Meny

På leting etter min indre helt – en moderne maskulin seremoni

«Rebel Wisdom Retreat», skjermbilde fra arrangørens nettsted.

Tim Lott danser, brøler og går runder med seg selv på maskulinitetsworkshop som ender i tårer, ros og ny innsikt.

Til tross for å ha tilbrakt 62 år som mann, har jeg aldri helt kommet til bunns i hva mitt definerende Y-kromosom egentlig innebærer. Sant og si så er jeg usikker på om den gamle greia kommer til å overleve i det hele tatt. Selv vokste jeg opp i en generasjon hvor nesten alt omsorgsarbeidet kom fra mødrene. Jeg har i dag lagt bak meg mesteparten av jobben med å fostre opp fire døtre – i tillegg til å ha vært gjennom to ekteskap. Kort sagt, det meste av livet mitt har jeg levd i kvinners gravitasjonsfelt.

I det siste, i etterskjelvene fra #MeToo, #TimesUp, Jordan Peterson-fenomenet, fremveksten av « Incels» (ufrivillige sølibatære) og Mgtow (men going their own way), blir jeg sittende å undre meg over spørsmålet: hva er maskulinitet? For å prøve å svare på spørsmålet meldte jeg meg på en intensiv weekend-workshop som drives av medieplattformen og event-selskapet Rebel Wisdom. Kurset, med tittelen The New Masculinity, ble holdt en ombygget låve i Buckinghamshire.

Helgens innhold er bygget på ideen om «the hero’s journey» fostret frem av den Carl Gustav Jung-inspirerte antropologen Joseph Campbell. Det bygger på tanken om at alle myter, historier og eventyr dypest sett følger det samme arketypiske mønsteret fordi de reflekterer indre psykologiske tilstander som er tilstede i alle mennesker og derfor inneholder ledetråder til hvordan vi bedre kan «integrere» oss selv. Symbolsk sett handler det om å gå inn i en hule og konfrontere monsteret der inne – vanligvis negative aspekter av oss selv som vi fornekter. Siden kommer vi tilbake med «skatten» – en mer integrert personlighet.

Jeg venter på at aktivitetene skal begynne i et rom med om lag 30, normalt utseende og sosialt anlagte, unge til middelaldrende menn. Dette inkluderer blant annet en krigskorrespondent, en TV-produsent, en yogalærer og en kampsportlærer. Vi møtes av tre tilretteleggere som deler oss i grupper på seks stykk. Vi skal bygge tillit, ved å lukke øynene og falle bakover for så å bli tatt i mot av resten. Siden skal hver av oss forplikte seg med ett offentlig utsagn - «Å møte de mørke og uakseptable delene av oss selv» - og ett personlig utsagn, som vi deler med gruppa vår. Jeg forplikter meg til å delta med et åpent sinn.

«Wildman-workout»

Vi legger oss for natten, i stillhet etter instruksjoner fra kursholderne. Neste morgen står vi opp kl. 6.45 for en «wildman-workout». Etter solide push-ups og tøying akkompagnert av Navajo-sang, blir gruppen bedt om å gå, og siden løpe i en sirkel rundt i rommet, og fange og holde hverandres blikk. Etter frokost har vi en «legemliggjort meditasjon» kalt Out-of-the-box, som skal «slippe ut frustrasjon». Menn jogger rundt i rommet og grynter, så skriker, til rommet er fullt av røde ansikter. Vi deles inn i to-og-to, stopper og stirrer dypt inn i en annen manns øyne. En etter en begynner mennene i rommet å brøle på hverandre.

Det er spesielt å stå foran en mann med et ansikt forvrengt av raseri og vite at ens eget ansikt må se ut omtrent på samme måten.

Vi begynner å bevege oss igjen. «Firestarter» av the Prodigy eksploderer ut av høyttalerne og marsjeringen blir til en vill dans. Til tross for at jeg er temmelig lavmælt person, blir jeg revet med. Halvdelen av mennene tar av seg skjortene. Gruppelederen roper over kakofonien: «Gå ut av boksen!» Jeg er ikke sikker på hvilken type boks, men jeg skjønner tegninga. Det er frigjørende, og så intenst at en mann faktisk kaster opp etter økten.

Vi står ved «hulens munn». Tiden er kommet for å «møte vår egen skygge». Jeg ymter frempå for gruppen at vi under Ut-av-boksen-øvelsen bare var noen skritt unna å gå berserk og plyndre nærmeste landsby. Om en kvinne hadde vært i rommet ville hun sannsynligvis ha funnet det hele temmelig skremmende. Jeg blir forsikret om at ideen ikke var å «la dyret løpe fritt», men å kontrollere det gjennom å danne et forhold til det, for å fremme en «positiv maskulin ånd».

Under lunsj ber jeg noen av mennene prøve å definere denne ånden. Blant deres forslag var vilter, nøktern, risikosøkende, beskyttende og viljesterk. Senere går vi inn i en en-til-en «samtalemeditasjon». Vi samtaler uavbrutt i 10 minutter om våre fedre, og opprettholder alltid øyekontakt med våre partnere. Min «kompis» er «Adam», en sympatisk og mild mann i midten av 30-årene. Jeg stirrer inn i øynene hans da jeg sier det som kommer inn i hodet mitt om min far som døde for fem år siden. Jeg opplever at øynene mine raskt fylles av tårer. Jeg hadde ikke forstått hvor mye jeg har savnet ham.

«Inn i hulen»

Vi forbereder oss på å gå «inn i hulen». Ved å kontrollere pusten forbereder vi kropp og sinn på gå inn i en annen bevissthetstilstand. Det er overraskende effektivt. Adam ligger på gulvet. Jeg legger hånden på brystet hans slik at han kan registrere min tilstedeværelse og støtte. Til slutt vrir han seg, buer ryggen og former hendene til klør. Han begynner å gråte og mumle og samtaler med sin far. Utrop fyller låven. «Faen ta deg,» roper en fyr, gjentatte ganger, av full hals. Mange andre roper ut og hulker. Adam hulker så mye at jeg selv begynner å gråte.

Når min egen tur kommer, går jeg inn i en tilstand som jeg bare kan beskrive omtrent som å ta en liten dose LSD – dissosiert, svakt euforisk. Jeg gråter ikke, men jeg mister kontroll, og skriker av mine lungers fulle kraft uten å huske hva jeg sier.

Etter å ha møtt «monsteret» kan vi gå tilbake til den virkelige verden med vår «skatt». Hver av oss må skrive våre «Letting Goes» på et papir – faste psykologiske eller emosjonelle tilstander vi fanges av i hverdagen, som vi nå symbolsk kan legge fra oss. Vi samles rundt et bål, går inn i sirkelen av ansikter en etter en og nok en gang holder øyekontakt med hver av deltakerne etter tur. Vi kaster våre «Letting Goes» i bålet og sier - eller roper - innholdet i dem. En slipper behovet sitt for å bli likt i bålet. En annen lar sitt ønske om å beholde kontrollen forsvinne i flammene. Og så videre.

Feiringen begynner. En gitar dukker opp. Sanger synges. En hiphop-artist begynner å improvisere tekst. Det er tid for vitser og historier. Stemningen i gruppen preges av kameraderi, nærhet og varme.

Neste dag skal vi lære «reintegrering». Det handler angivelig om å være «kongelig», noe som i denne sammenhengen betyr å være tilstede fullt og helt - «å sjekke inn» - og ta ansvar for oss selv i situasjonen. En annen samtaleterapitime handler om å avdekke «den mannen jeg vil være og hva som hindrer meg fra å komme dit.»

Vi skriver et løfte til hverandre på et papir og går ut, hvor en bro krysser en bekk. Vi krysser bekken alene, og roper ut vårt løfte på den andre siden. Så kommer vi tilbake og blir applaudert av hele gruppen når vi krysser elven. Vår egen gruppe på seks samler seg for en gruppeklem.

Så kommer en siste samtalemeditasjon i våre respektive seks grupper, hvor hver av oss må si hva vi setter pris på ved oss selv og de andre i gruppen forteller hva de setter pris på ved oss.

Medfølelse og erting

Min erfaring er at menn ofte er gode på inkluderende kameratslig erting og kan ha stor medfølelse for hverandre, men at vi likevel sjelden gir direkte komplimenter til hverandre (mens kvinner synes å gjøre det naturlig). Å bekrefte hverandre uten ironi føles som et friskt pust og veldig givende. Når de andre mennene i gruppen forteller meg hva de setter pris på ved meg, blir jeg veldig beveget. Jeg forstår at jeg ikke er vant til å oppleve denne typen ros, fra begge kjønn. Menn lever ofte i en kultur av kritikk. Jeg tror ikke jeg er unik i å huske en far som nesten aldri ga meg ros.

Vi sier farvel i en sirkel på 30 foran lærerne. En etter en blir vi spurt om vi har noe å si før vi forlater seansen. Når min tur nærmer seg, tenker jeg på hvor snodig det er å skulle oppleve noe langt mer intimt med fremmede, enn du gjør med mannlige venner du har kjent hele ditt liv. Dessverre vil frykt - for det ukjente, for intimitet, for å føle seg dum - holde mange menn borte fra workshoper som dette. Delvis også fordi det som skjer der faktisk er så pass feminint – med opplevelser fylt av varme, tilknytning og bekreftelse.

Det er synd. Kanskje en tragedie, til og med. Når min tur kommer, forteller jeg om en bekjent av meg som tok livet sitt tidligere i år – en karismatisk, attraktiv mann i 50-årene. Jeg dedikerer tiden min på workshopen til ham og menn som han – overfladisk selvbesatt, men på et annet nivå, dypt sårbar. Mine venner møter mine øyne - jeg tenker nå på dem som mine venner - og de forstår, innbiller jeg meg i alle fall. Det er en liten trøst. Med det forlater jeg sirkelen, mens jeg allerede vurderer når jeg skal komme tilbake.

Les også: #metoo, ett år etter, hvor er vi nå?

For mer informasjon, gå til rebelwisdom.co.uk . @timlottwriter

Oversatt av Inge Kvivik / ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited.

Takk for at du abonnerer

Motta våre nyheter via Messenger

Jeg godtar brukvervilkårene
Populært