Lindøya i Oslo: Sommerparadis under press

Dette er Bodils ferieparadis. Her tilbringer hun og katten hele sommeren. Alle foto: Lene Sørøy Neverdal.
Dette er Bodils ferieparadis. Her tilbringer hun og katten hele sommeren. Alle foto: Lene Sørøy Neverdal.

Et ferieparadis på hjemmebane. Høres det fristende ut? Ønsker du ditt eget tilfluktssted på en av Oslos øyer, må du enten være den heldige i en arverekke eller være svært godt økonomisk stilt. Men slik har det ikke alltid vært. 

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En av dem som har havnet inn i en av Lindøyas arverekker fra sidelinjen, er Bodil Müller (75). I en grønn hytte, noen få steinkast fra kaia bor hun og katten Festus. De flytter ut hver mai og blir så lenge sommervannet står på, noe som bruker å være til ut i september. På Lindøya våkner hun hver dag til fjordutsikt og frisk sjøluft.

Reportasjen fortsetter under bildet

Det å se katten Festus kose seg på øya er det aller viktigeste for Bodil.
Det å se katten Festus kose seg på øya er det aller viktigeste for Bodil.

Hytta har enkel standard, uten innlagt vann og toalett. I hagen står både hammock, paviljong og grill, omringet av fargerike blomster. Hun har det hun trenger for å leve det enkle sommerlivet på øya, som hun omtaler som hennes og kattens paradis.

Reportasjen fortsetter under bildet

Denne utsikten møter Bodil hver morgen.
Denne utsikten møter Bodil hver morgen.

Lindøya har ikke alltid vært kjent som et paradis. I Arbeiderbladets ukemagasin Lørdagskvelden, og en artikkel med tittelen Sommer på øya, står det skrevet: «For en liten menneskealder siden var det nok ganske annerledes på disse øyene. De var i sommertiden tilholdssted for alskens lasaroner og fant, som drog ut hit for å feste og drikke. Hus var det jo under hver busk, og noen slo op telt hvis det var riktig gildt, og så blev det sunget, skreket og drukket inntil det hele endte i slagsmål med tomflasker og hvad som ellers var for hånden, kvinnfolkene rev hverandre i håret og mennene bante og skallet så det var en gru.»

Fra kaia på Lindøya kan du se Rådhuset. Avstanden til Oslo er kort, og dermed presses prisene på de små hyttene opp.
Fra kaia på Lindøya kan du se Rådhuset. Avstanden til Oslo er kort, og dermed presses prisene på de små hyttene opp.

Øya hadde så dårlig rykte at noen av «de første kolonistene» på øya nesten var flaue over å fortelle at de hadde hytte der ute. Den såkalte «telttiden» startet i 1905 og etter hvert startet telterne å bygge små hytter av pianoesker og hva enn de måtte ha av materialer. Etter hvert søkte de om tillatelse til å sette opp midlertidige hytter. De som søkte la vekt på at de var stødige arbeidsfolk med mange barn, og at de kunne være behjelpelige med å opprettholde ro og orden på øya. I artikkelen Sommer på øya fra 1937 står det skrevet at utskeielsene nå er en saga blott, og at hederlige arbeidere har slått seg ned og urokråkene har måttet vike.

Fester har de fortsatt på øyene. De har «rode-fester» i fjæra, der beboerne i nabolaget møtes og de arrangerer hvert år Øyas dag. Lindøya er delt inn i ulike roder, eller områder som deler toalett og dugnadsansvar. Bodil har trives godt med å være med på disse festene i alle disse åra hun har hatt hytte her ute, men nå synes hun at det er litt bratt å komme seg ned til fjæra. Hun synes naboene er hyggelige, og det er alltid god stemning.

Les også: På Lindøya risikerte sommergjestene å bli rammet av kuler på avveie

For ti år siden mistet Bodil sin samboer gjennom 30 år. Etter hans bortgang har hun og katten bodd alene og hun forteller at hun ofte har vært ensom med sine egne tanker. Den største gleden er å se katten Festus kose seg på øya. Hun synes det er hyggelig med besøk, fra venner eller fra datteren.

Bodils samboer kjøpte hytta i 1969 for 35 000 kr. Selv kom hun inn i bildet i 1978, og har vært på øya nesten hver sommer siden. Da datteren var i skolealder brukte de å være på Lindøya hele skoleferien, og Bodil reiste til og fra jobben på Oslo Pelssenter i Torggata. Samboeren hadde sitt arbeid i Arbeiderbladet, som Dagsavisen het tidligere. I disse dager reiser Bodil kun inn til byen når hun trenger kattemat.

Bodil har gjennom livet jobbet på Oslo Pelssenter og hun liker å ta seg godt ut.
Bodil har gjennom livet jobbet på Oslo Pelssenter og hun liker å ta seg godt ut.

Både nå og da gir øyene Oslo-folket mulighet til å komme seg vekk fra den folketette byen i sommervarmen. Under telttiden og tiden etter var øyene for mange den eneste muligheten til å komme seg ut fra sine trange leiligheter og vekk fra den klamme og kvalme bylufta, står det skrevet i Byminner, utgitt av Oslo Bymuseum i 1992. De som hadde tilgang på båt rodde ut til øyene med en gang de var ferdig på jobb. Som Arbeiderbladets Ukemagasin skreiv, så måtte urokråkene vike for arbeiderne, men sannheten var kanskje at de arbeiderne som fikk bygge hytte var de urokråkene som lot seg temme.

I Byminner, står det skrevet at teltlivet var starten på hyttesamfunnet, og at telterne og de første hytteeierne var «pionerene» som tok kampen for at hyttesamfunnet skulle bli realisert. De kjempet side om side med utbyggingsinteresser og middelklassens behov for landsteder. Historien om utviklinga fra telt til hytte handler om velstandsutvikling, og den viser at staten hadde et sosialt engasjement. Lokalhistoriker Beate Muri skrev i en artikkel i Dagsavisen i fjor at «Befolkninga på koloniøyene i Oslofjorden kan takke Kristianias arbeidere for hytteparadiset sitt».

Les også: – Moren og faren min møttes her. Jeg møtte mannen min her - og sønnen min møtte kona si (DA+)

I den særs positive artikkelen Sommer på øya skildres øyene som det rene sommer-paradis, som har den største betydning for en mengde arbeiderfamilier. «Et dryss av hytter titter frem mellem trær og fjellrabber. Nette velstelte og koselige er de med blomster utenfor, små sommerhjem som huser lykkelige familier, som her i månedsvis kan samle sundhet og godt humør til å gå på vinterjobben og den lange mørketid». Dette er nok gjeldende for mange, også i dag.

I en av de eldste hyttene på Lindøya bor tvillingene Lineah og Noah Primrose (11 år) og deres foreldre. Hytta er fra 1921, er særs velstelt og koselig og har vært i familien i noen generasjoner. Lineah forteller at det var mormors hytte. Pappa kommer forbi og kan bekrefte fakta. Lineah og Noah har vært på Lindøya hver sommer siden de ble født, og Lineah påstår at det er bedre enn Syden. Det beste med å være på øya er å få gode venner, å bade og å ete is. Denne sommeren har hun fått en ny venninne, som nettopp har flyttet til øya. Mia Nabavi (12) og hennes familie kjøpte hytten i fjor, og bor nå tre hytter bortenfor Lineah og Noah.

Far til Mia er amerikansk og flyttet sammen med Mia og mor til Mia, som er fra Namsos, til Oslo for fem år siden. Han ønsker ikke å få navnet sitt i avisen. Han forteller at han aldri har angret på kjøpet. Det er kort vei hjemmefra og han kan ta toget fra Gardermoen og til Nasjonalteateret, og båten videre fra kaia, når han kommer fra jobb i Paris eller andre steder.

Mia Nabavi (t.v) Lineah og Noah Primrose er naboer på Lindøya, og hver dag skaper de nye sommerminner.
Mia Nabavi (t.v) Lineah og Noah Primrose er naboer på Lindøya, og hver dag skaper de nye sommerminner.

Far til Mia forteller at han elsker øyene i Oslofjorden. Han oppdaget de først da han så tredje sesong av «Lilyhammer», i en kidnappingsscene fra en av øyene. Han ble nysgjerrig og helt opphengt i hvor dette himmelriket kunne være. Noe av det første han gjorde da han flyttet til Oslo var å reise på tur til øyene, men han fikk først opp øynene for Lindøya etter å ha lest en artikkel som handla om Oslos beste gåturer. Han innrømmer at det kostet mye penger å kjøpe hytte på øya, men han forteller at det er verdt det. Tid er luksusvare, en bruker lite tid på å komme hit, og en føler ikke at øya er i Oslo. Han peker over fjorden til en hytte på Nakholmen og forteller at hytta er det dyreste objektet solgt på øyene, i forhold til kvadratmeterpris.

Allerede i 1996 fastslo Aftenposten: «Millionærene inntar arbeiderklassens ferieparadis». Ei hytte på 32 kvm på Nakholmen, var da blitt solgt for 1,5 millioner kroner. I nyere tid har ei hytte på Lindøya gått for 5,3 millioner, og ei hytte på Nakholmen blitt solgt for hele 6,5 millioner kroner.

I disse dager legges en hytte til den svimlende summen av 15 millioner ut for salg. Det er riktig nok en av de større hyttene. Tidsklemma og flyskam gjør kortreiste og miljøvennlige feriemål mer populært. Det bidrar til økt etterspørsel etter de mest sentrumsnære hyttene.

Denne utsikten har kostet mye, men er vel verdt pengene, ifølge eieren.
Denne utsikten har kostet mye, men er vel verdt pengene, ifølge eieren.

Du kan gjerne irritere deg over at ikke dine forfedre ikke reiste på visning søndag 4. juli 1937, da det var «En liten billig hytte til salgs. Rode 2.» I følge en annonse i Arbeiderbladet. Hva «billig» var den gangen, er usikkert, men hytta som skal selges for 15 millioner ble solgt for 8.000 kr i 1929.

Bodil kikker på bildet som ble tatt av henne og katten.

– Jeg ligner helt på min mor, sier hun.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Hun ser seg i speilet og legger til at hun bruker å ha på litt øyensverte og kanskje litt leppestift. Før Bodil fotograferes videre legger hun på litt sminke, og pynter seg med noen flotte øredobber. Bodil har levd i 75 år, og har forhåpentligvis mange somre igjen på Lindøya.

– Jeg kommer aldri til å selge hytta, sier Bodil. Og legger til at hun kommer til å reise ut så lenge hun og katten har helse til det. Videre skal datteren få ta over hytta og kan lage sitt eget sommerparadis for seg og sine barn.

Artikkelen Sommer på øya, skrevet av Gustav Berg-Jæger i 1937 avsluttes med disse setningene. «Menneskene er verdifullere enn all industri og alle havneplaner. La hyttefolkene der ute beholde sitt sommerparadis!»

Les også:
Statsbygg vil selge øyer i Indre Oslofjord
31-åring knuste prisrekord for hytteøy i Indre Oslofjord Denne hytta kostet en kvart million per kvadrat Kjøpte tomt og gammel hytte for 20 millioner

Denne saken ble først publisert i Dagsavisen.no