplevde at folk ble nærmest litt ubekvemme og beklaget om de hadde tråkka for nær.

Mannen bak masken

Etter Orderud-saken fikk Arman seg kjæreste og flyttet til Bergen. Han skulle bli lovlydig, men hadde konstant lite penger og orket ikke å være blakk. Økonomi kunne han jo ingenting om. Han visste mer om prisen på gull enn prisen på vanlige matvarer. Løsningen ble å fortsette å deale dop.

Kjærligheten tok slutt, det samme gjorde alle gode fortsetter. Nyttårsaften 2000 tilbrakte han alene på en celle i Bergen fengsel. Med kjærlighetssorg. Han forsøkte tylle i seg fra en flaske grønnsåpe som stod på cella i håp om å dø. Men kroppen sa tydelig fra at det var nok grønnsåpe, lenge før han lykkes i å avslutte livet.

Ute av fengselet noen måneder senere fortsatte han på kjøret. Han var tungt rusavhengig, 30 år gammel, og sikker på at han aldri kom til å bli 40. Ikke brydde han seg heller. En natt stormet politiet inn i leiligheten hans mens han lå og sov. Det var ikke uvanlig. Men, akkurat denne natten skjedde det noe annerledes.

Les også: Hun slo et slag for gjenbruk av arvepelsen og pels fra døde kjæledyr. Da ble det bråk

(Saken fortsetter under)

Brødrene møtes ofte når Arman er i Oslo for å holde foredrag. Foto: Mina Brynildsen Ræge

Å være sårbar

I 2017 uttalte Arman Vestad til Dagsavisen:

«Jeg husker ikke hvorfor politimannen kom den natta for 15 år siden. Det var ikke første gangen. Han hadde helt sikkert en god grunn. For på den tida var jeg heltids yrkeskriminell, tungt rusavhengig og gjeldsslave.»

– Ja, han politimannen satt seg ned på senga mi og snakket med meg. Spurte hvordan jeg hadde det. Nå er det ikke sånn at det alene ble et vendepunkt, for det tok litt tid også etter dette. Men jeg husker jeg tenkte at om en politimann mente jeg var verdt noe, så kanskje jeg var det? sier Arman, og legger til:

– I fengselet møtte jeg også fengselsinspektør Mette som begynte å snakke med meg. Om meg. Hun var interessert i hva jeg drev med før jeg ble kriminell, og tok meg med ut og gikk tur i Moldes gater. I etterkant har hun sagt at hun syntes det var lettere å snakke med meg ute, for inne i fengselet hadde jeg en maske, og der spilte jeg en rolle. Ikke så merkelig kanskje, dette var i Molde fengsel, hjembyen min, og jeg kunne få slengt hva som helst etter meg innenfor murene. Men ute på gata kunne jeg senke skuldrene, være den jeg var.

Det var da Arman begynte å ta i bruk det han selv hjelper andre å gjøre i dag.

– For kanskje første gang våget jeg å være sårbar. Etter hvert så jeg at det nyttet, fordi det førte til at jeg fikk hjelp. Og det var godt å ta imot. Så da begynte jeg å bruke det. Og oppdaget at folk likte å hjelpe.

Det var også denne fengselsbetjenten som satt ham på tanken om å utdanne seg, bli sosionom.

– Hva slags forhold hadde du til sosionomer?

– Nei det var et hat-hat-forhold det. Det var det normale samfunnet. Men Mette mente å merke at jeg var en som likte å hjelpe andre mennesker. Og da hun foreslo det, hadde hun også fått såpass kred hos meg at jeg trodde på henne.

Les også: – Det er bare å gi faen og slappe av

Hjelpens paradoks

I tillegg til å jobbe som økonomisk veileder i Nav jobber Arman Vestad i dag med å lære opp andre i hvordan de skal framstå for at folk skal våge å åpne seg for dem og be om hjelp.

– Jeg kaller det hjelpens paradoks. Mange tør ikke åpne seg fordi de er redde for å bli latterliggjort, misforstått, ikke trodd. Tenker at problemet ikke er stort nok. Og så sitter det langt inne å innrømme at man har gjort noe feil. Men det er når du tør være sårbar at du også kan få hjelp, bli bra. Og folk liker å hjelpe.

Lillebror Stian Vestad jobber på Oslo politistasjon i Seksjon for etterforskning av drap, det som tidligere ble kalt voldsavsnittet.

– Hva tenker du om alle som er slik Arman var, og som har et sterkt fiendebilde av politiet og det lovlydige samfunnet?

– Jeg tenker at politiet er blitt mye flinkere til å håndtere folk som er i krise på en helt annen måte enn før. Man kan ikke ha på silkehansker og være naiv. Men vi er blitt mye flinkere til å prøve med det milde først, og så se hvordan det går.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no