Jeg føler sorg og lettelse over å aldri ha fått barn. Det er jeg ikke alene om

For mange kvinner er det ikke et enkelt valg å skulle bli mor.
For mange kvinner er det ikke et enkelt valg å skulle bli mor. Foto: Shutterstock / NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Valget om å få barn eller ei er ikke alltid klart. Ambivalensen kan være smertefull, skriver Katherine Baldwin.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Katherine Baldwin

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

I britiske medier har vi nylig kunnet lese mange saker relatert til kvinners fruktbarhet. Tallene som bekrefter trenden med sent svangerskap, ryktene om at prøverørs-klinikker utnytter eldre kvinner, og den enorme følelsesmessige og økonomiske kostnaden som kommer med mislykket prøverørsforsøk (IVF), er bare noen av dem.

Men blant disse nyhetene er det ingen som forteller om erfaringer som ligner mine egne, eller med de av noen av kvinnene jeg coacher - kvinner som er eller var ambivalente til å få barn.

Ambivalens betyr å bli trukket i to retninger. Det er en treffende beskrivelse av mitt forhold til det å bli mor.

Jeg brukte 20-årene og de tidlige 30-årene på å bygge en karriere som utenrikskorrespondent, og unngikk for enhver pris å få barn.

Da jeg kom tilbake til London, singel og nærmere 40 år, var det tre ting som sparket i gang min barneangst: min tikkende biologiske klokke, utbrenthet i jobben og min fars død. De to siste åpnet for en ensomhet jeg aldri har kjent på før, og fikk meg til å spørre meg hvorfor jeg alltid hadde prioritert arbeid over familien.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Panikken traff meg, og jeg kastet meg inn i søket etter barnet som manglet. Jeg tok en test av fruktbarheten min og sjekket muligheten for å begynne med prøverør alene eller å fryse ned eggene mine. Jeg valgte ingen av delene. Jeg var på leting etter svar og følte jeg måtte skrive en bok om dilemmaene mine venner og jeg sto overfor: Ingen partner, ingen barn, hvordan hadde vi havnet der - og hva skulle vi gjøre?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Dramatisk økning i andelen barnløse i Norge

I begynnelsen av 40-årene datet jeg en fyr jeg virkelig likte, men som ikke ønsket barn. Jeg tok så forvirringen min med til terapirommet, hvor det gikk opp for meg hva som hadde ligget gjemt under overflaten hele tiden: min ambivalens rundt det å bli mor.

På den ene siden ble jeg trukket mot det av både biologi og samfunn. Menstruasjonssyklusen, alle barnevognene og gravide i mitt nabolag, samt alle nettsteder og blader for foreldre, minnet meg på at det fantes en klubb jeg ikke var en del av.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På den andre siden lurte jeg på om jeg ville ha utholdenhet i min alder, sett bort fra antallet gjenværende egg. Jeg tok også bedre vare på meg selv etter mange års forsømmelse. Men kunne jeg ta vare på et barn? Og det avgjørende - jeg hadde ikke funnet en villig, passende partner. Forskning tyder på at det å ikke være i et forhold er en viktig årsak til de sene graviditetene.

Også til barnløshet, har det vist seg for mine kollegaer og klienter.

Jeg hadde null lyst til å kopiere min mors liv med skilsmisse, to barn og lite penger. Hennes erfaring hadde lært meg at jeg ikke ville vandre alene. Det gjorde faktisk at jeg lurte på om jeg ville ha barn i det hele tatt. Som ung oppfattet jeg at barn var frihetsberøvere, et økonomisk sluk og en spiker i kisten for karrieren jeg håpet å ha.

Så jeg valgte arbeid, reise og frihet. Jeg var i 40-årene før jeg forsto at det også var positive sider å finne i det å bli mor.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Som coach for profesjonelle kvinner, mange av dem uten barn, hører jeg ekko av mine egne spørsmål. Jeg hører en lengsel etter å oppleve mirakelet en fødsel er, sammen med bekymringer om hvordan barn ville passe inn i våre selvstendige liv. Jeg hører en lengsel etter å få oppfylt morskapets løfter, sammen med frykt for at det kan være fullt av slit. Jeg hører bekymringer om redusert energinivå og fravær av nettverk. Jeg hører om lengselen etter å finne en passende partner, samt et ønske om å nyte parforholdet etter å ha ventet så lenge på å finne kjærligheten. Jeg hører fra kvinner som føler seg utkjørte i karrierer de ga sine fruktbare år til, og som vil finne meningsfylt arbeid, som jeg gjorde, akkurat i tide til at fruktbarheten er over. Og jeg hører frykten for å ta en gal beslutning som endrer livet så kraftig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dag kan kvinner velge å bli mor, men det er ikke alltid klart, og ambivalens kan være et smertefullt sted. Noen av oss tviler til det er for sent, og kanskje vi tar valget ved ikke å velge. Var det det jeg gjorde? Kanskje det er lettere ikke å velge enn å si høyt at man ikke vil ha barn, av frykt for å bli dømt, selv så langt vi har kommet.

Kanskje jeg tok mitt valg da jeg sa ja til å gifte meg med mannen som ikke ville ha barn. Vårt bryllup er i juni. Men selv etter den beslutningen, ved 48 år, er jeg fortsatt ambivalent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg vil fortsatt lure på om jeg er barnløs etter eget valg, et bevisst valg, eller om jeg er det på grunn av omstendigheter.

For det meste av tiden er jeg tilfreds med valget mitt, fornøyd med min forlovede, fri for stress fra foreldre, fornøyd med livet og glad for å fullføre boken min, som nå har fått en slutt. Men plutselig skyller det en bølge av sorg og tap over meg som er så sterk at jeg må gispe etter luft.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I disse øyeblikkene lurer jeg på om jeg har rett til å sørge over å ikke ha en familie på grunn av min ambivalens. Svaret er ja – akkurat som mødre som er modige nok til å si at de angrer på sitt valg, har rett til å sørge over livet de har mistet. Sorg og lettelse kan eksistere sammen. I mitt tilfelle må de det, siden jeg kanskje alltid vil føle det slik.

Oversatt av Guro Thobru /ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited