På den andre siden av elven

– Har du reist hele denne veien, bare for å snakke med kvinner? spør tolken. Vi møtes i Nusai, nord i Afghanistan. På andre siden av elven, femti meter unna, ligger landsbyen Kalai Khum, i nabolandet Tadsjikistan. Langs elvebredden speiler de to landsbyene hverandre.

Når innbyggerne på hver side våkner om morgenen, skuer de opp på de samme tårnende fjellene. Hører bruset fra den samme elven. Regner det i et land, regner det i det andre. De er muslimer på begge sider.

Men kvinnene i disse landsbyene lever i to forskjellige verdener.

Fanget i livet

– Her bare overlever vi, forteller Ghunchachah.

En støvete grusvei utgjør hovedgaten i den afghanske landsbyen Nusai. Hus og hager ligger skjult fra hovedveien, godt gjemt bak høye steinvegger. Langs gaten vandrer blåsvøpte kvinner i identiske burkaer.

Inn en av sidegatene bor Ghunchachah. Hun vet ikke hvor gammel hun er. Men er sikker på at hun er over førti år. Når vi møter henne, står hun i hagen og kaster kumøkk på huset. Det er full sommer, men arbeidet med å isolere huset mot de kalde månedene er allerede i gang.

Når vinteren kommer faller gradestokken raskt under tretti minus. Grusveien inn til landsbyen, som er vanskelig nok å manøvrere om sommeren, blir ugjennomtrengelig når snøen legger seg.

Snølaget beskytter mot Taliban, som herjer i regionen. Fem tusen meter høye fjell og nådeløs natur, har hindret terrorgruppen i å få fotfeste her. Likevel klarer de å trenge seg inn mot utkanten av landsbyen når snøen smelter. Hver vår bringer ny usikkerhet; hvor nærme kommer de i år?

Prisen for en datter

– Her har vi ingenting, fortsetter Ghunchachah.

– Jeg har en sønn og en datter. De er alt jeg har.

De to barna er de siste gjenlevende av fem barn. Sønnen har reist til Iran for å jobbe, som mange unge afghanske menn gjør, dersom de klarer å finne veien. Datteren solgte hun for én rupi. 0,13 norske øre. Huset og hagen er de eneste stedene Ghunchachah kan bevege seg fritt. Der går tiden sakte.

– Det er ingenting å gjøre her fra morgen til kveld. Hvis vi har mat, lager jeg mat.

Når hun jobber hjemme kan hun kle seg som hun vil. Men så fort Ghunchachah skal ut på den støvete hovedgaten, er hun pålagt å gå med blå burka; en bryllupsgave alle jenter får når de gifter seg. Også hvis de fortsatt går på skolen.

– Alder er ikke viktig når man gifter seg, sier hun med et skuldertrekk.

Les også: Krigen ble avsluttet for 27 år siden. Likevel er mordraten den nest høyeste i verden

Burka og rosa ryggsekker

Noen av jentene får lov til å fortsette studier etter at de blir giftet bort. Blå burkaer tres over rosa skolesekker.

16 år gamle Muhrou er glad hun slipper det. Inntil videre. Flere av venninnene hennes er allerede gift. Selv prøver hun ikke å tenke på det.

– Jeg liker ikke tanken på å gifte meg, forteller hun.

Men Muhrou vet at «det skjer når det skjer». Og det trolig før enn senere. Nå vil hun fokusere på skolen så lenge som mulig.

I landsbyen på tre tusen innbyggere, går gutter og jenter på atskilte skoler. Hagen som ligger foran jenteskolen, strekker seg ned til elvebredden. Der har Muhrou god utsikt til livet over elven. Hun så tidlig, og blir daglig minnet om, at livet er grønnere på den andre siden. Til tross for at Tadsjikistan er blant de fattigste landene i verden, ser Muhrou på nabolandsbyen som et paradis.

– Tadsjikistan er frihet. Her er det ingen frihet. Vi kan ikke gå alene i gatene. Vi kan ikke gå alene til markedet. Vi sier at menn og kvinner er like her. Men slik er det bare i ord, ikke i handling, sier hun bestemt.

Skutt for frihet

Få menn i landsbyen vil si seg enig med Muhrou. Men det er en som skiller seg ut.

– Jeg har laget et parti for å hjelpe kvinner, forteller Namayan Bibi.

– Vold mot kvinner er et stort problem her.

Han kom til landsbyen for 20 år siden. Før det var Namayan en del av Mujahedin, som senere utviklet seg til dagens Taliban. Da han og medsoldatene fikk i orde å brenne skoler og drepe lærere, bestemte han seg for å rømme. Han fortalte lederen at han ville forlate gruppen. Talibanlederen svarte ved å gi han et skudd i magen. I Kalai Khum bestemte han seg for å dedikere livet sitt til å studere. Han viser stolt frem biblioteket sitt; en banankasse med femten bøker. Forsiktig løfter han opp favoritt forfatterne; Tolstoi og Darwin.

– Analfabetisme og mangel på utdanning, det er de egentlig problemene i landsbyen vår, fortsetter han.

– Vold, krig og elendighet stammer alle fra den samme ondskapen. Mangel på kunnskap.

To veier etter 12

En gruppe menn sitter på et teppe og spiser lunsj. Klokken har ikke engang slått ett, men tolken og jeg er blitt invitert på dagens tredje lunsj. Afghanerne i Nusai deler på det lille de har. For øyeblikket sitter det for mange menn rundt bollen med ris, til at kvinnene som bor her får lov til å komme ut. Sjefen i huset sier noe som fanger mennenes oppmerksomhet. De nikker gravalvorlig.

– Det er synd guttene ikke har et sted å spille fotball, oversetter tolken.

– Gutter og jenter har forskjellige problemer her, bemerker jeg.

– Ja, de har samme problemer til de blir tolv år. Så blir det forskjellig.

Vi vandrer nedover den støvlagte hovedgaten. Fra starten av byen, ved broen som grenser til Tadsjikistan, er det seks moskeer.

– Menn får gå, men ikke kvinner, forteller tolken.

– Noen ganger er tradisjon viktigere enn religion.

Les også: Forhandlinger om et barns fremtid

Den andre siden

På andre siden av elven, er det kun én moské. Moskeen i tadsjikiske Kalai Khum ligger langs den asfalterte hovedveien som strekker seg gjennom landsbyen. Et fem stjerners hotell, et supermarked, et sykehus, en politistasjon og et regjeringskontor pryder hovedveien.

Det er tidlig på morgenen, og barn tusler gjennom gatene i blå og hvite skoleuniformer. Jentene har håret samlet i lange fletter, som henger over lilla og rosa ryggsekker. Tre unge kvinner ikledd gule og lysebrune kjoler som glitrer i solen, står på et gatehjørne og ler. En ung kvinne balanserer på en stige mens hun maler huset grønt. En eldre mann står under og støtter stigen.

I det blå huset ved siden av bor «bienes mester», Qumry (36), med mann og tre barn. Sammen har de femti bihus. Det gir familien tre til fire tonn honning hvert år; nok til et godt liv, som hun selv beskriver det.

– Livene våre er bedre her, forteller hun, når hun sammenligner med livet i Nusai.

Qumry er vant til å se de blåsvøpte kvinnene vandre langs elven. Hun synes ikke det er uvanlig.

– Men jeg er glad jeg ikke må kle meg sånn selv.

Romvesen-kultur

Hvis Qumry våkner en dag og vil kle seg som kvinnene på den andre siden av elven, vil hun få store problemer. I 2015 bannlyste president Emomalii Rahmon, som har regjert med jernhånd siden Tadsjikistan frigjorde seg fra Sovjetunionen i 1990, klesplagg som hijab og burka. Målet var å slå tilbake mot en «kultur for romvesener».

– Å gå med hijab kopierer blindt en kultur som er fremmed for oss. Det er ikke et symbol på høy moral og etiske standarder for kvinner, sa presidenten.

Qumry har ikke noe imot det. Hun er fornøyd med livet sitt i landsbyen. Det er 20 år siden hun flyttet hit for å gifte seg, 18 år gammel. Både Qumry og mannen vrir seg ukomfortabelt når de snakker om jentene på andre siden av elven, som giftes bort i en alder av elleve år.

– Kroppen er ikke klar da, sukker hun.

I Tadsjikistan er det ulovlig for jenter å gifte seg før de blir 18 år. Hun tror det beskytter jentene. Og gir dem en uvurderlig gave: tid til å studere, så de evner å leve et friere liv.

– Hva er frihet for deg?

– At jeg kan leve som jeg vil, svarer Qumry fort. Det føler hun at hun kan her. Når hun ikke lager honning, syr hun lakentrekk og duker. Forsiktig bretter huj ut resultatet av lange timer med arbeid og holder dem opp; detaljerte broderier med elegante detaljer.

– Men vi kan ikke ha mer frihet! skyter mannen hennes inn, mens han også stolt holder frem konas håndverk.

– Kvinnene her er sjefen i familien. Hvis hun får mer frihet flyr hun ut i verden. Og hva skal jeg gjøre da?

Les også: Tyske Carola berget 53 migranter på havet. Så ble hun arrestert

Et felles møtested

Med et innbyggertall på under 2000 er ikke Kalai Khum et overveldende marked for Qumry å selge broderiene sine i. Men på lørdager åpner flere muligheter seg på det ukentlige grensemarkedet. Tadsjikiske og afghanske kvinner og menn, får møtes i et avlukket område på den tadsjikiske siden av elven, for å selge varer til hverandre.

De afghanske kvinnene har ikke noe supermarked å benytte seg av. Muligheten til å nå flere kunder når grensene åpnes, har mye å si. Qumry har prøvd å skaffe seg «en afghansk venninne» på markedet. Så langt har forsøkene vært til liten nytte.

– De er vanskelige å snakke med når de er tildekket, forklarer hun.

Og den siste tiden har sjansen sjelden bydd seg. Risikoen for at Taliban bruker de få timene markedet er åpent til å mobilisere et angrep, er for stor.

Samme historie

Til tross for at Qumry gleder seg over muligheten til å få flere kunder, knyter det seg i magen når hun ser de afghanske kvinnene vandre rundt i burka på markedet. Hundre år tilbake i tid, var de to landsbyene et og samme sted.

På den tiden var landsbyene del av samme region. Under «Det store spillet» mot slutten av 1800-tallet, kjempet Det britiske imperiet og Det russiske keiserdømmet om kontrollen over Sentral-Asia. Det endte med at regionen til Nusai og Kalai Khum ble delt: Kalai Khum ble del av Russland. Nusai ble en del av Afghanistan.

– Vi fikk mer frihet fordi vi ble en del av Sovjetunionen, sier Qumry.

Det er bittert. Hun vet at familien har slektninger på andre siden av elven, som strekker seg flere generasjoner tilbake.

– Kanskje kvinnene der blir frie en gang i fremtiden.

Les også: Kall henne kokk, ikke kvinne

Frihet med liten skrift

Likevel er ikke livet en endeløs rekke av valgmuligheter for de tadsjikiske kvinnene. Hvis jenter ikke finner seg en mann på egen hånd, tar familien kontroll. 23 år gamle Takhmina jobbet på som assistant på supermarkedet etter at hun var ferdig på skolen 18 år gammel. Etter tre år, og uten noen mann i sikte, tok familien grep og fant en for henne.

– Hvis unge mennesker ikke forelsker seg, arrangerer familien noe, forteller hun.

I fanget ligger datteren, seks måneder gamle Samira. Nå som hun har barn, jobber hun ikke lenger på supermarkedet. Frem til datteren blir eldre, er hun mor på fulltid.

Venninnen Fotima (21) «klarte heller ikke å forelske seg».

– Jeg møtte han første gang på bryllupsdagen, sier hun.

Fotima er gravid for andre gang. Nå får hun jevnlig besøk av sykepleier Darlatpocho (46). Hun følger opp kvinner i landsbyen under svangerskapet. Når tiden er omme og barnet kommer, hentes kvinnene i landsbyens eneste sykebil. En sovjetisk blikkboks med blålys på toppen.

I likhet med Qumry, vet Darlatpocho at hun har familie på den andre siden av elven. Som sykepleier synes hun det er vondt å tenke på de afghanske, gravide kvinnene. Femti meter unna er det ingen sovjetisk sykebil. Der føder kvinnene på det eneste stedet de har lov til å vise ansiktet sitt. Hjemme.

Fremgang over tid

Oldemoren til Takhmina er blant Kalai Khums eldste innbyggere. I løpet av en livstid har 85 år gamle Nizora sett stor endring i landsbyen.

– Da jeg var ung, måtte kvinner her ha spesiell tillatelse for å jobbe, forteller hun med hes stemme.

Hun lener seg inntil veggen, med stokken liggende trygt i fanget. Datteren danderer henne i hvite bomullssjal, mens Nizora beklager at hun ikke kan reise seg og hilse. En skade i foten gjør at hun sliter med å gå. Til Nizoras store fortvilelse, stopper skaden henne fra å jobbe.

– Nå kan kvinner jobbe så mye de vil. Vi kan gjøre som vi vil.

– Kvinnene der borte kan ikke snakke med menn. De kan ikke gå noe sted. De kan ikke dra på fester, ramser hun opp.

– Vi kan snakke med menn. Vi går hvor vi vil. Og vi kan dra på fester. Kvinner her ber så mye som de vil. Der borte kan ikke kvinnene engang gå i moské.

I bakgrunnen høres bruset fra elven. Lyden minner Nizora om hvordan livet en gang var. Og hvor langt de har kommet siden.

– Vi er frie, og de er ikke det, avslutter hun, og peker mot elven.

Les også: – Jeg trodde jeg skulle dø. Det var verre enn den frykten jeg følte på i Syria

Artikkelen er først publisert av Dagsavisen.no.