Hvem er det Sonja ser i det lille håndspeilet? Idrettseneren, filmstjernen, artisten eller gåten Sonja Henie? Foto: Sverre A Børretzen / Aktuell / Scanpix
Hvem er det Sonja ser i det lille håndspeilet? Idrettseneren, filmstjernen, artisten eller gåten Sonja Henie? Foto: Sverre A Børretzen / Aktuell / Scanpix
Hvem er det Sonja ser i det lille håndspeilet? Idrettseneren, filmstjernen, artisten eller gåten Sonja Henie? Foto: Sverre A Børretzen / Aktuell / Scanpix
Hvem er det Sonja ser i det lille håndspeilet? Idrettseneren, filmstjernen, artisten eller gåten Sonja Henie? Foto: Sverre A Børretzen / Aktuell / Scanpix

Ikonet: Sonja Henie

Isdronningen ingen klarte å fange

Hvem er det Sonja ser i det lille håndspeilet? Idrettseneren, filmstjernen, artisten eller gåten Sonja Henie? Foto: Sverre A Børretzen / Aktuell / Scanpix

Sonja Henie skøytet seg fra OL-gull til Hollywoods glitrende filmlerret. Men hennes likegyldige holdning under krigen skulle få følger hjemme i Norge.

Med sin grasiøse flukt på og over isen ble hun den vestlige verdens yndling, først som idrettsstjerne uten like, deretter som tidenes største norske filmstjerne. Hollywood og is-show gjorde Sonja Henie (1912-1969) ufattelig rik og berømt.

Men selv den mest forgylte medalje har en bakside.

Introduserte amerikanerne for isdans

Historien om filmstjernen Sonja Henie starter etter at hun vant gull under VM i Paris i 1936. Ti VM, tre OL og seks EM utgjorde en ubrutt seiersrekke som startet i Oslo i 1927. Ingen kunne vise til tre sesonger med internasjonale trippelmesterskap.

Sonja hadde betalt for suksessen med blod, svette og tårer. I stedet for å reise hjem til hyllest i Norge, pakket hun og familien koffertene og satte kursen for USA.

Les intervjuet med Ine Marie Wilmann som spiller Sonja Henie i den nye storfilmen: – Alle skuespillerinners drømmerolle

I New York innledet Sonja et samarbeid med Arthur Wirtz som styrte USAs viktigste ishaller og arenaer. På mindre enn to måneder tok hun USA med storm fra øst til vest, til tross for at de færreste ante hva isshow var eller hva kunstløp dreide seg om.

(Saken fortsetter under)

Sonja Henie poserer ved bassenget utenfor sitt Hollywood-hjemmet. Hun skal visstnok aldri ha brukt bassenget selv, men hadde det fordi slikt hørte med. Foto: AP
Sonja Henie poserer ved bassenget utenfor sitt Hollywood-hjemmet. Hun skal visstnok aldri ha brukt bassenget selv, men hadde det fordi slikt hørte med. Foto: AP

I Los Angeles var alle som betydde noe av filmstjerner, finansfolk og andre berømtheter invitert til showet. Blant de kjente ansiktene var Darryl F. Zanuck, sjef og Gud i selskapet 20th Century Fox. Han ville ha henne med i en serie filmer som han håpet skulle håve inn penger på amerikanernes nyvakte interesse for dans og show på isen.

Ingen blåøyd jentunge

Zanuck trodde det skulle bli som å stjele godteri fra en unge å få Sonjas signatur på kontrakten, til en pris som mest av alt minnet om lommerusk. Men det skulle vise seg at det var så visst ingen blåøyd jentunge som satt på andre siden av bordet, og hun nektet å diskutere med andre enn sjefen selv.

Det sies at da Zanuck kom inn på møterommet, smilte Henie sitt klassiske smil til ham mens hun sa hvor mye hun gledet seg til å spille hovedrollene. Zanuck var overbevist om at hun måtte ha misforstått, for hun kunne vel ikke på ramme alvor tro at hun kunne debutere i en hovedrolle?

Men det skulle være hovedroller fra første film. Hvis ikke gikk hun til andre selskaper. Listen over krav hun stilte var lang og ble toppet med lønnskrav som nærmest fikk ham til å tippe av stolen. Det var hun som satt med alle essene i ermet og motstrebende måtte den ellers så mektige Zanuck gi tapt for ungjenta fra landet han knapt hadde hørt om før.

(Saken fortsetter under)

Henie skrev kontrakt med filmselskapet 20. Century Fox da hun la opp som kunstløper i 1936. Her studerer Henie en prøvefilm av seg selv sammen med klipper Barbara Mc Lean. Foto: NTB Scanpix
Henie skrev kontrakt med filmselskapet 20. Century Fox da hun la opp som kunstløper i 1936. Her studerer Henie en prøvefilm av seg selv sammen med klipper Barbara Mc Lean. Foto: NTB Scanpix

Da kontrakten var undertegnet, gikk Zanuck ut i mediene med følgende beskjed:

«Jeg hadde skrevet under på kontrakten selv om hun ikke hadde kunnet gå på skøyter, men ikke til en så høy pris.»

Det pressen merket seg ved avtalen var ikke pengebeløpet eller kontraktstiden på fem års binding og to filmer i året, men det faktum at hun hadde fått gjennomslag for at det var hun selv som skulle lanseres i hovedrolle.

Les også: «Tilgi oss, lille venn»

Gullgruve på skøyter

Kunstløp var noe helt nytt for kamerafolkene da de startet innspillingen av «One in a Million». I begynnelsen klarte de ikke følge Sonja eller utnytte spennende vinkler og detaljer - enkelte sekvenser måtte filmes 20-30 ganger før man var fornøyd med resultatet.

Henie skøytet, samarbeidet og kommanderte. Alt skulle være perfekt. Nesten daglig var hun innom Zanucks kontor, med klare beskjeder til en mann som var vant med å bli behandlet som allmektigheten selv.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: Scene fra Henies første Hollywood-film. «One in a Million» ble en enorm suksess i 1936, og publikum ville ha mer.

Alt strevet, kranglingen og pengebruken skulle betale seg: etter premieren på «One in a Million» tidlig i 1937 var suksessen et faktum. Sonja som freste avgårde på skøyter over isen, eksotiske vinterkulisser, overdådige utstyrsscener med opptil hundre jenter på isen, romantikk og en tynn historie. Filmen var en genistrek og amerikanerne strømmet til kinoene i gresshoppesvermer. Publikum ønsket seg flere filmer og senere samme år kom «Thin Ice» som forsterket hennes status som gullgruve.

Les også: Hollywoodstjernen som fikk sitt eget land

På glattisen med Donald Duck

«My Lucky Star» og «Happy Landing» fulgte i 1938. Folk strømmet til Henies isshow for å se henne i levende live før det var tilbake til kinosalen igjen. Sonja ble nå Hollywoods, og dermed verdens, mest populære og best betalte skuespiller i flere år. Samtidig sørget lukrative avtaler tilknyttet klær og smykker, dukker og andre produkter merket med hennes navn Henie til en av verdens rikeste kvinner.

(Saken fortsetter under)

Henie i en scene fra filmen «Iceland» (1942). Foto: Fox
Henie i en scene fra filmen «Iceland» (1942). Foto: Fox

Henie som filmstjerne har kanskje ikke etterlatt seg dype skøytespor i filmhistorien. Men hennes enorme popularitet som isens dronning og ikke minst den enorme suksessen til særlig de første filmene hennes, gjorde at andre selskaper også satset på stjerner med enestående egenskaper som kunne matche Henies.

Flere kunstløpere skrev i årene som kom filmkontrakt med de ulike studioene, og Henie selv anses som den direkte forløperen til svømmeren Esther Williams’ suksess hos filmselskapet MGM, der isdans ble byttet ut med spektakulær synkronsvømming.

Henie fant til og med veien til Disneys tegnede univers. I kortfilmen «The Autograph Hound» fra 1939 jakter Donald Duck på autografer fra de største stjernene i Hollywood og ute på glattisen på et filmsett møter han Sonja Henie som skriver signaturen med skøytene i isen.

(Saken fortsetter under)

I 1939 møtes Henie og Donald Duck på glattisen i den tegnede kortfilmen «The Autograph Hound». Foto: Walt Disney
I 1939 møtes Henie og Donald Duck på glattisen i den tegnede kortfilmen «The Autograph Hound». Foto: Walt Disney

I Hollywood så skuespillere og filmselskaper på koblinger som god og gratis reklame, blant annet hintet Clark Gable om at han og Henie var mer enn bare gode venner. Selv forelsket hun seg i Tyrone Power som hun spilte mot i «Thin Ice», og paret var filmbyens heteste inntil han proklamerte at han skulle gifte seg med en annen.

Henies fester ble like berømte som henne selv - en invitasjon fra henne var ansett som et privilegium og statussymbol. Til gjengjeld forlangte hun skriftlig svar og pen oppførsel.

For eksempel fikk Bing Crosby kun én drink i baren før han måtte gå etter å ha glemt å si fra på forhånd om han kom eller ikke, mens fyllebråk plasserte Frank Sinatra på svartelista for en periode.

Les også: «Den sorte Marilyn»: – Hadde jeg vært hvit, ville jeg erobret verden

Kritikken i Norge

Det var mange i Norge som følte Sonja Henie sviktet sitt fedreland i en tid da det kunne gjøre godt med støtte fra en av verdens mest berømte og rikeste kvinner. Blant episodene som ofte trekkes frem, er det faktum at huset hennes på Landøya ble stående urørt i okkupasjonsårene, hun nektet å støtte norske soldater i USA og at hun hadde gjort nazihilsen til Hitler under vinterlekene i 1936.

(Saken fortsetter under)

Den tyske kansleren Adolf Hitler hilser på Sonja Henie etter hennes opptreden i Sports Palace i Berlin februar 1934. Ved siden av Hitler til høyre sitter nazistenes propagandaminister Dr. Joseph Goebbels. Foto: AP
Den tyske kansleren Adolf Hitler hilser på Sonja Henie etter hennes opptreden i Sports Palace i Berlin februar 1934. Ved siden av Hitler til høyre sitter nazistenes propagandaminister Dr. Joseph Goebbels. Foto: AP

Da hun giftet seg med amerikaneren Dan Topping i 1940, åpnet det samtidig døren for at hun kunne endre statsborgerskap, noe hun benyttet muligheten til. At dette skjedde midt under den tyske okkupasjonen, ble sett på som et tegn på sviktende najonalfølelse. Først mot slutten av krigen innså Henise selv viktigheten av å engasjere seg. Men til tross for flere besøk til den norske flyskolen Little Norway i Canada, isshow for norske sjømenn i New York og pengegaver, var det for sent til å rette opp skaden.

Kikker vi i avisene her hjemme i årene før krigen, kunne man stadig lese siste nytt om Henie i Hollywood. Men etter 2. verdenskrig kan det virke som det var langt færre av dem. Da Henie kom hjem til Norge sommeren 1945, kunne man lese følgende i ukebladet Vi Unge:

«Endelig kom hun hjem til Oslo. Verdensberømt, populær og strålende kom hun til oss, mens vi enda var opptatt med å plukke ut tyskerne. Hun dro straks ut til Landøen. Selvfølgelig. Landøen er et hjem for Sonja.»

I 1946 pågikk det en heftig avisdebatt der tema var Henies krigsinnsats. Blant annet kunne man i Demokraten lese følgende:

«Norge klarte seg bra uten Sonja Henies dollars, merkelig bra får en si. Vi klarte oss også uten hennes verbale støtte. Men det er en kjensgjerning at det på et visst punkt ville vært Norge til gagn om skøyteprinsessen hadde vedkjent seg sitt fedreland i stedet for å fornekte det.»

Les også: Ingen hadde fortalt dem at første verdenskrig var over

Fryktet det norske publikum

I 1948 kom Sonjas 11. film, «Countess of Monte Christoe», som understreket at hennes glansdager som skuespiller nå var over og Sonja kjente sin begrensning. Hun konsentrerte seg om is-showene men dessverre lyttet hun til sin andre ektemanns dårlige råd om å oppløse kompaniskapet med Wirtz. Dermed måtte hun nøye seg med mindre ishaller, og det hele endte nærmest med personlig konkurs.

(Saken fortsetter under)

Henie utenfor sitt og ektemannen Niels Onstads hjem Granholtet på Landøya. Bildet er tatt i 1956. Foto: Sverre A Børretzen / Aktuell
Henie utenfor sitt og ektemannen Niels Onstads hjem Granholtet på Landøya. Bildet er tatt i 1956. Foto: Sverre A Børretzen / Aktuell

Bruddet med Wirtz var på nippet til å bli slutten på eventyret. Det som skulle snu det hele for henne, var et møte med impresarioen Morris Chalfen som foreslo Europa som ny arena. Dermed var nå legendariske «Holiday on Ice» et faktum som ble en triumfferd for henne.

I 1953 fylte hun Jordal Amfi i Oslo til randen hvor også kronprins Olav og kronprinsesse Martha var til stede. Henie var nervøs før hun skulle på, hun skal ha stått og kikket ut under hele oppvarmingen, sjekket og dobbeltsjekket at antrekk og skøyter satt som det skulle. Hun fryktet det norske publikummet ville bue henne ut, at hun aldri ville få tilgivelse for sin manglende innsats og likegyldige holdning under krigen.

Så gled hun ut på isen med langt, hvitt slep. Sekunder etter var 11.000 mennesker på bena og jublet mens de ropte navnet hennes.

(Saken fortsetter under)

For første gang etter krigen skulle Sonja Henie opptre for et norsk publikum i 1953. Showet hadde 33 forestillinger, alle med fulle hus. Foto: Høel / NTB / Scanpix
For første gang etter krigen skulle Sonja Henie opptre for et norsk publikum i 1953. Showet hadde 33 forestillinger, alle med fulle hus. Foto: Høel / NTB / Scanpix

I 1955 var hun tilbake med ny suksessturné i Europa, men de beste årene var bak henne. Året sa hun motvillig ja til å ta turneen til Sør-Amerika, men interessen for isshow var heller laber. Og under et show i Rio i Brasil i 1956 skulle eventyret få en tragisk slutt. Sola stekte, isen smeltet og primadonnaen selv var ruset på piller. Sonja falt og iskarrieren var over.

Les også: Stonewall Inn – opprøret som startet homokampen

Døde i svevet

De siste årene viet hun seg til kunst, og sammen med ektemannen Niels Onstad grunnla hun Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden som åpnet dørene i 1968. Høsten samme år fikk Henie påvist leukemi av legene, ingen kunne si noe om hvor lenge hun hadde igjen å leve.

11. oktober 1969, under et opphold i Paris, ble hun så dårlig at Niels sørget for privatfly for at hun skulle få komme hjem. Og mens kveldsmørket senket seg over Europa – en time etter at det lille flyet hadde tatt av med kurs for fødebyen – døde hun i svevet.

Reisen for isens dronning var slutt.

(Saken fortsetter under)

Her studerer Henie seg selv i speilet ved sminkebordet i sitt og ektemannen Niels Onstads hjem Granholtet på Landøya. Foto: Sverre A Børretzen / Aktuell / Scanpix
Her studerer Henie seg selv i speilet ved sminkebordet i sitt og ektemannen Niels Onstads hjem Granholtet på Landøya. Foto: Sverre A Børretzen / Aktuell / Scanpix

Inspirerende foregangskvinne

– Hun var ekstremt kompleks. På slutten av livet ble hun god venn med billedkunstneren Jacob Weidemann og han har uttalt at hun aldri sluttet å overraske. Med en gang du trodde du hadde funnet ut hvordan Sonja var, kom hun til å overraske deg, forteller skuespiller Ine Marie Wilman til ABC Nyheter.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: Storfilmen «Sonja» har premiere 1.juledag, og skildrer livet til kunstløpsdronningen Sonja Henie på topp og bunn av karrieren hennes

1. juledag er Wilman kinoaktuell i rollen som Henie i spillefilmen «Sonja», den første filmatiseringen om verdens tørste kunstløperske gjennom tidene. Skuespilleren sitter med inntrykket av at ingen helt klarte å «fange» Sonja Henie mens hun levde.

– Det er nok litt av ensomheten til Sonja - jeg tror kanskje ikke noen noen gang kom helt inn på henne. Jeg føler det er litt det inntrykket man sitter igjen med når man har sett filmen, at ingen helt vet hva som foregår her inne, sier hun og holder en hånd på brystet.

(Saken fortsetter under)

VIDEO: Sonja Henie, Carole Landis, Jack Oakie, Cornel Wilde og Cesar Romero i komedien «Wintertime» fra 1943

Wilman skulle ønske at hun selv hadde litt av isdronningens beinharde forhandlingsevner.

– Det å tørre å stå litt i det ubehagelige, at folk kanskje ikke liker deg… Jeg skulle ønske jeg hadde litt mer av hennes forhandlingsevne og selvtillit, særlig som kvinne, sier hun og fortsetter:

– Tørre å gå inn i en situasjon og kanskje oppleve at folk synes du er en drittkjerring, men tåle det. Det tenker jeg mange jenter kunne hatt litt mer av. Sånn sett må man prøve å la seg inspirere litt av Sonjas eksempel.

Wilmann opplever Henie som et moderne menneske.

– Hun passet virkelig ikke inn i datidens kvinneideal. Det er mye man kan si om Sonja, men hun er en skikkelig foregangskvinne på veldig mange felt. Det står det skikkelig respekt av.

Kilder: «Henie i Hollywood» (Mona Oedersen, 2002), «Sonja Henie - Queen of the Ice» (1995), «Dronning på glattisen» (Turis Beth Hansen - Ute og hjemme 37/2008), «Spennende kvinner i historien: Sonja Henie» (Lars Hveem - Allers 25/1994), Wikipedia , IMDB