Paal Nilssen-Love fikk jazzen intravenøst som sovende guttunge

Paal Nilssen-Love er jazzmusiker, trommeslager og perkusjonist. Foto: Siri Øverland Eriksen
Paal Nilssen-Love er jazzmusiker, trommeslager og perkusjonist. Foto: Siri Øverland Eriksen

Trommeslageren har gitt ut 234 album. Han er større enn Elvis nå.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Ungene til et vennepar av meg spurte foreldrene om jeg egentlig kan snakke. Jeg banna i hver setning, om ikke mer.

Paal Nilssen-Love ler og forteller at han nylig leste et intervju med kunstner Håkon Bleken.

– Han banner mye, og da jeg leste det på trykk tenkte jeg at det ser jo ikke så bra ut, trøkket forsvinner.

– Jo, jo, men vi kan ikke luke ut alt.

– Nei, nei. Men faen, hva skal vi snakke om?

– Alt.

– Ok.

Det er tirsdag formiddag. Paal Nilssen-Love har åpnet kontor ved et kafébord i sentrum av Oslo. Leiligheten på Tøyen er solgt til fordel for kåk i Lisboa, der de ti tusen platene er lagret, og skal vi tro Nilssen-Love er hjemme der platene er.

Så her sitter vi. Klar for å snakke om alt. Fra han fikk jazzen intravenøst som sovende guttunge backstage på Jazzloftet, klubben foreldrene drev da syttitallet ebbet ut og åttitallet overtok i Stavanger. Til posisjonen som ettertraktet trommeslager og storhet på den internasjonale frijazzscenen. Et godstog bak trommene. En mester med stikkene. Vi skal også innom tida som rocker med Tore Renberg på laget, sjukdom, skilsmisse, turne- og musikerliv, reiser til Etiopia, Japan og Brasil.

– Hva vet jeg om Elvis?

For dem som ikke kjenner navnet Paal Nilssen-Love: Vi snakker ikke bare om en ettertraktet trommeslager, men også en ekstremt aktiv og produktiv musiker. Som vi sa det da vi ringte ham før dette portrettintervjuet: «Hei Paal, du er større enn Elvis nå».

– Ha-ha, jeg tenkte «steike, skal vi snakke om Elvis, hva vet jeg om ham?» Jeg har en plate, den doble som ble sendt på radio over hele verden, fra Hawaii.

– «Aloha from Hawaii».

– Stemmer, fantastisk, det er den eneste Elvis-plata jeg har, og jeg kommer nok ikke til å kjøpe flere.

Paal Nilssen-Love - jazzmusiker, trommeslager og perkusjonist. Siri Øverland Eriksen
Paal Nilssen-Love - jazzmusiker, trommeslager og perkusjonist. Siri Øverland Eriksen

Men altså, dette skal ikke handle om Elvis Presley, det skal handle om Nilssen-Love. «Større enn» handler i denne sammenhengen om antall utgitte plater i løpet av karrieren. Tallene for Elvis er hentet fra diskografien på Wikipedia. Nilssen-Love ligger langt foran. I en alder av 44 har trommeslageren 234 utgitte album under beltet, med ulike band og egne prosjekter.

Så langt i år har det kommet to, konsertopptak fra fjorårets Roskilde, og han har på vei en boks med fem CD-er, gamle opptak av The Quintet med saksofonisten Calle Neumann, pluss CD med Akira Sakata og Johan Berthing, duo med Ken Vandermark, duo med Joe McPhee, Frode Gjerstad trio, nytt band med Per Åke Holmlander og Mats Äleklint og CD med opptak fra konserten fra MoldeJazz i fjor med Large Unit EthioBraz. Puh.

234 album siden 1992. Smak litt på den. Det gir i snitt mer enn åtte plater i året. Omtrent en plate hver sjette uke. Et par av dem har gitt ham spellemannspris i jazzkategorien, langt flere har gitt ham nominasjoner. Da han i 2006 fikk Buddyprisen, den mest prestisjetunge prisen innen norsk jazz, sto navnet hans på tre av fem jazznominasjoner.

Les også: Alt er Love

Ble med hjem etter konserter

Det var altså i Stavanger det startet. Han ble riktignok født i Molde, men foreldrene Lisbeth og Terry Nilssen-Love flyttet snart til Stavanger, der de ble drivkrefter i byens jazzmiljø, med Paal og lillebroren på slep. De drev byens jazzklubb, faren Terry satt også bak trommene selv, og ble som billedkunstner et kjent navn på den stavangerske kunstscenen.

FAKTA: Paal Nilssen-Love

  • Trommeslager og perkusjonist.
  • Født i Molde 24. desember 1974.
  • Vokste opp i Stavanger, der foreldrene drev jazzklubb. Ble tidlig aktiv på byens jazzscene, og spilte med musikere som saksofonist Frode Gjerstad og Didrik Ingvalden.
  • Studerte ved jazzlinja (NTNU) i Trondheim fra 1994. Flyttet til Oslo i 1996. Har siden da spilt med en lang rekke norske og utenlandske musikere.
  • Har spilt i en lang rekke band, som Element, Atomic, The Thing og Scorch Trio, i tillegg til duoprosjekter og band med musikere som Ken Vandermark, Peter Brötzmann, Joe McPhee, Akira Sakata, Arto Lindsay, Frode Gjerstad og Mats Gustafsson.
  • Ble i 2006 tildelt den prestisjetunge Buddyprisen.
  • Har sitt eget plateselskap, PNL, og sitt eget 15-manns band Large Unit.
  • Initiativtager og leder av all Ears (2002-) og Blow Out (2011-)

– Det er jo grunnen til at vi sitter her nå, sier han om hvordan det var å vokse opp på en jazzklubb.

– Jeg fikk oppleve utrolig mye bra musikk, musikere kom hjem til oss etter konserter, noen av dem overnatta. Art Blakey var hjemme hos oss etter konsert og satt oppe med faren min og lyttet til intervju-LP med Joe Jones. I mai skal jeg spille sammen med David Murray, som også var på Jazzloftet.

Før vi går videre: Folkene Nilssen-Love nevner her er storheter på den internasjonale jazzscenen. Legender. Det må jo ha gjort inntrykk på en ung trommis fra Stavanger da nevnte Blakey, en av jazzhistoriens største bak trommene, ga ham stikkene sine.

Hva som egentlig skjedde med Blakeys trommestikker skal vi komme tilbake til. Poenget er at musikken og det sosiale i og rundt jazzklubben, med egen kunstnerfamilie som sentrum, var formende.

– Jeg kan kanskje være litt bastant nå, sier han advarende og fortsetter:

– Folk inviterer jo faen ikke på fest lenger, folk går ikke hjem til hverandre, alt skal skje på en eller annen kafé.

– Når klokka er seks går du hjem og spiser, hvis du skal på jobb dagen etter kan du ikke gå på konsert. Men det var jo mindre som skjedde da, det var en begivenhet hver gang det var konsert.

Les også: Starter protestfestival mot Oslojazz

Levde i og for klubben

Ting har endret seg. Den gang var Jazzloftet et av få steder i byen med skjenkebevilgning. Foreldrene levde i og for klubben.

Foreldrene drev klubben så lenge det gikk. Var det konserter de trodde ungene ikke likte, eller om lyden var for høy, vanket det barnevakt. Eller mora satt hjemme med ungene under førstesettet, og byttet med faren da andresettet begynte. Men i stor grad var altså ungene med.

– De jobba jo hardt som faen med å drive den klubben, og hva skal jeg si, jeg har mange gode minner fra alle festene. Folk sier «jo, men for faen, så jævla mye alkohol og greier», men jeg har stort sett bare gode minner fra å bli inkludert.

– Det var kanskje litt for mye alkohol på bordet, jeg har sett mine foreldre og deres venner litt for fulle iblant, men de var likevel flinke på å inkludere oss. Ok, jeg har også hatt mine episoder med drikking, som kanskje er konsekvensen av det, men når en er ute på veien er det jævla mange tilbud og vanskelig å si nei.

(Saken fortsetter under)

Paal Nilssen-Love i full aksjon på trommer. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Paal Nilssen-Love i full aksjon på trommer. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Han ble advart av mora mot å brenne lyset i begge ender, bedt om å passe litt på. Men poenget er altså inkluderingen.

– Faren min sa «nei, vi kommer ikke på festen om vi ikke kan ta med ungene». Grunnen var jo også at de ikke hadde råd til barnevakt. For barnevakta skulle jo ha pizza, chips og brus, i tillegg til de femti kronene eller hva de nå fikk i timen. Så de inkluderte oss så mye som mulig, og ville nok inkludere oss mer også. Jeg sovna backstage, har minner om å ligge i stativbagen, sånne ting. Jeg og broren min sprang rundt der på lørdag formiddag og samla inn glass. Det er en barndom som har forma alt.

– Det var vel mer vanlig å bli inkludert av de voksne før, da vi var unger, har noe gått tapt?

– Jeg synes det. Men jeg kjenner og har gode venner som er flinke til å ta med ungene, på konserter og fester, jeg synes ikke de tingene skal være så jævla delt, nå er det barnefest og nå er det voksenfest, og fire timer ut i voksenfesten er ikke den voksne i stand til noe, fordi det skal drikkes over alle støvler og skaft. Jeg tror en del har forandret seg, ting er blitt så jævla streit. Folk oppfører seg litt for mye, det er alltid en dag i morgen. Ja, det er det, men i dag er i dag. Det er selvsagt folk i generasjonen før oss som tok det altfor langt ut, men jeg savner litt av det rebellske. Når jeg sitter og prater med Ellen Andrea Wang og Hanna Paulsberg og de prater om at nå må vi betale moms på «merchen», da tenker jeg hæ? «Merchen»? Moms? Hva er det du snakker om? Herregud, musikk er liksom blitt en jobb nå, det er et yrke.

Les også: Siste natt med Paul Simon

Gleden i å skrive søknad

Han har selv musikkutdanning i bagasjen, fra jazzlinja i Trondheim, på midten av nittitallet, der han gikk sammen med folk som bassist Ingebrigt Håker Flaten, som han skulle spille seg gjennom de neste tiårene med, blant annet i den svensk-norske jazzstorheten Atomic. Bandet fortsetter, men trommene der har han overlatt til en ny generasjon, ved Hans Hulbækmo.

Nilssen-Love beskriver hvordan musikerlivet er blitt fylt opp med kontorarbeid, hvordan enkelte utdanner seg i ni år for å ende som musikkskolelærer.

– Hvor jævla streit skal du bli?

Fem favoritter

Musikk: Jorge Ben: «África Brasil»

Film: «Brazil»

Bok: Akira Yoshimura: «Storm Rider»

Mat: Picanha

Sted: Rio de Janeiro og Addis Abeba

Han sliter i blant med å henge med, men vedgår at han kan få glede ut av å skrive en søknad, av å få et regnskap til å gå opp.

– Men selvangivelsen er blitt et helvete altså, og jeg samler fortsatt kvitteringene i en tom CD-boks. Jeg snakka med Even Parker (britisk saksofonist, red.anm), som er 75, og spurte «er det sånn for deg?» Og han bare «ja, ja, ja». Herregud, da er det ikke håp, eller jo, det er håp. Men når jeg kommer til hotellrommet, edru eller skitfull, nå er det mest edru, da kan jeg ikke sette meg ned i ti minutter og scanne kvitteringer, da må jeg la adrenalinet synke, jeg klarer ikke å gå inn i kontorverdenen da. Enkelte klarer det. Det ser vondt ut, det er vondt, men du må gjøre det, sant.

Les også: Filmstjernen som fant opp WiFi

Den skremmede beskjeden

Han holder et høyt tempo, Nilssen-Love. En ting er alle platene. På toppen kommer turnélivet, han har vært oppe i 197 konserter på ett år, og vil helst ligge over 150 i året, av hensyn til egen psyke, og dels lommeboka. Så kommer reisene til land som Japan, Brasil og Etiopia. Og de to festivalene han har vært med på å starte, «All Ears» og «Blow Out!». Legg til at han ikke sparer på mye bak trommene. Vi snakker musikk av det intense slaget. Kompromissløst. Levert med en voldsom kraft.

– Du er ikke redd for å brenne ut?

– Ja..., sier han og drar litt på det.

Paal Nilsen Love på trommer i bakgrunnen på kulturhuset under Molde Jazzfestival i 2005 i forbindelse med Scorch/The Thing-konsert. Her sammen med Sammen med gitarist Raoul Bjørkenheim. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Paal Nilsen Love på trommer i bakgrunnen på kulturhuset under Molde Jazzfestival i 2005 i forbindelse med Scorch/The Thing-konsert. Her sammen med Sammen med gitarist Raoul Bjørkenheim. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

– Da jeg fikk kreft for snart 17 år siden trodde jeg at jeg var utbrent, for det var ingen symptomer, med vanlig testikkelkreft bare vokser og vokser ballene, men det gjorde de ikke, det var en annerledes type. Jeg var bare sliten og nedkjørt, og da tenkte jeg «føkk, nå har jeg møtt veggen».

– Ja, det var jævlig å få vite at jeg hadde fått kreft, men jeg klarte å snu energien til at det heldigvis var snakk om en konkret sjukdom, ikke at jeg hadde møtt veggen. For om jeg skal tilbake til det jeg elsker mest, og det jeg elsker mest har gjort at jeg har møtt veggen, så blir jo det verre enn å komme tilbake fra sjukdom.

Han snudde altså energien. Og musikken hadde ikke kjørt ham inn i veggen. Men det blir mye jobb. Han forteller om en kveld i fjor sommer da han satt med noe kontorarbeid på nitida om kvelden.

– Jeg kjenner at det gjør vondt i magen, sitter der med laptop og bare «hva faen er det som skjer nå?». «Åh, det er første vekkerklokke». Så jeg klappa sammen maskina og sa at «jeg går og legger meg», og de bare «hæ, det er tidlig og Paal skal legge seg». Da skjønte jeg at nå må jeg faen meg passe på her.

Les også: Nilssen-Love med Roskilde-trippel: «Heftig»

– Jævlig rastløs

Det forundrer han at ikke flere musikere møter veggen på grunn av det administrative. Selve spillingen må være intens.

– Jeg digger å spille så mye som jeg gjør. Nå har jeg kun gjort én konsert siden 18. desember. Jeg skal ikke si at jeg går på veggen, men jeg blir jævlig rastløs.

Flere av dem han spiller med i dag møtte han først som pur ung trommeslager på Jazzloftet i Stavanger. Folk fra generasjonen over. Folk som saksofonist Frode Gjerstad, en nestor innen norsk frijazz, som Nilssen-Love spilte med på Roskilde i fjor. Gjerstad tok med seg jyplingen som trommeslager allerede da han var 15 år.

Det var omtrent i de dager han herjet med rockebandet Hekkan, med forfatter Tore Renberg som vokalist.

– Det var jævla gøy, sier han og sukker over at de aldri fikk gitt ut den singelen, og hva de nå hadde planer om.

– Han var den tids Froddi, sier han om Renberg, med henvisning til den smått legendariske vokalisten i Stavangerensembelet.

– Tore lå jo på gulvet og skreik, eller sang. Tekstene hans var passe surrealistiske, han var en jævla bra frontvokalist.

Les også: Kristine og Jeanett gjør samme jobb som før, men får 50.000 kroner mer fordi de jobber i Oslo

Samantha, Sabrina og Madonna

Rocken måtte vike for jazzen. Da han senere snublet inn i et poprockband (han klarte ikke å si nei, sier han) og satt der og spilte J.J. Cale-låter sa det stopp.

– Det vrei seg inni meg.

– Kunne du gjort det i dag da, om du hadde fått godt betalt?

– Jeg kunne aldri ha sagt ja på grunn av pengene, men kanskje jeg hadde gått inn i det med en annen holdning, sett kvaliteten i musikken bedre. Jeg lærte meg å like Neil Young først for åtte år siden, det tok tid.

– Men du hadde ikke Art Blakey på veggen på gutterommet?

– Nei, nei, der var det masse pupper med Samantha Fox, Sabrina og Madonna. Det så jo faen ikke ut, ha-ha, jo da. Det finnes fotografier.

Han var bare 27 år da han var festivalmusiker under Moldejazz i 2002, en prestisjejobb storhetene Chick Corea og Pat Metheny hadde hatt årene før. Etter en jobb med Metheny året før sa forøvrig den amerikanske gitaristen om Nilssen-Love at «Paal is happening man», han utpekte nordmannen til en av de beste nye musikerne han hadde hørt de siste årene. Han lanserte like gjerne Nilssen-Love som «Norges neste president».

– Ha-ha-ha, ja det spørs hvordan det hadde gått, sier Nilssen-Love og svarer «mer penger til kultur» på spørsmål om hva han ville gjort som president.

Molde 2002 ble viktig. Noen måneder senere sa det stopp. Han skulle egentlig reist til Tyskland for å spille med Mats Gustafsson og Ingebrigt Håker Flaten i The Thing. Det satte kreften en stopper for.

– Jeg husker fastlegen fokuserte på at jeg levde ganske røft, men det var ikke så røft, jeg festa ikke så mye da, det var mer etterpå, for da skal du liksom… ja, du skjønner.

Les også: Grande slår tilbake mot Frp i teaterdebatt

– Kona sa at nå er det nok

Han husker hvordan legen kom inn og sa «nå skal du jobbe», det var som å bli slengt i veggen, med baklengs saltomortale.

– Jeg husker jeg sa til foreldrene mine at jeg syntes jeg hadde gjort mer enn de fleste på 27 … jeg opplevde det i hvertfall sånn. Jeg hadde fortsatt kontakt med folk jeg gikk i klasse med, han ene pakka fortsatt egg på en eggsentral. Det er så mange som alltid sa «åååh, du er så heldig som kan gjøre det du vil», og jeg tenker «men, herregud, gjør du ikke det du vil?». Så viser det seg at nei, faen, det er mange som går på den jobben sin klokka åtte eller ni og gjør noe de ikke vil, for å tjene penger, for å kunne ta med familien på ferie, eller kjøpe den sofaen.

– Du gjør opp litt status når du får en sånn beskjed fra legen, hva har du gjort, hva har skjedd, og hva skal vi gjøre nå?

Paal Nilssen-Love var bare 27 år da han var festivalmusiker under Moldejazz i 2002. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Paal Nilssen-Love var bare 27 år da han var festivalmusiker under Moldejazz i 2002. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Han skjønte at han tross alt hadde gjort ganske mye, og det gikk en faen i ham.

– Legen sa at du har de som bøyer seg og tar imot, så har du de som slår tilbake, og de som ikke har tjangs uansett, dette her skal ta dem. Jeg var vel innstilt på det midterste. Jeg fikk ufattelig mye støtte fra mine foreldre, bror og venner, og fra ekskona mi.

Så var det tilbake til livet.

– På den første utenbys konserten jeg gjør, sier jeg at nå skal jeg kutte ned på bagasjen, men tok bare med meg enda mer, og shoppa enda mer på taxfree. Jeg sa til kona at jo mer jeg spiller, jo mer vil jeg spille. Jeg tror ikke hun sa ordrett «lykke til, da får du gjøre det uten meg», men det var det vi kom fram til.

De skilte seg etter at han reiste for å spille i Addis Abeba i jula.

– Mora hennes sa at «herregud, Etiopia eksisterer senere også, må du reise i juleferien?» Men det skjer nå! Og for meg var det en viktig tur, som åpna mange dører, kulturelt og personlig, men samtidig stengte noen. Kona sa at nå er det nok. Til henne jeg er sammen med nå, sier jeg hvert år eller halvår at nå skal jeg roe ned. Men det er vanskelig altså.

– Sier du nei til noe som helst?

– Hm, det må være om det er en annen jobb i kalenderen. Jeg forsøker å forholde meg til bursdager og slikt, men fakta er at musikken, dessverre for mange nære rundt meg, kommer først for meg.

Les også: NRK-dramaserier i fare: Krever svar fra Grande

Spellemannsystem på trynet

På den første turen til Etiopia spilte han ti konserter på sju dager, fire av dem på julaften, Nilssen-Loves fødselsdag. Det ble starten på et nært forhold til Etiopia, slik han senere skulle få et nært forhold til Brasil og Japan.

– Ken Vandermark (amerikansk saksofonist, red.anm) sa da vi var på turne i Japan at «jeg sover når jeg kommer hjem, jeg vil oppleve så mye som mulig». Vi var ute og festa til klokka åtte om morgenen, han gikk på hotellet og sov en time, så var det opp for å gå på fotomuseum, men han sa at «jeg opplever dette nå, jeg vet ikke når jeg kommer tilbake». Det var vel det som var argumentet mitt overfor eks-svigermor, «det skjer nå». Det var viktig å dra dit den gangen. Ja, ekteskapet raknet, det var selvsagt for jævlig, det livet jeg lever er ikke så lett å forholde seg til for verken kjæreste eller kone. Men slik er det.

Han har altså hentet hjem et par spellemannspriser, men det er ingen nominasjon på Nilssen-Love nå.

– Det systemet er blitt helt på trynet, sier han og legger til at det er slutt på at juryen får tilsendt fysiske eksemplarer av platene, slik det var da hans egen mor satt i juryen en gang på åttitallet.

– Nå må de ha tilgang på internett for å lytte, og gå på nettet for å finne informasjon. Du må selv betale for å ha plata inne, du må laste den opp selv, og de tar ikke låter som er mer enn 20 minutter lange. Det blir helt på trynet, så jeg ga blaffen.

Han er dessuten usikker på om det er et kvalitetsstempel, sier han.

– Hvem skal definere om noe er bra eller ikke, de som sitter i juryen. Nei, folk må finne ut av det selv.

Bare et objekt

I mai skal han spille med den amerikanske saksofonisten David Murray, som han møtte i barndommen på Jazzloftet i Stavanger. Stedet er Kafé Hærverk i Oslo, som del av Blow Out!, en konsertserie som ble startet av Nilssen-Love og trommekollega Ståle Liavik Solberg, som for et par uker siden ble kåret til årets jazzklubb i Norge.

Da skal han nok en gang spille på de gamle trommene etter faren, de han blåste ut energi på da han kom hjem fra skolen i Stavanger.

Men hva skjedde egentlig med de gamle trommestikkene etter Art Blakey? De han fikk da legenden besøkte Jazzloftet.

– De knakk jeg dagen etter. Jeg skulle bare spille litt, så knakk i hvertall en av dem. Hvor de er blitt av vet jeg faen ikke. Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg hatt dem rammet inn på veggen, men det er på en måte litt morsomt, det er jo bare et objekt, noe som skal brukes, de er ikke lagd for å henge på veggen.

Saken er opprinnelig publisert på Dagsavisen.no

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært