Datteren ble brutalt drept. Kristina kjempet for å bli hørt

«Det var den 14. dagen i november i 2011. Idet skumringen la seg over den kortlivede vinterdagen, hadde jeg vært barnløs i mange timer. Jeg visste det bare ikke.»

Slik begynner «Kampen for Monika». Den forteller om det tragiske dødsfallet til den 8 år gamle litauiske jenta Monika Sviglinskaja.

Hun ble funnet død i sitt eget hjem, litt utenfor Bergen, og måten hun ble funnet på gjorde at politiet umiddelbart fastslo at det var selvdrap. Moren, Kristina Sviglinskaja, var alltid en tydelig motstander av teorien. Hun stod fast ved en mistanke om at hennes tidligere samboer stod bak drapet, og kjempet for at datterens dødsfall skulle etterforskes nærmere.

Monika-saken har for mange blitt synonymt med en enorm politiskandale som resulterte i avgått politisjef og en mistillit til lovens lange arm.

Forfatter og journalist Aasa Christine Stoltz ville dra fokuset tilbake til Monika Sviglinskaja:

– Jeg gikk inn i prosjektet med tanken om å dra historien mer ned fra system til person, forteller Stoltz til ABC Nyheter.

Stoltz skrev en dokumentarserie om varslersakene i Bergen for magasinet Plot i 2015, og en av sakene var nettopp Monika-saken. «Denne historien burde komme i bokform,» tenkte hun, og gjennom samtaler med bistandsadvokat Stig Nilsen, som også gikk med tanker om en bok, inngikk de et samarbeid.

«Kampen for Monika» ble resultatet, et arbeid som har tatt to år å ferdigstille. Fra perm til perm blir hele Monika-saken gjenfortalt.

Varslersakene i Bergen:

Anundsen vurderer å la politiet få varsle eksternt

– Ytringskulturen må forbedres

Politiledelsen undrende til grasrotas varslingsfrykt

– Det var da jeg så henne. Med et belte rundt halsen.

Mandag den 14. november 2011 blir Monika hjemme fra skolen. Hun er forkjølet. Moren, Kristina Sviglinskaja, drar på jobb og sier tydelig fra til datteren sin at hun kan ringe i pausene hennes hvis det er noe. De to bodde alene i en leilighet på Berge i Steinsland, litt utenfor Bergen, og Monika var dermed alene hjemme denne dagen.

Monika og moren hadde et sterkt bånd. Bare noen timer før Monika døde, hadde hun laget en tegning til moren, hvor det stod: «Jeg elsker deg, mamma». Foto: Privat / NTB scanpix

I tidsrommet 8:40-8:45 hadde Kristina 7 tapte anrop fra datteren - som hun stusset på, siden datteren godt visste at hun hadde første pause klokka 9:15. Moren forsøkte å ringe opp igjen, men fikk ikke forbindelse med datteren.

Medarbeidere roet henne ned med at det sikkert ikke var noe viktig, spesielt med tanke på at leiligheten deres ofte hadde dårlig dekning. Kristina sa seg enig, men var fortsatt urolig.

Etter endt arbeidsdag dro hun hjem så fort hun kunne. Hun ble møtt med en inngangsdør med fjernede sprosser og knust rute, og hun måtte tråkke over knust glass på gulvet og forbi en øks i gangen - hele tiden ropende etter Monika.

I «Kampen for Monika» er første kapittel skrevet i 1. person, og beskriver synet som møtte Kristina da hun dro opp døren til soveromsgangen:

«Det var da jeg så henne. Med et belte rundt halsen, nærmest i sittende stilling, med bena så vidt over gulvet og knærne utstrakt, hang min Monika fra dørhåndtaket til boddøren. Armene hang slapt ned, den høyre lå bøyd over de bare lårene hennes.»

Måten Monika ble funnet på, gjorde at politiet umiddelbart mistenkte selvdrap. Kristina mente at datteren hennes aldri ville gjort det. Likevel var mistanken så stor at politiet valgte å overse alle de mistenkelige omstendighetene rundt det såkalte «selvdrapet».

Historien om hvordan en mor gjør alt for å oppnå rettferdighet for sin datter, som kjemper for å bli hørt, som møter så mye motstand og urettferdighet underveis, men som aldri mister håpet om at den skyldige en dag vil bli tatt, vekket sterke følelser hos Stoltz.

– Kristina og Monika var en familie så liten og sårbar som den kan bli, og Kristina har gått gjennom det verst tenkelige i verden for en mor. Å være mor eller forelder, å elske sitt barn ubetinget, er en universell følelse, forteller Stoltz om hvorfor hun ville skrive bok om nettopp denne saken.

– De sterke følelsene var hele tiden drivkraften min.

Moren fortalte gråtende om hvordan hun fant Monika

LES SAKEN

– Deres sårbarhet burde utløst ekstra vilje til å grave dypere

Først i januar 2014 ble det fortgang i saken. En etterforsker ved vold- og sedelighetsseksjonen i Bergenspolitiet, Robin Schaefer, kom tilfeldigvis over saken om 8-åringen, og ble overbevist om at saken var henlagt på feil grunnlag. Han slår alarm til nærmeste leder, som ber ham la saken ligge. Han skriver rapport om saken, hvor han mener at etterforskningen straks bør gjenopptas og ses på av eksterne.

Rapporten starter en kjedereaksjon. Etter mye motstand fra Hordaland politidistrikt, gjenåpner de saken i mai samme år. Kristina Sviglinskaja anmelder politiet til Spesialenheten for feil i etterforskningen, og riksadvokat Tor-Aksel Busch vil innlede granskning av saken. Det konkluderes med at etterforskningen bar preg av alvorlige mangler. Politidistriktet får etterhvert en bot på 100.000 kroner, og politimesteren trekker seg fra sin stilling. Kristina får en beklagelse fra politiet.

I oktober 2014 pågripes en mistenkt for drapet: Donatas Lukosevicius, tidligere samboer til Kristina. Mannen Kristina mistenkte fra dag én.

Lukosevicius hadde sendt henne trusler i flere måneder. Kristina gjorde politiet umiddelbart kjent med mistanken hennes - uten at det gjorde en forskjell.

Det skulle gå fem år fra drapet til hun fikk bevist mistanken sin. I 2016 faller dommen over Lukosevicius - 18 års forvaring for drap, tyveri og trusler.

– Det er bare å konstatere at vi ikke klarte å løse Monika-saken på en god måte da politidistriktet etterforska den i 2011 og 2012, sa daværende politimester Geir Gudmundsen til NRK i 2015.

(Saken fortsetter under bildet.)

Kristina Sviglinskaja og bistandsadvokat Stig Nilsen, som var med på å skrive «Kampen for Monika». Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

– Monika var ikke et norsk barn, og Kristina var alenemor. De hadde ikke noe nettverk og Kristina pratet ikke godt norsk. Derfor er det ekstra trist at deres sårbarhet ikke utløste enda mer vilje til å grave dypere, synes Stoltz, og fortsetter:

– Det er ingen som våger å si det høyt, men jeg håper politiet stiller seg spørsmål om behandlingen av Kristina hadde vært annerledes dersom dette var et norsk barn, en norsk familie med et bredt nettverk? Ville presset for ytterlig etterforskning vært større om de var norske?

Hun understreker at hun ikke tror det var en bevisst forskjellsbehandling, men det kan se ut som manglende forståelse gjorde at politiet gikk i noen fallgruver - at de ikke forfulgte tilstrekkelige antakelser om eksempelvis religion og kultur, men lot disse antakelsene styre etterforskningen i noen grad.

– Det er menneskelig å gjøre slike antagelser, men problemer oppstår når disse ikke følges opp skikkelig for å av- eller bekrefte dem.

Rapport: Behandling av Schaefer var gjengjeldelse

LES SAKEN

– Barn forstår ikke at døden er endelig

I arbeidet med boken kom det frem at det var flere av de involverte i etterforskningen som var uenige i konklusjonen om selvdrap, og Stoltz stiller spørsmålstegn ved hvorfor dette ikke ble kommunisert tydeligere.

– Til tross for at flere av de involverte i etterforskningen ikke var enige i konklusjonen om selvmord, unnlot de å kommunisere dette til påtaleansvarlig. Påtaleansvarlig har og skal ha mye av ansvaret her, men det virker merkelig at det ikke har vært mer diskusjon internt i etterforskningsgruppen om de ulike bevisene og til slutt mot beslutningen om selvmord, mener Stoltz.

To av de lokale etterforskerne som tilsynelatende fikk mye av ansvaret for etterforskningen, var ifølge Stoltz' kilder aldri med i et møte der de diskuterte en potensiell henleggelse av saken som selvmord.

Forfatteren trekker frem det siste avhøret av Kristina, som har blitt spesielt kritisert. Kristina gjentar der at hun umiddelbart mistenkte sin tidligere samboer. Smykker hadde blitt stjålet fra hjemmet dagen Monika ble drept, og bare Lukosevicius visste hvor de var.

«Han forventet nok ikke å finne Monika hjemme. Trolig kom han for å stjele gullet mitt. Donatas var den eneste som visste hvor mye gull jeg hadde hjemme,» står det at Kristina forteller i boken, hvor det kommer frem deler av det som ble sagt i avhøret.

Politietterforskerne avviser at det har skjedd noe kriminelt, og forteller at de har snakket med en barnepsykolog for å forstå hvordan et barn kan ta livet av seg.

«Dette trenger ikke være noe de gjør med vitende og vilje; barn forstår ikke at døden er endelig. De forstår ikke konsekvensene av dette,» sa den ene etterforskeren i avhøret.

Avhøret har blitt kritisert, hovedsakelig fordi Stig Nilsen og Kristina følte at politiet misledet dem, og at politiet - til tross for at de uttalte at etterforskningen ville fortsette - allerede hadde bestemt seg for konklusjonen. De unngikk også å følge opp spor de sa i avhøret at de skulle følge opp.

(Saken fortsetter under bildet.)

Donatas Lukosevicius ble dømt for drapet på Monika. Han visste trolig ikke en gang at hun var hjemme da han brøt seg inn i huset. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

– I etterkant av dette uttalte en av de lokale etterforskerne at «Jeg forventer at saken blir påklaget.» Da hadde de to lokale politietterforskerne tilbragt timer med å få Stig (bistandsadvokaten til moren, journ.anm.) og Kristina til å «kjøpe» konklusjonen om at Monika begikk selvdrap, samtidig som de satt og tvilte på den samme konklusjonen, men unnlot å kommunisere dette til dem.

Stoltz fortsetter:

– Da stiller jeg spørsmålet; hvor går grensen mellom å følge ordre og kommunisere dersom det er intern uenighet? Når har man et etisk ansvar for å si fra? I tillegg: Her handlet de altså etter ordre fra påtaleansvarlig, og hun har selvsagt ansvaret. Men hadde de ikke et ansvar for å kommunisere til påtaleansvarlig dersom de var så uenige?

Gikk av etter Monika-saken – har fått internasjonal toppjobb i politiet

LES SAKEN

– Å bli frarøvet tillit må være nådeløst å leve med

I arbeidet med boken har Stoltz hatt stort fokus på at hver eneste detalj stemmer. Som journalist har det vært viktig for henne å ha kildegrunnlag for hvert eneste ord og handling - «fra hver regndråpe til hvert et klesplagg eller kommentar.»

Hun har blant annet gjennomført mange intervjuer i forbindelse med boken med flere sentrale aktører i saken, og har hatt flere samtaler med Kristina Sviglinskaja. Forfatteren husker spesielt godt noe moren fortalte henne:

– Jeg husker jeg spurte Kristina om hun klarte å stole på noen etter dette. Nei, hun kunne ikke lenger stole på noen, bortsett fra moren sin, sa hun. Å være frarøvet en naturlig tillit til andre mennesker, må være nådeløst å leve med. Det tenker jeg ofte på, og hvordan noe man tar for gitt, er så betydningsfullt.

– Hvordan har Monika-saken og arbeidet med boken påvirket deg?

– Den jevne politimann- og kvinne gjør en flott jobb, og man skal aldri ta fra dem alt det viktige arbeidet de gjør. Og når politiet gjør feil, så rammer det hardere enn i mange andre yrker, og det er mer synlig. Dypere innsikt i ukultur, dårlig ledelse og organisering gjør jo at jeg har mistet noe av den naturlige tilliten jeg, som de fleste andre, tidligere hadde til politiet, forteller forfatteren.

Stoltz har hørt om flere tegn til forbedring på mange områder fra kilder internt i politiet, men det gjenstår tilsynelatende en del arbeid.

– Jeg tenker på Monika hele tiden

LES SAKEN

Utfordrende å få politiets side belyst i boken

Til tross for gjentatte forsøk fra Stoltz' side, ønsket ikke ledelse i politiet å bidra til boken:

– Vi fikk avslag fra de sentrale i ledelsen, og jeg har kommet med gjentatte henvendelser siden jeg skrev dokumentarsaken i Plot. Til tross for at saken var avsluttet, ønsket ikke noen i ledelsen å bidra med sin versjon. Det var veldig synd, for det hadde selvsagt tilført historien en verdi å høre deres side av saken. Men jeg har også forståelse for at de ikke ønsker å uttale seg og at det kan være vanskelig. Vi fikk noen politietterforskere i tale, blant annet en lokal politietterforsker, noe som har tilført mer informasjon om hvordan ting foregikk i etterforskningen.

Samtidig mener hun bokens tittel, «Kampen for Monika», legger bokens premiss til grunn.

– Tittelen tilkjennegir at dette er en bok hovedsakelig om de som drev kampen for gjenopptakelse. Det er ikke en fullstendig redegjørelse av absolutt alle sider av saken.

I «Kampen for Monika» understreker forfatterne at politiet har lagt stor vekt på å unngå at noe lignende skal skje igjen, og at saken om 8-åringen ofte tas opp som referanse for å unngå feil.

Les også : Disse mysteriene stjeler nattesøvnen til krimeksperten

Håper boken vil levendegjøre Monika

Monika blir beskrevet som en tøff jente som trivdes godt på skolen. Foto: Privat / NTB scanpix

Monika-saken var forløpet til flere varslersaker i Bergen, og Stoltz ga i 2017 ut boken «Makt i uniform» om disse sakene. Hun tror problemene til politiet i Bergen har kulminert i byens trekk av småbymentalitet: byen er stor nok til å regjere og styre for seg selv, men samtidig liten nok til at nettverket står sterkt og gjennomstrømningen av ledere er liten.

– Inntrykket da boken kom ut var at politiet i Bergen fortsatt sliter. Varslersakene har skapt sår det tar tid å lege.

De aller fleste har stor respekt for det varslerne har våget å si fra om, tror Stoltz. Fremdeles mener enkelte at det er varslerne som har ødelagt tilliten til politiet, ikke politiet selv.

– Mange tjenestemenn og -kvinner våget ikke prate høyt om det de mente ikke fungerte, fordi de skulle «overleve i systemet.» Da har man ikke kommet langt nok.

Forfatteren håper «Kampen for Monika» vil gi leseren innsikt og forståelse, og samtidig bidra til å «levendegjøre Monika og være et bidrag for fagpersoner som en påminnelse om ansvaret i møtet med pårørende som går gjennom det mørkeste et menneske kan oppleve».

– Det var en vekker å være nærmere på hvordan en slik sak har så store ringvirkninger på så mange mennesker. Alle jeg snakket med var fremdeles preget av saken.

Les også : Monikas mor: Smerten er blitt min hverdag