Tilsvar:Med hånden på hjertet

(Kronikkforfatter er anonymisert ettersom han var anonymisert i kommentaren han svarer på)

Undertegnede er den som er omtalt som den vennlige mannen med hånden på hjertet i kommentaren i ABC Nyheter. Hånden på hjertet symboliserer åpenhet, ærlighet og medmenneskelig kjærlighet. Jeg kan nok engang legge hånden på hjertet og fortelle at jeg ikke bare synes, men aktivt oppfordrer jenter og kvinner til å trene kampsport, skaffe seg utdannelse, arbeid og å delta i samfunnet på alle plan.

Bakgrunn: Jeg følte meg ekskludert. Kun fordi jeg er kvinne

Som muslim prøver jeg å møte de utfordringene jeg opplever i forbindelse med praktiseringen av min tro med tålmodighet. Jeg har forståelse for at andre ikke forstår, og kanskje ikke heller ønsker å forstå, hvorfor jeg følger enkelte leveregler, men møter så godt jeg kan denne manglende forståelsen med raushet og varme, og da svært ofte manifestert gjennom et vennlig bukk og en hånd på hjertet.
Utover dette har jeg en ganske enkel forholdsregel: Min grense starter der din begynner, og din grense bør starte der min begynner. Hvis din intimsone innebærer du ikke liker klemmer, ja, da er det en grense jeg må respektere. Alt annet ville vært grovt påtrengende og i ytterste konsekvens et overlagt overgrep. Det er din rett til å definere din intimsone, jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt. Til gjengjeld ønsker jeg den samme retten til å definere min intimsone, og om jeg ikke møter forståelse for det, så forventer jeg i det minste at de grensene jeg setter for min intimsone respekteres.

Gjennom mange år som utøver av brasiliansk jiu-jitsu har jeg selv opplevd og følt på problemstillingen som omtales i artikkelen, dog fra den andre siden. Og det er alltid like kleint å fortelle en hyggelig, sportsinteressert dame at man på grunn av sin tro ikke kan ha fysisk kontakt. Jeg ønsker jo absolutt ikke å fornærme noen, og det er aldri personlig, selv om jeg har forståelse for at det for enkelte kan oppleves som både avvisende og diskriminerende.

Det gjorde tilsynelatende vondt verre og med en skarp stemme ble jeg fortalt at i dette landet måtte man håndhilse.

I et samfunn med økende aksept for individualitet og fri vilje, kan det kanskje virke rart at noen av ens medmennesker frivillig velger å følge en av de tradisjonelle tilnærmingene i sin religion, etter tradisjoner som har vært praktisert i over 1400 år. Men man skulle tro at den samme aksepten og toleransen for andres meninger og livsstil, samt nordmenns velkjente reservasjon i møte med fremmede, innebar at min reservasjon mot å ligge svett og tett, brytende oppå andre kvinner, ble møtt med større forståelse.
Mange finner brasiliansk jiu-jitsu for intimt, uavhengig av kjønn og religiøs tilnærming. Sporten er ekstrem og krever en grad av nærkontakt som kan oppleves som klaustrofobisk, uhygienisk og svært invaderende. I klubben vår er det i dag veldig mange jenter, og mange av disse foretrekker av blant annet ovennevnte grunner å sparre med andre jenter.

Islam trenger en seksuell revolusjon

LES SAKEN

Videre er det ikke uvanlig at ikke-muslimske treningskamerater forteller om sjalu kjærester som tydelig gir uttrykk for at de ikke ønsker at disse kameratene sparrer med damene på treningene.
Siden vi er inne på personlige anekdoter, ønsker jeg å dele en selv.
Jeg deltok i fjor på et større mesterskap og endte opp med sølvmedalje. Da jeg stod på podiet og den kvinnelige funksjonæren hang medaljen rundt halsen min, tok jeg på mitt sedvanlige vis hånden til hjertet, ga henne et varmt smil, sa takk og bukket høflig. Dette ble møtt av sinte øyne og en utstrakt hånd som ble hengende i lufta. Jeg bukket nok engang, enda dypere og prøvde å smile enda varmere. Det gjorde tilsynelatende vondt verre og med en skarp stemme ble jeg fortalt at i dette landet måtte man håndhilse. I det jeg prøvde å forklare at jeg ikke kunne gjøre det på grunn av min tro, ble jeg brått avbrutt med at håndhilsing var reglementert og at hvis jeg ikke tok hånden hennes, kunne jeg pelle meg av podiet øyeblikkelig.

For å ikke lage noen større sak ut av det, gikk jeg derfor av podiet. Men jeg valgte likevel å stikke innom sekretariatet for å forhøre meg om reglementet. Det var naturligvis ingenting i reglementet som tilsa at håndhilsing var påkrevd. Og hverken arrangørens nettsider eller promoteringen av mesterskapet i sosiale medier, kunne oppvise informasjon om at håndhilsing på funksjonær var påkrevd under medaljeutdeling, og at unnlatelse av dette vil medføre bortfall av medalje og bortvisning fra podium. For min del var skaden likevel gjort, et stort øyeblikk og et potensielt lykkelig minne, ble redusert til en svært trist opplevelse.

Hvilke tanker den kvinnelige funksjonæren hadde under denne hendelsen, kan man bare spekulere i. Men å finne på regler for å påtvinge ens overbevisning på andre mennesker, har jeg vanskelig for å skjønne kan være greit. Jeg har mine grenser, slik den kvinnelige funksjonæren helt sikkert har sine. I dette tilfellet ønsket hun å bryte mine grenser og brukte et oppdiktet påskudd for å gjøre dette. Kan man med hånden på hjertet si at det er greit å behandle sine medmennesker på denne måten? Og hvem vil, uavhengig av kjønn og religiøs tilnærming, i det hele tatt ønske å ta hånden til et menneske som oppfører seg slik?