Forbyttet ved fødselen og adoptert ved en feil: – I 41 år levde jeg en annens liv

Det eneste Carter ble fortalt om sin mor var at hun var en 18 år gammel student. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix / Shutterstock
Det eneste Carter ble fortalt om sin mor var at hun var en 18 år gammel student. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix / Shutterstock
Artikkelen fortsetter under annonsen

Alex Carter hadde skapt seg sin egen romantiske historie om hvordan han kom til verden, men så møtte han tvillingen han ikke visste at han hadde.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

The Guardian-journalist Moya Sarner gjenforteller Carters historie (Alex Carter er et pseudonym. Andre navn har blitt endret for å beskytte identiteten til familien hans): En sommerkveld i 1969 ble en baby født på et sykehus i en by i Nord-Amerika. Moren var tenåring, ugift og visste allerede før gutten ble lagt i armene hennes at hun kom til å adoptere ham bort. Den lille gutten var meg, men jeg var ikke den eneste babyen som kom til verden den kvelden.

I oppveksten hadde jeg lite til felles med storebroren min og de to lillesøstrene mine, som også var adopterte. Sammen med adoptivforeldrene mine ertet de meg fordi jeg leste alt fra leksikon til tegneserier, og kalte meg «den intellektuelle». Jeg var ikke i slekt med noen av søsknene mine eller foreldrene mine, og vi hadde ingen felles karakter- eller personlighetstrekk.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

For å prøve å forstå meg på dette skapte jeg min egen romantiske fortelling om hvordan jeg kom til verden. Det eneste jeg visste om min biologiske mor, var at hun hadde vært en 18 år gammel student. Derfor bestemte jeg meg for at faren min måtte ha vært en professor på besøk fra et europeisk universitet, som forelsket seg i henne. Den virkelige historien skulle vise seg å være mer utrolig enn noe jeg selv kunne ha funnet på.

Jeg studerte hardt, og i voksen alder flyttet jeg til Europa. Der ble jeg akademiker, og fant kolleger og venner som ble som en familie for meg. Jeg skapte et nytt hjem for meg selv. Dette ble en trøst da jeg sto fram som homofil, og forholdet til min adoptivmor smuldret opp. Hun var katolikk, og greide ikke å akseptere seksualiteten min.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Så, for omtrent 10 år siden, arrangerte jeg en workshop for doktorgradstudenter på universitetet hvor jeg jobbet. Jeg tok imot deltakerne etter hvert som de kom inn døren, og kjente et stikk av gjenkjennelse da jeg hilste på én av dem. Han introduserte seg som John, og jeg bet meg merke i at han hadde samme aksent som meg. Jeg snudde meg mot kollegaen min og sa «jeg har på følelsen at jeg kjenner denne karen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Et par tvillinger – to forskjellige fedre

Det var et slags bånd mellom oss

I pausen fortalte jeg John at jeg trodde at vi hadde møttes før. Det viste seg at vi var født i samme småby, men at han hadde flyttet til den andre siden av landet da han var seks måneder gammel, sammen med foreldrene sine og tvillingsøsteren. Vi hadde studert på samme universitet i Nord-Amerika, og mens vi spøkte om professorene kom vi fram til at vi hadde vært på noen av de samme forelesningene. Vi hadde til og med hatt samme rådgiver mens vi arbeidet med mastergradene våre, men med ett års mellomrom. I lunsjen oppdaget vi at begge hadde arbeidet i media, og resonnerte oss fram til at vi faktisk hadde snakket sammen på telefonen en gang, da John jobbet som journalist og jeg jobbet innen PR.

Det var ikke bare de forskjellige parallellene i livene våre som pirret nysgjerrigheten min: Det var et slags bånd mellom oss. Vi fortsatte å møtes til lunsj eller en drink fra tid til annen, og i løpet av de neste månedene vokste vennskapet seg sterkere. Vi hadde så mye til felles: Vi følte oss begge som fremmede i landet der vi ble født, og var mye mer komfortable i Europa. Begge var sterkt interessert i kunsthistorie og musikk, og hatet sport. En dag innså vi at begge straks kom til å fylle 40 år, med én dags mellomrom. Vi spøkte om at fire tiår tidligere kunne vi ha ligget ved siden av hverandre på fødestuen.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

En kveld i juli 2010 kom jeg hjem på kvelden og oppdaget at jeg hadde fått et brev, som ville forandre alt.

Avsender var sosialtjenestene i hjembyen min, og de oppfordret meg til å ringe dem så snart som mulig. Jeg visste umiddelbart hva grunnen var: Hver av søsknene mine hadde mottatt lignende brev opp igjennom årene. Min biologiske mor ønsket å finne meg.

Plutselig ga identiteten min ingen mening

Jeg ringte nummeret som var oppført i brevet, og møtte en sosialarbeider som spurte om jeg ønsket å vite mer om kvinnen som hadde adoptert meg bort. Jeg fikk vite at moren min hadde vært en opprørsk tenåring, som elsket sport men hatet skolen. Hun hadde sluttet på skolen da hun var 15, og ble senere med i en motorsykkelgjeng – lederen for gjengen var faren min. Etter at jeg ble adoptert bort hadde hun hatt problemer med alkohol og narkotika, og bodde en periode på gaten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Opplysningene lammet meg. Hele livet hadde jeg støttet meg på eventyret om at min mor hadde vært en briljant student, mens faren min hadde vært en professor. Det var slik jeg hadde forsøkt å forstå hvem jeg var. Plutselig ga identiteten min ingen mening.

Helt til slutt sa sosialarbeideren at min biologiske mor stammet fra urfolket. Selv er jeg skallet, med skjegg og blå øyne – tre trekk amerikanske urfolk ikke har. Dette kan ikke stemme, sa jeg til henne. Hun forsikret meg om at det ikke var en feil: Dette var moren min, og grunnen til at hun lette etter meg nå var at hun var kreftsyk, og snart ville dø. Hun ville møte meg før det var for sent.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg hadde to uker på meg til å finne ut hva jeg skulle gjøre. Jeg ønsket ikke i såre adoptivforeldrene mine, og jeg hadde mine tvil om at denne kvinnen – senere fikk jeg vite at hun hette Anna-Louise – virkelig var min biologiske mor. Men jeg tror på den buddhistiske ideen om medfølelse. Selv om jeg ikke ønsket å møte Anna-Louise for min egen del, burde jeg ikke gjøre det for hennes del?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg husket hva faren min sa til meg på fødselsdagen min: «Det er en kvinne et sted der ute som tenker på deg hvert år på denne dagen, og håper at du har det bra – at den hjerteskjærende avgjørelsen om å adoptere deg bort var det riktige å gjøre.»

Måtte gi henne sjelefred

Jeg måtte gi henne den sjelefreden før hun døde, og sa derfor til sosialarbeideren at jeg var villig til å møte Anna-Louise, med mindre hun hadde et problem med det faktum at jeg var homofil. I så fall ønsket jeg ikke noen gjenforening. Svaret tilbake var at jeg kunne være hvem jeg ville, så lenge jeg var meg selv. Hun ville uansett være stolt av meg. Det ble en følelsesladd stund for meg: Jeg hadde aldri hørt adoptivforeldrene mine si at de var stolt av hvem jeg var.

I løpet av de neste månedene utvekslet vi meldinger og bilder gjennom sosialarbeideren. Vi lignet ikke hverandre, men det var for sent å trekke seg. Jeg reiste hjem til jul, og tidlig i januar dro jeg for å møte henne. Jeg var nervøs, stresset. Hva kom vi til å si, når det ble tydelig at det hadde skjedd en feil og at vi umulig kunne være i slekt?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Broren min hadde fortalt meg at da han ble gjenforent med den biologiske moren sin, visste han at hun var hans og han var hennes, så snart han trådte inn i rommet. De klemte i 10 minutter. Da jeg møtte Anna-Louise var det bare en følelse av pinlig ubekvemhet. Hun klemte meg og gråt, mens jeg ikke følte noe som helst. Jeg spilte med, fordi jeg var glad på hennes vegne, og fordi hun var syk, fordi jeg ønsket å gi henne det hun lette etter. Jeg møtte hennes to døtre, som utseendemessig var veldig lik henne, og som fortalte meg at de alltid hadde visst at de hadde en storebror. Selv syntes jeg bare det hele var veldig merkelig.

Jeg gikk med på å holde kontakten, men etter møtet vårt sa jeg til sosialarbeideren at det måtte ha skjedd en feil. Hun benektet at det var mulig, og insisterte på at faren min måtte ha vært blåøyd og blond. Alle nektet å se det som i grunn var helt åpenbart.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Moren min heter Anna-Louise»

Jeg ønsket å høre Johns synspunkter på situasjonen, men traff han ikke igjen før i april. Arbeidet med doktorgraden gikk ikke spesielt bra, og han hadde bestemt seg for å fullføre den på et annet universitet, i et annet land. Vi møttes til middag for å ta farvel. Jeg hadde ikke fortalt han om den skuffende gjenforeningen med min mor, og det at jeg ikke på noen måte lignet på kvinnen alle sa var min biologiske mor, før denne kvelden. Vi tilbrakte mesteparten av kvelden med å diskutere hans synspunkter på det som hadde skjedd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

John påpekte at gener ikke er alt: «Se bare på meg og tvillingsøsteren min – hun ligner hverken på meg eller foreldrene våre. Vi brukte å spøke om at vi plukket henne opp på togstasjonen.»

Jeg fortalte at jeg hadde lovet Anna-Louise å være der for henne resten av livet hennes. Johns ansikt forandret seg, og fikk et grublende drag. «Moren min heter Anna-Louise», sa han.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sekundene passerte i stillhet mens vi stirret på hverandre. Jeg spurte om han hadde et bilde av tvillingsøsteren sin på telefonen, og mens han lette blant bildene sine, fant jeg et av mine bilder av Anna-Louise. Kvinnen på Johns telefon hadde brunt hår og brune øyne, akkurat som kvinnen på mitt bilde. Johns søster så akkurat ut slik Anna-Louise hadde sett ut på et bilde jeg så av henne, da hun var ung. Bildene, som jeg har vist til avisen Guardian, gjorde det klart at dette var mor og datter.

Det kjentes som om jorden åpnet seg under føttene på meg. I 41 år hadde jeg ikke levd livet jeg var ment å leve, men en annens liv. Jeg var ikke et fremmed vesen som ikke hadde noe til felles med familien sin – jeg var en tvilling. John, mannen som hadde spasert inn i klasserommet mitt tusenvis av kilometer hjemmefra, var tvillingbroren min. Han hadde vokst opp med mine biologiske foreldre, og med en søster ved sin side – der jeg skulle vært. Plassen min hadde blitt tatt av noen andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi begynte å fnise nervøst. Jeg spurte ham om foreldrene hans, hvordan de så ut. Han fortalte at faren var skallet som meg, og moren var blond med blå øyne. «Du ligner litt på bestefaren min», sa John.

Hodet mitt spant

Plutselig var det faktisk mennesker som lignet på meg, som delte mine interesser og, var jeg nå sikker på, hadde samme DNA som meg. Hodet mitt spant. For første gang falt brikkene på plass.

Sammen begynte vi å danne oss et bilde av hva som hadde skjedd.

To kvinner, som begge het Anna-Louise, fødte på samme fødeavdeling den sommernatten i 1969. På den tiden fantes det ikke ultralyd, så man visste ikke barnets kjønn før det ble født. Ingen av fedrene var til stede på sykehuset, men - med en million til én sjanse – de delte også fornavn.

De tre barna ble født rundt midnatt, og mødrene var lagt i narkose for å være opplagt neste morgen, slik man gjorde på den tiden. Det var kanskje færre på jobb om natten, og kanskje oppsto det forvirring rundt hvilken baby som tilhørte hvilken Anna-Louise.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Neste morgen ble jeg overlevert til feil kvinne, i stedet for å bli gjenforent med moren min og tvillingen min. Deretter ble jeg adoptert bort. Og nå hadde tvillingen min og jeg funnet hverandre, 5000 kilometer fra stedet hvor vi ble født.

Det var fortsatt mye å snakke om, men John skulle reise neste dag og måtte bli ferdig med pakkingen. Jeg dro hjem, men fikk ikke sove. I stedet ringte jeg broren min hjemme i Nord-Amerika. Han satt i bilen, og måtte stoppe på veikanten da jeg begynte på min utrolige historie. Det var så mange ubesvarte spørsmål. Fikk ikke den biologiske moren min vite at hun hadde født to gutter, og protesterte hun ikke da de neste morgen ga henne en gutt og en jente? Var byttet gjort med viten og vilje – ønsket ikke de biologiske foreldrene mine to gutter, eller trodde myndighetene at det ville være enklere å adoptere bort en gutt? Var dette forklaringen på at jeg noen ganger drømte at jeg hadde en tvilling? Skjedde noe av dette virkelig?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har de samme øynene

Den neste uken fortalte John foreldrene sine at han hadde en venn i Europa, født på samme sykehus på omtrent samme dato, som hadde blitt adoptert og som hadde veldig lite til felles med sin biologiske mor – en kvinne som faktisk lignet veldig på Johns egen tvillingsøster.

Han spurte foreldrene om det var noen som skjedde den natten jeg ble født, som han burde vite om. Svaret var kontant, «ikke snakk til oss om dette igjen, noensinne». Ingen benektelse, bare en mur av taushet.

Søsteren fulgte samme eksempel, og sa at hun ikke ønsket å vite. Hun vet fortsatt ikke. Jeg kan ikke fortelle kvinnen som tror at hun er min biologiske mor – som fortsatt er i live, til tross for legenes prognoser – at jeg ikke er sønnen hennes. Det ville knust henne. Ni år senere har ingenting forandret seg. Alle fortsetter å fortelle de samme historiene de alltid har fortalt, under dekke av å beskytte alle andre. Jeg mistenker at min biologiske familie har gjort dette i nesten 50 år nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg snakket med mine biologiske foreldre én gang, via Skype. Jeg chattet online med John, som var hjemme på besøk, og da jeg spurte hvordan foreldrene hans hadde det, inviterte han dem til å bli med i samtalen.

Jeg var veldig nervøs, og syntes ikke det var noen god idé. Jeg ønsket ikke å tvinge frem noe dersom de ikke var interessert i meg. Men John introduserte meg som «en venn fra Europa», og slik møtte jeg min biologiske far for første gang. Jeg så på han og tenkte: så det er slik jeg kommer til å se ut om 25 år. Jeg så meg selv i han, vi har de samme øynene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Deretter snakket jeg med min biologiske mor, og følte at her er hun, kvinnen jeg alltid har kjent. Det var som å komme hjem.

John fortalte meg at etter at samtalen var over, hadde moren sagt: «Det var tvillingen din, ikke sant?» Hun spør etter meg, sier han, og kaller meg hans kosmiske tvilling. Men hun og mannen hennes vil fortsatt ikke møte meg, og det gjør vondt. Jeg tror jeg er en god person, og at jeg kunne vært en sønn de ville vært veldig stolt av. Jeg har lyst til å ha et forhold til dem. Men samtidig forstår jeg at det å unngå å møte meg er enklere enn å åpne alt de har holdt skjult i så mange år.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Livet blir kortere

Det er kanskje grunn til at hver gang John og jeg snakker om å gjennomføre en DNA-test, trekker han seg. For ham ville det føles som et svik. Jeg tok en test som viste at jeg ikke hadde noen betydelig andel indiansk blod. Jeg har søkt om å få adgang til mappen min hos sosialtjenesten, men siden det har gått så lang tid er det mulig at de originale dokumentene har blitt destruert.

John og jeg er ikke i tvil. Da jeg fortalte historien til kolleger, gjettet alle hvem tvillingen min var før jeg sa navnet hans. Selv om jeg aldri har møtt de biologiske foreldrene mine, og John og jeg bare har møttes noen få ganger i løpet av de syv årene som har gått siden han flyttet til et annet kontinent, er jeg takknemlig for relasjonene i livet mitt – både gamle og nye.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Adoptivbroren min og jeg har alltid vært forskjellige, og er det fortsatt. Men nå skjønner jeg at båndet vi har ikke er medfødt, ikke den typen bånd hvor vi fullfører hverandres setninger slik som med tvillingen min. Det er derimot et dypt bånd, vevet av tråder samlet av det å vokse opp sammen, av år med omtanke for hverandre. I løpet av livet har vi vokst til å bli brødre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Da jeg endelig fortalte adoptivfaren min denne historien, så han på meg og sa «vi er vel egentlig veldig heldige som fikk deg som sønn». Forholdet mellom oss to har aldri vært særlig åpenhjertig, men vi kom nærere hverandre etter dette, ble bedre til å snakke om livene våre. Så døde han for fire år siden.

Så, for halvannet år siden, møtte jeg mitt livs kjærlighet. Med ham føler jeg et partnerskap, en nærhet, som jeg aldri har opplevd før.

For ett år siden ble jeg diagnostisert med en dødelig degenerativ sykdom. Livet mitt kommer til å bli kortere enn jeg hadde ønsket. I dag sitter jeg i rullestol, og lungene mine svinner hen; jeg kan ikke jobbe, jeg kan ikke reise, jeg kan ikke gå på konserter og gallerier. Å akseptere dette har vært vanskelig, men jeg jobber med saken sammen med en psykolog, og livet mitt er – hvor merkelig det enn høres ut – fantastisk. Jeg har partneren min, jeg har musikken min og kunstbøkene, minnene og vennene mine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når jeg tenker på slutten av livet mitt og menneskene jeg ønsker å ha rundt meg da, tenker jeg på broren min, og ikke på John, tvillingen min. Jeg ønsker selvfølgelig at partneren min skal være der, og rådgiveren min under doktorgraden, som har vært som en mor for meg. Jeg ønsker at min siste sjef, som har vært som en far for meg, skal være der. Og to nære venner jeg møtte på mine reiser, og som jeg har hatt et nært forhold til siden. Dette er familien jeg har valgt selv, og som har valgt meg.

Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter/ ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited