Pappa fortviler over at Ingrid Sophia er statsløs

Pål Arne Davidsen gledet seg enormt til å få se igjen datteren Ingrid Sophia da ABC Nyheter snakket med ham. Her er de to foreviget tre uker senere i Libanon. Foto: Privat

Pål Arne Davidsen kjemper en innbitt kamp med papirmøller på to ulike kanter av verden for å få sin libanesiske kone og nyfødte datter hjem til Norge. – Usikkerheten og uforutsigbarheten gjør det nesten litt skummelt, for du vet ikke hva som kommer.

Av 17. april 2019

20. februar kom det en velskapt liten jente med mørkt hår til verden på et sykehus i Beirut. Fødselen ble gjennomført med keisersnitt og til stede på fødestuen var pappa Pål Arne Davidsen som stolt fikk klippe navlestrengen og holde Ingrid Sophia i armene sine for aller første gang.

Men der andre småbarnsfamilier kan begynne på en ny tilværelse i livet, må Davidsen kjempe en iherdig kamp mot rigide norske lover og regler for å kunne gi Ingrid Sophia et norsk pass og personnummer. I mellomtiden er datteren «fanget» som statsløs i morens hjemland Libanon.

– Det vi jobber for nå er at min kone skal kunne få komme hit sammen med datteren min. Det dette til syvende og sist går ut på, er at vi skal kunne få leve livet som en familie slik vi ønsker, sier han til ABC Nyheter.

Frustrasjon og bitterhet

– Det ikke er alle som har reist gjennom livet på et rekesmørbrød med ræva full av majones.

Pål Arne Davidsen (39) er tidligere politiker med flere rådgiverstillinger i Fremskrittspartiets stortingssekretariat, samt statssekretærstilling i Utenriksdepartementet på CV-en. Senere jobbet han i flere år som seniorrådgiver i Norad og i dag er han partner i Rud Pedersen Public Affairs Company.

Vi møter Davidsen en solrik vårdag på Filmkaféen i Oslo. Med kaffekoppen fremfor seg er det en tydelig engasjert småbarnsfar som forteller om hvordan han opplever situasjonen han og hans familie står midt oppe i.

– Jeg må være så ærlig og si at det er med en blanding mellom sinne, frustrasjon og bitterhet, og det er mye av rent praktisk karakter. Du føler på stress og det å egentlig aldri kunne senke skuldrene fordi du hele tiden er inne i prosesser som gjør at du ikke får landet, forteller han før han fortsetter:

Davidsen minnes en kamerat og tidligere politisk motstander som under en skoledebatt på slutten av 90-tallet kom med et svar han husker tydelig den dag i dag:

– Det ikke er alle som har reist gjennom livet på et rekesmørbrød med ræva full av majones.

(Saken fortsetter under)

Populært
– Det er viktig å få UDI til å forstå at dette er en veldig spesiell sak og at det er flere ting som gjør den til en spesiell sak. Her er det snakk om potensielt behov for helsehjelp, mener Pål Arne Davidsen. Foto: Roger Grosvold / ABC Nyheter

Det er lett å flire av uttalelsen som er satt på spissen. Men for Davidsen setter det ting i perspektiv.

– Det har gjort oss veldig bevisst på at vi skal være glade over det vi har og sånn sett være glad for at situasjonen tross alt er som den er. For det kunne vært verre. Jeg har selv valgt det livet jeg har og jeg står for det. Men gud hjelpe meg hvor lett enkelte har det og hvor få grunner man egentlig har til å klage.

Les også: – Jeg trodde aldri jeg ville komme meg ut av forholdet i live

Rotet bort vielsesattesten

Alle historier har en begynnelse, og denne startet da Pål Arne Davidsen var i Beirut på kombinert jobbrelatert og privat reise i november 2016. En dag møtte han en ung kvinne ved navn Joanna og de kom raskt i prat.

– Vi begynte å snakke og så viste det seg etter hvert at hun var blitt tatt opp i et Executive MBA-program på BI i Oslo. Det er en av de tøffeste utdanningene som du har her, det er ekstremt intensivt og inkluderer mye reising, forteller han til ABC Nyheter.

Da Joanna kom til Oslo for å starte på studiet, gjenopptok de to kontakten. Grunnet studiet var hun ofte på reise og de møttes i Spania, Tyskland og Danmark. Senere pendlet de frem og tilbake mellom Libanon og Oslo. Romantikken blomstret stadig kraftigere og til slutt bestemte de seg for å dele resten av livet med hverandre.

Pål Arne og Joanna Davidsen giftet seg på Kypros og håper å snart få starte på livet sammen som en familie. Foto: Privat

– Jeg begynner å nærme meg førti, og selv om jeg liker å reise så er det ikke noe holdbar situasjon å drive og pendle frem og tilbake. Dersom ting skal virke så må noen flytte på seg, og i og med at jeg har en sønn fra tidligere så var det ikke veldig realistisk at jeg skulle flytte til Libanon. Heldigvis hadde hun jo allerede en kobling til Norge samtidig som hun trivdes godt her.

Vielsen fant sted på Kypros, og Davidsen beskriver det som å skulle komme seg gjennom en papirmølle bare for å få ekteskapet registrert i Norge. Og det var ikke bare i her hjemme at det er blitt krøll i prosessen.

– Mens Skatteetaten hadde forlagt mine papirer, så har de også klart å rote bort vielsesattesten hennes i Libanon. Dette med Skatteetaten har ordnet seg og saksbehandleren beklaget dypt det som var skjedd.

Les også: – Stadig fornærmet over at ingen milliardærer vil kjøpe meg

Populært

Risikerte dyr sykehusregning

– Hvis Joanna skulle føde her i Norge, så ville det bli for egen regning.

Så kom den gledelige nyheten om at paret ventet barn. Samtidig måtte de ta et valg som ville få store konsekvenser for dem, uansett hvilket alternativ de ville komme til å gå for: Skulle hun føde her i Norge eller i Beirut?

Davidsen forklarer at en del av utfordringene de nå står overfor, må ses i sammenheng med hans øvrige livssituasjon de siste tre-fire årene.

– Jeg har en sønn som blir fire år til sommeren, han har en del spesielle utfordringer som er svært krevende og som tar veldig mye tid. Sykehus og hjelpeapparat er inne i bildet. Grunnen til at jeg forteller dette, er at da min kone ble gravid så ble vi engstelige for at barnet kunne ha noen av de samme utfordringene som min sønn.

Oppløftende medisinske undersøkelser til tross; de vordende foreldrene var bekymret for utfordringer tilknyttet fødselen. Samtidig gikk Joannas visum ut i skjæringspunktet når hun skulle føde. Ettersom MBA-studiet hun tok i Oslo var deltid, hadde hun ikke vært her på vanlig studentvisum. Dermed meldte det seg en ny problemstilling.

– Hvis Joanna skulle føde her i Norge, så ville det bli for egen regning.

Eventuelle komplikasjoner kunne ført til at paret fort kunne ha endt opp med en sykehusregning på minimum et par hundre tusen kroner.

– Fordelen ville selvfølgelig vært at det i det minste ville vært litt enklere papirmessig ettersom vi da ville sluppet å søke om statsborgerskap for barnet.

Les også: Tom Egeland plasserte ti gisler på en trikk i Oslo sentrum

Kjønnsdiskriminerende lov

Dilemmaet som meldte seg var at dersom hun skulle føde på sykehus i Beirut, så måtte de gå gjennom prosessen med å søke om personnummer og pass. Men det libanesiske samfunnet lener seg på et regelverk som har vist seg å stikke kjepper i hjulene.

– Det er en lov fra 1925 som gjør at Libanon ikke anerkjenner at mor kan gi nasjonalitet til sitt eget barn. I stedet følger det utelukkende far, og når far ikke er libanesisk statsborger så blir heller ikke barnet libanesisk. I og med at Ingrid Sophia er født der nede så er hun rett og slett statsløs inntil du har fått på plass norske papirer og norsk personnummer som du må søke om, og etter hvert norsk pass, forklarer Davidsen.

(Saken fortsetter under)

Enn så lenge er lille Ingrid Sophia lykkelig uvitende om kampen foreldrene kjemper for at hun skal få en trygg oppvekst sammen med familien i Norge. Foto: Privat

Det har vist seg vanskelig å få en legalisert fødselsattest fra libanesiske myndigheter. Og når de ikke får en legalisert fødselsattest så får de heller ikke sendt inn de riktige papirene til skatteetaten via den norske ambassaden i Beirut.

– Forhåpentligvis vil de godkjenne det vi har, men det har vi ingen garanti på. Utfordringen der nede er at min datter vil ikke kunne forsikres når hun ikke har en legalisert fødselsattest, og hun vil ikke ha noen rettigheter i Libanon. For å kunne reise og røre på seg, så må hun rett og slett ha et norsk pass, forteller han engasjert.

Les også: Vi kan takke disse kvinnene for velferdsstaten

– Krevende forhold

På spørsmål om familiegjenforening mener Davidsen det er viktig å få UDI til å forstå at dette er en spesiell sak og at det er flere momenter som spiller inn. Blant annet trekker han frem bekymringene for at Ingrid Sophia kan få de samme helsemessige utfordringene som sin eldre halvbror og dermed behov for helsehjelp.

– Så kan du si at hun vil kunne få hjelp der nede. Men ut fra vår erfaring, både før Ingrid Sophia ble født og i etterkant, så er det vanskelig å navigere i det libanesiske systemet når hun i realiteten hverken er libanesisk eller har noen rettigheter, forteller Davidsen før han fortsetter:

– Nå har jeg, både på godt og på vondt, erfaring med norsk helsevesen fra tre-fire år med sønnen min og der er det mye rart. Systemutfordringer har man over alt, og rent papirmessig ville det selvfølgelig løst en del dersom vi hadde valgt å føde her. Men som jeg har forklart tidligere så var det grunner til at det ville kunne kostet mye.

Joanna Davidsen med den nye verdensborgeren på brystet kort etter fødselen. Foto: Privat

I utgangspunktet ble de forespeilet en behandlingstid på fire til seks uker, men gjentagende forsinkelser har skapt frustrasjon og uro. Nylig fikk de beskjed om at ambassaden i Beirut hadde glemt å underskrive og signere dokumenter om farskap, dermed fikk ikke Skatteetaten behandlet søknaden.

Tidligere har Skatteetaten glemt å registrere vielsesattesten, og de har ennå ikke mottatt viktige papirer fra Skatteetaten angående Ingrid Sophias personnummer. Det er en frustrert og bekymret småbarnsfar som forteller at han og hans kone er svært urolige ettersom de har brukt mye tid på å få sendt papirene fra Libanon.

– Hvis det nå skulle skjære seg så vet vi ikke hva vi har. Ambassaden har vært behjelpelig og det er nok sikkert ikke noen unik situasjon. Men det er hele landskapet med alle momentene som spiller inn som gjør det til ganske krevende forhold. Det å kun få se datteren min kanskje annenhver måned - jeg har jo en jobb her hjemme og en sønn som krever at jeg stiller opp.

Les også: Paal Nilssen-Love fikk jazzen intravenøst som sovende guttunge

Utenfor A4-rammene

– Vi skal selvfølgelig være veldig glade for at vi bor i et land hvor det ikke er penger eller kontakter som er avgjørende for hvorvidt man får en søknad behandlet eller hvorvidt man får en godkjennelse eller et avslag.

Hvilke tanker gjør du deg om det norske regelverket slik du har måtte jobbe med det i forbindelse med din familie?

– Vi skal selvfølgelig være veldig glade for at vi bor i et land hvor det ikke er penger eller kontakter som er avgjørende for hvorvidt man får en søknad behandlet eller hvorvidt man får en godkjennelse eller et avslag.

– Samtidig tror jeg en av de store utfordringene her er rett og slett at dersom du ikke passer inn på A4-arket eller i den rette boksen så blir det oppoverbakke nesten uansett hvilke prosesser du er involvert i. Det er ingen ting her som egentlig passer inn i noen boks, og det gjør det veldig krevende.

Davidsen nekter ikke for at ting nok kunne vært annerledes, og da ikke for det bedre, om det ikke hadde vært for hans yrkesbakgrunn med den kunnskapen og det verdifulle nettverk som gjerne følger med.

– Vi er jo begge to sånn sett ressurssterke mennesker, men selv da kommer det til et punkt hvor du føler maktesløshet. Du har falt utenfor boksen mellom den berømte barken og veden.

Du kjenner fremdeles på at det er en mur der?

– Ja, og sånn sett er jeg privilegert med å kjenne og ha mange gode venner som bistår oss fra sine ulike ståsteder. Jeg er selvfølgelig takknemlig for det.

Les også: Adam gruer seg til jobb hver dag

Bekymret for datterens helse

I en by i fjellene utenfor Beirut sitter Joanna Davidsen og har det daglige eneansvaret for Ingrid Sophia. Faren gikk bort for flere år siden og søsknene hennes bor utenlands, men hennes mor hjelper til når hun kan. I likhet med ektemannen gir hun uttrykk for sin frustrasjon over den uendelige kverna av dokumenter som må fylles ut, søknader som skal sendes og gjentatte forsinkelser som resulterer i forlenget ventetid.

Samtidig opplever hun å måtte bevise at ekteskapet ikke er en «forretningsavtale».

– Jeg kommer ikke til Norge for å emigrere og jeg er ingen flyktning, jeg kommer fordi jeg vil leve sammen med min mann. Han har allerede en sønn og jeg ønsket ikke å ta Pål Arne bort fra ham. Derfor bestemte vi oss for at jeg skulle flytte til Norge slik at datteren vår kan få være nær sin bror.

(Saken fortsetter under)

Mor og datter Davidsen. Foto: Privat

Som følge av sin statsløse status har ikke Ingrid Sophia noen form for forsikring, hvilket gjør at Joanna er konstant bekymret for datterens helse. Libanesiske sykehus har flinke leger og dyktige sykepleiere, men hun forteller at standarden er en ganske annen enn den vi er vant med her i Norge.

– Jeg er hele tiden på vakt og er bekymret for at hun skal bli forkjølet, få magekrampe eller plukke opp noen andre sykdommer. Hvis vi må på sykehus så må vi betale kontant og regningen kan fort bli veldig stor uten forsikring, og det vet jeg ikke om vi har råd til.

Må betale dyrt for spesialister

– Jeg får så vondt av ham fordi han må reise frem og tilbake. Men det er vår eneste mulighet til å få se hverandre og være sammen nå.

Ennå er det for tidlig å få en diagnose på hvorvidt Ingrid Sophia ikke har de samme helsemessige utfordringene som sin storebror har. Så langt har legene sagt at alt er bra, men det kan fort snu. Og da er ikke Libanon stedet å være uten helseforsikring i ryggen.

– Vi har ikke det samme helsevesenet som det dere har i Norge eller samme type oppfølging som Pål Arnes sønn får. Den beste legehjelpen her nede er privateid, så hvis du kan betale for deg så vil du få spesialisthjelpen du har behov for. Den gjengse libaneser har helseforsikring som dekker undersøkelser, operasjoner og opphold. Hvis du derimot må benytte deg av et offentlig sykehus uten helseforsikring i ryggen, så er du heldig om du kommer ut igjen i live.

Joanna forteller at hun kan knapt vente til Pål Arne kommer ned igjen til henne og Ingrid Sophia.

– Jeg får så vondt av ham fordi han må reise frem og tilbake. Men det er vår eneste mulighet til å få se hverandre og være sammen nå.

– Hun vet hva hun vil

Da Ingrid Sophia kom til verden, var Pål Arne Davidsen på plass. Når vi spør ham om hvordan det var å holde henne for første gang, blir han tydelig rørt og svelger litt ekstra. Han blir litt stille mens han tenker tilbake på den utrolige dagen i februar.

Fødselen gikk heldigvis uten komplikasjoner. Her er en stolt pappa med sin nyfødte datter. Foto: Privat

– Det blir jo svært emosjonelt, noe som er så lite som du har ventet på så lenge og lurt på hvordan ser ut. Kommer hun til å likne på mor eller far? Alle sa at hun likner på far, men slikt endrer seg jo over tid. Men det er veldig mye mørkt hår, ler han hjertelig før han fortsetter:

– Det var en veldig fin opplevelse og jeg fikk klippe av navlestrengen hennes. Det var viktig for meg å være til stede, slik jeg var med på min sønns fødsel. Ettersom jeg viste at jeg måtte reise tilbake igjen til Norge etter en stund, var det enda viktigere at jeg fikk være med på det øyeblikket.

Han beskriver datteren som en livlig og aktiv liten jente med sterk personlighet.

– Jeg tror allerede så tidlig som nå at du kan se at hun vet hva hun vil og hva hun vil ha, forteller en tydelig stolt far.

Dansk far (54) fortviler over regelverk: – Jeg vet ikke hva som foregår

Drømmer om fremtiden

I påsken reiser han ned til Beirut for endelig få se igjen Ingrid Sophia. Når vi spør ham om hvordan det vil bli å få holde datteren sin igjen, løser det ellers alvorlig ansiktet seg nok en gang opp i et stort, varmt smil. Han blir litt stille og virker å lete etter de rette ordene før han begynner å snakke.

– Jeg vil selvfølgelig være veldig glad for se henne igjen. Jeg merker hvor fort ting skjer og hvordan utviklingen var bare i løpet av de tre-fire ukene jeg var der i forbindelse med fødselen, og hvor stor jeg syntes sønnen min var da jeg kom tilbake.

(Saken fortsetter under)

– Jeg vil nok kjenne på litt skyldfølelse for at jeg ikke har gjort mer for at ting skulle ha vært annerledes, sier Pål Arne Davidsen til ABC Nyheter. Foto: Privat

Davidsen innrømmer at han nok kjenner på litt skyldfølelse for ikke ha gjort mer for at ting skulle ha vært annerledes.

– Jeg tror nok ikke Ingrid Sophia vil bære noen skade av det. Men det er klart det er viktig å ha begge foreldrene sine til stede den første delen av livet ditt.

Fokuset fremover vil være på at de har søknad om familiegjenforening liggende til behandling hos UDI, parallelt med søknad om å få personnummer til datteren som ble sendt fra ambassaden i Beirut til Skatteetaten. Davidsen forteller om flere forsinkelser som følge av rot fra ulike offentlige instanser, og det er tydelig at han er lei av alt som heter offentlige kontorer og søknadsblanketter.

– Hva er dine tanker videre frem for deg og din familie?

– Det jeg ser aller mest frem til, er å kunne starte på livet sammen med kona mi, datteren og sønnen min. Den lange ventetiden, det ikke få landet disse prosessene og den konstante usikkerheten er veldig krevende mentalt. Så jeg håper at jeg om ikke så altfor lenge kan få dem hit slik at vi kan starte på livet vårt - sammen.