Hva er kjærlighet – og finnes den kun i vårt eget hode?

Forskning viser at romantisk kjærlighet forårsaker en bølge av aktivitet i hjerneområder rike på dopamin, hjernens følelsesmessige kjemikalie. Og at par har en tendens til å synkronisere hjerteslag og pust. Foto: Colourbox.com
Forskning viser at romantisk kjærlighet forårsaker en bølge av aktivitet i hjerneområder rike på dopamin, hjernens følelsesmessige kjemikalie. Og at par har en tendens til å synkronisere hjerteslag og pust. Foto: Colourbox.com

Vi ser med vitenskapens øyne på romantikk, fra kjemikaliene i hjernen som setter hjertebanken i gang, til hvordan du vet om du har funnet den rette.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi lengter etter romantisk kjærlighet mer enn noe annet, vi ofrer nesten hva det skal være for den og den kan ta oss fra de høyeste topper til de dypeste daler. Men hva skjer inni hodene våre når vi blir forelsket?

Den amerikanske antropologen Helen Fisher beskriver den nesten besatte tilknytningen vi opplever ved forelskelse som «noen som flytter inn i hodet vårt».

I et banebrytende eksperiment skannet Fisher og kollegaer på Stony Brook University i New York State hjernene til 37 personer som var stormende forelsket, i en MR-skanner.

Resultatet viste at romantisk kjærlighet forårsaker en bølge av aktivitet i hjerneområder rike på dopamin, hjernens følelsesmessige kjemikalie. Blant områdene finner vi nucleus caudatus som er en del av belønningssystemet, og det såkalte ventrale tegmentområdet (VTA).

– VTA er en del av reptilhjernen, og er forbundet med ønsker, motivasjon, fokus og lystbehov, sier Fisher i en forelesning om emnet fra 2014.

Lignende hjerneområder lyser opp under eufori-rushet som oppstår ved inntak av kokain.

Den emosjonelle spenningen (noen vil kanskje heller si det emosjonelle stresset) i kjærlighetens tidlige faser øker kroppens kortisolnivåer, og forårsaker raskere hjerterytme, svette håndflater og følelsen av sommerfugler i magen. Andre kjemikalier som spiller inn er oksytocin, som øker følelsen av tilknytning, og vasopressin, som knyttes til tillit, empati og monogami.

Les også: Voksen kjærlighet: Derfor er den annerledes

Så når det går galt handler det ikke om hjertesmerte, men snarere ... hodepine?

MRI-skanner av hjernene til mennesker som er forelsket, viste økt dopaminaktivitet. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com
MRI-skanner av hjernene til mennesker som er forelsket, viste økt dopaminaktivitet. Illustrasjonsfoto: Colourbox.com


Faktisk ... i et tilfelle av vitenskap som imiterer poesi, finnes det forskning som tyder på at hjertet faktisk påvirker måten vi opplever følelser på.

Hjernen og hjertet vårt er kjent for å være nært knyttet til hverandre. Når vi føler oss truet eller i det øyeblikket vi ser vår store kjærlighet i folkemengden, øker hjerterytmen vår.

Men nylig har forskere snudd på flisa og vist at tilbakemeldinger til hjernen vår fra hjertet også påvirker følelsene våre.

En studie ledet av professor Sarah Garfinkel fra University of Sussex viste at kardiovaskulær aktivering – den delen av syklusen hvor hjertet jobber på sitt hardeste – kan intensivere følelser av frykt og angst. I studien ble folk bedt om å identifisere skremmende eller nøytrale bilder mens hjerterytmen deres ble kartlagt. Garfinkel fant ut at forsøkspersonene reagerte raskere på de skremmende bildene da hjertet deres jobbet hardere og pumpet blod, sammenlignet med når det var mer avslappet. Hennes arbeid tyder på at elektriske signaler fra blodkarene rundt hjertet gir tilbakemelding til hjerneområder som behandler emosjoner, og påvirker hvor sterkt vi tror vi føler noe.

Og til sist, i det som til dags dato må være en av de mest romantiske (eventuelt klamme) vitenskapelige innsiktene, viser det seg at par har en tendens til å synkronisere hjerteslag og pust.

Kjærlighet gjør blind – men hvorfor det?

Når vet du at du har møtt den rette?

Noen mennesker «bare vet», men for alle de som ivrer etter en mer bevisbasert tilnærming til livslang forpliktelse, har matematikere kommet opp med en statistisk optimal dating-strategi.

Spørsmålet er: hvor mange må du date før du kan vite at du har gjort et godt valg? Den magiske grensa viser seg å ligge på 37 prosent. For å ha best mulighet for å velge riktig, ​​bør du altså date og avvise (brutalt, men optimalt) de første 37 prosentene av din totale mengde potensielle partnere.

Deretter følger du den enkle regelen om å velge den neste personen du møter som føles bedre enn noen av de andre du har datet. For å anvende denne metoden i den virkelige verden må du først bestemme hva ditt maksimale antall partnere gjennom hele livet skal være, og siden hva som teller som en reell partner, og hva som kun teller som flørt.

La oss si at tallet du lander på er 10. Da skal du altså date og avvise de første fire og deretter velge den neste personen som føles bedre enn noen du har datet tidligere.

Denne tilnærmingen er ikke uten risiko: Hvis du tilfeldigvis møter den beste personen du noensinne kunne håpe på å gå ut med først, vil du aldri møte noen som tåler sammenlikningen og du ende opp alene. I tillegg er det jo slik i den virkelige verden, selvfølgelig, at du jo også kan bli dumpet først.

Kjærlighet er kun en form for galskap, skrev Shakespeare for over 400 år siden. Likevel er det kun for kort tid siden at forskere klarte å gi en forklaring på hvorfor det å være forelsket kan skape irrasjonell oppførsel.

Professor i psykiatri ved Universitetet i Pisa, Donatella Marazziti, tok for seg dette spørsmålet etter at forskningen hennes viste at personer med tvangslidelser (OCD) i gjennomsnitt har lavere nivåer av hjernekjemikaliet serotonin i blodet. Hun lurte på om en lignende ubalanse kunne ligge til grunn for romantisk tiltrekning.

Hun rekrutterte mennesker med en OCD-diagnose, en frisk kontrollgruppe og 20 personer som hadde påbegynt et romantisk forhold i løpet av de siste seks månedene (det ble også spesifisert at de ikke skulle ha hatt sex og at de brukte minst fire timer om dagen til å tenke på partneren).

Både OCD-gruppen og de forelskede frivillige hadde signifikant lavere nivåer av serotonin, og forfatterne konkluderte med at «å være forelsket fremkaller bokstavelig talt en unormal tilstand». Da «forelska»-gruppa ble fulgt opp seks måneder senere, hadde serotoninnivåene returnert til normalen hos de fleste.

En annen undersøkelse fant ut at forelska mennesker hadde mye lavere aktivitet i frontallappen – et område i hjernen som er avgjørende for kritisk tenkning og dømmekraft – da de tenkte på sin elskede.

Forskere har spekulert i om det kan ligge en evolusjonær grunn bak dette, den såkalte «ølbrille»-teorien: Tilsidesettingen av kritisk tankegang gjør parring, og dermed forplantning, langt mer sannsynlig.

Alt er lov i krig og kjærlighet – også hva gjelder seksuell orientering?

Romantisk kjærlighet kan ta oss fra de høyeste topper til de dypeste daler. Foto: Bullit Marquez / AP
Romantisk kjærlighet kan ta oss fra de høyeste topper til de dypeste daler. Foto: Bullit Marquez / AP

Seksuell orientering er mangefasettert og består av mange komponenter, blant annet adferd, identitet, tiltrekning og opphisselse.

Mange vitenskapelige studier har vært basert på hvem folk selv sier at de er tiltrukket av. Undersøkelser viser vanligvis at samme-kjønn-tiltrekning forekommer hos færre enn fem prosent av befolkningen, og dette tallet har holdt seg relativt stabil over tid. Samtidig ser det ut til at folks adferd og betegnelsene de bruker for å beskrive sin seksuelle identitet synes å bli påvirket av sosiale og kulturelle faktorer.

For eksempel har det i Storbritannia vært en kraftig økning i andelen kvinner som rapporterer å ha seksuelle erfaringer med en annen kvinne, fra 1,8 prosent i 1991 til 7,9 prosent i 2013 , ifølge The National Survey of Sexual Attitudes and Lifestyles, som utføres hvert tiår.

Som med alle vitenskapelige undersøkelser påvirkes svarene av måten spørsmålene formuleres på. Studier som ber folk velge mellom to eller tre kategorier, vil ikke klare å kartlegge de mer subtile variasjonene. Som Kinsey skrev i 1948: «Den levende verden har et kontinuum i hver og en av sine aspekter. Jo raskere vi innser at dette også gjelder menneskelig seksuell oppførsel, jo raskere får vi en god forståelse for realitetene i menneskelig seksualitet.»

Det finnes økende støtte for ideen om en slik kontinuitet, særlig hva gjelder kvinner – som har en betydelig høyere sannsynlighet enn menn for å vurdere seg i mellomkategorier som «mest heteroseksuelle» (10 prosent mot 4 prosent) når de får disse alternativene.

Det er verdt å merke seg at en studie fra 2011 ikke fant noen forskjeller i hjernemekanismene som regulerer romantisk kjærlighet hos homoseksuelle og heteroseksuelle.

Finnes det et homo-gen?

Det har vært kjent i flere tiår at seksuell orientering delvis er arvelig hos menn, basert på studier av eneggede og toeggede tvillinger. På 1990-tallet ble en bestemt del av X-kromosomet knyttet til mannlig homoseksualitet, og nylig ble det avdekket at to spesifikke gen finnes hyppigere hos homofile menn.

Imidlertid spiller disse genetiske faktorene kun en liten rolle i å bestemme seksualitet – ikke alle menn som har disse genene er homofile.

Forskning på det genetiske grunnlaget for kvinnelig seksualitet henger etter. Noen mener grunnen til dette er at det er vanskeligere å studere, andre konkluderer med at det rett og slett har blitt lagt ned mindre innsats for å forstå dette emnet.

Det er også andre biologiske faktorer i spill. Et av de tydeligste funnene innen forskning på seksuell orientering er fødselsrekkeeffekten: homofile menn har en tendens til å ha et større antall eldre brødre sammenlignet med heterofile menn. Dette er en biologisk, snarere enn sosial påvirkning, som gir stor effekt – den øker sjansen for at en mann blir homofil med omtrent en tredjedel. Hos kvinner er det tegn som tyder på at hormoneksponering på fosterstadiet kan spille inn på seksuell orientering.

Les også: Spør psykologen: Hvordan får jeg kjærlighet i ekteskapet?

Kjemien stemmer – men er det på grunn av menneskelige feromoner?

Feromoner er kjemiske signaler som brukes for å kommunisere og endre andre individers oppførsel. Det første feromonet som ble oppdaget på 1950-tallet, heter bombykol og er et stoff som hunnsilkeormer skiller ut for å tiltrekke seg en make. Helt siden den gang har jakten pågått – ikke minst blant parfymeprodusentene – for å finne noe tilsvarende hos mennesker. Det har vært noen gode forsøk. For eksempel har et kjent griseferomon, androstenon, blitt funnet i armhulen på mennesker. Når hunngriser i brunst lukter stoffet som finnes i hanngrisens spytt, stiller de seg opp parat for parring. Det finnes imidlertid enda ingen klare bevis for noen reelle «Axe-effekt»-kjemikalier hos mennesker.

Den sterkeste kandidaten per i dag for menneskelige feromoner er et stoff som utsondres fra kjertler i brystvortene til ammende mødre. Om duften når en hvilken som helst sovende baby, reagerer barnet med å snu hodet mot siden og lage sugebevegelser med munnen.

Les også: Betaler 150.000 for å finne en partner

Hvor uvanlig er utroskap?

Det skjøre skillet mellom hat og kjærlighet

Hat kan være intenst og ødeleggende – og ifølge noen det eneste som er sterkere enn en elskers kjærlighet, selv om det vitner om et ganske dystert syn på ting.

Professor i menneskelig utvikling ved Cornell University og forfatter av The Psychology of Hatred, Robert Sternberg, har brukt deler av karrieren sin på å analysere denne komplekse følelsen. Han har destillert den ned til tre grunnleggende komponenter, som danner den triangulære teorien om hat.

Ifølge Sternberg er hovedelementene frastøtning, lidenskap og forakt. Ulike kombinasjoner av disse tre komponentene gir opphav til forskjellige former for hat – kaldt og kalkulert, ulmende avsky, behov for total tilintetgjørelse.

Når psykologer undersøkte rundt 600 personer fant de at vi hovedsakelig hater folk som vi kjenner, og oftest fordi de har sviktet oss på en eller annen måte.

Ekstrem aversjon mot andres personlighet kan også være en faktor. Tidligere ektefeller er blant de vanligste hatobjektene, sammen med kolleger og familiemedlemmer. Gjennom et livsløp rapporterte folk at de i gjennomsnitt hatet rundt fem personer.

Utroskap blir allment tatt av stand fra, men er ikke så uvanlig. Ifølge University of Chicago’s General Social Survey har menn i gjennomsnitt høyere sannsynlighet enn kvinner for å være utro – 20 prosent av mennene og 13 prosent av kvinnene i undersøkelsen sier at de har hatt sex med noen andre mens de var gift.

Tallene var imidlertid temmelig skiftende aldersgruppene imellom. Kvinner i den yngste aldersgruppen (18-29) hadde litt høyere sannsynlighet (11 prosent mot 10 prosent av mennene) for å ha vært utro, mens det største gapet mellom kjønnene fantes i 80+-gruppen, hvor 24 prosent av mennene og bare 6 prosent av kvinnene sa at de hadde vært utro.

Nylig har forskere vist at noen mennesker kan være genetisk predisponert for å utroskap.

En studie av nesten 7.400 finske tvillinger og deres søsken fant en signifikant sammenheng mellom vasopressin-genet og utroskap hos kvinner.

En annen studie gjort av forskere ved Kinsey Institute i Indiana viste at visse varianter av nevnte dopaminreseptor-gen kunne koples med en høyere sannsynlighet for å være utro og også høyere sannsynlighet for å være utro gjentatte ganger.

Les også: Kosehormon utskilles i krisetider

Oversatt og tilrettelagt av Inge Kvivik / ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited

Personvernpolicy