Meny

Sanna Sarromaa pirker i norske selvbilder

Historielektor, sosiolog og forfatter Sanna Sarromaa i Lillehammer. Foto: Mimsy Møller

Mange mener skribent Sanna Sarromaa burde pelle seg hjem til Finland. Det er få ting hun heller vil.

Klokka 11.30 står Sanna Sarromaa på togstasjonen på Lillehammer for å ta imot «kommunistene» fra Dagsavisen. Hun har blå boblejakke, ørevarmer med snøstjerner, og i hendene: et norsk og et finsk flagg. Hun smiler velvillig når «kommunistene» sier vi vil til hoppanlegget for å ta bilder først, før det lille dagslyset som ligger som et vått ullpledd over byen denne blygrå mandagen, forsvinner helt. På noen måter synes hun Lillehammer minner om hennes oppvekstby Lahti.

– Det er jo litt rart at jeg skulle ende her, jeg som kommer fra en by som også er best kjent for hoppsporten, sier hun myser mot bakken der en ung hopper kommer susende gjennom luften og lander i unnarennet.

– Vet du, de feirer fortsatt OL her på Lillehammer. De feiret da det var 10 år siden, 20 år siden og så videre. Det er jo bare tull, sier hun lattermildt oppgitt før blikket sveiper over den vintergrå byen.

– Du trives egentlig ikke her?

– Nei. Jeg vil alltid være en outsider her.

Hjemme hos Sarromaa er det lite som minner om verken Lillehammer eller OL. Den digre toetasjes leiligheten er innredet som et lite stykke Finland. Her er gardiner og pynt med Mummi- og Marimekko-trykk. Det eneste stilbruddet med stram, finsk design er det som må være verdens absolutt mest puslete lille juletre. Som fortsatt står, selv om vi er i januar. Hun følger blikkene våre.

– Jeg kjøper alltid det styggeste treet fordi jeg synes så synd på det, sier hun mens vi tar plass ved spisebordet.

Sarromaa rydder plass blant bunker av selvhjelpsbøker om skilsmisser, magasiner og en diger rosa-glitrende sminkebag stappfull av leppestifter for å få plass til Marimekko-krusene med kaffe. Hun forteller om skilsmisseboka hun jobber med, alle leppestiftene som hun har fullstendig mani på, hvor dumt hun synes det er å si «godt nytt år!» til alle man møter, og hvor inn i granskauen flau hun blir av den norske bursdagssangen.

– Det derre hopp og sprett og sprang, altså ... nei, det orker jeg ikke noe med. Allsang er noe av det fæleste jeg vet. Jeg elsker å gå på aerobic, men hvis det er en der som har bursdag så synger vi. Og jeg tenker: «guuud, jeg kommer aldri til å gå på aerobic den dagen jeg har bursdag!». Det er kulturelt helt fjernt for meg. Jevnfør med nyttårsønsker. På jobb første dagen etter nyttår? Herregud, alle sier «godt nytt år». Da føler jeg meg kulturelt malplassert. Skal man ønske alle godt nytt år, selv dem man ikke ønsker godt nytt år? Jeg syns det er så teit og klarer ikke si det tilbake. Så jeg sier bare takk.

Forundret over nordmenns mangel på selvinnsikt

Nå ble starten på det nye året for øvrig bare sorgen. For, ikke før hadde folk fått ryddet opp sølet etter raketter og fest og dratt seg på jobb i januar, før den hissige finnen klinka til med en kronikk i VG om hvordan vi nordmenn sørger offentlig for å gni omverdenen inn med vår usjarmerende, påtatte godhet. Etter det har meldingene rast inn, både privat og i sosiale medier.

Foto: Mimsy Møller

– Synes du nordmenn er ekstremt hårsåre?

– Noen er jo det. Innimellom lurer jeg på: har de ingen ironisk eller intellektuell distanse til sin egen norskhet? Det forundrer meg. Kan hende det finnes like mange dumme finner. Hadde jeg vært norsk i Finland, og skrevet om finnene, kan det hende det hadde vært på samme måte. Men jeg blir forundret over mangelen på nasjonal selvinnsikt.

– Du synes vi er en gjeng selvopptatte godhetsposører?

Vel, kanskje oljerikdommen har gjort nordmenn høye på pæra. Det kan knyttes til utsagnet til Gro Harlem Brundtland om at det er typisk norsk å være god. Det er blitt typisk norsk å være selvgod.

– Seriøst?

– Ja, det har rett og slett bikket over. Jeg tror Norge som nasjon mangler ydmykhet. Men, mange synes nok også at jeg mangler ydmykhet, at jeg burde være takknemlig for at jeg får lov til å bo her.

– Hvordan takler du kritikk?

– Det verste er angrepene på min menneskelighet, at jeg mangler empati, at jeg er en fæl person, kritikk som handler om hva slags person jeg er framfor en debatt om sakens kjerne. Men jeg får også utrolig mange reflekterte tilbakemeldinger, ikke ukritiske, men kommentarer som får meg til å tenke videre. Når det gjelder nettopp sorgkronikken, så hadde jeg gått med den i magen i over en måned før jeg syntes jeg hadde de riktige ordene.

Les også: – Jeg er blitt hun dama som hater barn med downs og hunder. Norgeshater er jeg også

Skammet seg over alkoholisert far

Da Sanna Sarromaa var barn ba hun til Gud. Hun ba om at faren måtte dø eller at foreldrene skulle skille seg. Før hun fylte 12 år hadde hun bestemt seg for at hun var ateist.

– Fordi Gud ikke hørte bønnene dine?

– Ja, kanskje. Min far var alkoholiker, han drakk hver dag og ganske mye også. Jeg husker ikke at han var edru en eneste dag bortsett fra søndager, og da var han irritert fordi han ikke hadde tilgang på alkohol. Min bror er eldre enn meg, så han husker en far som var edru også.

– Dere skammet dere over det?

– Ja, det var ikke noe jeg snakket med mine venner om. Jeg og min bror hadde sjelden folk på besøk fordi faren vår satt der med en flaske Koskenkorva, eller øl, og drakk. Han var ikke den mest plagsomme alkoholikeren. Han kunne være litt ekkel mot mamma og oss barna, men det var ikke sånn at han laget noe voldsomt show eller var voldelig. Volden var i så fall verbal. Men det er ikke en sånn far du har lyst til å vise vennene dine.

Da Sanna Sarromaa skulle betro seg til bestevenninnen, svarte venninnen at hun hadde hun visst det hele tida.

– Det gjorde så vondt. Jeg vet ikke om det var fordi hun visste det, eller fordi hun hadde visst det og ikke sagt noe til meg. Men det var et ikke-tema i vennekretsen, så det er jo ikke så rart om hun ikke sa noe. Etter at faren min døde har det ikke vært problematisk for meg å si at han var alkoholker, eller at han drakk seg i hjel. Jeg har ingen skam knyttet til det lenger. Men det forklarer hvorfor ingen noensinne har sett meg dritings.

– Du er helt avholds?

– Nei, absolutt ikke. Jeg kan spøke med at jeg er finne, og at alkohol er mitt favorittdrikke. Og jeg liker alkohol, men så fort jeg får en oppadgående rus stopper jeg. Både broren min og jeg var avholds lenge etter at pappa døde. Det tok tid før vi lærte å drikke alkohol, jeg var kanskje 20-21 år.

Les også: Hareide: – Hvis jeg hadde vunnet? Da hadde alt sett annerledes ut (DA+)

Kvinnelig politiker var fjortisforbildet

Det var etter å ha hørt kronprinsesse Mette-Marit fortelle at hun var alkoholikerbarn på Litteraturtoget til Snåsa i 2014 at hun tenkte det var nyttig å skrive en kronikk om det.

– Men jeg har ikke noe ønske om å fråtse i en vond barndom eller skrive noen offerhistorie. Barndommen min kunne godt vært annerledes, men den var ikke så fæl. Men selve tematikken, å være alkoholikerbarn, er relevant for flere. Og med min egen erfaring fikk kronikken større legitimitet. Det er samme som med sorgkronikken, der jeg tok med noen ord om at jeg mistet både mamma og pappa med to måneders mellomrom da jeg var veldig ung. Så jeg vet hva sorg er. Ellers ville jeg bare blitt stemplet som empatiløs og kald.

Som fjortis hadde hun ett stort forbilde: Elizabeth Rehn var presidentkandidat for Svenska folkpartiet i Finland. Det var ikke politikken, men beviset på at kvinner kunne lede i politikken som gjorde inntrykk. Da hun selv flyttet til Norge i 2003 gikk hun rett inn i kommunepolitikken, men trakk seg i 2015 etter at hun ble utsatt for massiv personhets. Reaksjonene kom fordi noen lekket et notat hun hadde skrevet fra et utvalgsmøte på en barneskole til sine åtte partifeller i Venstre. Notatet handlet om det hun mente var dårlig inkludering av en gutt med Downs og autisme i en vanlig skoleklasse.

– Noen ønsket å se konturene av et monster, enda det ikke var noen hatefulle ytringer mot en funksjonshemmet elev i notatet, slik som journalist og mediekritiker Anki Gerhardsen skrev i Aftenposten noen dager senere, sier Sarromaa.

– For meg er det et vannskille i mitt liv som meningsbærer, fordi hele min menneskelighet ble angrepet. Etter det fulgte en kort periode da jeg tenkte at jeg aldri kom til å tørre å mene noe igjen, at kostnaden var for høy. Jeg lå i senga under dyna og tenkte: Jeg klarer det ikke. Noe av dritten jeg har fått i forbindelse med sorgkronikken er absolutt på nivå med den dritten jeg fikk da, men nå når jeg har vært på bunnen går det ikke inn på meg lenger. Sånn sett føler jeg meg frigjort.

Les også: – Det blir ingen bærekraftig fred uten at kvinner er inkludert og engasjert i fred og forsoning (DA+)

Skilsmissen kom som et sjokk

For to år siden raste livet sammen. Sanna Sarromaas norske ektemann tok ut skilsmisse, mens paret som da bodde i Finland, var på juleferie i Norge. Ifølge Sarromaa kom bruddet som lyn fra klar himmel.

– Jeg hadde ikke peiling på at han skulle ta ut skilsmisse. Det var meget sjokkerende.

For Sanna Sarromaa var han den store kjærligheten. De har kjent hverandre siden hun var veldig ung.

– Professoren, som jeg kaller ham, pleide å komme på besøk til oss hver sommer. Den første sommeren han kom til Finland var da mamma og pappa døde. Jeg var altfor ung til å falle for ham da. Han var min brors beste venn, og sju år eldre enn meg. Vi gikk alle tre til likhuset for at jeg og min bror skulle ta farvel med pappa. Deretter gikk professoren og jeg og pantet alle ølflaskene som sto igjen i barndomshjemmet mitt. Jeg husker jeg sa at dette var de siste ølflaskene jeg kom til å pante i mitt liv. Det skulle ikke være øl i mitt hus, sier Sarromaa.

– Dette skrev han inn i bryllupstalen vår. Jeg fant den nylig – og sendte den til hans nye dame. Jeg liker å gi noen små stikk.

– Elsker du ham fortsatt?

– Ja. Lørdag var det to år siden han gikk. Det går bedre, men jeg føler fortsatt at jeg ikke er ferdig med alt det vonde. Jeg skulle så gjerne vært likegyldig, det hadde vært en enklere posisjon å være i. Disse utbruddene av hat gjør at jeg merker at jeg ikke er likegyldig. Han var min store kjærlighet, sier hun. Og peker på en kasse i kroken som hun sier inneholder flere av hans private ting. Hun har ikke orket å gi dem tilbake eller bestemme seg for hva hun skal gjøre med dem.

– Jeg vil ikke ha ham tilbake. Det han har drevet med, har knust så mye. Men det går an å savne noen uten å ville ha dem tilbake. Men jeg savner familielivet. Som skilt er du alene både når du er alene og i foreldreskapet.

Les også: – Frp-utspillet minner om en form for rasepolitikk

Utgir skilsmissebok

Blant alle bøkene på bordet er det mange som handler om nettopp samlivsbrudd. Og Sarromaa er som sagt selv i gang med å skrive en skilsmissebok som kommer ut til høsten.

– Det skal være min historie, og intervjuer med noenogtredve skilte personer, samt advokater, samlivsterapeuter og alle ulike aktører som er involverte i skilsmissens ulike faser.

– Hva har vært vanskeligst etter skilsmissen?

– Det har vært en voldsom omstilling, som skilt er du alene om alt. Jeg var bare 22 år da vi ble sammen, så hele mitt voksne liv har jeg tilbrakt sammen med ham. Og nå, når vi begge skal begynne på nytt så har han både dama si, og sine gamle foreldre rundt seg som stiller opp for ham, mens jeg har ingen. Innimellom føler jeg på at jeg er det siste leddet, jeg kan ikke sprekke, bli syk eller gal, jeg må stå i det. Og jeg savner kanskje noen jeg kan være svak hos. I et annet land, uten familie så er man enda mer alene.

Hun oppdager stadig nye sider ved norsk kultur, og norske selvbilder. Ett av dem måtte hun helt til Gran Canaria for å oppdage. Blant fulle, griserøde, røykende, nordmenn med bar rumpesprekk og «norske» restauranter med billige halvlitere og ertestuing på menyen, måtte hun klype seg i armen og undre: Hadde hun havnet på dansebandfestival i Halden?

– Du, han ordføreren i Halden var ikke spesielt glad for den sammenligningen...

– Jeg pleier alltid si at nordmenn er verdens vakreste folk, dere har så flott beinbygning, så flotte farger, hår og alt. På Lillehammer er de fleste vakre, de trener, har pene klær, lukter godt, ser bra ut – og så kom jeg til Gran Canaria der nordmenn verken lukter godt eller ser bra ut, og hvor de insisterer å snakke norsk selv i butikker og på restauranter og har med seg det styggeste og kjipeste fra egen kultur.

Mener nordmenn er for politisk korrekte

Hun har også raljert over at idrett er det eneste det er lov til å være god på i Norge, har sammenlignet skolen vår med Nord-Korea og undret seg over om den norske politiske korrekte tvangstrøya er en trussel mot demokratiet og blant annet gjør at vi ikke engang klarer å le av en rasistisk vits.

– Den norske offentligheten er platt. Riktig-tenkende mennesker som debatterer med andre riktig-tenkende mennesker. Går man utenfor det, kommer personangrepene. I Danmark, for eksempel, ser du ytringer som kjemper mot hverandre i det offentlige rom. I Norge har vi denne hersketeknikken som går på meningsbærerens iboende kvaliteter istedenfor ytringen. Og det syns jeg er med på å degenerere det offentlige ordskiftet. Det skal så mye mot til for å ta opp vanskelige ting. Jeg er sikker på at mange lar være fordi prisen for å delta er så høy.

Selvfølgelig er hun også alt annet enn imponert over nordmenns skriveferdigheter. Som fransklærer er hun over gjennomsnittlig interessert i språk. Ikke til å unngå når man har et morsmål der de til og med har egne ord for mange kulturelle særegenheter, som å sitte i underbuksa og drikke seg dritings uten intensjoner om å gå utenfor døra, nemlig: «kalsarikännit».

– Jeg elsker kalsarikännit. Jeg drikker meg aldri dritings, vel å merke, men jeg foretrekker å drikke alene. Jeg går nesten aldri ut, så jeg må jo drikke hjemme. Og jeg gjør det i pysjen. Deilig!

Les også: – Politiet sto klare utafor konsertlokalet og venta bare på en unnskyldning for å ta meg (DA+)

Kritisk til likestillingen i Norge

Likestillingen i Norge er hun heller ikke imponert over.

– Kvinner i Norge er først og fremst mødre. Du ser det i arbeidslivet, at kvinner alltid tilpasser seg, jobber deltid. Og så tar dere mannens etternavn, kvinner langt oppe i trettiårene, med egen karriere, gjør det når de gifter seg. Det er som å gå med hijab.

– Hæh!!? Nei, nå kjenner jeg at jeg blir litt forbanna...

– Alle blir alltid sinte når jeg sier noe! Men altså, et herlig eksempel: Det er en ordfører i Vågå, Iselin Vistekleiven. Før het hun Iselin Jonassen, men så giftet hun seg med sin egen varaordfører og tok hans etternavn. Jeg kommenterte i lokalavisen at jeg syns det er spesielt at en voksen arbeiderpartiordfører velger å profilere seg gjennom mannen sin. Hele bygda ble sint, og hun ble sint, fordi hun syntes det var viktig og ikke minst romantisk. Så jeg påpekte at barna hennes fra første ekteskap har et annet navn. Herregud, dama er i midten av trettiårene og ordfører – kom igjen! Først har du farens navn, så har du første mannens navn, og så andre mannens navn, du er så jævlig dårlig rollemodell når du skifter identitet etter hvilken mann du gifter deg med.

– Hmm ...

– Ja. Menn kommer og går, men navnet vil bestå. Forskning viser at kvinner oppfatter det som en gave til mannen at de skal ha samme navn. Jeg kan skjønne at det er romantisk, men hvorfor alltid mannens navn? Ikke bare den første mannens men andre og tredje også?

– Er du romantisk av deg, da?

– Ja. Og det er sikkert også derfor skilsmissen har gått så innpå meg. Det var drømmen som brast. Jeg hadde gjerne delt hele livet mitt med ham, og hadde tenkt at vi skulle bli gamle sammen.

– Men du endret aldri navnet ditt.

– Nei, han tok mitt som mellomnavn. Det har han kuttet ut nå, sier hun og legger til med et ironisk smil:

– Jeg skjønner ikke hvorfor!

Les også: Her vil MDG ha ti mil ny sykkelvei (DA+)

Fem favoritter

Musikk: Jeg er så mainstream når det gjelder musikk, og foretrekker stillhet.

Film: I det siste har jeg kost meg mye med «Ku’damm 56» med handling fra Berlin på 50-tallet. Kjolene, kulissene, alt er helt fantastisk.

Bok: Serien om «Anne fra Bjørkely» av L. M. Montgomery som jeg leste som 10-11-åring. Det man leser som veldig ung gjør sterke inntrykk.

Mat: Lefse. Det er toppen av norsk cuisine, den kan fylles med alt du vil, og er alltid godt.

Sted: Det må bli Helsinki. Det er der jeg føler jeg hjemme.

Denne artikkelen ble først publisert på Dagsavisen.no.

Takk for at du abonnerer

Motta våre nyheter via Messenger

Jeg godtar brukvervilkårene
Populært