Kari Bremnes spiller ikke instrument når hun lager musikk. Hun hyler og skriker

Kari Bremnes har gitt ut 18 plater som soloartist.
Kari Bremnes har gitt ut 18 plater som soloartist. Foto: Mimsy Møller / Dagsavisen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det tynnes stadig i rekkene rundt Kari Bremnes. Selv har hun ingen planer om å gi seg.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er noen terskler det er litt større å gå over enn andre. Å gå inn gjennom denne lave døra, og å komme inn i dette lille rommet, er en av de store opplevelsene, selv for et passe garvet og i overkant blasert reportasjeteam.

Det er selve dronninga som nettopp har gitt et muntert «kom inn», og som nå spør om vi vil ha kaffe. Førstedamen i norsk musikk, stemmen fra nord, med noe større enn selve livet-aktig over seg.

– Jeg må innrømme at jeg er litt nervøs, sier journalisten (40), mens fotografen (63) nikker hektisk for å si seg enig.

– Nervøs? For hva, spør Kari Bremnes.

Og ser på oss, skjenker kaffe og ber oss om å slå oss ned.

– For å møte deg, mumler journalisten.

Og det er før han vet hva bror Ola kan finne på å gjøre hvis han ikke blir fornøyd med omtalen av lillesøsteren.

Kari Bremnes har vært der hele tida. Som tidlig innføring i dansk antimodernistisk lyrikk da hun sang Tove Ditlevsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Som sang at hun bestandig hadde «den drømmen da æ va ei lita pia ved en diger fjord – om å få komme med ei hurtigrute dit æ en gang skulle», og fikk en ung mann til å drømme om en større verden. Som leverte kampsang til boligokkupasjoner med «Folk i husan», og etter hvert ble hun julemusikk med plata «Desemberbarn».

En jente jeg prøvde å bli sammen med, var ikke imponert da jeg sa at jeg likte Kari Bremnes. Det ble ikke oss to.

Kari Bremnes, med den spesielle stemmen, det mørke håret som dekker ansiktet, det mystiske blikket.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Og nå står hun her, i en alder av 62 år, og det er nok tryggest å la fotograf Mimsy ta seg av resten av beskrivelsen.

– Du kunne jo ha passert for å være 40.

– Tusen hjertelig takk.

– Du ser påtakelig ung ut. Du har vel kremer og sånn?

– Det er noen som venter på det jeg lager

Kari Bremnes. Den «Norwegische Song-Poetin», som det står på en tysk plakat som henger på veggen i det lille rommet som er skrivestua hennes (også, selvsagt: «Ausverkauft». Utsolgt).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det ligger noen bøker på skrivebordet under vinduet. Cohen, Dylan, «Just Kids» av Patti Smith. Poesi i bokhyllene, og en plakat av coveret på plata «Spor» (1991).

Hun har gitt ut 18 plater som soloartist. Så er det alle platene med andre; de tidlige viseplatene med storebror Ola og visegruppa Stiftelsen, Munch-samarbeidet med Ketil Bjørnstad, forestillingen «Svarta Bjørn» (1998). Og mye mer, blant annet den kanskje aller fineste tolkningen av Leonard Cohen, i den norske versjonen «Alle vet jo det» av klassikeren «Everybody knows».

Nå slipper hun ny musikk. Hvorfor? Må hun?

– Det er jo det at jeg har lyttere. Det er noen der ut som venter på det jeg lager. Og så er musikken min måte å uttrykke meg på. Det er en livsform, og en sterk drivkraft. Det gir meg mye mening.

Hun kaller musikken «et sterkt språk», som går på tvers av sosiale grenser. Og så er det en mulighet i musikken til å treffe folk på en måte som man kanskje ikke kan med et foredrag, med logiske resonnement. «En formidabel kraft», sier Kari Bremnes, som kan gi en følelse av et sterkt fellesskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Og så er det noe fysisk over musikk. Du står på en konsert og kan føle at du og publikum er en kropp, nesten. Jeg skal ikke si at det ikke kan oppleves andre steder, i poesien eller gjennom andre uttrykk. Men jeg vet at det kan oppleves i musikk.

Det var kanskje ikke slik at hun alltid drømte om å bli sang-poet. Målet da hun flyttet fra Svolvær til Oslo etter videregående var å komme inn på Teaterhøgskolen.

Men det lå likevel i kortene. Storebror Ola tråkket opp løypa og skaffet musikken de lyttet til («han skar tunger og skaffet seg en Tandberg», oppsummerer lillesøster). Ola er en av landets mest anerkjente låtskrivere i dag. Pappa Ole H. Bremnes var lærer og poet, og mamma sang og var opptatt av musikk. Legg til at også lillebror Lars er en populær artist, og at de tre søsknene har gitt ut flere plater sammen, en av dem sågar med tekster av pappa («Ord fra en fjord», 1992), og «fritt valg» er i ferd med å bli en teoretisk størrelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Selvtillit og dumhet. Og hybris»

Men det tok noen år før Kari Bremnes tok steget helt ut. Først var det universitetsstudier i Oslo, før hun ble journalist og senere redaktør i Nord-Troms da hennes daværende ektemann hadde turnustjeneste i Troms og Kari Bremnes fulgte med på lasset.

Etter at hun hadde vært journalist i noen måneder, reiste redaktøren sørover. Bremnes ble spurt om å ta over.

– Jeg så ingen grunn til å ikke ville det, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Selvtillit og dumhet. Og hybris», er ordene hun bruker om valget.

– Men jeg har alltid tenkt sånn. Det er bare hive seg ut i ting.

Hun ga ut musikk, men levde av journalistikk. Etter hvert i Nationen, så i Aftenposten.

Hun ga ut sin første plate under eget navn i 1987. Tekstene var dikt av den danske lyrikeren Tove Ditlevsen.

– Jeg likte tekstene hennes, og spurte Petter Henriksen om han kunne lage musikk til dem. Så fikk jeg med meg Iver og Audun Kleive i studio. De laget et helt annet lydbilde. Det var en slags ny start etter visetingene, som jeg hadde lengtet litt etter, sier hun i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Bryter med det trygge

Foto: Mimsy Møller
Foto: Mimsy Møller

Albumet «Blå krukke» to år senere, fortsatt med musikk av Henriksen og brødrene Kleive i studio. Men nå skrev Kari Bremnes tekstene selv. På «Spor», den neste plata, skrev hun også sangene. Året etter den utgivelsen sluttet hun som journalist. Kari Bremnes var blitt artist på heltid.

I en TV 2-dokumentar om Bremnes fra 2013 kommer det fram at Kari Bremnes på dette tidspunktet var diagnostisert med en alvorlig sykdom. Lymfekreft med spredning til ryggmargen. Hun ble behandlet, men kan ikke helt friskmeldes og må til jevnlige kontroller.

I dokumentaren forteller bror Ola at han følte han måtte gjøre noe da familien fikk vite om kreften. Han plantet et tre. «En lønn som står i nordavinden på Bremnes».

Kari Bremnes fikk beskjed om at det var 50 prosent sjanse for å overleve sykdommen. Det ga en følelse av hast, at det måtte skje nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Du durer på – på grunn av sykdommen?

– Ja. Jeg har aldri vært i tvil om at jeg måtte gjøre dette. Jeg er ambivalent på mange ting i livet, men ikke dette. Jeg ville gjort det igjen om jeg var ung i dag.

Kari Bremnes gir ut tre nye sanger på en digital plattform nær deg nå på fredag. Det er på grunn av dem hun står ved kjøkkenbenken inne i et platestudio ved Carl Bernes plass i Oslo og deler ut hjemmelaget eplekake.

– Ska dåkker ha et stykke kake, eller?

En stappmett journalist sier selvsagt ja takk.

– Jeg lager ofte melodien med bare stemmen

Det er noen uker siden vi møttes første gang. I dag skal Kari Bremnes og Bengt Hanssen, hennes faste musikalske partner, legge siste hånd på enda en ny sang sammen med George Tanderø, som mikser ferdig og mastrer.

Det er Bengt Hanssen som legger akkorder til sangene Bremnes skriver, som spiller tangenter med henne når de er ute på duo-konserter, og som svarer på mailene fra pressen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Musikken hennes blir til på et spesielt vis. Som en av sangene som slippes om noen dager, «Gå ikkje rolig». Den er en gjendiktning av den britiske poeten Dylan Thomas’ «Do not go gentle into that good night», og skulle egentlig aldri bli en sang. Bremnes driver nemlig med ord og tekst som en slags hjernetrim, en syssel.

– Det er min sudoku, sier hun.

Hun satt i skrivestua si og jobbet med en oversettelse av diktet, som hun beskriver som «ufattelig pakket med bilder», det «har en ufattelig power», og handler om å ta «et strupetak på døden, det motsatte av å forsone seg. Du skal lage helvete». Så fikk hun etter hvert også til å lage musikk til teksten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den delen av prosessen foregår som oftest ikke i skrivestua. Her behersker hun seg, forteller hun. Hun må det, for skrivestua er et gammelt trehus og temmelig lytt. Kari Bremnes spiller nemlig ikke instrument når hun lager musikk. Hun hyler og skriker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg er ganske ur. Uravdeling. Jeg lager ofte melodien med bare stemmen. Jeg har lydisolert et rom hjemme, så ingen hører en kjeft.

Når melodien er klar, går hun til Bengt Hanssen. Så setter Hanssen i gang. Han lager akkordene, rytme, et helt lydbilde. Når grunnrammen er ferdig, legger musikerne i det faste bandet på sine spor.

Bengt Hanssen er fornøyd med de to sangene som nå er så godt som ferdig mikset. Tror han.

– Jeg tenker aldri «YES!» akkurat i denne fasen. Vi er for dypt inne i detaljene. Men jeg har en god feeling, sier han.

Krangler sjeldent med Bengt

Kari Bremnes og Bengt Hanssen krangler sjelden om veivalgene, i alle fall på dette stadiet i prosessen. De har «samme musikalske retningssans».

Selv om det blir et litt lattermildt tilløp akkurat denne dagen.

– Jeg vil gjerne ha litt større peaks, topper og bunner. Men du bare flater jo ut hele greia, sier Kari Bremnes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal si til det, sier Bengt Hanssen.

Alt handler om å finne et riktig klangrom for stemmen til stjerna, til stemmen fra nord, forklarer Hanssen. Han tar aldri bort stemmen til Bremnes når han legger på kompet. Om noe kommer i konflikt med stemmen, må han ta det bort og begynne på nytt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Første gang han fikk et lydspor med bare vokal fra partneren, for mer enn 20 år siden, ante han ikke hva han skulle gjøre. Kari Bremnes hører i hodet hvor hun vil, og han må jobbe med henne for å få det fram.

Da de spilte inn albumet «Månestein» i 1997, var Hanssen kapellmester i studio. Han hadde jobbet ut alle sangene på platen, men manglet en: «Sang til en mann», som skulle bli det siste sporet på albumet. Etter en uke i studio var det ingen vei tilbake, nå måtte også den siste sangen spilles inn. Men Hanssen ante ikke hvordan. Han ba alle de andre musikerne gå ut, fikk dempet lyset i studio og gikk rådløs inn i studio.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han begynte bare å spille, og Kari Bremnes sang oppå det improviserte kompet. «Kamikaze» og «det villeste jeg har gjort i studio», minnes Hanssen. Han tenkte at dette var ubrukelig. Men så satt det. Det ble fint.

Da skjønte Kari Bremnes at hun hadde funnet den musikalske partneren sin.

– Ja, egentlig gjorde jeg det. Jeg liker ikke å legge sterke føringer på andre i den musikalske prosessen. Folk kommer med det de har. Men jeg ville ikke ha gjort det med noen jeg ikke har tillit til. Jeg sier nei til mye. Men dette var intuitivt, rent musikalsk. Det er ganske sjelden, sier hun.

– Blasert? På ingen måte

Det er nakent og sårbart å vise fram helt ny kunst for publikum, også for en erfaren artist. George Tanderø og Kari Bremnes plasserer journalisten på den beste plassen i hele rommet, like foran miksepulten. Så spiller de av to av de tre nye sangene.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Gå ikkje rolig», synger Kari Bremnes på toppen av et rikt lydbilde, og i refleksjonen fra glassdøra er det ikke vanskelig for selv en journalist som er preget av høytiden å se at artisten selv vrir seg nervøst der hun sitter i sofaen og for første gang viser fram det hjertet har flommet over av til et menneske som ikke har vært med på prosessen.

Etterpå, i naborommet, sier hun at hun aldri blir blasert, at det alltid er tøft å presentere nye sanger.

– Blasert? På ingen måte, sier Bengt Hanssen i bakgrunnen.

Det tar lengre tid enn før å lage ny musikk, forteller Kari Bremnes. Den forrige plata kom for to år siden. Nå har hun laget tre sanger som er klare for publisering. Jo da, hun har vært på turne, mye og lenge. Og hun er blitt «plateselskapsmogul» de siste årene, etter at hun forlot plateselskapet Kirkelig Kulturverksted og nå driver for seg selv, i selskapet Månestein AS.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er egentlig bare Kari Bremnes og Bengt Hanssen, de faste musikerne og Georg Tanderø i sluttfasen, som nå. Pluss en bookingagent. Det blir ingen slippfest for disse tre sangene som er på vei ut, uansett hvor mange ganger journalisten spør. Tid og energi strekker ikke til.

Men det er ikke derfor det tar lengre tid å lage musikk. Det handler om et ønske om å finne nye ideer, nye landskap.

– Det er grenser for hvor mye du klarer å fornye deg selv. Men du kan alltid holde deg våken, nysgjerrig, interessert. Alle dager har noe nytt i seg. Og folk du tror du kjenner har også det. Jeg kan intuitivt gå til de samme bildene jeg har brukt før eller havne i en litt for hjemmevant rytmisk form, da må jeg skjerpe meg. Se at her gjentar jeg meg selv og bryte mønstrene, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er utfordrende, jeg hiver mye. Men det er helt nødvendig for ikke å bli stående på samme sted.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det handler ikke bare om å «være ny for andre», men også om være «ny for seg selv».

– Jeg har lett for å kjede meg. Det må være noe å finne, noe jeg ikke klarer å se før akkurat skrivinga tar meg dit og lar meg se det. Skriving er en form for framkalling. Noe blir tydeligere underveis. Og da må jeg holde på en stund. Det gjør jeg gladelig. På alle andre områder er jeg sjukt utålmodig, men ikke når jeg skriver.

– Som å vente på en villkatt

Hun jobber med tekst hver dag, så lenge hun ikke er på turne. Kari Bremnes klarer ikke å kombinere det utadvendte og innadvendte. Hun må «ha det rommet», sier hun, den roen som gjør at hun kan jobbe med tekst, og siden melodi. Hun jobber metodisk.

– Å vente på inspirasjon er som å vente på en villkatt, sier hun.

Hun har gitt ut plater med tekster av Edvard Munch («Løsrivelse», i 1998, sammen med Ketil Bjørnstad) og nevnte Tove Ditlevsen (debuten «Mitt ville hjerte», i 1987), men Bremnes har ikke pleid å tenke konsept når hun har samlet sanger til en hel plate. Men hun vet at sangene hører sammen når de er ferdige.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Akkurat det er ikke så vanskelig, for det meste i livet henger sammen.

– Bob Dylan har sine skilsmissealbum. Har du noe slikt?

– Jeg tenker på den enkelte sangen når jeg lager den, ikke helheten. Men en sang kan jo gi nye ideer, og så blir det et slags slektskap. «Blå krukke» [1989] skrev jeg etter at jeg fikk barn, for eksempel. Det er flere ting som handler om å få barn på den plata.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun hadde permisjon fra Aftenposten, og ble vekket tidlig av spedbarnet, i femtida.

– Morgenen er en fantastisk tid å skrive på. Ingen har trødd inn med store vadeføtter i dagen. Slik skrev jeg de tekstene, og de er preget av det.

Det blir ikke fysisk slipp av de tre nye sangene, men det betyr ikke at man kan ta lett på coverdesignet. En torsdag i midten av september, noen uker etter at sangene ble spikret i studio, må Kari Bremnes utsette en avtale på grunn av en «akutt problemstilling på cover». Hun og Bengt Hanssen må ta stilling til to alternativ.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun er i skrivestua si igjen, i det lille trehuset like ved den mest berømte kirkegården i Oslo, der alle poetene ligger. Tidligere hadde Kari Bremnes utsikt mot kirkegården, men den ble borte bak en ny bygård.

– Klarer ikke å la være å tenke litt på døden

Men døden blir ikke borte bare fordi mennesket bygger nye ting, bare tydeligere jo eldre et menneske blir. Heller ikke Kari Bremnes slipper unna.

– Det er en slagside med å bli eldre. Det tynnes i rekkene. Døden kommer nærmere, folk du kjenner dør. Pappa er død, og kolleger og venner. Anne Grete [Preus] gikk nylig bort. Så jeg klarer ikke la være å tenke litt på den døden, sier Kari Bremnes.

– Det er jo virkelig ingenting du kan gjøre. Men jeg merket da vi spilte en konsert på en kirkegård i Arendal, på en svær scene med publikum blant gravsteinene. Det var veldig vakkert. Du får en helt spesiell stemning, en intens følelse av «memento mori», men også av å være levendes. Den følelsen forsterkes også.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun har ikke tenkt å gi seg, ikke før hun må. Men diagnosen hun fikk har fulgt henne i halve livet, og, til tross for at fotograf Mimsy ikke synes det ser slik ut: Kari Bremnes er i sekstiårene.

Det er journalistens feil at vi snakker om alt dette vanskelige og tunge, men han mener å høre en slags dialog med Gud i tekstene til Kari Bremnes, og da må hun jo svare.

– Jeg tror nok du har rett i det, at jeg er i en slags pågående dialog med Gud. Jeg er opptatt av disse helt store tingene.

Kari Bremnes:

Født 9. desember 1956, i Svolvær, har to barn.
Datter av poeten Ole H. Bremnes.
Brødrene Ola og Lars Bremnes er som Kari Bremnes kjente og anerkjente artister. De tre søsknene har gitt ut flere plater sammen.
Var journalist, blant annet i Aftenposten, før hun ble artist heltid.
Bremnes har gitt ut 18 plater under eget navn, i tillegg til en rekke plater sammen med andre.
Spilte hovedrollen i filmen “Kings Bay” i 2017.
Bremnes har fått Spellemannsprisen en rekke ganger. Hun har også fått Vidar Sandbecks kulturpris (2016) og Anders Jahres kulturpris (2018), og ble i høst belønnet med Medaasprisen.
Hun ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame i fjor, etter å ha vært nominert fire ganger.

5 favoritter

Musikk: Det kommer så an på dag, time, humør, situasjon. I dag hørte jeg på «Graceland» igjen, med Paul Simon. En annen favoritt er albumet «Both Sides Now» med Joni Mitchell.

Film: «Fargo» av Cohen-brødrene. Digger alt de gjør. Også TV-serien «Fargo» er et mesterverk. Rått, morsomt, spektakulært, dramatisk, smart.

Bok: «Stoner» av Jon Williams. Om livet til en stillfaren universitetslektor, hvor spennende kan det bli? Besettende, faktisk! Måten han skriver på gjør at jeg leste så sakte jeg kunne mot slutten, grudde meg til den tok slutt.

Mat: Småsei i ei nordnorsk sommernatt, nettopp trukket opp fra havet, meierismør, flatbrød, en liten akevitt, gode folk rundt bordet. Eller bacalao laget på tørrfisk. Eller noe asiatisk.

Sted: Svolvær! Men byens sjel er i faresonen hvis markedskreftene får herje fritt.

Men hun er ikke sikker på at hun tror lenger.

– Jeg har alltid hatt en barnetro. Det er en nordnorsk greie, tror jeg. Men troen blir utfordret, sier hun.

– Jeg var skråsikker på at vi skal møtes igjen, den litt barnlige greia der. Som jo er så gripende og til stor trøst. Men jeg er ikke så sikker lenger.

– Det kjennes skummelt å slippe den troen. Og timinga er heller ikke god, der jeg nå er i livet med kjære folk som går. Så jeg vil fortsette den dialogen så lenge jeg kan, sier Kari Bremnes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men vi kan ikke avslutte akkurat her, for Kari Bremnes snakker ikke mye om døden hvis hun ikke må, eller om Gud, og nå må hun bare fordi en fortsatt, etter flere møter over flere uker, stresset journalist ikke helt klarer å stille skikkelige spørsmål i hennes nærvær.

Vi må nok avslutte med Ola, han som var så sjalu da lillesøster Kari ble født, og som kalte de 19 månedene av livet han fikk være alene med foreldrene for de lykkeligste i sitt liv.

Nå er han våpendrager, til den milde grad at han sier til søsteren at han skal komme ned til Oslo og banke opp bladfyker som gir henne dårlige anmeldelser.

Kari Bremnes ler.

– Så da bør jeg passe meg?

– Ja, sier Kari Bremnes.

Så ler hun enda mer.

Les også: Synger for de døde

Saken er først publisert på Dagsavisen.no