Se hvithaien filme sin egen jakt

Artikkelen fortsetter under annonsen

For første gang fikk forskere se hvordan hvithaier jakter på sel i tett tareskog.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne scenen så du kanskje sist i de legendariske «Haisommer»-filmene. Men i videoen du får se her, er det en vaskeekte hvithai som spiller hovedrollen.

Den er en av åtte hvithaier utenfor kysten av Sør-Afrika som fikk et kamera festet på ryggfinnen av forskere.

Det er første gang noen filmer hvithai som jakter i tareskog, sier forskerne fra Murdoch University i Australia i en pressemelding.

Trodde de ventet utenfor

Det var ingen selvfølge at hvithaiene svømte inn mellom de store brunalgene.

Faktisk har folk trodd at de var for store, og at de heller ventet på byttedyra utenfor tareskogen.

Det forteller Oliver Jewell til The New York Times. Jewell er doktorgradsstudent ved Murdoch University i Australia.

Her kan du se ham feste kamera og sender på en av haiene.

Her fester doktorgradsstudent Oliver Jewell et kamera på ryggfinnen til en hvithai. Så dykker haien ned i dypet. (Foto: Anna Phillips, Marine Dynamics)

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Etter å ha sett filmene fra åtte hai-kameraer ble det klart at hvithaier så absolutt jakter inne i tareskogen, selv om ingen av dem lyktes i seljakten.

Og kanskje er selenes bobletriks noe av grunnen til det.

Les også:

Anti-hai-bobler?

Hvis du ser godt etter i videoen, ser du at haien svømmer gjennom en sky av små bobler. Det er seler som lager boblene, ifølge forskerne.

For når selene ser en hai, pleier de å samle seg i grupper, svømme til bunnen og blåse bobler mot haien.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

På et tidspunkt i videoen kan du dessuten skimte en sel i lyset ved overflaten. Den svinser raskt unna, ut av syne for den jaktende hvithaien.

Det kan hende at tareskogen fungerer som beskyttelse for selene, tross alt, tror forskerne.

Om haiene tok dem senere, får vi aldri vite.

Les også:

Artikkelen fortsetter under annonsen

(Saken fortsetter under)

Her fester doktorgradsstudent Oliver Jewell et kamera på ryggfinnen til en hvithai. Så dykker haien ned i dypet. Foto: Anna Phillips, Marine Dynamics
Her fester doktorgradsstudent Oliver Jewell et kamera på ryggfinnen til en hvithai. Så dykker haien ned i dypet. Foto: Anna Phillips, Marine Dynamics

Hvithaien håndterer mange miljøer

Kameraet, sammen med en sender, var programmert til å løsne etter en stund og flyte opp slik at forskerne kunne huke dem inn.

Men haien i videoen får til slutt kameraet revet av når den svømmer dypt i tarekrattet.

Filmene viser at hvithaien ikke bare håndterer åpne hav, men også manøvrerer godt i miljøer som er helt annerledes, mener forskerne.

De gir oss et nytt perspektiv på hvithaien, sier Oliver Jewell.

– Vi ser i sanntid hvordan de bruker miljøet rundt seg og hvordan de klarer å gjøre noen spektakulære 180 graders-svinger i tareskogen.

Les også:

(Saken fortsetter under)

«Hersens selbobler ...». Foto: Jewell et al. 2019 Biology Letters
«Hersens selbobler ...». Foto: Jewell et al. 2019 Biology Letters

– Hvithaien er ingen drapsmaskin

Det er ingen seriemorderhai i ravende blodtåke som forskerne har filmet.

Haiene glir stort sett rolig mellom de lange brunalgene.

Til The New York Times sier Oliver Jewell at han håper folk vil endre synet på hvithaier – som Hollywood har bidratt til.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Folk tror disse haiene er hodeløse drapsmaskiner, men det er ikke sånn de oppfører seg ute i naturen. De er veldig rolige, og de er også veldig nysgjerrige dyr. De bare er der og gjør sin egen greie, sier Jewell.

Og kanskje bidro hans avslappede hvithai-holdning til at studien kunne gjennomføres. Noen forskere foretrekker nok heller vaklende tanker framfor å vakle i en liten båt omgitt havets tøffeste rovdyr.

Et rovdyr som vi fortsatt vet ganske lite om, tross det nye innblikket, ifølge forskerne.

Les også:

Saken er opprinnelig publisert på Forskning.no