Anette Hoff: – Takknemlig for å spille noen som betydde så mye for så mange

– Jeg er mamma, gift, bonus-bestemor, venninne, og så er jeg skuespiller av fag. Vi er et helt sett av roller, ikke bare én, sier skuespilleren bak Juni Anker-Hansen i TV 2-suksessen «Hotel Cæsar». Foto: Erlend Berge/Vårt Land.
– Jeg er mamma, gift, bonus-bestemor, venninne, og så er jeg skuespiller av fag. Vi er et helt sett av roller, ikke bare én, sier skuespilleren bak Juni Anker-Hansen i TV 2-suksessen «Hotel Cæsar». Foto: Erlend Berge/Vårt Land.
Artikkelen fortsetter under annonsen

Anette Hoff var i en og samme rolle i Hotel Cæsar 19 år. I tillegg til alle de andre hun hadde.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg er mamma, gift, bonus-bestemor, venninne, og så er jeg skuespiller av fag. Vi er et helt sett av roller, ikke bare én, sier skuespilleren bak Juni Anker-Hansen i TV 2-suksessen «Hotel Cæsar».

– Jeg tror det er en del av livssirkelen å gå inn i roller. Slik drar livet oss av gårde. Jeg, Anette, er jo ikke den samme personen i dag som jeg var for 20 år siden.

Et steinkast fra den berømte Cæsar-trappen, i en fløy på Hotel Bristol midt i Oslo sentrum, møter vi henne. Skuespilleren er akkurat ferdig med en intens periode, innspillingen av den nye versjonen av Edith Carlmars klassiske komedie «Fjols til fjells» fra 1957.

På vei opp trappene sier Hoff at hun håper vi ikke bare skal snakke om Juni Anker-Hansen og Hotel Cæsar. Det skal vi heller ikke. Men vi er nysgjerrige på hva erfaringen av å være i en rolle så lenge gjør med en, og hvilken forståelse av seg selv det å være skuespiller i det hele tatt gir.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan vi forandrer oss og blir dem vi er, og hvordan identitet påvirkes av arv og miljø, hører til de evige spørsmålene. Men så finnes det noen som har til yrke å gå inn og ut av roller gjennom livet.

– Juni ble som en sånn nær, irriterende venninne som jeg kunne bli lei, men som jeg heller aldri ville slått hånden av. Jeg har jo et sterkt forhold til henne. Hun var en del av mitt liv i stor grad. Samtidig, nå er «Hotel Cæsar» historie. Jeg vil leve videre som skuespiller og håper at publikum ønsker å se meg i andre roller og karakterer. Det har jeg jobbet hardt for de to siste årene: Å gå videre.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: «Ut og stjæle hester»-aktuelle Bjørn Floberg (71): – Jeg håper jeg kan fortsette til jeg dør (+)

Skiller mellom jobb og privatliv

Anette Hoff mener det er en aldersfascisme ute og går i samfunnet. – Når du har passert 50, og som skuespiller kanskje allerede 40-45, bikker du over i en annen divisjon, sier hun. Foto: Erlend Berge/Vårt Land.
Anette Hoff mener det er en aldersfascisme ute og går i samfunnet. – Når du har passert 50, og som skuespiller kanskje allerede 40-45, bikker du over i en annen divisjon, sier hun. Foto: Erlend Berge/Vårt Land.

Hoff forteller om hvordan livet har gitt henne ulike erfaringer hun ikke hadde før hun ble forbundet med TV-ansiktet som har vært til stede tusenvis av timer i norske hjem. I løpet av intervjuet hender det flere ganger at Hoff blir stille litt, før hun liksom tenker samtalen fram i en annen retning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Forhåpentligvis lever vi ikke med så stor bevissthet om hvilke roller vi går inn i, sier hun.

– Som skuespiller må du være bevisst hva du gjør, hvilke virkemidler du bruker, men så bevisst og kalkulerende vil jeg ikke være i mitt virkelige liv. Det vil jeg ikke.

Forbi oss over marmorgulvet kommer et par dresskledde menn. De forbereder et møte, gjør klar kaffe, frukt, vann og sjokoladekjeks i etasjen der vi sitter.

– Alle de som jobber her bærer uniform, kommenterer Anette Hoff som følger dem med blikket.

– Det gjør selvfølgelig noe med en. Det gjør at de kan kle av seg sitt private liv, og bli beskyttet av uniformen. Du utgir en viss respekt. Sånn er det jo. Det er forskjell på å se en politibetjent i sivil og i uniform.

– Er det bra tror du? Må samfunnet ha sånne roller for å fungere?

– Ja, jeg tror det er veldig bra. Jeg synes at leger skal ha hvit frakk, fordi det er en profesjon. Man skal vise respekt for pasienten og være tydelig i hvilken rolle man har. Jeg liker det. Hvis det ryker fra et hus er det vel ingenting som gjør deg tryggere enn om det kommer en brannmann i uniform?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Saken fortsetter under bildet

Anette Hoff under premiere på filmen "Birkebeinerne " på Colosseum kino, i februar 2016. Foto: Berit Roald / NTB scanpix.
Anette Hoff under premiere på filmen "Birkebeinerne " på Colosseum kino, i februar 2016. Foto: Berit Roald / NTB scanpix.

Anette Hoff

* Norsk skuespiller og regissør. Født i Drøbak 16. mai 1961.

* Jobbet som sufflør og statist ved Nationaltheatret fra 1995 til 1998. Ble deretter frilansskuespiller.

* Mest kjent for rollen som Juni Anker-Hansen i «Hotel Cæsar» på TV 2. Ble kåret til beste TV-skuespiller for rollen under Gullruten 1999. Fikk hedersprisen under Gullruten 2010.

* Er med i nyinnspillingen av filmklassikeren «Fjolls til fjells» som har planlagt premiere neste år.

* Gift med Nils Ole Oftebro. Mor til Jonas Hoff Oftebro.

For Anette Hoff er det viktig å skille mellom det autentiske livet og arbeidet som skuespiller.

– Det har alltid vært sånn at når døren lukkes bak meg og jeg går inn på teateret for å spille en forestilling, tar på kostyme og sminke, så legger jeg fra meg privatlivet og fokuserer på historien jeg skal fortelle. Når jeg går ut av teateret og sier takk for i dag, så kler jeg på meg Anette igjen. Da jeg spilte Juni Anker-Hansen i 19 år var det også slik: Når studiodøra smalt igjen bak meg, så var jeg der.

Møt også teatersjef Agnete Haaland i dette portrettet: Han skrek: «Er du helt gal?!» Jeg fridde flere ganger etter det. Han sa nei hver gang (+)

Tryggere i fellesskap

– Du bestemte deg for å bli skuespiller en gang. Hva drev deg til den kunstformen?

– Jeg tror at jeg, og veldig mange skuespillere, har blitt det fordi vi har en stor, personlig sjenanse og en stor, personlig usikkerhet. Og så kan den forløses gjennom å jobbe med mennesker som tror på deg og ser deg, som løfter deg fram. Du blir modigere enn du trodde du var. Du får skinne, men i en rolle, noe som er lettere enn som privatperson.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hoff ser bort på fotografen når hun sier:

– På samme måte, når vi tar bilder nå, tar du bilder av Anette Hoff. Det synes jeg er ubehagelig. Hadde jeg stått her i et kostyme, i en karakter, så hadde det vært mye lettere. Som skuespiller er du en del av et arbeidsmiljø, der man skaper en egen verden, et univers. Det er en kollektiv kunstart som jeg synes er veldig flott å jobbe med. Som regel er det et veldig sjenerøst, varmt og morsomt arbeidsmiljø.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Det er lett å tenke at å gå inn i en rolle er noe man gjør alene?

– Jeg har gjort to monologer i mitt liv, og det er det verste jeg har gjort. Fordi prosessen med å skape historien og hvordan du skal fortelle den, er en veldig ensom prosess. I fellesskap vokser ting og man får energi av hverandre. Men når det er sagt, hvis du får det til, selv om du holder på å dø av nerver, så er det helt fantastisk hvis du får kontakten med publikum og historien fenger. Det er som å hoppe på ski.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Nils Ole Oftebro, sønnen Jonas Hoff Oftebro og kona Anette Hoff på den røde løper ved premiere på filmen " Bølgen " på Colosseum i 2015. Foto: Berit Roald / NTB scanpix.
Nils Ole Oftebro, sønnen Jonas Hoff Oftebro og kona Anette Hoff på den røde løper ved premiere på filmen " Bølgen " på Colosseum i 2015. Foto: Berit Roald / NTB scanpix.

Fem favoritter

Musikk: Naturen, spesielt nå om våren.

Film: «Sophies Choice», fordi jeg aldri, aldri kan glemme den.

Bok: «Victoria» av Knut Hamsun, fordi den åpnet verden til den store litteraturen for meg, da jeg var 13.

Mat: Alt som er rent, kortreist og vakkert på tallerkenen.

Sted: Et sted ved bølgene, hvor himmelen er høy.

Hoff er gift med Nils Ole Oftebro, og har gjennom sin lange fartstid i skuespillermiljøet sett at det er mange følsomme mennesker i yrket.

– Mange skuespillere har kanskje ikke funnet sin plass noe annet sted, men så blir scenen en arena for dem. Der er ikke følsomheten ditt hinder, men ditt verktøy og din gave.

– Har det å jobbe som skuespiller gjort deg tryggere på egen identitet?

– Ja.

– På den måten at alt arbeidet jeg har gjort, alle situasjonene jeg har vært i og overlevd, alle de flotte menneskene jeg har møtt, forhåpentligvis har gjort meg til et større og rikere menneske. Jeg har fått en større trygghet og sikkerhet i mitt liv. Men det står jo ikke alene. Det handler også om mitt private liv med alle sine utfordringer, gleder, all sin utvikling. Alt henger sammen.

Les også: «Morten Rørht hadde en enestående evne til å formidle» (+)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rammet av «aldersfascismen»

Hun er takknemlig for å ha fått være med å skape og spille en karakter som har betydd så mye for mange over lang tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Men det har også innebært at jeg ikke har kunnet gjøre så mye ved siden av. Jeg har kanskje forsvunnet litt ut av folks bevissthet som skuespiller. Så det koster meg litt nå, for å si det sånn.

– Er det andre roller du gjerne skulle gått inn i?

– Jeg lider ikke av noe drømmerollen-jeg-aldri-fikk-spilt syndrom. Jeg synes det er spennende når du får bli med på en reise du ikke visste at du skulle ut på. Jeg er takknemlig for det jeg har fått gjøre, og jeg håper det kommer mer. Men en annen ting …

– Nå er jeg 57 år. Jeg blir 58. Livshjulet har på en måte også dreid. For meg er det ikke like mange roller, like mange oppgaver. Det er kanskje det største problemet.

– Mange snakker om det i din bransje.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Teatrene er jo stengt for en som meg. De klarer nesten ikke å besette de fast ansatte kvinnene på min alder med repertoaret sitt. Dette gjelder egentlig hele samfunnet: identitet knyttet til alder. Når du har passert 50, og som skuespiller kanskje allerede 40-45, bikker du over i en annen divisjon.

Skuespillerveteranen påpeker at omlag to tredeler av teaterpublikumet er voksne kvinner, men at på film og TV er de store, tunge hovedrollene mellom 30 og 50 år.

– Jeg tenker at det er så mange kvinner, og menn også, over 60 som oppsøker teateret, og da er det viktig å speile dem. Gjenkjennelse er jo et av målene for kunsten. C. S. Lewis sa «We read to know we are not alone». Det er helt essensielt. Du er ikke alene om å tenke de tankene eller føle som du gjør. Kunsten skal selvsagt også utfordre, men det er egentlig ingen motsetning.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er en aldersfascisme ute og går, mener Hoff. Det snakkes mye om at alder og erfaring er verdifullt, og at alt skal bli omfavnet slik det er.

– Og ja, det er fint at folk har høye idealer om at man skal la det grå håret og rynkene komme. Men vi kan ikke bare ha det som et ideal, vi må i praksis anerkjenne at alder er verdifullt, sier hun.

– Med tanke på å bruke roller i livet – har det hendt at du har stått i en situasjon der du har tenkt at nå …

– Nå drar jeg en Juni, liksom?

Hoff ler godt.

– Jeg tror aldri jeg har tenkt det, nei. Da må det ha vært fordi jeg har kjent at det er det folk gjerne vil, og så har jeg spilt på det. Men det er noe helt annet.

At hun selv har brukt sider av seg selv inn i rollen, er naturligvis ikke til å unngå.

– Det er umulig uten. Men våre liv har vært helt forskjellige. Juni Anker-Hansen var en ganske crazy dame som levde et utrygt og ulykkelig liv på mange måter. Heldigvis har ikke det vært mitt liv. Men for å kunne spille ut hennes fortvilelse, raseri og emosjonelle ustabilitet, har jeg måttet lete i eget liv. Som skuespiller må du samle på erfaringer og observasjoner av andre, men selvfølgelig også tørre å bruke det emosjonelle følelsesapparatet fra ditt eget liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Er det hovedsakelig følelser det er snakk om å gjenskape?

– Jeg pleier å si at skuespillere gjerne har et hudlag mindre enn mange andre. Å kaste seg inn i emosjonelle situasjoner, krever at du veldig fort kan hente opp store følelser som de fleste i hverdagen legger bånd på.

– Gjør det at du som skuespiller også oppdager mye om deg selv?

– Ja, det må jeg nødvendigvis gjøre, tenker jeg. Men om det gjør meg klokere eller bare mer selvopptatt, det er en annen sak.

Les også: Krimdronningen Anne Holt ble inspirert av Johaug-saken


Denne saken ble først publisert i Dagsavisen.no