– Det var etterkrigstidens boligmangel som rådde

Åkebergveien 50 er en av de to første kommunale bygårdene i Oslo. Foto: Chris Nyborg
Åkebergveien 50 er en av de to første kommunale bygårdene i Oslo. Foto: Chris Nyborg
Artikkelen fortsetter under annonsen

Tom Gunnar Nilsen er vokst opp på Oslo øst, nærmere bestemt Åkebergveien 50. Utenfra ser den ganske flott ut. Men bygget huset opprinnelig 80 ettroms leiligheter.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

OSLO (Dagsavisen): – Vi dreiv og sneik. Det var det som var spennende. Enten sneik vi på loftet, eller så sneik vi i Veivesenets gård over gata.

Tom Gunnar Nilsen er vokst opp på Oslo øst, nærmere bestemt Åkebergveien 50. Den karakteristiske gården som ligger som en liten knekk mellom Åkebergveien og Kjølberggata med utsikt mot Oslo fengsel er en av Oslos aller første kommunale leiegårder og den første med innlagt vannklosett i trappeoppgangene. Og utenfra ser den ganske flott ut. Men bygget huset opprinnelig 80 ettroms leiligheter.

– De ble bebodd av alt fra enslige til storfamilier med tre generasjoner. Det var etterkrigstidens boligmangel som rådde. Vi bodde på ett rom og kjøkken. Men jeg kan ikke tenke med noe bedre og mer spennende sted å vokse opp, sier Tom.

– Det var mange skjebner i den blokka. Tre av de beste kameratene mine fra den tida døde alle sammen før de fylte 50.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

Tom Gunnar Nilsen har hatt kjærlighetssorg siden 1977. Da flyttet han fra Åkebergveien til Fredrikstad. Foto: Privat
Tom Gunnar Nilsen har hatt kjærlighetssorg siden 1977. Da flyttet han fra Åkebergveien til Fredrikstad. Foto: Privat

Loftslek

Bygget er tegnet av arkitekt Henrik Nissen, mannen bak blant annet Frimurerlosjen i Oslo og Hartvig Nissen skole. Det er bygget med stort felles loft. Det var en spennende lekeplass for ungene i gården.

– Vi kunne gå langs hele gården på loftet, fra oppgang A til G. Og det gjorde vi. Når vi ble oppdaga var moroa i gang, da ble det en sport å komme seg unna i tide, minnes Tom.

Les også: Må man skrive på Tinder at man sitter i rullestol?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Sinna vaktmester

Til høyre, opp trappa lå Åkerbergveiens legendariske kafé, Kafé Hyggelig. Foto: Thorleif Wardenær
Til høyre, opp trappa lå Åkerbergveiens legendariske kafé, Kafé Hyggelig. Foto: Thorleif Wardenær

– På femtitallet var vi mange barn i nr. 50. Gårdsplassen var stor men når vaktmesteren gjorde sin entre ropte han som regel «kom dere ut av går`n». Og vi kom oss ut i en viss fart uten at vi riktig skjønte hvorfor. Det var i alle fall ikke plassmangel på gårdsplassen som var årsaken til at vi ble jaga, men mer at vaktmester’n var sinna. Han var beryktet for sitt dårlige humør og en relativt vedvarende promille, humrer Nilsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Han var ikke vaktmester på fulltid, vaktmesterjobben var noen han gjorde når han kom hjem fra sin egentlige jobb. Og dagene fulgte et fast mønster. Hver fredag når han kom hjem fra jobb gikk han ned i kjelleren der han hadde gjemt unna noen kalde øl. Så sto han der og drakk, og når han kom opp i leiligheten fikk han huden full av kona. Det hørtes over hele gården.

Les også: 10 tips til månesyke filmelskere

Utsikt til Bayer’n

De som bodde i G-oppgangen hadde utsikt direkte til Oslo fengsel, Bayer’n på folkemunne.

– Det hendte vi satt og vinka til gutta bak murene og jeg husker det var ei av jentene som pleide å strippe i vinduet. Da fikk foreldra våre beskjed fra fengselsledelsen at det var uakseptabelt. Men, jeg tror faktisk hu fortsatte med det, sier Tom.

Omtrent midtveis i Åkebergveien lå Kafé Hyggelig, ifølge Tom Gunnar Nilsen, en viktig del av gatas kulturhistorie. I vinduene hadde eieren limt opp digre håndskrevne pappplakater: «Her koker sjefen’n sjøl». Og folk kunne få servert egg, bacon og bønner fra klokka 05.00 om morgenen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Forslaget til FpU er desperat og smått absurd

«Ertesuppa»

– Vi pleide gå dit og spille flipperspill. Stedet ble drevet av en eldre fyr som gikk under navnet «Ertesuppa» og det var ikke akkurat noe gourmetkjøkken han dreiv. Men han var godhjerta. Jeg husker at fanger på såkalt frigang av og til fikk lov til å spise gratis, sier Tom.

Utenfor gården lå Klosterenga som nærmeste lekeplass. Og Jarlen kino, eller «likkista» som den ble kalt på grunn av det spesielle interiøret.

– Når vi ikke sneik, lekte vi på Klosterenga og sparka fotball på Jordal. Men da jeg kom i tenårene satt vi gjerne ute i parken med min dyrekjøpte platespiller og hørte på Stones.

I 1977 flyttet Tom Gunnar Nilsen til Fredrikstad. Årsaken: en jente, selvfølgelig.

– Hvordan kunne du?

– Vel, det kan du jammen spørre om. Jeg hadde nærmest kjærlighetssorg i mange år etterpå.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no