Kampen om Kielland

Det er snart 40 år siden han overlevde den verste arbeidsulykken i det moderne Norges historie, da 123 mennesker mistet livet i Nordsjøen. I dag jobber datteren hans for å få gransket Alexander Kielland-ulykken på ny. 

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

27. mars 1980 kjemper Oddbjørn Lerbrekk sitt livs kamp i sju meter høye bølger, med kun sju grader i Nordsjøen. Boligplattformen Alexander Kielland har veltet. Oddbjørn har fått så mye vann over seg at han ikke vet opp fra ned. Alt er mørkt. Det er som å ligge fanget under en enorm skje. Motstanden fra vannet er overveldende. Lungene er desperate etter luft.

Han gir opp, og det svartner helt. Når han kommer til seg selv og opp til overflaten, ser han ingenting. Ikke Kielland, ikke naboplattformen Edda, ingen arbeidskamerater. Ingenting.

– Nå ligger jeg tynt an, tenker 25-åringen.

Norge er en ung oljenasjon i 1980. De siste ti årene er historien om gigantfunn i Nordsjøen. Det er historien om dette nye svarte gullet som snur nedtur til fremgang i hermetikkbyen Stavanger, bygger velferdsstaten og som skal gjøre Norge til en energistormakt. Machokulturen er dominerende, og sikkerhetsregimet mangelfullt. Tillitsvalgte kaller jobben i «oljå» Norges farligste arbeidsplass, og presser på for å bedre forholdene. Fra midten av 70-tallet skjer det flere alvorlig ulykker i Nordsjøen, men ingen av denne dimensjonen: 123 mennesker mistet livet i den dødeligste arbeidsulykken i norsk moderne historie. 89 overlevde. Ingen har tatt ansvar for katastrofen. Snart 40 år senere kjemper overlevende og etterlatte for å få ulykken gransket på nytt. Kontroversen og hemmeligholdet rundt den offisielle granskingen har skapt et åpent sår, som nekter å gro.

Vi møter Oddbjørn og datteren hans Solfrid Lerbrekk ved minnesmerket «Brutt lenke» på Smiodden i Stavanger. Det blåser så kraftig at de to får ufrivillig tårer i øynene. Oddbjørn er i dag sveiselærer i Åna fengsel i Rogaland. Han kan ikke jobbe offshore lenger. Han kan ikke bade i sjøen lenger heller. Ulykken i 1980 sitter fortsatt i kroppen, men fortellingen om dramaet kommer tilsynelatende uanstrengt.

Solfrid Lerbrekk og faren hennes Oddbjørn Lerbrekk ved minnesmerket Brutt lenke i Stavanger.
Solfrid Lerbrekk og faren hennes Oddbjørn Lerbrekk ved minnesmerket Brutt lenke i Stavanger.

Bare en time før velten sitter helikoptervakt Oddbjørn og spiser middag med kollegene sine. Det blåser opp på ettermiddagen denne marsdagen, og gangveien over til Edda tas opp. Inne i varmen sitter oljearbeiderne og spiller kort, noen tar seg en røyk og mange gjør seg klar til å se film i en av boligplattformens kinosaler. Alexander Kielland-plattformen er kjent som plattformen som ikke kan kantre, en pentagon-formet flyterigg som skal være mer stabil. Plattformen er en ombygd boreplattform som brukes som «flotell» for nordsjøarbeiderne som jobber på naboplattformen Edda. Det er sveiset sammen en brakkeleir på flere etasjer på toppen av plattformen. Blant enkelte av oljearbeiderne som bor tett i brakkeleiren, kalles plattformen «Nordsjøens Bangladesh».

Etter å ha satt seg godt til rette i kinosalen, hører arbeiderne et kraftig smell.

– Vi hadde aldri hørt maken før. Jeg tenkte at det enten kunne være en supplybåt som kolliderte med plattformen, eller at var det en kraftig bølge, forteller Oddbjørn.

De rekker så vidt å roe seg ned før det smeller igjen. Så begynner riggen å krenge over til styrbord. I messa ramler alt fra sausgryter til softismaskinen på gulvet. Folk sklir i frityrolje og vann mot døråpningen. I kinosalen velter filmapparatet. Folk seiler ut mot gangen. Det blir mørkt og alarmen går.

– Jeg tenkte at nå må jeg komme meg ut.

Les også : – Migrantbilen er en bevegelig skulptur av en indisk bil, gjengitt i full størrelse

Venner blir delt i to

Oddbjørn følger ikke strømmen, men bruker en annen utgang for å komme seg raskt ut på et område under dekk. På vei ut går han forbi lugaren sin, men tør ikke gå inn for å hente overlevelsesdrakten. Han har ikke tid.

Når han kommer ut ser Oddbjørn at plattformen står helt på skrå mot horisonten. På dette tidspunktet hadde den veltet til 35 grader. Oddbjørn går gjennom flere store bokser hvor det skal ligge livbelter. Han åpner en etter en, men finner ingen livbelter der.

– I den siste boksen jeg sjekket var et eneste livbelte igjen. Jeg får det på meg.

Med livbeltet på, beveger Oddbjørn seg opp på det ene beinet til Kielland. Der har det samlet seg en del folk.

Samtidig siver det saltvann inn dører og luker som egentlig skulle vært lukket. Etter å ha ligget rundt 20 minutter i 35 graders helling øker plattformens helling til 75 grader. Nå henger den enorme plattformen bare i ankervaierne.

I sjøen var Alexander Kielland ankret opp via et system av ankervaiere fra de fem beina. Den var egentlig konstruert til å ha ti forankringer, men under oppankring ved Edda ble kun åtte vaiere brukt. Dette for å unngå at de kom i konflikt med rørledningene til naboplattformen.

Oddbjørn ser folk blir reddet opp på Edda i basket (kurv), og håper det kan være redningen hans.

Flere går ut på det ene plattformbeinet, over rekkverket og nedover leideren til der ankervaieren er. Mange holder i denne mens de beveger seg nedover mot sjøen. Oddbjørn er en av dem som nå bruker ankervaieren som gelender. Vaieren blir smalere og smalere, til den står stram som en felestreng.

– Og mens jeg står der ryker ankervaierne.

Den tjukke vaieren kommer som en kule mot mennene bak ham. Oljearbeiderne ser venner bli delt i to.

– Alle bak meg omkom. De ble tatt av vaierne, sier Oddbjørn.

Ulykken skjer rett før påske, så det er fungerende statsminister Andreas Cappelen som møter pressen til pressekonferanse samme kveld. Foto: C. Archer/Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek
Ulykken skjer rett før påske, så det er fungerende statsminister Andreas Cappelen som møter pressen til pressekonferanse samme kveld. Foto: C. Archer/Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Dette er øyeblikket hvor Kielland går helt rundt. Katastrofen er et faktum. Den ferske oljenasjonen blir røsket ut av eventyret med full kraft. I Stavanger sitter voksne menn på puben Dickens, med tårer i øynene. Norge er i sjokk. Selv små barn skjønner at noe er alvorlig galt når det kun blir spilt sørgemusikk på radioen.

Dette er like før påske, og statsminister Oddvar Nordlie (Ap) er på hytta. Derfor er det fungerende statsminister, justisminister Andreas Cappelen (Ap), som samme kveld svarer reporterne på en pressekonferanse i høyblokka. Journalistene etterspør granskningskommisjon.

– Den kommer så snart vi har funnet de rette folkene, svarer Cappelen.

Kommisjonen er på plass mindre enn et døgn senere.

Les også : Han ventet på sønnens første ord. De kom aldri. Gutten forble taus.

– Vi er helt forfrosne

Tilbake ute i Nordsjøen ligger Oddbjørn i kun olabukse og Helly Hansen-fleece. Det er kaldt i vannet. Han ser fortsatt ingen rundt seg.

– Jeg skjønte fort at her varer jeg ikke spesielt lenge.

Så kommer det drivende en knust livbåt. Mange av livbåtene har blitt knust mot plattformen. De ble ikke løst ut som de skal. Oppe i livbåten sitter arbeidskameraten Oskar Olsen fra Åkra, i bare trusa. Båten er full av vann, og flyter så vidt i vannskorpa.

– Jeg svømmer bort, og han hjelper meg om bord. Der finner vi noen svarte søppelsekker som vi tar på oss for å beskytte oss mot vinden. I de søppelsekkene var det noe blåfarge, så vi ble fullstendig dekket i blått. Den blåfargen satt i huden lenge etterpå. Den gikk ikke bort. Det var litt komisk, forteller Oddbjørn.

Fra naboplattformen Edda har de gitt opp forsøkene med å hente folk opp med basket. Vinden driver folk i alle retninger. Oljearbeiderne kaster i stedet ned redningsflåter. En overlevende forteller senere at plattformsjefen kommer bort og ber dem la være – han mener det er «bortkastede penger». Ordren blir glatt oversett. En av disse flåtene kommer flytende og kolliderer med Oddbjørn og Oskar. Det er tre personer om bord.

– Vi kommer oss over i flåten, og der ligger det en del nødutstyr, men vi har ikke sjanse til å bruke det. Vi er helt forfrosne. På det tidspunktet har det blitt helt mørkt.

Plutselig blir de møtt av et sterkt lys. Det er lyskasteren fra supplybåten Safe Truck – mannskapet kaster ut en kasteline til flåten. Stemningen blant de fem mennene om bord er absurd. De er nærmest likegyldig til hele redningen.

– Når det er nummeret før du fryser i hjel, klarer du ikke bli redd, og du klarer ikke bli glad for å bli reddet heller.

De fem må hente fram krefter de ikke har for å komme seg om bord. En av dem havner i sjøen, og blir tatt av bølgene. Tauet som Safe Truck-mannskapet har kastet over til flåten klarer Oddbjørn å få rundt halsen. Hver gang bølgene tar tak i flåten strammer tauverket seg rundt strupen. Han er nær ved å kveles. Adrenalinet pumper. Han får lurt fingrene under tauet, bruker all sin kraft på å løsne tauet fra halsen og får rifter i muskulaturen rundt skuldrene. Oskar gir Oddbjørn et kraftig dytt bak, slik at han til slutt kommer seg om bord.

Der besvimer Oddbjørn. Kroppstemperaturen er på 30 grader.

Han blir kledd av og lagt i en varm dusj, til han kommer til seg selv igjen.

– Der får jeg varm suppe, og en seng å sove i. Jeg prøver å sove, men det går ikke. Kroppen skjelver ukontrollert.

Etter dette blir han sendt fra plattform til plattform på Ekofisk-feltet. Her blir han undersøkt av helsepersonell. De finner ingen alvorlige skader. Dagen etter blir han flydd inn til Stavanger lufthavn på Sola, før han blir sendt til sykehus. De ville helst ha ham til observasjon over natta, men Oddbjørn insisterer på å skrive seg ut, og tar drosje hjem til tettstedet Varhaug på Jæren i Rogaland. Han kommer til stillheten i et tomt hus. Begge foreldrene døde av hjerteinfarkt da han var ung. Oddbjørn bor derfor alene i barndomshjemmet. Men han blir ikke sittende alene med sjokkopplevelsen.

– Jeg ringte til han jeg jobba hos når jeg var hjemme fra Nordsjøen. Han beordret meg opp til han. Han ville vite alt om hva som hadde skjedd. Så jeg fortalte, og så tok vi et par Tou-øl.

Ryktet går og det kommer flere folk. Alle vil at Oddbjørn skal fortelle, på nytt og på nytt.

– Jeg følte ikke at jeg kunne si at jeg ikke gadd å fortelle mer. De ville jo bare ha informasjon. På radioen spilte de sørgemusikk.

De 89 som ble reddet ble sendt til Stavanger lufthavn på Sola. Foto: Arbeiderbladet/ARBAK
De 89 som ble reddet ble sendt til Stavanger lufthavn på Sola. Foto: Arbeiderbladet/ARBAK

– De bare lo av meg

Dagen etter ringer Stavanger Drilling, som eide riggen. De ber Oddbjørn komme inn til Stavanger. De overlevende skal få nye klær. Mange tropper opp i Stavanger sentrum kun ikledd Phillips røde kjeledresser, som de har fått låne etter å ha blitt berget opp av sjøen. De overlevende får gå i klesbutikk og hente så mye de vil. Så bar det inn på kontoret til Stavanger Drilling, for å få lønnsoppgjør. Her fikk de hele mars-lønna i kontanter, og deretter tre måneders lønn, som er vanlig ved havari.

– Så ble jeg avhørt av politiet og granskningskommisjonen, forteller Oddbjørn.

I kommisjonen som ett år senere leverer sin utredning, sitter sorenskriver Thor Næsheim fra Sandnes, sjøkaptein Per Bekkvik, oljesekretær i LO Aksel Kloster, direktør Sivert Øveraas fra Rederiforbundet og professor Torgeir Moan fra NTH – det som i dag heter Norsk teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

Professor Moan sto i hovedsak for den tekniske analysen i granskingen. Kommisjonen konkluderte med at et utmattingsbrudd i ett av stagene førte til plattformbeinet røk, og det utløste ulykken. Kommisjonen mente at en svak sveis under byggingen av riggen hadde blitt oversett, og at dette hadde ført til sprekker i støttesøyla til plattformbeinet. Dette er den norske, offisielle forklaringen, med størst legitimitet.

Riggen var konstruert på et fransk verft, som dermed fikk brorparten av skylden for sprekken og velten. Operatøren Phillips og Norsk Oljeforsikringspool gikk til sak mot verftet, med kommisjonens konklusjoner i hånd. Til sammen krevde de 700 millioner kroner av franskmennene, men endte med 6,5 millioner. Forliket er hemmeligstemplet. Frankrike nedsatte sin egen granskningskommisjon. Den kom fram til at eieren Stavanger Drilling, og operatøren Phillips hadde operert riggen feil og i strid med driftsmanualen. Franskmennene konkluderer med at en kraftig bølge til slutt kan ha vært utslagsgivende, men at både forankringspraksisen og forhalingspraksisen på Kielland-plattformen kan ha framskyndet ulykken. Dette ifølge Stavanger Aftenblad som har gjennomgått den franske rapporten.

Flere av de overlevende og etterlatte klarer ikke helt slå seg til ro med den norske kommisjonens forklaring. Oddbjørn er en av dem. Som ved flere andre store katastrofer lever alternative forklaringer og teorier om hva som skjedde. Dette gjelder MS Estonia-ulykken, det gjelder Scandinavian Star og det gjelder Alexander L. Kielland-ulykken. En av de alternative forklaringene er at plattformen ble rammet av en eksplosjon. Oddbjørn minnes at et helikopter kom samme dag, og at det ble gjort sveisearbeid i et av tverrstagene. Han så et gassbatteri bli losset om bord en dag før ulykken. Han så at det kom flammer opp fra et av støttestagene til foten som røk av, og fortalte om dette i avhør med granskningskommisjonen.

– De bare satt og lo av meg, sier Oddbjørn.

Denne delen av avhøret ble ikke skrevet ned.

Oddbjørn har liten tiltro til granskingen som ble gjort på 80-tallet. Den Kielland-overlevende kritiserer også at hele prosessen var så lukket som den var.

Les også : Skateboard – fra forbud til forbund

Lukket etterforskning

På historisk grunn på Ullandhaug ligger Universitetet i Stavanger (UiS). Her sitter professor Marie Smith-Solbakken – når hun ikke er i byarkivet eller statsarkivet, nedsyltet i gamle dokumenter. Hun har en doktorgrad i oljehistorie, og har forsket aktivt på Alexander Kielland-ulykken siden 2014.

Hennes forskning viser at den norske granskingen etter Kielland-ulykken var mer lukket enn andre storulykker offshore på denne tida. Åtte år etter Kielland-ulykken skjer en eksplosjon på plattformen Piper Alpha på britisk sokkel. 165 omkom i katastrofen. I Storbritannia blir det bestemt at det skal gjennomføres en full offentlig høring. Granskingen ble gjennomført i full åpenhet med forklaringer som i en åpen domstolsbehandling.

– Prosessen i Storbritannia var helt åpen. Avhør pågikk helt åpent. Journalister satt på første benk, forteller Smith-Solbakken.

Hun mener dette står i grell kontrast til hvordan den norske granskingskommisjonens arkiver har vært klausulert og avhørene har vært lukket.

Den endelige rapporten i Storbritannia kritiserer arbeidskulturen, og den hierarkiske arbeidsmodellen på plattformen. Smith-Solbakken mener det bidro til at britene fikk en kollektiv bearbeidelse av ulykken.

– Vi gjorde ikke det. Vi minimerte feilen og flyttet den ut av landet, sier forskeren og viser til at det franske verftet fikk mesteparten av ansvar og skyld for ulykken.

Den tekniske forklaringen med feilen hos det franske verftet, tok fokus bort fra brukerfeil og svakheter ved oljevirksomheten, mener professoren.

– En ble så opptatt av å begrense omdømmetapet, at en glemte den etiske standarden. I England ble det plassert ansvar, sier Smith-Solbakken.

Forskerne mener at forhold rundt bruken av plattformen, bedriftskultur og tilsyn ble mindre belyst enn det burde.

– Debatt rundt slike forhold ble i stor grad møtt med taushet. Kommisjonens konklusjon, den ensidige forklaringen, ble stående som en udiskutabel sannhet, sier UiS-professoren.

Hennes forskning, hvor Kielland-saken er gjennomgått på nytt og 250 berørte personer er intervjuet, startet en debatt om ny gransking i 2016.

– En ny gransking kan få fram kompleksiteten. Det er grunnlag for å granske granskingen. Du får ikke de omkomne tilbake. Det vi kan gi de som mistet sine, er å snu alle steiner, og sørge for at alt kommer fram i lyset, sier Smith-Solbakken.

Les også : – I vår kultur mener jeg at vi benekter døden i den forstand at vi idylliserer ungdommen

– Krever kompetanse å vurdere ulykker

I norsk realfags høyborg, NTNU , sitter professor emeritus i marin teknologi Torgeir Moan. Han satt i granskningskommisjonen, og mener det er høyst problematisk at folk som ikke har «den nødvendige kompetanse og innsikt» i helheten uttaler seg nå, og sår tvil om årsaken til ulykken. Han mener at de alternative teoriene om ulykken lever videre fordi «du må forstå noe fullt ut for å akseptere det».

– Å vurdere ulykker både fra teknisk-fysiske og menneskelige faktorer krever en helhetsvurdering, og det sier seg selv at en må ha innsikt i både det som skjer i forbindelse med design og analyse, bygging og bruk av konstruksjoner. Det krever kompetanse som erverves gjennom mange års studier og relevant ingeniørerfaring. Dessuten, hvis en skal kommentere kommisjonens arbeid forutsetter det at en setter seg inn i kommisjonsrapporten og forstår den, sier Moan, som regnes som en kapasitet innen ulykkesrisiko.

At noen i granskningskommisjonen skal ha ledd av Oddbjørn Lerbrekk, kjenner Moan seg overhodet ikke igjen i.

– Sorenskriveren som ledet arbeidet var utrolig etterrettelig, og sørget for at vitneavhør skjedde i ordentlige former. Det er mulig at noen har trukket på smilebåndet om en forklaring stred imot fakta vi hadde.

Moan er usikker på hvor mye mer åpne de kunne vært under granskingen.

– Vi kommuniserte faktiske funn med de impliserte organisasjonene fortløpende, og informerte også offentligheten når vi hadde relevant informasjon. Problemet er at en bare kan konkludere om ulykkesårsakene hvis en har helheten, det vil si har undersøkt alle mulige hypoteser og kan dokumentere konklusjonen. Det vil være uheldig å offentliggjøre informasjon om hva kommisjonen undersøker – det kan jo være forhold som en til sjuende og sist finner ut ikke har noe med ulykkesårsakene å gjøre. Da kan det lett bli hengende igjen feil forklaringer i offentligheten, sier Moan.

Han mener det for enhver som leser rapporten, tydelig vil fremgå at det franske verftet ikke får brorparten av skylden. Han avviser også at de landet på en ensidig forklaring.

– Det er ikke riktig. Vi kunne tidlig stille opp en hypotese om at det var et tretthetsbrudd i det ene støttestaget til foten som var den utløsende årsaken til ulykken. Det så vi etter å ha inspisert den avbrukne leggen og stagene, som ble slept inn til Stavanger-området kort tid etter ulykken og analyser som vi gjorde. Blant annet viste analysene at hvis det ene støttestaget røk ville de andre også ryke. Slik var riggen konstruert. Likevel jobbet vi aktivt med alle andre mulige forklaringer på ulykken, sier Moan som har en doktorgrad innenfor bygg.

Han viser til at kommisjonen jobbet med alt fra eksplosjonsteorien til en teori om at forhalingen av plattformen kan ha ført til at man har trukket beina fra hverandre slik at staget og beinet har løsnet. Til slutt konkluderte de med at riggen var levert med en dårlig sveis, som hadde ført til sprekkdannelse – og det bare tre og et halvt år etter konstruksjon. Det fant også at det var mangelfulle beregninger og kontroll av tretthetsbrudd, samt mangelfull inspeksjon.

– Med det kritiserte vi ikke bare verftet som hadde konstruert riggen, men også blant annet Det Norske Veritas som hadde godkjent riggen og utført inspeksjoner, forteller Moan.

Han mener også det er viktig å forstå hvordan den ferske oljeindustrien på 70-tallet fungerte da riggen ble bygd. Etter å ha snakket med et tilsvarende selskap som Det Norske Veritas i Storbritannia, konkluderte kommisjonen med at praksis Veritas hadde for godkjennelse av rigger var vanlig i Nordsjøen på denne tida.

Les også : Kidnappet – og adoptert til Norge

Strengere sikkerhetsanbefalinger

Ved rester av det avbrukne staget på Norsk Oljemuseum i Stavanger, møter vi utstillings- og formidlingsleder Anja W. Fremo. Hun forteller at Alexander Kielland-ulykken førte til et helt nytt sikkerhetsregime på norsk sokkel.

– Allerede fire år etter var det et nytt regelverk på plass, sier Fremo.

Anja W. Fremo ved Norsk Oljemuseum forteller at når det gjelder sikkerhet i Nordsjøen er det et før og etter Kielland-ulykken.
Anja W. Fremo ved Norsk Oljemuseum forteller at når det gjelder sikkerhet i Nordsjøen er det et før og etter Kielland-ulykken.

Granskningskommisjonen kommer med en rekke sikkerhetsanbefalinger:

* 200 prosent dekning på livbåt og redningsdrakter.

* Sikkerhetskurs for alle som skal være om bord på en plattform.

* Bedre utløsningsmekanismer på livbåter.

* Strengere krav til stabilitet og reserveflyteevne for flyterigger.

I tillegg anbefalte de forbedringer av regelverket som kommisjonen mente i for stor grad bygget på erfaringer fra skip.

For Oddbjørn betyr det at han kan svare ja når datteren Solfrid Lerbrekk nær 30 år etter ulykken, spør om hun kan ta imot et tilbud om læreplass hos ConocoPhillips i Nordsjøen.

– I 2009 var sikkerheten på et helt annet nivå, så jeg tenkte at det var greit, sier han.

Solfrid tok fagbrev i et fag som innebærer å kontrollere sveis og materiale, og sørge for at de er feilfrie. Hun understreker at det ikke var et aktivt valg å dra ut i Nordsjøen. Det var rett og slett der hun fikk læreplass.

– Men jeg følte jeg måtte be om godkjennelse fra far før jeg takket ja, i respekt for det han hadde opplevd. Det tror jeg alle i samme situasjon hadde gjort, sier hun.

Fra den plattformen hun var på, kunne de se bort på Edda.

– De hendte at jeg fortalte de jeg satt med at faren min var på Kielland-plattformen da den kantra.

28-åringen ble senere ungdomssekretær for LO. I 2017 ble hun valgt inn på Stortinget for Sosialistisk Venstreparti, hvor hun sitter i arbeids- og sosialkomiteen. Der har stortingsrepresentanten brukt sin posisjon til å løfte overlevende og etterlattes krav om ny gransking. Flere av dem er engasjert i Kielland-nettverket, som har tatt kontakt med flere stortingsrepresentanter for å få løftet sine spørsmål.

Noe av det de lurer på er hva som ligger i det hemmeligstemplede forliket? Hvorfor fireårskontrollen av riggen ble utsatt? Hvorfor forsikringssummen på plattformen ble økt ni dager før ulykken? Og hvorfor det ikke i dag kan være full åpenhet om kommisjonens arbeid?

– Noen må løfte også deres stemme, og selvsagt skal det være meg. Det er ingen på Stortinget som har den ulykken så tett på seg som meg, sier Solfrid Lerbrekk. Hun har utfordret justisministeren på hvorfor arkivene med dokumenter om ulykken ikke ligger åpent for offentligheten, og jobber for at flere i det politiske miljøet og fagbevegelsen skal gå i dialog med nettverket.

Les også : – En dag i 1941 kom læreren min på skolen med solkors på jakka. Alt raste sammen.

– Ikke naturlig at departementet tar initiativ til nye undersøkelser

Kielland-nettverket fikk i november i fjor avslag på en forespørsel om å møte statsministeren, som henviste videre til arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H). Også av Arbeids- og sosialdepartementet ble nettverket avvist, fordi en ny gransking ikke kan begrunnes ut fra et HMS-perspektiv. De sendte da et brev til daværende justisminister Tor Mikkel Wara (Frp), med ønske om et møte. Igjen ble de avvist.

På spørsmål fra Dagsavisen om hvorfor, får vi et administrativt svar:

«Justis- og beredskapsdepartementet har et overordnet ansvar for trygghet og rettssikkerhet for innbyggerne. Kielland-ulykken ligger nå nesten 40 år tilbake i tid. Det å gå inn i saker som ligger så langt tilbake i tid, vil ofte være ressurskrevende, og mulighetene for å gjøre nye, sikre funn, begrensede. Ut fra det som er Justis- og beredskapsdepartementets ansvarsområde, er det ikke naturlig at departementet tar initiativ til nye undersøkelser av forholdene knyttet til Kielland-ulykken.»

Leder av Kielland-nettverket, Kian Reme, opplever mye motstand.
Leder av Kielland-nettverket, Kian Reme, opplever mye motstand.

Et steinkast unna domkirken i Stavanger møter vi lederen av Kielland-nettverket, Kian Reme. Han er prest og Arbeiderparti-politiker og mistet broren sin, Rolf, i den fatale ulykken i mars 1980.

– Vi møter ganske mye motstand. Det er motstand vi akter å nedkjempe, sier Reme.

Mye av den motstanden overlevende og etterlatte møter skaper bare grobunn for mer spekulasjon, mener Solfrid Lerbrekk.

Etter hennes oppfatning er det avgjørende at berørte og storsamfunnet får en omforent oppfatning om hva som har skjedd.

– Denne ulykken vil ligge som et åpent sår, fram til vi får en felles forståelse av hva som har skjedd. Hvor lenge skal vi vente på det? 50 år? 100 år? En dag må sannheten komme fram, sier hun.

Mangel på svar er en tilleggsbelastning

Det er i år 50 år siden det norske oljeeventyret begynte. Norge som nasjon kan ikke leve med at det ikke vises vilje og evne til å besvare alle de ubesvarte spørsmålene om Kielland-katastrofen, mener leder av Kielland-nettverket Kian Reme.

– Det å ikke undersøke disse spørsmålene er å overlate dem til spekulasjoner, sier Reme. Broren hans, Rolf, er en av de 30 som aldri ble funnet og som fikk sin grav i havet.

Reme er tydelig på at det å ikke få svar når en tragedie rammer er en tilleggsbelastning, enten det er en spektakulær katastrofe i Nordsjøen eller en trafikkulykke.

Han tror samtidig at noen svar aldri vil komme til overflaten.

– De gikk ned med riggen og ligger på 700 meters dyp.

ConocoPhillips: Det mørkeste kapittelet i vår 50 år lange oljehistorie

Kommunikasjonsdirektør i ConocoPhillips, Stig S. Kvendseth, henviser til den offentlige granskningskommisjonen som etter deres vurdering gjorde et grundig arbeid.

– Alexander L Kielland-ulykken er den alvorligste ulykken som har skjedd på norsk sokkel, og tapet av 123 menneskeliv er det mørkeste kapittelet i vår 50 år lange oljehistorie. En omfattende gransking ble gjennomført, sier Kvendseth.

Han viser til at granskingen ble gjennomført av kvalifiserte eksperter, og at riggen også ble undersøkt etter snuing.

– Flere teorier har versert i ettertid, og de nå foreslåtte årsaksforklaringene er ikke nye, sier kommunikasjonsdirektøren.

Phillips og den Norske Oljeforsikringspool, gikk til søksmål mot det franske verftet. Til sammen krevde de 700 millioner kroner og endte med 6,5 millioner.

På spørsmål om hvordan vi skal forstå dette forliket og hvorfor det er hemmeligstemplet, svarer Kvendseth:

– Forliket ble inngått for å sette punktum for en juridisk prosess som da hadde pågått i om lag 10 år. Forliket er konfidensielt. Det ligger ikke noe i forliket som gir mer forståelse rundt ulykken.

Denne saken ble først publisert på Dagsavisen.no.

Kilder:Store Norske Leksikon, NOU 1981:11 – Alexander L. Kielland-ulykken,RÅOLJE: “Alexander L. Kielland”-ulykken – hendelsen, etterspillet, hemmelighetene, redaktør Marie Smith-Solbakken, Arbeiderhistorie 01/19: Alexander L. Kielland-ulykken 1980 – Fortielsen og forbitrelsen av Marie Smith-Solbakken og Hans-Jørgen Wallin Weihe, NRKs podkast Hele historien: Alexander Kielland. Oljeplattformen som veltet, NRKs Tidsvitne – Alexander Kielland.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden