Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Ute på det frosne havet utenfor det antarktiske kontinent er en drektig weddelsel akkurat kommet opp på isen etter å ha brukt de skarpe tennene til å forhindre at hullet hennes fryser igjen. Ingen andre pattedyr er i stand til å leve så langt syd og ute på isen, langt unna rovdyrene i det åpne havet, er dette et trygt sted å føde.
For kalven blir det en sjokkfylt ankomst inn i den nye verden – ingen andre steder på kloden opplever de nyfødte et mer sylskarpt fall i temperatur enn når weddelselungene kommer ut av morens varme livmor og lander på den kalde isen.
De første ti dagene kan ikke den pelskledde ungen svømme, dermed må mor og barn tilbringe tiden sammen i det frosne isødet. Selv om det er vår her på Antarktis, kan temperaturen falle ned mot førti minusgrader. Fanget ute på isen skjermer moren den lille mot bitende kulde og nådeløs vind. Men etter flere dager med storm, må moren ta sitt livs vanskeligste valg:
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenSkal hun bli, eller skal hun søke ly under isen og håpe stormen gir seg før ungen hennes fryser i hjel?
BBC Earths nye dokumentarserie «Seven Worlds, One Planet» har tatt fire år å lage. Totalt 1500 personer jobbet på prosjektet der mer enn 90 innspillinger har vært fordelt på 41 ulike land, deriblant Norge hvor de har filmet moskus på Dovre.
TRAILER: Serien drar innom verdens syv kontinenter. I løpet av Europa-sekvensen ser man moskus brake sammen på Dovrefjell
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenFørste episode, som har premiere 14. november kl. 22.00 på BBC Earth, er i sin helhet viet Antarktis. Klodens mest ugjestmilde kontinent ble oppdaget for bare 200 år siden. Det er først nå vi begynner å forstå hva det kreves å overleve i Antarktis. Her er 98 prosent av fastlandet – et areal halvannen gang større enn USA - dekket av is, hvor så godt som ingen ting kan overleve.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Antarktis er et svært ugjestmildt sted for dyrene, det er et under at det i det hele tatt bor dyr der, sier produsent Abigail Lees til ABC Nyheter når vi møter henne under en førpremiere i Oslo.
(Saken fortsetter under)
– Det var svært kaldt å jobbe der. Mange av opptakene fant sted under den arktiske sommeren, noe som betyr at det var sol døgnet rundt. For naturfilmfotografer er den gylne regelen at så lenge du har lys så jobber du. Det ble etter hvert ganske utmattende.
En del av innspillingen fant sted ute på Sør-Georgia som er en av de viktigste hekke- og yngleplassene i Antarktis for 30 millioner fugler. For å kunne filme hekkende gråhodealbatross, reiste Lees og hennes team ut til den lille øya Bird Island. Overfarten tok elleve dager med båt over et av verdens røffeste hav, og flere i følget - Lees inkludert - ble sjøsyke underveis.
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Da vi omsider kom frem, ble vi møtt av den mest fantastiske faunaen du kan tenke deg i et helt utrolig antall. Til syvende og sist spilte det ingen rolle hvilke prøvelser, både psykiske og fysiske, jeg utsatte meg for der ute på sjøen. For når du først er kommet dit, er det en utrolig spektakulær opplevelse å få se så mange dyr som ikke engang er redd for mennesker. De fleste av dem har aldri sett et menneske før og er derfor svært tillitsfulle, sier hun før hun fortsetter:
Artikkelen fortsetter under annonsen– Antarktis er et helt spesielt sted, uansett hvor ugjestmildt det er.
(Saken fortsetter under)
Gjennom hele serien serveres vi øyeblikk der naturfilmfotografene bruker drone til å fange atferd som ikke har vært fanget på film tidligere. En av de mest intense sekvensene åpner fredfylt nok med en flokk bøylepingviner som svømmer inn mot land med magen full av mat til ungene.
Men for en av dem er det blitt et kappløp mot døden, for like bak kommer det en gruppe med havets ulver - spekkhoggere.
Artikkelen fortsetter under annonsenDermed er vi vitne til pingvinens heseblesende flukt der den skyter frem og tilbake mellom de store hvalene mens den desperat forsøker utmanøvrere dem. Den svevende dronen viser oss den dramatiske kampen i langt sterkere grad enn om den var blitt filmet der nede på vannflaten.
– Droner er et flott verktøy som kan henge over landskapet uten å forstyrre, og de siste årene er støynivået blitt massivt redusert. Droner åpner en stor, ny verden for oss, forteller Lees.
Et av serien mange imponerende fortellergrep er at seerne gis følelsen av å komme så tett på dyrene som mulig. Her oppleves det som om vi ligger sammen med selene på det frosne havet, vi vandrer ved siden av pingvinungene mens de er ute på oppdagelsesferd, og når albatrosspappa dunker kjærlig med nebbet mot ungen, kan vi nesten kjenne det selv der vi sitter i sofaen.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Vår jobb er først og fremst å ikke forstyrre dyrene, ellers får vi ikke filmet deres naturlige atferd. Til filmingen av selene brukte vi en type lang kameralinse som gir deg den fantastiske følelsen av å være rett ved siden av dyrene, mens vi i virkeligheten befinner oss et godt stykke unna, forklarer produsenten smilende.
Artikkelen fortsetter under annonsen(Saken fortsetter under)
– For det andre tilbrakte vi seks uker på de ulike stedene, og det å ha såpass god tid på oss ute i felten slik at vi kan bli kjent med dyrene, gjør at de etter hvert stoler på deg. I starten er vi alltid langt unna, og sakte men sikkert beveger vi oss nærmere.
Da Abigail og hennes team skulle filme gråhodealbatross, valgte de å fokusere utelukkende på tre av reirene i kolonien.
– For det første ville vi unngå å ødelegge kolonien ettersom jo mer du går jo mer ødelegger du. Dernest ble de fuglene vi filmet snart vant til oss samtidig som de forholdt seg naturlig. Gråhodealbatrossene er generelt svært avslappet når det kommer til mennesker - etter fem minutter ignorerer de at du er der.
Artikkelen fortsetter under annonsenIkke engang verdens sydligste kontinent er forskånet fra klimaendringene. Blant annet har temperaturen i havet steget, med de følger det får for dyrelivet. Dette ser vi blant annet i en sekvens der unge bøylepingviner skal begi seg ut til det åpne hav, men risikerer å bli knust av isblokkene inne ved land. Og bak isblokkene venter leopardsel, klare til å plukke fuglene en etter en mens de forsøker bakse over drivisen og ut i åpen sjø.
(Saken fortsetter under)
VIDEO: Dette er første gang man har benyttet drone for å filme leopardsel som jakter pingvin, og i fugleperspektiv kommer kampen om liv og død enda sterkere frem
En annen som har får kjenne effekten av klimaendringene, er gråhodealbatrossen. Antarktis er det mest forblåste kontinentet på kloden, og de siste årene har klimaendringene resultert i stadig kraftigere og hyppigere stormer. Albatrossunger som er alene mens foreldrene er ute og finner mat, risikerer å fryse ihjel eller bli blåst ut av redet, og i løpet av de siste femten årene er bestanden mer enn halvert.
Artikkelen fortsetter under annonsenEn av ungene har bare timer igjen å leve. Faren returnerer, men her kommer det utrolige:
Gråhodealbatrosser identifiserer ikke ungene sine på hverken utseende, lukt eller rop. Det er kun når de ligger i redet at ungene eksisterer for dem.
Nå som redet er tomt er båndet mellom dem brutt - i farens øyne er den hjelpeløse ungen like nedenfor ham noe han hverken kjenner til eller vil komme til å hjelpe.
Abigail Lees legger ikke skjul på at det var vanskelig å ikke skulle gi etter for lysten til å gå inn, ta tak i abatrossungen og løfte den tilbake på plass i redet.
– Forskere hadde på forhånd fortalt oss om disse nye trusselen mot gråhodealbatrossen, så da jeg dro av gårde var jeg forberedt på at det kunne bli tøft. Vi var der for å observere og dokumentere det som skjer, men det var helt klart veldig tøft å være vitne til det som skjedde fremover øynene våre, forteller hun alvorlig før hun fortsetter:
Artikkelen fortsetter under annonsen– Det som gjorde det enklere, var at valget ble tatt vekk fra meg da faren vendte tilbake til redet. Jeg trengte ikke forholde meg lenger til dilemmaet om hvorvidt jeg skulle gripe inn eller la naturen gå sin gang fordi vi kjente fornyet håp da vi så den voksne nærme seg reiret. Synet av forelderen så ut til å gi ungen fornyet energi og mer adrenalin til å klatre opp i redet igjen.
(Saken fortsetter under)
Vi skal ikke avsløre hvordan det går, men sekvensen viser hvilke utfordringer klimaendringene bringer med seg for dyr som bruker tid på å tilpasse seg. For gråhodealbatrossens del er den nå truet av utryddelse ettersom den ikke klarer omstille seg som klimaendringene som skjer i stadig raskere tempo.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Hvis vi ikke viste dette til resten av verden, ville mange aldri bli klar over det som skjer. Så det korte svaret på spørsmålet ditt er ja, det er vanskelig å filme slike øyeblikk. Men samtidig er det viktig at vi dokumentere dem.
Artikkelen fortsetter under annonsenSiste del av episoden tar for seg det blodigste kapitlet i Antarktis' historie. Vi tas med til Sør-Shetlandsøyene og Whales Bay der Norge hadde et hvalkokeri tidlig på 1900-tallet. Underveis forteller Attenborough seerne at Island, Japan og Norge er de tre eneste land i verden som fremdeles driver kommersiell hvalfangst - Norge er per nå det eneste landet siden 1993 som fanger vågehval etter kvoter.
– Vi påpeker bare fakta, hvalfangst skjer fremdeles og Norge er et av tre land som tillater det.
– Grunnen til at vi gjør et stort nummer av hvalfangst, skyldes at Antarktis’ historie er flettet sammen med kommersiell utnyttelse. Antarktis ble oppdaget for kun 200 år siden og det som fulgte var dessverre utstrakt sel- og hvalfangst. Flere hvalbestander holder fremdeles på med å komme seg igjen etter nedslaktingen.
(Saken fortsetter under)
Til tross for den blodige forhistorien, og det faktum at noen av dagens sørlige retthvaler faktisk kan være så gamle at de opplevde det forrige århundrets hvalfangst, kommer de godmodige kjempene fremdeles helt opp til båtene.
Artikkelen fortsetter under annonsen– De er fremdeles nysgjerrige og tillitsfulle. Det er fascinerende å tenke på at vi har gått fra å ikke akkurat ha verdens beste relasjon til dem, til å ville lærer om dem og hjelpe dem til å komme tilbake.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet forsterkede forholdet mellom menneske og hval kommer særlig til syne i en sekvens der en av dykkerne står nede på bunnen. Over ham ligger en stor retthval mens den nyter hvordan luftboblene fra dykkeren triller opp og kiler mot buken.
– Dykkerne ga ham navnet Patrick fordi han fulgte etter dem hele tiden som en forvokst labrador på seksti tonn. Patrick elsker å kjenne boblene som kommer ut fra dykkerutstyret mot magen sin, nesten som en slags massasje- eller spabehandling, smiler Lees.
(Saken fortsetter under)
– Hva tenker du om fremtiden til Antarktis etter selv å ha tilbrakt lang tid der og fått mulighet til å studere naturen inngående?
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg ser mye positivt. For det første er det ingen som eier Antarktis, og det blir studert av forskere fra samtlige kontinenter i verden. Det har gått fra å bli hensynsløst utnyttet til å gi oss utrolige vitenskapelige oppdagelser. Forhåpentligvis vil kontinentet forbli fredet i fremtiden, men som vi understreker underveis så strekker følgene av menneskelige aktiviteter seg så langt ned som til Antarktis. Hvis vi ønsker at Antarktis skal bestå, må vi jobbe for det, inkludert her i Europa.
