– Mamma ble tatt av rusen, og jeg var livredd for at noen skulle vite det

– Er du villig til å posere foran et Scrabble-spill med et ord som er litt stygt om deg selv? – Hold dere i så fall til sju bokstaver, ellers får dere Scrabble-miljøet på nakken, sier NRKs etikkredaktør, Per Arne Kalbakk, i møte med Dagsavisen.
– Er du villig til å posere foran et Scrabble-spill med et ord som er litt stygt om deg selv? – Hold dere i så fall til sju bokstaver, ellers får dere Scrabble-miljøet på nakken, sier NRKs etikkredaktør, Per Arne Kalbakk, i møte med Dagsavisen. Foto: Lene Sørøy Neverdal / Dagsavisen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Per Arne Kalbakk har stått i hardt vær under «Satiriks-saken» denne sommeren. I portrettet forteller han om alt fra bråket rundt «jødesvin»-sketsjen, til veien inn i journalistikken og oppveksten med en rusavhengig mor.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Er du villig til å posere foran et Scrabble-spill med et ord som er litt stygt om deg selv?

Det er Dagsavisens fotograf som spør, hun trekker Scrabble-spillet opp av vesken og pønsker på hva slags ord som kan beskrive etikkredaktøren. Noe som stikker litt.

– Hold dere i så fall til sju bokstaver, ellers får dere Scrabble-miljøet på nakken, sier Kalbakk – klok av skade.

– Satiriks-sketsjen var jo satire, så det synes jeg er moro. Da må vi finne et møterom.

Mens vi går gjennom NRKs uendelige ganger, tenker vi videre på et beskrivende ord for den hvite mannen på over 50, som har hatt den tilsynelatende utakknemlige jobben å beklage på vegne av NRKs humorredaksjon Satiriks denne sommeren. Vi er innom de litt ynkelige ordene «beklager» eller «unnskyld», men som begge er på åtte bokstaver.

Mannen er tryggheten selv der han møter oss i ferieuniformen på «krinkens» marmorgulv. Han har en aura av at det er lite som skal få ham til å bli usikker. Det er vanskelig å parkere denne mannen, er det mange som sier. Likevel er han senere klokkeklar på hvor privilegert han er som etikkredaktør i NRK: For som norsk, hvit mann går han automatisk fri fra ord som i det hele tatt kan ligne på «jødesvin».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hviting? «Whitey» – er ikke det noe av det styggeste afroamerikanere kan kalle sånne som meg? Også er det på sju bokstaver, foreslår han.

Les også : Da hun satt bakerst i orkesteret lengtet hun etter å være en del av miljøet der framme

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Kritikkfylt sommer

I sommer har han som etikkredaktør, i selskap med NRKs humoravdeling, fått krass kritikk for sketsjen der ordet «jødesvin» ble fremlagt på et Scrabble-brett. Sketsjen handlet om en nordmann og en ortodoks jøde som spilte sammen, og da den jødiske mannen så ut til å vinne sto nordmannen ovenfor et dilemma: Han hadde kun skjellsordet som ble brukt hyppig under andre verdenskrig, til rådighet. Jødesvin, altså.

Per Arne Kalbakk. Foto: Lene Sørøy Neverdal
Per Arne Kalbakk. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Kritikken om antisemittisme lot ikke vente på seg, i motsetning til NRK-ledelsens uttalelse om saken: Ti dager skulle det ta før Kalbakk, da som fungerende Kringkastingssjef, beklaget påfunnet og trakk sketsjen. Innen den tid hadde teaterkritiker og forfatter Mona Levin klagd den inn til Pressens Faglige Utvalg (PFU), noe hun fortsatt står ved etter beklagelsen. Levin uttalte til NTB at bruken av ordet var lik hets, og kjempeflaut for hele nasjonen, mens Ervin Kohn, forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo, pekte på at NRK, i selskap med nordmenn flest, ikke har det i ryggmargen å anerkjenne eller gjenkjenne antisemittisme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: «Ubetenksomhet må ikke ses på og straffes som bevisst rasisme»

– Her hadde vi gjort noe gærent

Det var etter en stund innlysende for Kalbakk at meningsmotstanderne hadde rett:

– Uansett hva som var intensjonen med den sketsjen, så var det så å si ingen som oppfattet den som noe annet enn antisemittisk. Og da har vi bomma. Men det var vanskelig å se med det første, nettopp fordi det er viktig at satiren har så fritt spillerom. Jeg har stått og forsvart mange dårlige og smakløse vitser før jeg, kun fordi det er prinsipielt viktig at satiren skal trå feil og treffe der det gjør vondt. Kun slik blir den skikkelig bra. Men her hadde vi gjort noe gærent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men at NRK er dårlige på å gjenkjenne antisemittisme, det er han ikke enig i.

– Jeg har ikke glemt holocaust, NRK har ikke glemt holocaust, jeg ser godt hva som skjer, både rundt i verden og i Norge, av hets mot folk. Det er en stadig tilbakevendende antisemittisme der ute, som må bekjempes. Det er også NRKs oppgave å bekjempe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han trekker fram at de tidligere har hatt satire, også da fra Satiriks-spalten «Norske grønnsaker», som har bevegd seg i akkurat samme minefelt, og med akkurat samme budskapet.

– Det var en sketsj om en skoleklasse på tur til Auschwitz, der guttene vitser om pizzaovner og dusjer. Den fikk vi også masse kritikk for, men der var budskapet tydelig: Guttene var historieløse, hele poenget var at de ikke skjønte hva slags grusomt sted de var på. Budskapet var at det skal vi heller aldri glemme. Den beklaget vi ikke. Så det handler ikke om hva vi ikke skal fortelle, for satiren bør kunne tulle med alt, det handler om hvordan vi skal fortelle det. Men her fantes faktisk en grense, og i «jødesvin»-sketsjen tråkket vi over den.

Les også : «NRKs beklagelse»

Ville bli journalist for å forstå hvordan ting hang sammen

Skytten fra Skjetten visste tidlig at han skulle bli journalist. Det var Sprint, Kvikk og Tintin som hurtig hadde tegnet opp framtida: Fra tegneseriespaltene var det åpenbart for den lille gutten at journalistene kunne forandre verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg var nok ti-elleve år da jeg tenkte det: Fy søren så kult å være journalist. Jeg begynte å lese aviser tidlig, og det var som å få hele verden inn i stua, på den måten verden kom inn i stua før internett.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han skulle aldri føle seg som Tintin i Kongo, men han ble raskt journalist likevel. I grunnen ville han ikke stå i kryssilden, det var aldri det som drev ham. Han ville sette ord på hvordan ting hang sammen, finne ut hva som lå bak nyheten, hva slags historier som skjulte seg der.

Fra ung hadde han nemlig fått et relativt brutalt innblikk i hva som kan forme et menneskeliv. Det hadde han sett i sin mor, som var narkoman.

– Mamma var ustyrlig frihetssøkende, og ble en junkie. Hun vanka i Slottparkens stoffmisbruker-miljø, som det het den gangen, som mange gjorde på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet. Men hun ble tatt av rusen, og er å regne som en førstegenerasjonsheroinist, da den bølgen kom til Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: «Hvis du lo av jødesvin-sketsjen, må du lese historie»

– Skambelagt å prate om at mamma var narkoman

Det var faren som ble ankerfestet i livet, og det var mange år han ikke så moren sin overhode. Som 12-13-åring tok han opp kontakten, og den beholdt han til hun døde i 2005.

– Jeg tror kanskje det viktigste jeg har lært av mamma er å ha lite fordommer. Man kan si mye om junkies, men spesielt ansvarlige er de ikke. Mamma kunne dra meg ned til sentrum, og der møtte jeg mange rare eksistenser. Men det var interessante folk! Det tenker jeg gjelder alle: Selv om man har et negativt preg, være seg fremmedfiendtlig, antifeministisk eller helt koko-venstreaktivist, så er det grunner til at man har de meningene man har. Du kan være en interessant person å snakke med likevel. Så selv om noen sier noe som jeg er dypt uenig i, så prøver jeg alltid å tenke: hvorfor mener hun eller han det? Kan jeg prøve å forstå det? Uten at jeg er noe mindre uenig av den grunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi sitter i NRK-kantina og prater om temaer som sjeldent sirkulerer rundt lunsjbordet med kollegene. Denne kantina er som oftest ikke forbundet med den roen som ligger over samtalen vår nå, og jeg tenker at det heller ikke er spesielt vanlig for toppsjefer i Medie-Norge å være så nedpå. Men i samtale med Kalbakk er mildheten smittsom; han lytter, tolker i beste mening, vil dele og være åpen.

Les også : – Nå må vi være realistiske, sa vi, det holder med ett barn

– Jeg tror kanskje det viktigste jeg har lært av mamma er å ha lite fordommer, sier Kalbakk. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
– Jeg tror kanskje det viktigste jeg har lært av mamma er å ha lite fordommer, sier Kalbakk. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Bylinerusen som ellers sitrer i blodet på de fleste journalister, og som viser seg spesielt ofte i denne såkalte talentfabrikken vi nå sitter i, virker nærmest fraværende hos etikkredaktøren. Hans milde stemme eier små stikk av utropstegn, men den holder seg for det meste senket ned mot bordflaten, der hendene hviler oppå hverandre.

Hadde han vært et dyr måtte det bli en hund, tenker jeg, trofast, med myke øyne som utstråler noe tillitsfullt, selv om han likeframt er i posisjonen til en vakthund. Ubevisst som det nok er, er det en god taktikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg ville aldri snakket offentlig om dette da jeg var 30, sier han.

– Så du ble ikke oppfordret fra en tidlig alder til å lære deg å prate om dette?

– Nei, jeg hadde en far som var ganske klassisk: Han var til stede, sørget for at det var mat på bordet og at jeg ble kjørt til trening. Men vi snakket ikke så mye. Mamma snakket mer åpent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han forteller at det ikke var noen enkel vei til å være åpen om hva slags familie han egentlig hadde vokst opp i.

– Da jeg var tenåring var det utrolig skambelagt å prate om at mamma var narkoman. Jeg var livredd for at noen skulle vite det. Så jeg lagde en dekkhistorie om at mamma og pappa var skilt, og at jeg bodde hos pappa fordi hun var sykepleier på Ullevål sykehus. Det var en stor nok arbeidsplass, med masse kvelds- og helgevakter, tenkte jeg. Jeg var et lite stykke opp i tjueårene før jeg fortalte det til noen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var ungdomskjæresten som ble den første han fortalte det til.

– Det var som å stikke hull på en verkebyll.

– Hva har skjedd de siste tjue årene som gjør at du kan prate så ubeskyttet om dette nå?

– Jeg står tryggere i meg selv nå, rett og slett. Og jeg vet at jeg var veldig, veldig glad i mamma, selv om hun hadde de problemene hun hadde. Det var hun som slet, ikke jeg. Hun var mye borte naturligvis, men hun hadde sine grunnen til det. Tidligere var jeg veldig konfliktsky, det er jeg ikke lenger. Ikke at jeg elsker å gå inn i konflikter, men jeg er ikke redd dem slik jeg var før. Det er ikke noe farlig å prate om lenger, og i tillegg er det er så mange som har erfaringer med psykiske problemer. Klarer man å ivareta dem som forteller om dette, tror jeg det er noe bra for både dem og de som hører på, sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Ny nyhetsledelse i NRK

Artikkelen fortsetter under annonsen

Savner en presis definisjon på falske nyheter

Han ville egentlig ikke møtes på NRK, for han vet hvor enkelt det er å bli dratt inn i noe. Han som alltid skal være tilgjengelig for alle på huset. Men denne sommeren har det ikke vært enkelt å ta ferie.

P3-redaksjonens sommerreportere har også fått gjennomgå for å opptre uetisk på andre mediers vegne. Tidligere denne sommeren ville reporterne teste ut hvor enkelt det var å skape en nyhet i et lokalmiljø, og heiste det svenske flagget på Bragernes Torg i Drammen. En gresk statue fikk også pryde sentrum, og en billettautomat ble tapetsert med gamle NSB-logoer. Alt brukte Drammens Tidende ressurser på å dekke. NRK hadde brukt lisenspenger på å lage falske nyheter, lød kritikken i etterkant.

– Det var to ekte stuntreportere som gjorde dette. Dette har faktisk skjedd, som et stunt vel å merke. Jeg synes vi skal ha en mer presis definisjon av hva falske nyheter er. Det er nyheter som er bevisst er falske eller misvisende, og som er satt ut for å tjene et politisk, ideologisk eller økonomisk formål. Dette var et stunt som noen ganger er morsomt, og noen ganger ikke. Dette er ikke noe man begynte med da uttrykket falske nyheter kom i 2014. Dette har vi holdt på med siden «Smil til det skjulte kameraet kom». Det kan være timingen kunne vært bedre for å si ifra om hvem de var til Drammens Tidende. Men det er ikke det samme som å si at NRK bidrar til falske nyheter, sier Kalbakk.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også : – Uten egne barn forblir man da bare en datter, en forvokst tenåring?

Mer stressende med boligsalg enn kjeft

Det gjør han i grunnen lite å bli kritisert for disse tingene, og han synes ofte det er gøy å stille til debatt. Å selge leiligheten derimot, det er fryktelig det.

– Jeg har vært i en budrunde i dag faktisk. Det er mye, mye verre! Jeg er en kombinasjon av frihetselskende og trygghetssøkende – jeg har alltid vært opptatt av å klare meg selv. Så det å selge og kjøpe bolig er enormt mye mer stressende enn å få kjeft fordi noen har meninger om jobben jeg gjør eller saken vi lager, sier han.

Kalbakk har vært «offentlighetens etikkredaktør» siden 2015. I dag er han for det meste bakommannen du ikke ser, men han finnes i sømmene på saker om 22. juli, Eirik Jensen og Gjermund Cappelen, Orderud-drapet og selvmord i psykiatrien.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Presseetikk er litt som husarbeid, det er ingen som legger merke til det eller er opptatt av det hvis jobben er gjort, sier han og smiler.

Da han gikk inn i etikkstillingen i 2015 la han bak seg en rekke sjefsstillinger, blant annet nyhetsdirektør i NRK. Den fikk han etter å ha blitt slått på målstreken av Thor Gjermund Eriksen da kringkastingssjefstillingen skulle besittes i 2012. Da han ble tilbudt etikkstillingen var det heller ingen åpenbar gave, siden han mistet direktørstillingen til Alexandra Beverfjord.

– Der og da var det ikke tvil om at det var en nedgradering. Men det viste seg å være en såkalt «blessing in disguise», sier han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: – Alt kan egentlig fleipes med, men det er forskjell på humor og hets

En vanlig dag på jobb for Kalbakk, på møte i Kringkastingsrådet. Kalbakk helt i front. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
En vanlig dag på jobb for Kalbakk, på møte i Kringkastingsrådet. Kalbakk helt i front. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

– Vi hadde vår Romkvinne-gate, slik VG nå opplever å ha sin Vulkan-gate

Tida Kalbakk var nyhetsdirektør på Marienlyst markerte et veiskille i NRKs etikkhåndtering, og hadde det ikke vært for en rekke kolossale tabber gjort av husets journalister, hadde etikkstillingen kanskje aldri blitt opprettet. Det startet med saken om romkvinnen i 2013, der en rekke viktige opplysninger med viten hadde blitt utelatt for publikum.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Fem favoritter

Musikk: Jeg har hatt kick på kvinnelige artister i sommer. Lana del Rey, Billie Eilish og Jenny Lewis. Og klassisk reggea!

Film: Netflix-seriene «When they see us», og den britiske dystopien «Years and Years».

Bok: «Midnattsbarn» av Salman Rushdie og «Silkeveiene» av Peter Frankopan.

Mat: Marinert entrecote på grill, (jeg eier ikke kjøttskam) med asparges og hjertesalat.

Sted: Koh Samet i Thailand.

– Romkvinne-sakens feil, mangler og skjevheter var som et jordskjelv for NRK-nyhetenes del. Det var et veiskille for oss: Vi hadde vår Romkvinne-gate, slik VG nå opplever å ha sin Vulkan-gate. Saken førte til at vi etablerte en nyhetsdivisjon og vi tydeliggjorde det operative redaktøransvaret i hverdagen. På samme tid oppsto det fire andre saker som ble felt i PFU. Vi var etikkverstinger. Da var det lettere for meg å selge inn budskapet om at vi ikke var gode nok sammen.

Han begynte å jobbe strukturert med å gjøre presseetikk synligere og viktigere i hverdagen til journalistene. Når Thor Gjermund Eriksen ønsket å få inn nytt blod på nyhetsgulvet, i kraft av Alexandra Beverfjord, ble presseetikk-jobben hans.

Les også : Må man skrive på Tinder at man sitter i rullestol?

Vil bidra til større åpenhet rundt selvmord

I jobben som etikkredaktør er han oftere ute å forsvare enn å beklage. Han vet selv hvor fruktbart det kan være å bryte med taushetskulturer, og det kan være noe av grunnen til at han enklere forsvarer kanskje den største presseetiske verkebyllen av dem alle: Omtale av selvmord i mediene. NRK har tidligere hatt et fokus på selvmord i psykiatrien, og også til høsten er temaet et stort fokus i samtlige redaksjoner, deriblant «Innafor». Det applauderer han.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Tilbakemeldingen vi har fått på disse programmene, både fra dem som har bidratt og de som har stått i lignende situasjoner, tilsier at dette temaet er grovt underdekket. Ved det undersøkende prosjektet vi hadde om selvmord i psykiatrien fant vi ut at det er store forskjeller i dødsfall ved de ved akuttpsykiatriske institusjoner rundt omkring i landet – og hvor lite oppfølging det har vært av tilsynssaker. For å si noe om svikt i rutinene, var vi nødt til å si at noen hadde tatt livet sitt, uten å være for grafiske. I serier som «Jeg mot meg», «Innafor» og «Helt sinnssykt» handlet det om å finne ut hvordan vi kan bidra til at det blir mer åpenhet rundt dette tema uten at det skaper smitteeffekt, sier han.

Les også : – Det dårlige selvbildet har å gjøre med at jeg ble ødelagt i skolesystemet som barn

Artikkelen fortsetter under annonsen

Usedvanlig stødig - mot alle odds

Han trekker fram at kritikken de fikk av selvmordssakene ofte handlet om at nyhetsmediet ikke egnet seg for så komplekse situasjoner som selvmord ofte inngår i.

– Det er jeg så grunnleggende uenig i. Vi har et fagmiljø på dette som er ganske splitta, på den ene siden finner vi psykologer som Peder Kjøs, som mener det er veldig viktig med denne type åpenhet. Mens jeg opplever for eksempel at deler av psykologmiljøet ved Universitetet i Oslo, er veldig kritiske til nyhetsformatet spesielt. Det jeg hørte var: Dette er så vanskelig at det bare er vi eksperter som kan snakke om det. Og sånn kan det ikke være om et tema som er så omfattende og vanskelig for mange mennesker!

Artikkelen fortsetter under annonsen

Frihet og sommer hører sammen, og for Kalbakk er akkurat denne sommeren dedikert til det. Bryte fra det trygge huset på Tåsen de har bodd så lenge i, for å søke seg ned til byen og spontaniteten igjen. Men følelsen av friheten har også sine begrensninger. På sett og vis har han brukt livet på å ikke gå for mye i den retningen. Kanskje er det det som gjør at kompisen hans sier han er usedvanlig stødig, litt mot alle odds.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Tilbake til dette med å være både trygghetssøkende og frihetselskende, så er det absolutt noe skummelt ved det å skulle bryte med noe som har fungert så godt. Jeg er veldig opptatt av å kunne klare meg selv, og veldig redd for å ikke skulle gjøre det. Men det ligger en trygghet at jeg har klart å stille opp for familien min.

Les også: Imam: – Ikke reduser meg til en politisk rapper. Det er ikke sånn

Saken er først publisert hos Dagsavisen.