Snakker ut i stort portrettintervju:

Linnea Myhre om «generasjon livredd», de mørke tankene – og opplevelsen av å komme sist i MGPjr

Linnéa Myhre. Foto: Gina Grieg Riisnæs
Linnéa Myhre. Foto: Gina Grieg Riisnæs

Linnéa Myhre ser med uro på mentaliteten blant dagens unge. – Vi blir en livredd og paralysert generasjon som sitter på gjerdet og venter på at kysten er klar, sier forfatteren.

– Jeg skulle ta livet mitt før jeg fylte 30. Men det har jeg lagt fra meg.

Linnéa Myhre (29) sitter på kjøkkenet i leiligheten hun deler med samboeren på Sofienberg, ett år unna sitt tredje tiårsjubileum. Og hun føler seg tilfreds.

– Dét er ikke en følelse jeg kjenner veldig ofte, sier hun.

Med «Bloggerne»-debut på TV 2, teaterstykke av debutboken «Evig søndag» og ny roman har hun en travel høst foran seg. For en uke siden ankom romanen «Meg, meg, meg» bokhyller landet rundt. Det er den fjerde boken Linnea gir ut på åtte år. Men til tross for at det er langt fra første gang hun sender en hel roman i trykken, har denne runden vært en helt ny opplevelse.

NB:

Sliter du psykisk? Ta kontakt med hjelpetelefonen til Mental Helse: 116123 eller din fastlege.

– Mens jeg skrev de forrige bøkene koste jeg meg ikke sånn veldig, forklarer hun.

– Jeg ble ikke fornøyd med resultatet. Og når jeg sitter igjen med følelsen av at jeg ikke har lagt sjelen hundre prosent i det, da er jeg rett og slett ikke fornøyd.

Men denne gangen har hun holdt ut og gjort sitt aller beste.

– Da blir det litt mer greit å stå i lanseringen. Tidligere har det vært utmattende å framsnakke meg selv når jeg ikke tror på det.

– Men nå tror du på det?

– Ja, men enn før i hvert fall, svarer hun. Før hun fort legger til,

– Men helt tror jeg aldri på det. Jeg har en innebygd dårlig selvfølelse som stadig fram kommer i full kraft.

Det mener hun er en av mange nedsider ved å være en offentlig person.

– Folk kan bekrefte dine verste fordommer mot deg selv. Det er ikke verdens beste ting. Men det må jeg tåle.

– Det var ikke min idé

Linnéa Myhre har måttet tåle mer enn de fleste. Siden starten av tjueårene har kampen hennes mot spiseforstyrrelser og depresjoner blitt fulgt tett Norge rundt gjennom blogg, TV-program og bøker. Men allerede 12 år gammel fikk Linnea sitt første møte med rampelyset. Da nådde hun toppen av mang en tenårings drøm, med finaleplass i Melodi Grand Prix junior.

Linnéa Myhre

* Født 16.april 1990 i Molde.

* Jobber som forfatter, blogger og lager podcaster for Kvinneguiden.

* Vant Tabuprisen i 2012 fra Rådet for psykisk helse.

* Deltok i TV 2s «Skal vi danse» i 2014.

– Opplevelsen gjorde ikke akkurat at rampelyset fristet. Det var ikke min idé, kan du si, avklarer hun.

– Mamma meldte meg på. Jeg var veldig flink til å synge og sang mange år i kirkekor. Det var noe jeg følte jeg mestret.

Opplevelsen av å være med i det gjeve MGP Jr.-showet var stor. Men følelsen hun satt igjen med etter å havnet på sisteplass, var ikke overveldende positiv.

– Det blir vel som å få terningkast én på boken din, du har ikke dritlyst til å skrive bok nummer to etterpå. Så jeg sluttet i koret. Jeg var jo ikke god nok.

Les portrettet med etikkredaktør Per Arne Kallbakken: Etikkens vokter

– Flaut å komme tilbake

Likevel tror ikke Linnéa den utfordrende introduksjonen til stjernelivet påvirket barndommen stort videre.

– Jeg husker det var flaut å komme tilbake på skolen, minnes hun.

Linnea Myhre (29) føler seg endelig tilfreds. Foto: Gina Grieg Riisnæs
Linnea Myhre (29) føler seg endelig tilfreds. Foto: Gina Grieg Riisnæs

– Én ting var at jeg bodde på bygda, på en skole med 70 elever. Så ble jeg hun som fikk fri for å reise til Oslo og NRK for å være på TV. Overbevist om å vinne. Så kommer man tilbake på skolen, og folk bare ler av deg.

Det tok over ti år før hun omsider så opptaket fra finalen.

– Selv om jeg kan le av det nå, får jeg litt får vondt av meg selv når jeg ser det. Jeg pleier å tulle med at NRK ga meg psykiske lidelser, spøker hun.

– Men jeg tror ikke jeg fikk varig mén av programmet.

I 14-årsalderen slo de psykiske lidelsene rot.

– Ungdomsskolen er vanskelig for de fleste. Du er utrygg på hvem du er, skal passe inn og finne deg selv. Hvis du da griper tak i litt feil grein, kan det gå riktig ille.

Årene etter var preget av en innleggelse for spiseforstyrrelse. Fritimene på skolen ble tilbrakt hos psykolog.

– Jeg prøvde å være alle andre for å passe inn, forklarer Myhre.

– Men videregående husker jeg som ganske kjekt, selv om jeg fremdeles var veldig syk.

17 år gammel starten hun bloggen. Oppstarten ble fulgt av tre år med pumps, fashion og antrekksbilder.

– Ingen andre blogget, og nesten ingen leste den. Helt til det plutselig tok av. Jeg ante ikke hvor kom fra.

Les også: Risikerer livet for å komme til Gamlebyen

– Mye dop i omløp

19 år gammel var Linnea drittlei bygdelivet. Hun ville ut og fram og videre – og flyttet til Oslo med stesøsteren. Sammen kastet de seg ut i alt hovedstaden hadde å by på. Det resulterte i mye festing.

– Det var befriende. Nytt og kult og annerledes. Men også skremmende. Plutselig passer ingen på deg lenger.

Snart ble de introdusert for klubbscenen på Blå, hvor «det kule miljøet» tok Linnéa imot med åpne armer.

– Vi ble kjent med folk vi trodde kunne hjelpe oss forbi køer og inn på klubber. Jeg tenkte det var smart, selv om det ikke var min type folk.

Etter noen måneder fant hun nye venner. Det er hun glad for i dag.

– Jeg har sett hvordan det er endt for andre unge jenter fra småbyer som har havnet i de kretsene. Jeg skjønte det ikke den gangen, men det var veldig mye dop i omløp. Det er lett å havne i en ond sirkel.

Før hun forlot Molde, la Myhre psykologitimene bak seg. Vekten hadde gått litt opp fra den verste tida på ungdomsskolen og hodet begynte å fungere igjen – følte hun.

– Men jeg sluttet ikke fordi jeg var frisk. Jeg var livredd for å bli frisk.

I dag ser hun tilbake på det som et feiltrinn.

– Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg fortsatte å gå til psykolog. Du blir ikke frisk av deg selv. Du må ha kontinuerlig hjelp.

Les også: Silje Ryvold (38) har sovet ute én gang i uka i ett år

– Kunne gjort meg sykere

I en periode gikk det greit. Men likevel var det kort vei ned i grøfta.

– Plutselig skjer livet og ting blir vanskelig. Da er det lett å ty til de mekanismene man kan, som i mitt tilfelle var å straffe kroppen.

Oppi alt det nye og ukjente bylivet bar med seg, blusset spiseforstyrrelsen og depresjonen opp igjen. Tida ble delt og dokumentert gjennom bloggen og NRK-serien «La Linnea leve».

– Akkurat den serien et ganske tilbakelagt kapittel. Jeg var i en kjip periode i livet hvor jeg var hun mutte, kjipe, veldig deprimerte personen. Jeg er glad for at det hjalp mange at jeg var åpen om det, men det er ikke noe jeg ser tilbake på ukentlig akkurat.

– Føler du i etterkant at det var galt å sette seg selv i søkelyset på den måten, når du var såpass langt nede?

– Jeg vet ikke om det var skadelig, men jeg visste jo ikke om noen annen måte å leve på. Jeg er vant til at sosiale medier har blitt en del av livet mitt. Og jeg var veldig glad for de positive tilbakemeldingene jeg fikk på den tida, selv om det var tider jeg ville legge ned bloggen på grunn av alt arbeidet. Men det var veldig bra for en 19-åring utsultet på oppmerksomhet. Å gi slipp på det visste jeg ikke hvordan jeg skulle få til.

(Saken fortsetter under)

Linnéa Myhre på høst lanseringen av årets katalog til Tiden. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Linnéa Myhre på høst lanseringen av årets katalog til Tiden. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

– Tror du det at du er såpass åpen og offentlig, gjorde det vanskeligere å kjempe mot anoreksien og depresjonen?

– Nei, det kunne vært det. Hvis det var sånn at folk diskuterte og kommenterte kroppen min. Det er kanskje det mest destruktive og farlige for en som sliter med spiseproblematikk, svarer hun.

– Hvis jeg gikk opp i vekt og fikk kommenterer på det, kunne det potensielt ha gjort meg sykere.

Men slike kommentarer har hun for det meste unngått.

– Kanskje fordi jeg har vært såpass streng og kommunisert til mine lesere at jeg vil at de ALDRI skal kommentere min kropp. Hvis ikke følgerne respekterte det, kunne jeg ikke vært en del av offentligheten.

Les portrettet med Cathrine Winnes: Cathrine Winnes er første kvinne i graven

Null ambisjoner

Da Linnéa la ned bloggen i 2012, videreførte hun formatet gjennom Instagram og skriving. Det resulterte i bokdebuten «Evig søndag». På barneskolen var yndlingsfaget til Linnéa norsk. Men hun hadde ingen planer om å bli forfatter av den grunn.

– Jeg har aldri hatt noen tanker om å bli noe som helst. Jeg har ikke hatt en eneste ambisjon, sier hun hverdagslig.

Men én ting ønsket hun likevel.

– Jeg hadde veldig lyst til å ha økonomisk frihet. At jeg hadde en så god jobb at jeg kunne kjøpe hva jeg ville, forteller hun.

– Jeg får panikk hvis jeg ikke har penger.

(Saken fortsetter under)

Myhre er aktuell med boken «Meg,meg, meg». Foto: Gina Grieg Riisnæs
Myhre er aktuell med boken «Meg,meg, meg». Foto: Gina Grieg Riisnæs

For å få det økonomiske til å gå rundt, kan hun gjøre hva som helst. Om det så er gjennom og skrive bøker, være på TV, eller sitte bak kassen på Bunnpris. Sistnevnte trivdes hun godt med.

– Tida der var en av de koseligste periodene i livet mitt. Jeg bare satt og skannet varer, minnes hun fornøyd.

– Sånn sett er jeg en veldig enkel fyr. Men du blir ikke veldig rik av det.

Les også: Er vi arbeidsfolk blitt så ubetydelige?

Drømmen om Britney

Nå om dagen lever hun ikke like enkelt. Hun pendler mellom Oslo og Los Angeles for å besøke samboeren og kjæresten, musiker Sondre Lerche, men det blir maks tre flyturer dit i året. Flyskammen kjenner hun på.

– Hvis jeg drar en måned av gangen, så går det helt fint.

Linnéa Myhre og Sondre Lerche, her fotografert under P3-Gull i 2017. Foto: Mariam Butt / NTB scanpix
Linnéa Myhre og Sondre Lerche, her fotografert under P3-Gull i 2017. Foto: Mariam Butt / NTB scanpix

Når hun skrev «Meg, meg, meg» dro hun til La la landet for å følge sporene til karakteren hun lagde. Men «jeg»-et vi møter i romanen er ikke bare basert på hennes egne opplevelser. Denne gangen dro hun til stjernebyen for å tråle veien jeg-personen ville gått, sammen med musikerkjæresten Zen og Britney Spears.

– Hvorfor Britney?

– Egentlig hadde jeg ingen planer om å skrive noe som helst, forteller Linnea.

Så stilte noen det revolusjonerende spørsmålet: hva annet er du interessert i? I tidligere bøker har psykiske lidelser og spiseforstyrrelser vært hovedtema. Men denne gangen ville hun finne en annen inngang. Svaret ble Britney.

– Jeg har alltid vært interessert i henne, utdyper Myhre.

Internettforum med teorier om Britney, paparazzibilder om Britney og nyheter om Britney blir hyppig dissekert.

– Jeg har ikke vært like besatt hele veien, men hun var det store idolet i hele barndommen. Selv om jeg ikke visste så mye om henne, holdt det å så henne på forsiden av Topp. Jeg ble forelsket i det mytiske og glamorøse popstjernelivet, og ville være som henne.

Les også: «Hvem skal du stemme på i Kirkevalget?»

«Selvopptatt og slitsom»

Selv om Britney Spears er bokens røde tråd, står spiseforstyrrelser og mental helse fremdeles sentralt.

– Det vil det nok alltid være i mine bøker, forteller Linnéa.

Og i denne boken har det kanskje vært viktigere enn noen gang. Boken er et generasjonsportrett. For å komme med et realistisk speilbilde av dagens unge, er ikke psykiske lidelser eller helseplager til å unngå.

Foto: Gina Grieg Riisnæs
Foto: Gina Grieg Riisnæs

– I dag er det mer vanlig å ha et dårlig forhold til egen kropp, enn å ha et godt forhold, forklarer hun kontant.

– Hvis jeg skrev et generasjonsprosjekt om noen som var helt psykisk frisk og ikke hadde noen problemer, hadde det nesten vært urealistisk. Sånn er ikke min generasjon.

Så langt har anmeldelsene variert. Selvopptatt og slitsom, var Dagbladets dom.

– Vel, det er jo poenget, parerer Linnea.

– Tittelen sier alt. Vi er en selvopptatt generasjon. Vi setter oss selv fremst, og har lyst til å snakke om oss selv og vår egen elendighet.

Det er den samme mentaliteten hun ser i 14 og 15 år gamle gutter og jenter, som ikke skjønner at universet er større enn en selv.

– Før man plutselig løfter blikket og innser at livet handler om noe mer. Men nå tar det kanskje litt lenger før vi tør løfte blikket.

– Det er ikke noe unge kan bli fortalt?

– Jeg synes det er fint at vi kan sette oss selv først, det er en god egenskap. Men samtidig må vi bale med en side som er veldig skjør, som ikke tåler eller tør å løfte blikket. Er redd for hva det vil bety.

– Vi blir en livredd og paralysert generasjon som sitter på gjerdet og venter på at kysten er klar, fortsetter hun.

– Vi må snu på det. Alle generasjoner framover kan ikke bli sånn. Da blir vi et veldig svakt og krenket og livredd samfunn.

Les også: «Nok av fine ord, på tide med handling og tiltak for klimaet»

Anti-bloggeren

Mens Linnéa jobbet med siste innspurt «Meg, meg meg» i januar, startet innspilling av «Bloggerne» på TV 2. Sesong elleve, hvor hun debuterer, gikk at stablene tidligere denne måneden. I bloggsfæren er Myhre kjent som notoriske, klisjéfylte motstemmen. Anti-bloggeren.

– Det kjenner jeg meg igjen i. Men det er bare fordi blogger og sosiale medier stort sett er så rosa. Og siden jeg ikke er rosa, blir jeg noe annet.

5 favoritter

Musikk: Britney Spears. Hun har en låt til alle humør.

Film: Closer. Veldig svak for Jude Law. Og Natalie Portman, forsåvidt.

Bok: American Psycho. Elsker egentlig alt av Bret Easton Ellis.

Mat: Brødskiver. Kan spise brødskiver til alle måltider resten av livet.

Sted: Los Angeles. Men ikke hvis det er mer enn 24 grader. Da foretrekker jeg heller Norge.

Men nå opplever hun at det kommer flere motstemmer. Det ønsker hun hjertelig velkommen.

– Så slipper jeg alltid å være hun sure som sier ifra. Jeg er ikke bare henne. Også jeg har mine rosablogger kvaliteter.

– Som?

– Jeg har de samme overfladiske interessene.

Sminkevideoer og CandyCrush er Myhres zen sone.

– Med det kan jeg bli sittende i flere timer. Hvis jeg ikke får oppdatert meg på den populærkulturelle boblen så ofte som jeg vil, blir livet litt meningsløst, erkjenner hun.

Men det tror hun er nødvendig.

– Vi trenger alle det for å overleve i en ganske mørk tilværelse eller i verden, sier hun.

– Vi må ha den meningsløse underholdningen også. Den gir mening.

Nå skriver Linnea brus-blogg. Det er hun fullt klar over at mange finner både dumt og uinteressant.

– Men så er det noen som synes det er gøy og trenger den oppmuntringen. Jeg skaper innhold som underholder andre. Det har jeg ikke dårlig samvittighet for.

Les også kommentaren: Innovervendt ungdomsopprør

(Saken fortsetter under)

Deltakerne i høstens utgave av «Bloggerne». Fra venstre: Martine Lunde, Linnéa Myhre, Sofie Caroline Nilsen, Anniken Jørgensen, Caroline Berg Eriksen og Julianne Nygård. Foto: Eivind Senneset, TV 2
Deltakerne i høstens utgave av «Bloggerne». Fra venstre: Martine Lunde, Linnéa Myhre, Sofie Caroline Nilsen, Anniken Jørgensen, Caroline Berg Eriksen og Julianne Nygård. Foto: Eivind Senneset, TV 2

Skummel oppsetning

Selv om, eller kanskje særlig fordi hun for lengst har blitt stemplet som «anti-blogger», føles det viktig å ta del i «Bloggerne».

– Min måte å bruke blogg og sosiale medier på, er ikke representert i den serien. Jeg tenkte det var bra for serien og seerne å legge inn en karakter som kan tilføre noe nytt, forteller hun.

«Bloggerne» har et generelt rykte på seg for ha rosenrøde og perfekte fasader. Linnea vil bidra med noe som er ekte.

– Det jeg finner naturlig å vise fram, er ofte det folk flest synes er vanskelig å sette ord på, og ikke vil dele. Og så sliter jeg med alt det andre, det fine og perfekte. Jeg vet ikke hvordan man gjør det.

Til uka setter hun kursen mot hjembyen Molde, hvor «Evig Søndag» settes opp som teater.

– Det blir sikkert tøft å se, sier hun stille.

– Boken er en roman, men det er mye av innholdet jeg kan huske å ha opplevd. Noen av det er nesten som en dagbok. Å få det gjenfortalt er en spesiell følelse.

Særlig fordi det er i hjembyen. Hvor småbytendensen lever i beste velgående.

– At det settes opp som skuespill i hjembyen min, på min dialekt, er skremmende i seg selv. Det er noe med småbytendensen.

Når Linnéa reiser hjem blir hun ikke akkurat møtt med high-fives på gaten.

– Det er litt sånn, «å ja, der er hun». Derfor er det litt skummelt at det skal skje i hjembyen, sier hun.

– Men det er også veldig stas at den blir satt opp. Det er anerkjennelse nok i seg selv.

Sitter på gjerdet

Hun drar hjem på besøk når hun kan. Da går dagene med til å besøke moren og venner. Men aldri for mange uker av gangen.

– Da blir jeg gæren. Flere venner har flyttet tilbake og vil at jeg skal gjøre det samme, forteller Linnéa.

– Men det ser ikke ut til at det blir noe av.

– Du trives i Oslo?

– I hvert fall inntil videre.

Selv om det er over ti år siden hun flyttet hjemmefra, kjenner hun fortsatt på følelsen av å ville opp og ut og videre.

– Jeg vil undersøke verden og se hva den har å by på. Men, legger hun til.

– Det er et eller annet som gjør at jeg nøler. Som resten av min generasjon, sitter jeg på gjerdet og venter på at det skal bli klart.

Mens hun sitter der kommer tidstyven krypende, kamuflert som spørsmål. Er tida inne til å teste ut noe nytt? Er tida inne til å flytte til utlandet og gjøre de tingene jeg har hatt lyst til å gjøre?

– Så venter du på å bli klar. Men du blir aldri det.

Men når støvet fra virvelvinden rundt boklansering og teater og «Bloggerne»-debut legger seg, er hun kanskje klar for å hoppe ned fra gjerdet.

– Jeg må kanskje bryte opp litt når jeg er ferdig med denne prosessen, avslutter hun. – Jeg har lyst til å finne ut hva jeg vil gjøre med livet mitt.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært