Traumet flyktningene bærer på

Mohamed Tamim flyktet fra Syria i 2015. I Norge ble livet berget, men traumene kom ikke på avstand. Nå vil han at kommunikasjonen med traumatiserte flyktninger skal bli bedre.
Mohamed Tamim flyktet fra Syria i 2015. I Norge ble livet berget, men traumene kom ikke på avstand. Nå vil han at kommunikasjonen med traumatiserte flyktninger skal bli bedre. Foto: Lene Sørøy Neverdal / Dagsavisen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge får stadig flere landsmenn med alvorlige traumer i bagasjen. Gir vi dem den hjelpen de trenger? 

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Palestinske Mohamed Tamim ligger på Ullevål sykehus i Oslo. Hjertet hamrer, blodtrykket øker, han har nesten ikke pust i kroppen. Han har kjempet for å komme seg hit til sykehuset, det var så lenge ingen ville høre på ham, men nå som han ligger her er i den hvitkledde sengen er han reddere enn noensinne. Hva skjer nå? Hva er galt med meg?

En tolk peker mot kroppen hans, ordene han får servert kjennes så absolutte, de har så lite kontekst, til tross for at de er på arabisk: «Du har nyresvikt».

Han kan knapt se, knapt gå, det er noe galt med hjertet, noe galt med skulderen, galt med hele kroppen kjennes det ut som.

Frykten har tatt bolig i kroppen, for redselen har lenge vært fast inventar. Men akkurat nå, der han ligger i sykehussengen, slår panikken opp dørene.

Han har flyktet fra den palestinske flyktningbyen Yarmouk i Syria som ble okkupert av IS. Han har levd 500 dager på gress og varmt vann med buljong. Han har levd i terrorens vold og berget livet med millimeters margin. Han har veid så lite at kroppen falt sammen, og han har flyktet over grenser på bein som ikke holdt ham oppe. Men i sengen på Ullevål sykehus tenker han: nå dør jeg.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Dagsavisen møter Mohamed på Senter for flyktningkompetanse og integrering (SeFI) i Bydel Gamle Oslo på Tøyen. Han er et naturlig midtpunkt, ler og tøyser med alle dem som ikke egentlig kan språket hans. Han gir ut kamferdrops og mandler fra dongerijakken sin, og det går inflasjon i «takk» og «veldig bra».

Han kan gå, med stokk vel å merke, han har fått nye tenner, han har et hjerte som banker og øyne som kan se igjen. Han arrangerer kortspill på fredager og drikker kaffe med personalet hver dag. Folk på Tøyen kjenner ham, han vinker mens hans blir fotografert og smitter folk med latteren sin. Likevel handler Norgeshistorien hans i all hovedsak om et system som ikke fungerte.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Syria, 2011. Yarmouk ligger 8 km sør for Damaskus sentrum, og var hjemmet til om lag 160.000 palestinere. Blant dem levde Mohamed Tamim med kone og sju barn. Området ble regnet som en palestinsk flyktningleir, men fungerte som en fullverdig by.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Butikkene og markeder var oppe hele tida, det var en by der businessen aldri sov, sier han og smiler.

Les også : En kort båttur fra Rådhuskaia ligger et ferieparadis bedre enn Syden. Bare spør hytteeierne

(Saken fortsetter under)

Yarmouk i Syria, i Damaskus-regionen. En gang huset byen, som egentlig er en flyktningleir, 160.000 palestinere. Byen var blokkert, og Mohamed Tamim spiste gress og varmt vann med buljong i 500 dager før han slapp ut. Foto: Hassan Ammar / AP
Yarmouk i Syria, i Damaskus-regionen. En gang huset byen, som egentlig er en flyktningleir, 160.000 palestinere. Byen var blokkert, og Mohamed Tamim spiste gress og varmt vann med buljong i 500 dager før han slapp ut. Foto: Hassan Ammar / AP

– 500 dager uten mat. De fleste døde av sult

Mohamed ble født flyktning, og da han kom til livet i 1958 hadde leiren knapt fylt ett år. Livet i leiren var godt, han fikk stor familie, ble snekker, fikk sitt eget firma («sjef!» sier han på norsk og peker på seg selv med et glis), og eide i tillegg fire etasjer i en bygning med broren sin. Leiren, som lå i Damaskusregionen, kjente raskt på krigen, og i 2013 kuttet Assadregimet byens tilgang på vann, strøm, mat og medisinsk bistand. I 2013 okkuperte IS-soldater byen. Familien flyktet, og Mohamed var den eneste som ble igjen for å passe på eiendelene og etasjene de eide.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ordene for hva som skjedde etter han tok den beslutningen strekker ikke til. Han forteller ikke om torturen eller om halshoggingen som fant sted på åpen gate. Han forteller ikke hvordan byens befolkning ble brukt som skjold for IS, da styrker signert Assad-regimet, Russland og Iran teppelagte byen med bomber.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han bruker ikke nyhetskommentatorers formulering om «helvetes innerste sirkel», det trenger han ikke. Og han sier heller ikke at historien om palestinere i Syria har blitt regnet som en av mest underkommuniserte tragediene ved krigen.

Men han forteller at de sultet. At de mistet alt de eide. Han forteller at det oppsto en blokade, at ingen mat kom inn og nesten ingen mennesker slapp ut. Noen levde på rundt 400 kalorier om dagen, noen på færre. Mohamed spiste gress fra bakken, og da det tok slutt fikk han tidvis varmt vann med buljong. All elektrisitet og vann var kuttet, og han levde som et dyr i mørket av leiligheten sin.

Artikkelen fortsetter under annonsen
– 500 dager uten mat. De fleste døde av sult. Jeg veide til slutt 40 kilo.

Han reiser seg opp og viser hvordan kroppen kantret der inne, ingenting kunne holde den en gang robuste mannen oppe lenger. Fordi han uansett så ut som et levende skjelett ble han til slutt satt fri.

Hvor mange som mistet livet i leiren finnes det ikke nøyaktige tall på, men per mai 2018 rapporterte Aljazeera at det kun var i underkant av 3.000 palestinere igjen i byen.

Les også: Barn såret og drept i krig i 2018 - det høyeste tallet siden FN begynte å registrere

– Jeg måtte på sykehus, men ingen hørte på meg

Da Mohamed kom seg ut av leiren ble han en kort stund gjenforent med familien sin, i en by utenfor Yarmouk. Det var imidlertid helt tydelig for ham at de måtte flykte videre. På det tidspunktet bodde den ene datteren allerede i Norge, og hun overtalte ham å sette dette landstrakte landet som mål for øye.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Hun sa det tok en time å forflytte seg fra land til land! sier han og ler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gjorde det ikke.

Da jeg ikke klarte å gå mer bar de jeg flyktet med meg mellom seg. Det var en pakistansk menneskesmugler som hadde med seg redbull, «Redbull til far!», pleide han å rope da jeg ikke klarte mer, forteller han.

Mohamed flyktet alene, han gikk hele veien fra Hellas gjennom Makedonia, Serbia og til grensen til Ungarn før han fikk kjøre videre i en stor bil med åtte andre. Bilen kjørte i en voldsom fart forteller han, og etter kun 10 dager kom til Norge og Dikemark asylmottak. Året var 2015. På det tidspunktet veide han 47 kilo, han var utslitt og hadde dårlig helse. Han klarte ikke gå og hadde nesten ikke syn.

Jeg måtte på sykehus, men ingen hørte på meg, jeg fikk beskjed om å gå dit selv. Jeg kunne ikke språket, visste ikke hvor jeg skulle gå. På hele mottaket var det kun to personer som var gode mot meg. To sykepleiere. Jeg var så sliten og ble bare verre, etter hvert klarte jeg ikke gå til toalettet en gang.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også : Ghunchachah solgte datteren sin for 0,13 norske øre

– Jeg var så sint

Mohamed forteller om en tid på asylmottaket der ingen spurte hva han hadde gått igjennom. Han opplevde at nesten ingen brydde seg, at ingen visste hvem han var eller hvor han kom fra. Helsehjelpen han følte han kritisk trengte ble også bare utsatt. Til slutt fikk den ene sykepleieren tak i en frivillig som kjørte han til sykehuset, forteller han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mohammed måtte med tida ha hjelp med mye. Øynene, skuldrene, pusten, det høye blodtrykket.

– Jeg var så sint, så stresset. Og jeg har aldri slitt med høyt blodtrykk før. Jeg opplevde heller ikke at legene hørte på meg. Jeg var hos legen tre ganger uten å få noe hjelp, jeg var livredd, men jeg fikk ingenting for å regulere det, selv når jeg nektet å dra, sier han.

Mens andre flyktninger dro fra Dikemark, ble han værende. Hva skjer med helsa mi? Hva skjer med familien min? Spørsmålene var mange. Mohamed beskriver at det var vanskelig å få tolk, og dermed vanskelig å få noen informasjon om hva som skjedde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg mistet alle tennene mine mens jeg satt der inne. De falt ut av seg selv. Jeg ville til tannlegen, og fikk beskjed om at det ikke var deres problem. Jeg kunne ikke ett ord på norsk! sier han.

Les også : Kall henne kokk, ikke kvinne

(Saken fortsetter under)

Bildet av palestinerne fra Yarmouk i matkø har nærmest blitt et bilde på hele krigen, brukt på bokomslag og utallige medieomslag om krisen. Ironisk nok peker flere nyhetskommentatorer på at palestinernes situasjon i Syria har vært blant de mest underkommunsierte. Foto: AP
Bildet av palestinerne fra Yarmouk i matkø har nærmest blitt et bilde på hele krigen, brukt på bokomslag og utallige medieomslag om krisen. Ironisk nok peker flere nyhetskommentatorer på at palestinernes situasjon i Syria har vært blant de mest underkommunsierte. Foto: AP

– Enkelt å glemme at flyktningene er skadet av mennesker som har villet dem vondt

Dikemark asylmottak er i dag lagt ned, og historiene som har blitt fortalt derifra, fra forskerhold, har ikke vært gode. Beboere opplevde at de levde i et fengsel, at de ikke fikk oppfølging, at de ikke fikk helsehjelp eller hjelp med renhold. Sengene, badene, fellesarealene var skitne. Idealene til asylmottaket møtte ikke realiteten. Det fremgår i feltnotatene til Folkehelseinstituttets forskere Kristin Buvik og Bergljot Baklien.

Karin Holt, psykologspesialist ved DPS Groruddalen og Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS Øst), har skrevet boka «Kultur, migrasjon og traumer» på Gyldendal forlag. Hun forteller at disse erfaringene fra Dikemark ikke er historie, og at noe av det største problemet i møte med traumatiserte flyktninger er at tillitsarbeidet ikke er godt nok.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er enkelt å tenke seg at mennesker med skudd- og bombeerfaringer fra krig ikke takler høye smell, at nyttårsaften og brannalarmer kan være triggere – og at vi må hjelpe dem å realitetsorientere og roe seg i møte med triggere. Jeg tror det er enkelt å glemme at disse flyktningene først og fremst er skadet av mennesker som har villet dem vondt. Dette er en mye mer subtil traumeerfaring, og som sitter dypere og kan være mer alvorlig. Hvem kan jeg stole på? Hva vil dette mennesket meg? Hva vil skje hvis jeg lener meg mot dette mennesket? Dette er spørsmål de nok stiller seg i mye større grad enn vi hjelpere tenker på.

Karin Holt forteller at det er mange opplevelser som ligner på Mohameds.

– Mottakene har som oftest ikke kapasitet til å møte disse menneskene slik de trenger å bli møtt. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne si at denne historien er unik, at flyktninger føler seg sett og hørt i møte med våre tjenester. Vårt samfunn har imidlertid gått i retning der alle ulike instanser får sin avgrensede bit av elefanten som de skal ta seg av. Vi har ikke kapasitet til å se helhet. Når noen kommer til meg på DPS er det en forventning at jeg skal behandle de psykiske lidelsene i løpet av fem måneder, en time i uka. Når vi prøver så godt vi kan å se lidelsen inn i helheten i menneskets liv og kanskje trenger å bruke tolk, kommer vi selvfølgelig ikke i mål med disse rammene! Jeg hører ofte «det er ikke jobben min», fra dyktige folk som ønsker å hjelpe. Dette handler om at instansene der flyktninger blir tatt imot har blitt tilskrevet noen rammer som ikke er tilpasset komplekse liv, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også : Tyske Carola berget 53 migranter på havet. Så ble hun arrestert

Mohamed ble retraumatisert på Ullevål sykehus

Månedene går og familien Tamim blir gjenforent, først på mottaket, så i Bydel Gamle Oslo. 23. desember 2016 får de bosetning på Tøyen. Mohameds tilstand blir ikke noe bedre, han er fortvilet, sinna, stressa og angstfull.

Foto: Lene Sørøy Neverdal / Dagsavisen
Foto: Lene Sørøy Neverdal / Dagsavisen

Det skal ta tid før Mohamed får ordentlig behandling. Etter hvert får han imidlertid øye- og hjerteoperasjon. Våren 2018 blir han lagt inn på Ullevål sykehus. Da har han vært tilknyttet Senter for flyktningkompetanse og integrering (SeFI) i Bydel Gamle Oslo siden lille julaften 2016. De anser det som nødvendig å følge hele prosessen i sømmene. Mohamed har ikke tillit til systemet, ikke til helsepersonalet og heller ikke til tolken som tidvis er til stede på Ullevål sykehus. Selv har han sin egen opplevelse på Dikemark med i bagasjen, en følelse av å ikke ha kontroll over egen kropp, helse eller framtid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle opereres ett sted, også gikk de inn et helt annet sted. Da tolken sa jeg hadde fått nyresvikt stemte heller ikke det, den var påbegynt, sier han.

Mohamed opplevde å bli retraumatisert på Ullevål sykehus. For å forstå hvordan det gikk til er det viktig å vite at hjernen, i møte med traumatiske hendelser, ikke registrerer det den ellers ville gjort. Å se det store bildet, tenke logisk og nullstille seg er vanskelig, fordi informasjonsflyten er blokkert. Karin Holt forteller at sentralnervesystemet går inn i et modus som handler om å overleve, om å se fare – og å komme seg i sikkerhet. Når Mohamed opplevde å bli retraumatisert på sykehuset var ikke det fordi handlingene til helsepersonalet eller tolken isolert sett var traumatiserende. For følelsen av utrygghet og mistillit hørte ikke hjemme på sykehuset. Den kom fra blokaden i Yarmouk i Syria.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
– Jeg trodde jeg skulle dø. Det var verre enn den frykten jeg følte på i Syria, sier han.

Les også : Ida (6) har bodd fra moren sin i tre måneder. Nå skal mor og barnevernet forhandle om omsorgen

– Livet mitt har snudd 360 grader!

Det største problemet på sykehuset var mangelen på kvalifisert tolk. Mohamed fikk ikke ordentlig beskjed om hva som skjedde med ham. SeFI forteller at det i noen tilfeller ble tolket grove feil. Igjen møter han et system som ikke forteller han hva som er i ferd med å skje, og mangelen på informasjon oppleves kaotisk.

Erfaringen Mohamed hadde med å ikke få riktig informasjon tolket, er ikke unik. 60–70 prosent av dem som tar oppdrag som tolk i offentlig sektor har ikke tolkfaglige kvalifikasjoner, ifølge regjeringens egne nettsider. Dette er tall som legges fram fordi kunnskapsdepartementet krever kvalifiserte tolker i nytt lovforslag, som ble sendt på høring 7. juni.

Emilie Strand, spesialkonsulent ved SeFI, forteller at de følte seg som en hvilepute for sykehuset.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Vi anså det som helt nødvendig at særlig vår arabisktalende miljøarbeider var tilgjengelig på telefon hele døgnet, i tillegg til at både miljøarbeider og bosettingskonsulent var daglig på besøk hos Mohamed for å sikre at han fikk tilgang på informasjon om egen helse, samt at han faktisk forsto innholdet i det som ble sagt. Det var ofte det ikke var tolk til stede, og i noen tilfeller ble det også tolket ganske grove feil. Der var arabisktalende miljøarbeider viktig for å trygge Mohamed, og han beroliget Mohamed når han ble stresset og fikk angstanfall eller ble retraumatisert. En stor del av denne angsten knyttet seg til kommunikasjonen på sykehuset og utrygghet, forteller Emilie.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

Mohammed Tamim på Tøyen torg, rett ved SeFI på Tøyen. Hømret hans smitter, han ler og gjør seg til for alle han kjenner og ikke kjenner på Tøyen. Foto: Lene Sørøy Neverdal / Dagsavisen
Mohammed Tamim på Tøyen torg, rett ved SeFI på Tøyen. Hømret hans smitter, han ler og gjør seg til for alle han kjenner og ikke kjenner på Tøyen. Foto: Lene Sørøy Neverdal / Dagsavisen

Når vi møter Mohamed på SeFI er det nesten vanskelig å se for seg at situasjonen var så ille. Livsgleden er overveldende, han ler og tøyser med alle rundt seg, deler stadig ut flere drops og mandler til de gode hjelperne sine, takker Gud for Norge, for SeFI.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Livet mitt har snudd 360 grader! Jeg bare møtt helter her i Bydel Gamle Oslo, de er med meg hele tida, sier han og smiler.

Han har fått permanent oppholdstillatelse, og tar fram et informasjonsskriv om det kommende valget.

– Emilie, du må hjelpe meg å finne ut hvem jeg kan stemme på. Kan jeg stemme på SeFI?

Hun ler og sier gjennom tolken at det dessverre ikke går, sånn direkte.

Les også : Krigen ble avsluttet for 27 år siden. Likevel er mordraten den nest høyeste i verden

– Det var flere situasjoner hvor tolk burde vært til stede

Senteret forteller at det ikke er lang tid siden Mohamed var en ganske annen. Fortvilet, utslitt, redd for framtida. Slik er det ikke lenger.

Mohamed har fått en oppfølging som de færreste flyktninger får i Norge. Han har et apparat av mennesker som møter ham hver dag, drikker kaffe, prater og følger han opp. Han går på traumesensitiv yoga, blir sterkere med en arabisktalende personlig trener, svømmer, får samtaleterapi og fysioterapi, starter snart med norskundervisning og er primus motor i den ukentlige kortspillgruppa på senteret. Nye tenner har han også fått, og knekker for første gang på lang tid en mandel på den nye tanngarden.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg ønsker han å fortelle for at kommunikasjonen rettet mot traumatiserte flyktninger skal bli bedre. Han har vært på konferanser og på Dagsnytt atten for å fortelle om sine erfaringer. Med hjelp fra Pasientombudet sendte han også inn en klage til Ullevål sykehus, der han beskrev hva han hadde opplevd.

Ullevål, eller Oslo universitetssykehus, forteller at de er glade for at Mohamed ønsket å dele sine erfaringer.

Tolketjenesten ble benyttet hyppig ut fra behovsvurderingen til det kliniske personalet. I ettertid ser vi likevel at det var flere situasjoner hvor tolk burde vært til stede. Denne aktuelle saken vil bli drøftet i sykehusets overordnede kvalitetsutvalg høsten 2019. Der skal hendelsene gjennomgås og forbedringstiltak legges fram, sier Camilla Holt Hasle, Fagansvarlig for likeverdige helsetjenester og mangfold ved Oslo universitetssykehus.

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

Unge palestinere fra ungdomsbevegelsen «Fatah Youth Movement» demonstrerer i Jerusalem og viser sin støtte til palestinerne i Yarmouk. Foto: Ahmad Gharabli / AFP
Unge palestinere fra ungdomsbevegelsen «Fatah Youth Movement» demonstrerer i Jerusalem og viser sin støtte til palestinerne i Yarmouk. Foto: Ahmad Gharabli / AFP

– Ullevål sykehus trodde ikke de utsatte Mohamed for traume

Hasle sier at pasienter som har opplevd traumer, som har mye angst og snakker lite norsk har behov for hyppige tolkesamtaler, spesielt ved innleggelse, før operasjon, ved legevisitter og utskrivning. Hun sier også at de driver med kontinuerlig internundervisning av helsepersonell der noen av temaene er sårbare pasienter, flerkulturell forståelse og god helsekommunikasjon.

– Det presiseres i opplæringen at det er helsepersonell sitt ansvar å sikre at pasienten har forstått innholdet og betydningen av informasjonen, også når man bruker tolk (ref § 3–5 i Lov om pasient- og brukerrettigheter).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når det gjelder Tolketjenesten på OUS jobbes det kontinuerlig med oppfølging og kvalitetssikring av tolkene, men Tolkesentralen er avhengig av tilbakemeldinger fra avdelingene som bestiller tolketjenestene for å kunne bli enda bedre, sier hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I møte med mennesker som har opplevd kanskje det verste og mest traumatiserende en kan tenke seg, kan det være vanskelig for hjelpere å vite hva de skal gjøre. Det viste seg hos Ullevål sykehus, som tross tolkeproblemer, handlet i god tro om at de ikke utsatte Mohamed for noe traumatiserende. For det er jo isolert sett ikke traumatiserende å få gal informasjon, men kan bli det for den som ikke forstår og blir redd for alt som skjer. I møte med mennesker som bærer på mange vonde erfaringer, være seg folk flest eller fagpersoner, peker Karin Holt på at det er essensielt å begynne med alt som er felles for oss mennesker. Hva står sentralt i et menneskeliv? Familie, bosted, helse, jobb.

Begynn og spør om det som er lignende for dere. Vi bør begynne der vi kan bygge fellesskap. Spør om de folka de er glad i, også de kanskje savner, nettverket de skal få, stedet de skal bo og snakk om hvordan det var før. I vanlige samtaler er det fint å si ifra med en gang hvis du føler deg utrygg på de kulturelle forskjellene, si ifra at du ikke vet så mye, og at vedkommende må si ifra hvis du bommer. Understrek at du ønsker at de sier ifra. Det handler om å skape tillit, trygghet, gode relasjoner.

Les også: (+)På den andre siden av elven

Saken er først publisert hos Dagsavisen.